Riksrevisjonen har påpekt at det er et manglende samsvar mellom
hva styret i Statens Pensjonskasse faktisk gjør og det ansvar som
styret er pålagt etter loven. Departementet deler Riksrevisjonens
syn. Departementet foreslår at § 2 endres slik at dagens praksis
stadfestes.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise
Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra
Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet har utarbeidet retningslinjer for bruk av karantene
ved overgang til ny stilling for både embetsverk og politikere (statsråder,
statssekretærer og politiske rådgivere). Karantene forutsettes bare
å få virkning i særlige tilfelle. Selve karanteneperioden kan maksimalt
settes til seks måneder, regnet fra fratreden i stillingen.
For personer som er ilagt karantene etter fratreden fra stilling
med rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse, mener departementet
at tiden med karantene bør medregnes som pensjonsgivende tjenestetid i
Statens Pensjonskasse. Personene regnes som fratrådt fra stillingene
som ga rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse, og det må fastsettes
en egen bestemmelse om medregning av karanteneperioden som pensjonsgivende
tjenestetid. Det foreslås at lov om Statens Pensjonskasse § 20 gir
anledning til slik medregning.
Komiteen har ingen merknader og slutter
seg til Regjeringens forslag.
I lov om Statens Pensjonskasse begrenses retten til uførepensjon
og enke-/enkemannspensjon når en sykdom er kjent da retten til medlemskap
inntrer. For uførepensjon fremgår dette av § 27 tredje ledd første punktum
og for etterlattepensjon fremgår det av § 32 tredje ledd første
punktum.
Statens Pensjonskasse har anslått at i underkant av halvparten
av Pensjonskassens saker som behandles av Trygderetten gjelder saker
der uførepensjon og etterlattepensjon er avslått på grunn av karensreglene i
§ 27 tredje ledd og § 32 tredje ledd. Departementet foreslår en
presisering i bestemmelsene av hva som ligger i uttrykkene "som
medlemmet led av" og "antas å ha kjent til". Det foreslås også å
presisere at symptomer på sykdommen er innbefattet. De foreslåtte
prisendringene er en stadfestelse av gjeldende rett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig med de høringsinstansene som mener dette vil føre til innstramming
og fjerning av rettigheter basert på kriterier som det enkelte medlem
ikke kan forventes å ha kunnskap om.
Disse medlemmer vil derfor stemme mot forslaget
om å redusere uførepensjon som fremgår av § 27 tredje ledd første
punktum og for etterlattepensjon som fremgår av § 32 tredje ledd
første punktum.
EFTAs klageorgan Efta Surveillance Authority (ESA) har hatt en
klagesak til behandling som gjelder Statens Pensjonskasses regelverk
om enke- og enkemannspensjon og forholdet til EUs likestillingsdirektiv
(rådsdirektiv 86/378 EØF av 24. juli 1986 om gjennomføring av prinsippet
om lik behandling av menn og kvinner i yrkesbaserte trygdeordninger).
Saken er behandlet av EFTA-domstolen 30. oktober 2007. Domstolen
konkluderte med at lov om Statens Pensjonskasse § 34 første ledd
andre punktum er i strid med likestillingsdirektivet og artikkel
69 i EØS-avtalen. Dommen krever at det gjennomføres likestilling
for kvinner og menn for den del av pensjonsgivende tjenestetid som
er opptjent etter 1. januar 1994, dvs. det tidspunktet da EØS-avtalen
fikk virkning for Norge.
Bakgrunnen for forskjellsbehandlingen av kvinner og menn var
en endring av reglene om enke- og enkemannspensjon i lov om Statens
Pensjonskasse fra 1. oktober 1976. Enkemenn fikk fra da av ubetinget
rett til pensjon, også i tilfeller hvor de ikke var forsørget av
kvinnen. Det ble samtidig innført regler om reduksjon av enke- og
enkemannspensjonene når gjenlevende hadde inntekt fra arbeid eller
hadde alders- eller uførepensjon. Reglene om inntektsprøving ble
ikke gjort gjeldende for kvinner som er gift med menn som ble medlem
i pensjonsordningen før 1. oktober 1976. Disse fikk videreført en
rett til enkepensjon hvor pensjonen ikke reduseres i forhold til arbeidsinntekt
og egen alders- eller uførepensjon. De aktuelle kvinnene er også
omfattet av særlige regler for samordning av tjenestepensjonen med
pensjon fra folketrygden. De særlige reglene i lov om Statens Pensjonskasse
og samordningsloven (nedenfor omtalt som særordningen) er altså
i strid med EØS-avtalen.
