Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

«I

I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. gjøres følgende endring:

§ 2-1a første ledd skal lyde:

De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, herunder

• sykehustjenester,

• medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester,

• akuttmedisinsk beredskap,

• medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt,

• tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk og annen tverrfaglig spesialisert behandling, herunder institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3,

• transport til undersøkelse eller behandling i kommune- og spesialisthelsetjenesten og

• transport av behandlingspersonell.

II

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.»

Det vises innledningsvis i dokumentet til at ved behandlingen av Ot.prp. nr. 54 (2002–2003) ble lov om spesialisthelsetjeneste m.m. endret slik at § 2-1 som omhandler de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar, også skal omfatte tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, herunder institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelavhengige med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3. Gjennom dette ble tjenestene omdefinert fra å være sosialtjenester til å være spesialisthelsetjenester.

Det vises videre til at å være definert som spesialisthelsetjeneste er en forutsetning for å kunne få godkjenning som sykehus etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-1.

Forslagsstillerne mener at det også kan være andre pasientgrupper enn rusmiddelavhengige som har behov for tverrfaglig spesialisert behandling over tid i institusjon. Spesielt vil forslagsstillerne vise til personer med spiseforstyrrelser.

Det framholdes at dersom denne type tilbud etableres i egne institusjoner utenfor godkjente sykehus, kreves egen godkjenning som sykehus etter spesialisthelsetjenesteloven for blant annet å kunne omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg. Siden disse institusjonene ikke er et tilbud om behandling av rusmiddelmisbruk, er det den klare somatiske tilnærmingen i de opprinnelige forarbeidene til spesialisthelsetjenestelovens som legges til grunn for vurderingen etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-1.

Forslagsstillerne mener at dette hindrer at pasientgrupper som har behov for en mer langvarig tverrfaglig spesialisert behandling, får et mangfoldig tilbud, og gjør at deres pasientrettigheter når det gjelder fritt sykehusvalg, begrenses. Som eksempel på det vises det til Helse- og omsorgsdepartementets avslag av 21. oktober 2008 på søknad fra Capio Anoreksi Senter AS om godkjenning som sykehus.

Forslagsstillerne viser til behandlingen av Dokument nr. 8:91 (2008–2009) om å innlemme Capio Anoreksisenter i ordningen med fritt sykehusvalg, jf. Innst. S. nr. 328 (2008–2009).

Forslagsstillerne mener at det er behov for å endre loven for å sikre at gode tverrfaglige helseinstitusjoner som tilfredsstiller faglige krav for å være en del av spesialisthelsetjenesten, også kan godkjennes som sykehus, selv om de ikke har en klar somatisk tilnærming, er et tilbud til rusmiddelavhengige eller er et distriktspsykiatrisk senter. De mener dette vil være avgjørende for å utvikle et mangfold av behandlingstilbud, sikre like pasientrettigheter og styrke pasientens valgfrihet.

Det framholdes at departementet i egen forskrift blant annet kan gi en mer utfyllende beskrivelse av hvilke behandlingstilbud som vil omfattes av begrepet «annen tverrfaglig spesialisert behandling».