Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, er tilfreds med at Regjeringen prioriterer det nordiske samarbeidet høyt. De nordiske landene, med sitt kultur- og språkfellesskap, har et godt grunnlag for å forene krefter i møte med framtidige utfordringer. Komiteen mener Norden, samt nabo- og nordområdene, danner et naturlig utgangspunkt for hovedprioriteringer i norsk utenrikspolitikk.

Komiteen vil framheve betydningen av Nordisk Råd som felles arena for nordiske parlamentarikere, og viser i denne sammenheng til den omfattende beskrivelsen av rådets virksomhet for 2. halvår 2008 og 1. halvår 2009 som framkommer i rapporten fra Stortingets delegasjon til Nordisk Råd i Dokument nr. 21 (2008–2009), jf. Innst. 126 S (2009–2010).

Komiteen viser til det uformelle nordiske sommermøtet i Punkaharju i 2007 som definerte klima, miljø, energi, forskning, innovasjon og grensehinder som hovedprioriterte saker for det nordiske samarbeidet. Komiteen er enig i at dette er områder der de nordiske landene kan få til mer sammen enn hver for seg, og støtter et styrket samarbeid om utfordringer landene står overfor i en globalisert verden.

Komiteen viser til at Regjeringen legger vekt på nordisk dialog og at det er ønskelig å utvikle potensialet i det nordiske samarbeidet, og at dette også må sees i sammenheng med europeiske samarbeidsspørsmål. Det nordiske samarbeidet gir en viktig ramme for å koordinere nordisk europapolitikk, og europaspørsmål inngår derfor som en fast del av dagsordenen for nordiske og nordisk-baltiske ministermøter.

Komiteen slutter seg til en slik tilnærming.

Komiteen mener alt ligger til rette for at Norden kan søke mot felles løsninger på globale utfordringer. Komiteen mener videre at de nordiske land i så måte må gå foran for å bygge ned grensehindre der det er mulig.

Komiteen viser videre til Thorvald Stoltenbergs rapport som ble framlagt 9. februar 2009, om hvorledes det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet kan utvikles og utdypes de neste 10–15 årene, og merker seg det som skisseres i rapporten. Komiteen mener det er riktig at Stoltenberg-rapporten har stimulert til en bredere debatt og fordypning av det nordiske samarbeidet, ikke minst innen forsvars- og sikkerhetspolitikken, noe som vil gjøre det mulig å fremme felles bidrag til fredsskapende og stabiliserende operasjoner.

Komiteen støtter opp om de politiske tiltak som gjøres for å sikre Arktis, ikke minst gjennom Arktisk råd, som er blitt et viktig politisk samarbeidsorgan, til dels som en følge av klimaendringene.

Komiteen vil også understreke at energiområdet er av spesiell viktighet, noe som er understreket av et felles marked for elektrisitet i deler av Norden.

Komiteen vil avslutningsvis vise til at Norge overtok formannskapet i det nordiske redningstjenestesamarbeidet (NORDRED) i 2009, og at Norge har inngått en samarbeidsavtale med Island for å finne ut om det vil være gunstig å gjøre felles innkjøp av nye redningshelikoptre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at grensehindringsarbeidet er et prosjekt som det bør satses ytterligere på ettersom det identifiserer konkrete hindringer som de enkelte nordiske borgere møter i sin hverdag. Det er også et prosjekt som det er enkelt å forankre blant innbyggerne i Norden. Flertallet mener at globaliseringsprosjektet er blitt for stort og gir for få konkrete resultater som direkte påvirker hverdagen til nordiske borgere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener tiden nå er inne for å gjennomføre en grundig evaluering av det nordiske samarbeidet og de arbeidsmåter som de nordiske institusjoner har. Siden det nordiske samarbeidet ble opprettet, har store deler av Norden også blitt en del av EU-samarbeidet, noe som bidrar til at flere land har sitt hovedfokus mot EU og ikke mot det nordiske samarbeidet. Det nordiske samarbeidet har blitt meget omfattende og disse medlemmer mener det bør forenkles og spisses i forhold til de hovedprioriteringer som skal være styrende for samarbeidet. I det nordiske samarbeidet bør landene samle seg om langt færre områder, og heller søke å få løst de utfordringer som man prioriterer. I dag er samarbeidet for fragmentert, og det er vanskelig å kunne synliggjøre hva som konkret blir løst gjennom samarbeidet. Svært mange nordiske borgere har liten eller ingen kunnskap om hva som gjøres i det nordiske samarbeidet. Dette viser at de nordiske institusjoner må bli betydelig flinkere til å forankre sitt arbeid hos nordiske innbyggere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at meldingen kun behandler språksamarbeidet under punktet om utdanning og forskning. Disse medlemmer mener det er viktig at språksamarbeidet ikke avgrenses til undervisningssiden, men at det også er nødvendig å styrke det nordiske språksamarbeidet på et mer overordnet plan og innenfor en større bredde av konkrete initiativer, eksempelvis innenfor mediepolitikken og kulturpolitikken. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til "Den Nordiske språkdeklarasjonen" som tydelig peker i retning av et høyere ambisjonsnivå. Disse medlemmer vil understreke den betydning det skandinaviske språkfellesskap har for den kulturelle og økonomiske konkurranseevne Norden som region har i et stadig mer globalisert samfunn. Disse medlemmer mener det er viktig at de nordiske lands språknemnder, i Norge "Norsk språkråd", er godt involvert i det arbeidet ekspertgruppa i Nordens språkråd forestår. Dette bør etter disse medlemmers syn også gjenspeiles i hvordan Norge er representert. Disse medlemmer vil under henvisning til meldingens vektlegging av nabospråkforståelsen hos barn og unge også understreke betydningen av at undervisningen i norsk skoleverk holdes på et forsvarlig kunnskapsmessig nivå. Disse medlemmer har i denne sammenheng merket seg at læreplanene for lærerutdanningen i liten grad legger vekt på betydningen av undervisning i andre skandinaviske språk.