Departementet har i brev til ESA akseptert at reglene som forskjellsbehandler
kvinner og menn må endres. Dette gjelder selv om særordningen for
kvinnene er en overgangsordning. EØS-regelverket krever en likestilling
for den del av tjenestetiden som er opptjent etter EØS-avtalens
ikrafttredelse. En måte å oppnå likestilling på er å omfatte enkemenn
i særordningen som i dag bare gjelder kvinner. En annen måte er
å la kvinnene som er omfattet av særordningen være omfattet av de
ordinære reglene istedenfor. Departementet foreslår en blanding
av disse to alternativene.
Det er flere forhold som taler mot å omfatte enkemenn i særordningen
som har vært gjeldende for kvinner. For det første vil det gi økte
pensjonsutbetalinger til en gruppe som ikke har ventet eller blitt
lovet en slik forbedret pensjonsrett. Særordningen er et avviklingsregelverk,
og det å omfatte også menn i ordningen innebærer en tilfeldig pensjonsmessig
gevinst som verken de eller noen andre kunne forvente skulle gjelde
dem. For det andre vil en slik utvidelse være å gå motsatt vei av
hva som ble bestemt i 1976. Særordningen for kvinnene er historisk
betinget og gjenspeiler en tid hvor etterlatte enker var hjemmeværende.
På bakgrunn av dette generelle synet, har departementet sett
på i hvilken grad det kan gjøres innstramning for ulike grupper
kvinner som omfattes av særordningen fra 1976. Ved ikke å omfattes
av særordningen, vil enkepensjonen beregnes etter de ordinære regler,
dvs. bli redusert i forhold til gjenlevendes egen arbeidsinntekt
og pensjon, og samordnet med folketrygdens pensjon etter ordinære
samordningsregler. Endringen kan enten gjelde for den del av tjenestetiden
som er opptjent etter 1. januar 1994 eller for hele tjenestetiden.
For å begrense kompleksiteten mener departementet at opphevelsen
bør gjelde for hele tjenestetiden.
En slik endring må ses i sammenheng med Grunnloven § 97. Grunnloven
§ 97 gir et visst vern mot at lovgiver griper inn i bestående rettsforhold med
virkning framover i tid.
Det er på denne bakgrunn vurdert om følgende grupper kvinner
kan omfattes av de ordinære reglene for beregning av etterlattepensjon
og ikke etter særordningen:
a) Enker som i dag har en etterlattepensjon
etter særordningen.
b) Kvinner som er gift med menn med medlemskap før 1. oktober
1976, men som ikke er enker.
c) Kvinner som ikke er gift med menn med medlemskap før
1. oktober 1976, men som omfattes av særordningen dersom de gifter
seg med slike menn og mennene senere dør.
Departementet mener beregningsmåten ikke bør endres for kvinner
i gruppe a. Enkene har en forventning om utbetaling av etterlattepensjonen
de mottar i dag, og de har innrettet seg på å få en slik pensjon. Departementet
foreslår derfor at det ikke gjøres endring i retten til enkepensjon
etter særordningen for dem som allerede mottar slik enkepensjon
i dag.
