Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg

Det vises til forslag fra representantene Høie, Solberg og Holmberg av 28.04.09 med tiltak for å redusere tilstrømningen av grunnløse asylsøkere samt øke antallet utsendelser.

Jeg gjør innledningsvis oppmerksom på at de tallene som brukes i representantforslaget ikke er de offisielle tallene for 2008. For eksempel var det 9,5 prosent av søkerne som oppga å være enslige mindreårige, og ikke 7 prosent som det står i forslaget. Økningen var på om lag 3 prosent ikke 4. Jeg viser her til UDIs hjemmeside www.udi.no for de offisielle tallene for antall asylsøkere i 2008.

Som representantene påpeker har antallet asylsøkere til Norge økt det siste året. Samtidig er det viktig å være klar over at økningen har vært størst for land der mange faktisk har et beskyttelsesbehov. I første kvartal utgjorde søkere fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og statsløse omlag halvparten av søkerne. Dette er søkere som på grunn av situasjonen i hjemlandet ofte gis en tillatelse. I dag innvilger UDI over 50 % av alle asylsøknader de mottar. Etter klagebehandling i UNE er det totale antallet innvilgelser enda høyere. Dette viser at regjeringen har lyktes i å få ned antallet asylsøkere som ikke har et beskyttelsesbehov, og at relativt flere av de som søker asyl har et grunnlag for å få oppholdstillatelse her. Denne utviklingen er jeg fornøyd med.

Regjeringen følger situasjonen på asylområdet og vurderer løpende behovet for ytterligere tiltak. Vi har allerede satt i verk en rekke tiltak. Jeg kan nevne instrukser om å stramme inn praksis på Irak og Somalia, midlertidig tillatelse til enslige mindreårige mellom 16-18 år som ikke har annet grunnlag for opphold enn at de er uten omsorgspersoner i hjemlandet, mer bruk av Dublin-forordningen, flere tilbaketakelsesavtaler og fireårskrav for familieinnvandring. Ved vurdering av nye tiltak vil vi også nøye vurdere innspillet fra representantene fra Høyre.

Jeg vil under gi min foreløpige vurdering av de tiltakene som er foreslått.

Rask uttransport av asylsøkere med avslag er en prioritert oppgave for regjeringen. Mange av de europeiske landene sliter med de samme problemene som Norge når det gjelder å gjennomføre tvangsmessige utsendelser og få i stand tilbaketakelsesavtaler. Det er derfor viktig at Norge samarbeider med andre land for å få til gode og effektive løsninger.

Regjeringen har det siste året intensivert arbeidet med å inngå tilbaketakelsesavtaler. En tilbaketakelsesavtale med Irak vil kunne være på plass i nær fremtid. I tillegg har vi nylig inngått avtaler med blant annet Burundi, Albania og Russland, og forhandlinger er langt fremskredet for avtaler med blant annet Serbia og Kosovo. Fra tidligere har vi en avtale med Afghanistan, som ble undertegnet i august 2005.

Det har vært vanskelig å få til tilbaketakelsesavtaler med noen viktige opprinnelsesland. Noen av disse landene mottar norske bistandsmidler. Jeg er enig med representantene i at vi bør ha en helhetlig tilnærming til disse problemstillingene. Kompleksiteten forbundet med disse spørsmålene er imidlertid stor, og tiltak for å motivere til avtaler blir derfor vurdert konkret og helhetlig i hvert enkelt tilfelle. Ved valg av strategi ser man gjerne hen til følgende forhold som kan motivere opprinnelsesland til å inngå en avtale:

  • En avtale gir internasjonal anerkjennelse som kan være viktig for noen land.

  • Norsk visumpraksis for borgere av landet vil kunne oppmykes noe, idet en avtale vil gjøre det enklere å sende tilbake personer som oversitter visumet.

  • Støtte til den som vender tilbake kan bidra til at vedkommende raskt blir selvforsørget. Støtten kan være i form av kontantytelser eller støtte til å skaffe bolig, arbeid, opplæring, næringsetablering og lignende.

  • Støtte til lokalsamfunnet (skole, helse, næringsutvikling) kan føre til at de returnerte blir en kilde til utvikling og ikke en belastning for lokalsamfunnet.

  • Bidrag til å bygge ut infrastruktur på migrasjonsfeltet i landet kan gi opprinnelseslandet et bedre administrativt apparat til å håndtere migrasjonsstrømmer.

  • En tilbaketakelsesavtale kan kobles til andre bilaterale spørsmål som er viktig for opprinnelseslandet.

Det er viktig å være klar over at for enkelte land utgjør økonomisk støtte fra egne borgere i vestlige land langt mer enn de mottar i bistand. Jeg mener derfor at det kan være behov for å se bistands- og migrasjonsutfordringene i sammenheng, med sikte på at tilbaketakelse av egne borgere kan tilføre opprinnelseslandet ressurser, og ikke først og fremst innebære mindre overføringer fra eksilmiljøet, og store sosiale og økonomiske utfordringer knyttet til de som returnerer til hjemlandet.

