Komiteens medlemmer fra Høyre mener det overordnede målet i arbeids- og sosialpolitikken er å bidra til at så mange som mulig kan få oppleve den trygghet det er å ha et inntektsgivende arbeid å gå til. Altfor mange mennesker i arbeidsfør alder står i dag utenfor arbeidslivet. For Høyre er det helt grunnleggende at alle som kan jobbe, skal jobbe og få oppleve den frihet det gir å være selvforsørgende. Videre mener disse medlemmer at de som befinner seg langt utenfor arbeidslivet og ikke har muligheter til å greie dette, skal ha en anstendig inntektssikring. Det må stilles individuelle krav til aktivitet, og det er ikke et velferdssamfunn verdig å gi opp mennesker. Velferdssystemet, skattesystemet og ansettelsesregelverket må omformes slik at aktivitet og deltakelse blir et hovedprinsipp.

Den grunnleggende filosofien i alle velferdsordningene må være at man skal legge aktivitet til grunn, og at det for alle parter er "bedre å være på jobb med den friske delen av seg, i stedet for å sitte passiv hjemme med den syke." Disse medlemmer konstaterer at det ved Stortingets behandling av Prop. 1 S (2009–2010) ikke ble flertall for Høyres helhetlige forslag til statsbudsjett, og at Regjeringens forslag til budsjett er vedtatt. På denne bakgrunn velger disse medlemmer å synliggjøre de prioriteringer på rammeområde 7 som fremgår av Høyres alternative statsbudsjett for 2010.

Disse medlemmer viser til at hovedutfordringen på arbeids- og sosialfeltet er sterkt knyttet til den eksplosive økningen i folketrygdens utgifter og at 800 000 mennesker i arbeidsfør alder er utenfor arbeidslivet. På kort sikt er dette problematisk, ettersom utgiftsøkningene som følger av dette er at hele budsjettøkningen går med til å dekke regelbundne utgifter. Det er med andre ord få rom for reformer i fremtiden, om en ikke gjør regelendringer i ytelsesforvaltningen, at flere går fra trygd til jobb, eller at man øker bruken av oljepenger. På lang sikt vil dagens utvikling ikke være bærekraftig, da vi fra 2020 vil ha en langt større avgang fra arbeidslivet til alderspensjon som følge av at etterkrigskullene når pensjonsalder. Situasjonen er etter disse medlemmers oppfatning meget alvorlig, og om ikke utgiftsutviklingen snus og antallet mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet reduseres, vil det på et senere tidspunkt være prekært behov for kraftige innstramninger i ytelsesforvaltningen.

Ser man samlet på hvilke utgifter det påløper at nærmere 800 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, er utviklingen fra 2009 til 2010 sterkt bekymringsverdig:

Disse medlemmer mener utviklingen i folketrygdens utgifter, som følge av utenforskap, utgjør vår tids største menneskelige og samfunnsøkonomiske utfordring. På bakgrunn av dette vil disse medlemmer prioritere følgende områder i Arbeidsdepartementets budsjettområde:

• En politikk for at mennesker skal gå fra forsørging til deltagelse, for å motvirke trygdeeksplosjonen.

• En politikk for et fleksibelt og inkluderende arbeidsliv, hvor utenforgruppenes mulighet til arbeid skal prioriteres.

• Målrettede tiltak for å forebygge fattigdom og for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Disse medlemmer viser til at Høyres alternative statsbudsjett for 2010 er et budsjett for trygge jobber og varig velferd. Den globale finanskrisen og den økende arbeidsledigheten gir økte vansker for husholdningene til å klare sine økonomiske forpliktelser. I en tid med økonomisk nedgang gjøres dette i første omgang gjennom å endre Regjeringens profil innenfor skatte- og næringspolitikken. Regjeringens skattepolitikk er ikke svaret som næringsliv eller husholdninger trenger i en tid hvor det bør tilrettelegges for økonomisk vekst, for sysselsetting og for å trygge husholdningene. Høyre prioriterer derfor i sitt alternative statsbudsjett å senke skatteregningen til husholdninger og bedrifter.

