Vedlegg 2
Jeg viser til Næringskomiteens brev av 29. mai 2009 med spørsmål fra Høyres komiteemedlemmer i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 36 (2008-2009) Det gode innkjøp. Enkelte av spørsmålene henger sterkt sammen og jeg vil derfor besvare dem samlet.
Bruk av elektroniske løsninger er viktig for å effektivisere og forbedre offentlige innkjøpsprosesser, og regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å øke bruken av dem. Tjenestetilbudet for elektroniske løsninger har blitt videreutviklet. Fornyings- og administrasjonsdepartementet og KS har inngått en rammeavtale som skal gjøre det lettere å gjennomføre konkurranser elektronisk, og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har koordineringsansvaret for et stort europeisk prosjekt (Peppol) som skal gjøre det enklere å levere tilbud på tvers av landegrensene. Regjeringen ønsker også hele offentlig sektor skal ta i bruk elektronisk faktura og vil blant annet innføre et fellesformat for elektronisk faktura.
Omsetningen på Ehandel.no var 2,2 milliarder kroner i 2008 på, som innebar en vekst på ca. 15 prosent fra året før. Vi har begrenset informasjon om bruken av elektronisk handel i offentlig sektor sett under ett. I følge SSBs undersøkelse av IKT-bruk i staten i 2008www.ssb.no/iktbruks) ble om lag 40 prosent av statlige foretaks samlede innkjøp helt eller delvis gjennomført ved bruk av elektroniske forretningsprosesser i 2008. Tre av fire foretak benytter elektronisk fakturahåndtering og database for offentlig innkjøp, mens tre av ti sender og mottar eFaktura. Om lag syv av ti foretak publiserer konkurransegrunnlag og håndterer innsending av mottak og tilbud elektronisk, mens litt over halvparten håndterer evaluering og tildeling tilsvarende. 38 prosent oppgir at de benytter elektronisk bestillingssystem.
Tallene som ofte har vært fremhevet for bruk av elektronisk handel, har vært knyttet opp til ordrehåndtering på Ehandel.no. Innkjøpsprosessen omhandler flere faser, og i meldingen deles dette opp i konkurransegjennomføring, ordrehåndtering og faktura/betaling. Det er også relevant å ta med andre løsninger for elektroniske innkjøp enn de sentrale løsningene som Difi forvalter. Vi har ikke tilstrekkelig informasjon om situasjonen på disse områdene. For å bedre kunne følge opp arbeidet med økt bruk av elektroniske løsninger i innkjøpsprosessen vil jeg derfor sette i verk tiltak for å framskaffe bedre og mer fullstendig informasjon om omfanget av e-handel i offentlig sektor. Gjennom dette vil vi også få bedre kunnskap om eventuelle hindringer for bruk av elektroniske løsinger. Før vi har fått bedre datagrunnlag om bruk av elektroniske løsninger i de ulike delene av innkjøpsprosessen, ønsker jeg ikke å gå ut med nye måltall. Men jeg vil understreke at regjeringen ikke har senket ambisjonsnivået på dette feltet. Som det fremgår av meldingen, satser vi på kontinuerlig bedring av tjenestetilbudet for elektroniske løsninger. Bedre datagrunnlag vil gjøre det enklere å følge opp satsingen.
Siden det ikke foreligger plikt til forenklet kunngjøring, er erfaringsmaterialet for bruken av slik kunngjøring begrenset. Difi har gjennomført intervjuer med fem offentlige virksomheter som har innført internt krav til kunngjøring under den nasjonale terskelverdien. Disse virksomhetene har hatt positive erfaringer med innføring av forenklet kunngjøringsplikt. Antallet virksomheter som er intervjuet, er imidlertid for lite til at man kan trekke generelle konklusjoner på bakgrunn av dem.