Tvangsmessige returer til enkelte land er vanskelig, både fordi mange søkere ikke samarbeider om å avklare identitet, og fordi noen opprinnelsesland nekter å ta tilbake egne borgere hvis de ikke reiser hjem frivillig. Det er derfor viktig å sette i verk tiltak som kan motivere flere til frivillig retur. Regjeringen vurderer løpende å iverksette nye retur og reintegrerings- og kvalifiseringsprogram. Eksempler på slike programmer har vi i Afghanistan og Irak

Det må imidlertid hele tiden foretas en avveining av hvor mye vi skal tilby personer med avslag, før dette i seg selv blir en pullfaktor. Den pengestøtten man i dag gir enkelte grupper for å motivere til frivillig retur, har vært relativt liten i forhold til hva det koster å komme seg til Norge som asylsøker. Støtte til kvalifisering og tilskudd til å starte opp tiltak i hjemlandet (eks. mikrokreditt), kan være viktige elementer i en balansert totalløsning, som motiverer for retur, men som samtidig ikke får flere til søke seg til Norge. Blant annet kan jeg nevne at en nederlandsk NGO har drevet opplæring og gitt tilbud om mikrokreditt til enslige mindreårige asylsøkere som ønsker å reise hjem, og at dette har vært svært vellykket. Det er derfor aktuelt å se nærmere på slike modeller for utvalgte grupper.

Regjeringen arbeider med sikte på at enhver asylsøknad skal avgjøres så raskt som mulig, gitt kravene til en grundig og individuell vurdering av hver enkelt sak. Manglende dokumentasjon av identitet og behovet for å verifisere opplysninger, kan bidra til at saksbehandlingen tar lenger tid enn ønskelig. Personer som ikke har grunnlag for opphold i Norge, skal få avslag raskt. Som representantene er kjent med startet det såkalte Torshov-prosjektet opp høsten 2008. Prosjektet innebar en samlokalisering av politi og utlendingsmyndigheter og en komprimert saksbehandling av klare avslagssaker fra Irak. Prosjektet har vært en suksess og tallene på irakiske asylsøkere har gått kraftig ned. Erfaringene fra Torshov prosjektet vil bli brukt i arbeidet med å effektivisere behandlingen av søknader fra andre grupper og UDI etablerer nå Torshov som en permanent innsatsenhet som skal behandle de sakene som til enhver tid krever særskilt prioritet.

Per dag kommer det så få irakiske asylsøkere at Torshov-prosjektet har hatt ledig kapasitet. UDI vil derfor nå behandle søknader fra enslige mindreårige gutter fra Afghanistan på Torshov. Siktemålet er en raskere avklaring av de mindreåriges alder og et system for så tidlig som mulig å identifisere mulige avslagssaker for å kunne behandle disse raskt. Dette er blitt særlig relevant på bakgrunn av forskriftsendringen som gir anledning til å kun gi midlertidige tillatelser for mindreårige asylsøkere mellom 16-18 år, dersom de ikke har et beskyttelsesbehov.Érsm¿l40

For klare avslagssaker fra irakere vil man fortsatt ha en rask behandling, selv om den ikke vil skje på Torshov. I tilegg har UDI nå opprettet egne prosjekter i Trondheim der man skal fatte raske avslagsvedtak for søkere fra Somalia og Afghanistan. Vi har fortsatt 48-timersprosedyre søkere fra land der menneskerettighetssituasjonen anses som avklart og positiv (åpenbart grunnløs prosedyren), og en 3-ukers prosedyre for søkere som kommer fra land der den store majoriteten av søknadene erfaringsmessig blir avslått. Jeg utreder også for tiden en modell for hurtigløp for asylsøkere som ikke bidrar til å klarlegge egen identitet.

Jeg må imidlertid understreke at det per i dag kommer relativt få personer som faller inn under kriteriene for åpenbart grunnløs prosedyren på 48 timer. Det er flere, men fortsatt relativt få, som faller inn under 3-ukers prosedyren. Det er positivt at det ikke lenger kommer mange asylsøkere fra opprinnelsesland som anses som trygge. Utfordringen nå er å vurdere nye former for effektive prosedyrer, som samtidig ivaretar den enkeltes rettssikkerhet. Dette har vi fokus på.

At noen asylsøkere misbruker asylinstituttet ved å begå kriminelle handlinger mens de venter på vedtak, er noe regjeringen ønsker å slå hardt ned på.

Dersom en asylsøker begår straffbare handlinger, er UDI pålagt å hurtigbehandle søknaden og søkeren skal prioriteres for utsendelse. Utover dette vil det være de vanlige reglene om forvaring/varetekt etter straffeprosessloven som gjelder for frihetsberøvelse. Å etablere et eget forvaringssystem for asylsøkere har vært vurdert tidligere, men har vist seg vanskelig å gjennomføre, og kan også lett komme i strid med våre internasjonale forpliktelser.

Jeg er imidlertid svært opptatt av at det ikke skal være attraktivt for kriminelle å søke asyl i Norge, og at kriminalitet skal få konsekvenser. Det skal derfor føres en restriktiv asyl- og utvisningspraksis i disse sakene.