Disse medlemmer viser videre til at selv om antallet arbeidsledige dagpengemottakere i Norge er relativt lavt, sammenlignet med mange av våre naboland, så er antallet registrerte arbeidssøkere uten jobb, høyt. I 2010 vil det etter Regjeringens egne beregninger være mer enn 90 000 arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne, tidligere kalt yrkeshemmede. For denne gruppen arbeidssøkere har dessverre utviklingen gått i gal retning fra et allerede høyt nivå under høykonjunkturen. Ventetiden for en arbeidssøker med nedsatt arbeidsevne før tiltak settes i verk har økt med 50 dager på ett år, og er nå hele 270 dager. På samme måte som i forhold til forebygging av langtids sykefravær, vil disse medlemmer peke på at sannsynligheten for tilbakeføring til arbeid økes ved rask intervensjon. I den sammenheng er 270 dager i praksis et helt arbeidsår, noe disse medlemmer mener er uakseptabelt lenge. I Høyres alternative statsbudsjett for 2010 foretas det derfor en omprioritering av arbeidsmarkedspolitikken, hvor antallet tiltaksplasser for arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne økes med 3 000 plasser. I tillegg foreslås det at Nav kan overlate hoveddelen av arbeidsevnevurderingen til attførings- og vekstbedrifter.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen gjennom sin første periode har latt en historisk god økonomisk situasjon komme og forsvinne, uten at mange av de største utfordringene er tatt tak i. Dette har vært fire tapte år for å hjelpe flere trygdede ut i arbeid, fire tapte år for å redusere sykefraværet og gjennom det nå målsettingene i IA-avtalen, fire tapte år for å styrke de målrettede tiltakene overfor fattige og fire tapte år for rusmiddelavhengige, som opplever at køene for behandling stadig blir lengre.

Disse medlemmer vil peke på fattigdomsområdet som et område hvor Regjeringen i sin første periode har bevist at fagre løfter kan være vanskelig å innfri. Noe av selve årsaken til dette ligger ikke i den økonomiske satsingen som sådan, men mer i forhold til hvilke tiltak som settes inn, på hvilken måte og at man også måler resultatene av politikken. Kun på den måten kan man fastslå om de tiltak en gjør i fattigdomsspørsmålene er vellykkede. Disse medlemmer vil påpeke at fattigdom som sådan ikke er et omfattende problem i Norge. De aller fleste i Norge nyter godt av det samfunnet gir av muligheter og sikkerhet, og velstandsutviklingen de siste 40 årene har vært formidabel. Nettopp derfor er Norge også et land hvor det er vanskelig å være fattig. Fattigdom er imidlertid ikke et ensartet problem som det finnes enkle løsninger på, tvert imot kan fattigdom heller karakteriseres som et symptom på andre problemer. Disse medlemmer mener derfor det er viktig at fattigdomssatsingen i hovedsak er forebyggende, slik at mennesker i uføre ikke havner i varig fattigdom, og at dette suppleres med målrettede tiltak for å løfte fattige ut av en vanskelig situasjon.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen hevder at den øker innsatsen mot fattigdom med 1 mrd. kroner, men vil samtidig peke på at 650 mill. kroner av disse er oppfølging av vedtak i Stortinget. Disse medlemmer er tilfredse med at bostøtteøkningen Høyre tidligere har foreslått, nå følges opp.

Disse medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2010, hvor det fremmes en rekke forslag som skal sikre at velferdsstaten bedre kan lykkes i målet om å nå dem som er mest utsatt. Samlet innebærer forslagene at fattigdomstiltakene økes med nesten en halv mrd. kroner i forhold til Regjeringens budsjettforslag:

Tiltakene som foreslås må også sees i sammenheng med Høyres arbeid for å skape et mer inkluderende arbeidsmarked og flere, trygge arbeidsplasser.