I forbindelse med høringen av forslag om innføring av forenklet kunngjøring i 2005, var et klart flertall kritiske til forslaget og viste til at dette ville føre til økt ressursbruk og byråkrati. Særlig vil dette kunne være tilfelle i konkurranser hvor antall tilbydere er stort. Regjeringen ønsker at oppdragsgivere skal ha fleksibilitet til å tilpasse bruken av forenklet kunngjøring til virksomhetens behov, og vil derfor ikke gjøre denne ordningen obligatorisk. Virksomhetene kan da vurdere om forenklet kunngjøring er hensiktsmessig i ulike typer konkurranser og markeder. Ro og stabilitet rundt et relativt nytt regelverk har også vært svært viktig i vurderingen av om man skal innføre plikt til forenklet kunngjøring. For å stimulere til mer bruk av forenklet kunngjøring vil imidlertid regjeringen styrke den frivillige kunngjøringsordningen på Doffin, og gi informasjon og veiledning om beste praksis.
Etter den nye offentlighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009 er alle anbudsprotokoller og tilbud offentlig tilgjengelige. Det kan gjøres unntak fra innsyn frem til leverandør er valgt, og det skal ikke gis innsyn i opplysninger som er omfattet av taushetsplikt (for eksempel forretningshemmeligheter).
Uavhengig av reglene om innsyn i protokoller, vil deltakerne i konkurransen motta relevant informasjon gjennom regler om oppdragsgivers begrunnelsesplikt. Offentlighet rundt protokoller imøtekommer derfor primært allmennhetens interesse i å kontrollere at det ikke blir tatt utenforliggende hensyn.
For kontrakter som overstiger EØS-terskelverdi, har vi allerede i dag regler om at oppdragsgiver skal gjøre kontraktstildelingen kjent gjennom en kunngjøring i den europeiske TED-databasen (Tenders Electronic Daily). En slik kunngjøring skal blant annet inneholde opplysninger om den anvendte anskaffelsesprosedyren, kontraktens art og omfang, de anvendte tildelingskriteriene, antall innkomne tilbud, navn og adresse på den vinnende leverandøren og kontraktsverdien. Disse kravene til offentlighet imøtekommer et stykke på vei hensynet til offentlig innsyn i anskaffelser.
Obligatorisk offentliggjøring av anbudsprotokoller, for eksempel på en nasjonaldatabase, vil føre til økt åpenhet om offentlige anskaffelser. Åpne og gjennomsiktige innkjøpsprosesser kan forebygge og avdekke korrupsjon og misligheter. Offentliggjøring av anbudsprotokoller på en database kan antagelig også virke disiplinerende på offentlige virksomheter, og dermed bidra til at offentlige innkjøpsprosesser forbedres.
Protokoller vil kunne inneholde opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, for eksempel forretningshemmeligheter. Vurderingen av hva som er underlagt taushetsplikt kan være ressurskrevende. En obligatorisk offentliggjøring av samtlige protokoller vil være mer ressurskrevende enn en offentliggjøring av enkeltprotokoller på bakgrunn av en innsynsbegjæring.
Reglene om offentlighet er nye. Jeg mener derfor at det er hensiktsmessig å samle inn informasjon om hvordan reglene har virket etter noe tid, før det eventuelt foretas endringer.
En ordning med offentliggjøring av leverandørreskontro må eventuelt utredes grundig, men jeg kan gi noen helt foreløpige synspunkter på en slik ordning. Offentliggjøring av virksomheters leverandørreskontro vil føre til noe mer åpenhet om offentlige anskaffelser. Den vil gi oversikt over hvilke leverandører virksomheten har kjøpt inn varer og tjenester fra, og vil bidra til å styrke datagrunnlaget om offentlige anskaffelser. Regnskapsinformasjon vil kunne gis på ulikt nivå, fra den enkelte fakturaer til mer overordnet oversikt over hva virksomheter betaler til en leverandør i løpet av et år. En overordnet oversikt vil i liten grad gi informasjon om hva som er kjøpt og hvordan virksomheten inngikk kontrakten med leverandøren, slik som anskaffelsesprotokollen vil gi. Jeg er derfor usikker på hvor stor merverdi det vil ha og gjøre det obligatorisk å offentliggjøre denne informasjonen.