4. Presidentskapets merknader
Presidentskapet viser til at selv om Johnsen-utvalgets tilrådinger er konkrete i forhold til hvordan de fremtidige pensjonsordninger for de aktuelle kategorier bør være, gjenstår selve lovarbeidet. Det er omfattende, og til dels teknisk komplisert. Utvalget anbefaler at forslagene, etter innstilling fra presidentskapet, først bør forelegges Stortinget med invitasjon til å treffe prinsippvedtak om valg av modell mv. som skal legges til grunn for den konkrete utforming av reglene. Presidentskapet er enig i dette, og foreslår at Stortinget samtidig tar stilling til hvordan det påfølgende lovarbeid skal organiseres.
Presidentskapet viser til at samtlige politiske partier som var representert på Stortinget forrige periode, deltok aktivt i arbeidet med utforming av en ny pensjonsordning gjennom medlemmene i Pensjonsutvalget.
Johnsen-utvalgets flertall fremholder at politiske verv sjelden utgjør den totale yrkeskarriere, og at pensjon må ses i en mer livsløpsbasert sammenheng. Dette taler for en nettobasert ytelsesordning der hvert år i vervet gir en livsvarig pensjon av en bestemt størrelse. Utvalgets flertall viser også til at et bredt politisk flertall har vedtatt en pensjonsreform som innebærer større samsvar mellom hva den enkelte betaler inn og hva man får igjen. En bruttoordning, slik SPK-modell er, gir en garanti om et bestemt ytelsesnivå uavhengig av den enkeltes folketrygd. Det svekker etter flertallet syn ansvaret for egen pensjonsopptjening vesentlig sammenliknet med det som ellers gjelder i privat sektor.
Presidentskapet mener det er viktig at det videre lovarbeidet har bred politisk tilslutning. Presidentskapet legger til grunn at den foreslåtte modellen vil gi en rimelig pensjonsordning der det legges vesentlig vekt på at de aktuelle grupper bør ha ordninger som ikke avviker i vesentlig grad fra pensjonsordninger for andre grupper.
Presidentskapet støtter etter dette forslaget fra Pensjonsutvalgets flertall til ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter, statsråder, høyesterettsdommere, sivilombudsmannen og riksrevisor.
Når det gjelder det videre lovarbeidet, peker presidentskapet på at det foreligger flere alternativer. En mulighet er at Stortinget gir presidentskapet i oppdrag å leie inn nødvendig ekspertise til å utarbeide lovutkast for alle kategorier som omfattes av utvalgets mandat. En annen mulighet er at presidentskapets oppdrag begrenses til de som mer direkte hører under Stortinget, nemlig representantene, riksrevisor og sivilombudsmannen, mens det overlates til regjeringen å følge opp forslagene i forhold til regjeringens medlemmer og høyesterettsdommere. En slik oppdeling av lovarbeidet synes imidlertid lite hensiktsmessig.
En bedre løsning er etter presidentskapets mening at Stortinget ber Regjeringen utarbeide en proposisjon med forslag til de nødvendige lovvedtak basert på den modell Stortinget fastsetter. Presidentskapet peker på at den pensjonsfaglige ekspertisen i stor grad befinner seg i departementene, som også arbeider med lovforslag til øvrige pensjonsordninger. Både praktiske, faglige og tidsmessige hensyn taler for at Regjeringen bør stå for utarbeidelsen av de aktuelle lovregler.
Det presiseres at Regjeringen i utgangspunktet ikke skal fremme nye realitetsforslag, men kun foreta det nødvendige juridiske arbeidet for å bringe de forslag Stortinget har sluttet seg til over i korrekt lovmessig form. Der hvor det i Pensjonsutvalget er reist tvil om grunnlovsmessigheten av utvalgets forslag, jf. høyesterettsdommer Gunnar Aaslands argumentasjon på side 78–79 i Dokument nr. 19 (2008–2009), dvs. når det gjelder fremtidig regulering av allerede opparbeidede rettigheter, forutsettes det likevel at Regjeringen foretar en selvstendig vurdering av spørsmålet.