Norge må imidlertid overholde internasjonale forpliktelser. Vi kan ikke returnere asylsøkere dersom de risikerer å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling i hjemlandet. Dette må selvfølgelig stå fast. Utover dette skal søknader fra kriminelle som utgangspunkt avslås og vedkommende skal sendes hjem umiddelbart.

Når det gjelder forslaget om flere såkalte "urokampanjer", er jeg enig med forslagsstillerne i at slike kampanjer der ulike etater jobber sammen bør gjennomføres oftere. Vi har blant annet hatt svært gode erfaringer med samarbeid mellom UDI og politiet knyttet til asylsøkere som driver kriminell virksomhet ved Akerselva. Generelt mener jeg slike kampanjer gjør det vanskeligere og mindre attraktivt å oppholde seg ulovlig i Norge.

Utlendingsloven har allerede bestemmelser som gir adgang til å pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted for utlendinger som det er sannsynlig vil unndra seg iverksettelse av et avslagsvedtak, eller som det er grunn til å anta har oppgitt uriktig identitet. Dersom et eventuelt pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted ikke overholdes, eller dersom det ellers anses nødvendig, har utlendingsloven også egne bestemmelser om fengsling.

En generell ordning med meldeplikt for alle asylsøkere som ikke bor på mottak eller som har fått avslag på asylsøknaden, vil måtte omfatte flere tusen personer. Å følge opp en slik generell meldepliktsordning vil være svært ressurskrevende, og vil i dagens situasjon neppe være et hensiktsmessig tiltak.

Regjeringen har allerede fremmet forslag til nye og skjerpede krav til klarlagt identitet gjennom det høringsbrevet med forslag til regler i ny utlendingsforskrift som ble sendt på høring 16. februar 2009. Høringsforslaget følger opp de føringer som departementet ga i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) om ny utlendingslov. Det fremheves således at utlendinger som har mulighet til å dokumentere sin identitet, som hovedregel skal gjøre dette for å kunne få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Høringsfristen for forslaget gikk ut 30. april, og departementet vurderer nå høringssvarene. Departementet jobber også med å få på plass en instruks til UDI om å etablere en slik praksis som beskrevet allerede under gjeldende regelverk.

Visum skal som utgangspunkt ikke utstedes med mindre det anses sannsynlig at utlendingen vil overholde visumvilkårene. Det innebærer at det bare helt unntaksvis vil bli gitt visum til turister fra land hvor det er sannsynlighet for at vedkommende vil "hoppe av".

I forbindelse med at departementet har foreslått en ny ordning med bruk av bankgarantier i visse visumsaker, jf. Ot.prp. nr. 36 (2008-2009) og forslag til ny utlendingsforskrift i høringsbrev av 16. februar 2009, har departementet foreslått at det blir utformet nærmere retningslinjer for bankgarantiordningen. Detaljene om omfanget av ordningen og hvordan den skal praktiseres (herunder håndheves), er således ikke klare. Det er ikke tenkt at bankgarantiordningen skal gjelde alle visumsøknader. Et vesentlig motiv for bankgarantiordningen er at den vil gi bedre mulighet til å få innvilget visum for enkelte personer som ellers ville kunne fått avslag, og samtidig forhindre misbruk av visuminstituttet.

Fordi bruk av returkontroller er svært ressurskrevende for utenriksstasjonene, og siden de fleste returnerer etter endt visumopphold, er det imidlertid ikke hensiktsmessig å legge opp til dette som en fast ordning i alle visumsaker.

Den såkalte MUFsaken er en komplisert sak med mange dilemmaer. Som representanten er kjent med, har gruppen nå vært i Norge i 10 år og skriftende regjeringer har vurdert deres situasjon med varierende konklusjoner. Regjeringen mener at det nå er på tide å slette sluttstrek for denne saken.

Skiftende regjeringer har kommet til at denne gruppen ikke har et beskyttelsesbehov. Men de har nå vært lenge i Norge, og myndighetene har bidratt til å skape forventninger om at de skal få bli. Dette har vært avgjørende for at vi nå ønsker å gi disse irakerne en ny mulighet til å søke om varig tillatelse. Dette innebærer ingen endring av regjeringens asylpolitikk og innebærer ikke en bekreftelse på at det lønner seg å ikke rette seg etter et avslagsvedtak. Dette er en gruppe som har hatt oppholdstillatelse i Norge, og derfor skiller seg fra andre asylsøkere med avslag og langvarig opphold.

I fjor høst annonserte regjeringen 13 tiltak for å redusere antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Formålet var å verne om retten til asyl for mennesker som er på flukt, og sørge for at de som får beskyttelse i Norge raskt blir integrert og en del av det norske samfunnet. De fleste av de 13 tiltakene er nå gjennomført og de antas å ha en effekt på antallet søkere uten behov for beskyttelse. Regjeringen følger imidlertid situasjonen løpende og vil vurdere behovene for ytterligere tiltak.

Forrige kapittel