Ved å la kvinner som i dag er enker etter menn med medlemskap
før 1. oktober 1976 fortsatt være omfattet av overgangsordningen,
må tilsvarende gruppe enkemenn også omfattes av særordningen. Departementet
foreslår å begrense utvidelsen til tjenestetid opptjent etter 1. januar
1994 slik kravet fra EFTA-domstolen er. Det medfører at de som er
blitt enkemenn etter 1. januar 1994, og som var gift med en kvinne
med medlemskap før 1. oktober 1976, får enkemannspensjonen beregnet
etter reglene i særordningen for den del av tjenestetiden som er
opptjent etter 1. januar 1994. I den grad tjenestetid fra dødsfallet til
aldersgrensen teller med i pensjonsberegningen (gjelder dersom avdøde
sto i stilling eller mottok uførepensjon på tidspunktet for dødsfallet),
vil denne tiden regnes med som tjenestetid opptjent etter 1994.
Kvinner som kommer inn under gruppe b vil ikke ha samme forventning
om å få utbetalt pensjon etter særordningen som dem som får slik
enkepensjon i dag. Kvinnene mottar ikke pensjon og vil inntil en viss
alder kunne tilpasse seg de nye reglene.
Etter departementets syn kan en innskrenkning skje i forhold
til kvinner i gruppe b, men det bør gjøres et unntak for kvinner
over en viss alder.
Etter departementets syn kan grensen settes til tilfeller der
kvinnen er over og under 55 år. Ved fastsettelsen av grensen på
55 år er det tatt hensyn til at kvinner har hatt en stadig høyere
yrkesdeltakelse. Den høyere yrkesdeltakelsen har medført at kvinner
i stadig større grad har hatt sin egen økonomi, og ikke innrettet
seg på en avledet rett til enkepensjon om mannen dør.
Ved å la kvinner som er over 55 år og gift med menn med medlemskap
før 1. oktober 1976 fortsatt være omfattet av særordningen, må tilsvarende
gruppe menn også omfattes av særordningen. Departementet foreslår
i høringsbrevet å begrense utvidelsen til tjenestetid opptjent etter
1. januar 1994 slik kravet fra EFTA-domstolen er.
Departementet legger til grunn at kvinner i gruppe c har et svakt
grunnlag for forventningen om en framtidig rett til enkepensjon
etter særordningen. Departementet foreslår at muligheten til å omfattes av
særordningen ved å gifte seg med en mann med medlemskap før 1. oktober
1976 oppheves.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg helt uforstående til den tenkning departementet her legger til
grunn. Det dreier seg om opptjente rettigheter etter lov om Statens Pensjonskasse
som ikke kan fjernes med tilbakevirkende kraft. Alle menn som ble
medlem av Statens Pensjonskasse før 1. oktober 1976 har opptjent
retten til en etterlattepensjon med særrettigheter, og burde kunne
forvente at den enken de eventuelt etterlater seg vil få nyte godt
av rettighetene. Særordningen gjelder menn som er medlem av Statens
Pensjonskasse før 1976. Alle disse har i dag minst 33 års opptjening
dersom de fremdeles står i jobb i offentlig virksomhet. De aller
fleste er allerede pensjonister og tilveksten til ordningen vil
bli svært beskjeden når det gjelder kvinner i gruppe c, men for
dem det kommer til å gjelde vil det være helt urimelig å frata mannen, som
altså har hatt denne retten i mist 33 år, muligheten til at denne
rettigheten kan benyttes.
Disse medlemmer mener at for gruppe b vil det
være helt urimelig å fjerne en rettighet som de har stolt på og
regnet med. Alle menn som er gift med en kvinne i denne gruppen
har regnet med denne fordelen siden før 1976, og selv om en etterlatt
skulle være under 55 år har mannen opparbeidet denne rettigheten.
Å redusere retten til å gjelde opptjening etter 1. januar 1994 virker
kunstig. Skal opptjening mellom 1976 og 1994 bare bortfalle? Reaksjonene
dersom man hadde foreslått å fjerne opptjente egne rettigheter til
alderspensjon i en tilsvarende periode ville ikke være ubetydelige.
Disse medlemmer vil derfor stemme imot Regjeringens
endringsforslag for det som gjelder likebehandling av enker og enkemenn,
basert på at Fremskrittspartiet alltid har beskyttet opptjente rettigheter
og gått imot lovendringer med tilbakevirkende kraft.