Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

6. Oppgavefordeling og regelverk – endringer på fagdepartementenes områder

Kapittel 7 i proposisjonen omtaler endringer i oppgavefordeling og regelverk som har konsekvenser for kommunenes og fylkeskommunenes planlegging av aktivitet i 2010. Saker som berører Revidert nasjonalbudsjett er omtalt i kapittel fire i proposisjonen. Øvrige enkeltsaker for inneværende år med vesentlige endringer utover det som er varslet i statsbudsjettet for 2009, eller i andre stortingsdokumenter omtales i dette kapitlet.

Ny forskrift om kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning ble sendt på høring 1. september 2008 med høringsfrist 1. desember 2008. Departementet tar sikte på å fastsette forskriften før sommeren.

Det er blant annet foreslått at reglementet skal vedtas minst én gang i hver kommunestyre- og fylkestingsperiode. Dette innebærer at reglementet med jevne mellomrom vil være gjenstand for drøfting og behandling i kommunestyret og fylkestinget. Det er foreslått et nytt krav om at reglementet skal baseres på kommunens eller fylkeskommunens egen kunnskap om finansforvaltning.

Videre er det foreslått at kravene til rapportering til kommunestyret og fylkestinget blir betydelig styrket.

Forskriften vil gi kommunene frihet til å forvalte sine egne midler så fremt de ikke tar vesentlig finansiell risiko. Denne friheten er en naturlig del av det lokale selvstyret. Kommunene har således et stort ansvar for å forvalte sine midler ut fra hensynet til gode og stabile velferdstjenester. Den nye forskriften vil legge rammene for en forsvarlig finansforvaltning i kommunene, men det er opp til kommunene å etterleve reglene og praktisere en forsvarlig forvaltning.

I Kommunal- og regionaldepartementets forskriftsarbeid som oppfølging av ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven er krav til universell utforming, miljø og energibruk, driftsbygninger i landbruket, kontroll og overtredelsesgebyr sentrale temaer. Forskriftene er planlagt sendt på høring på forsommeren 2009.

Komiteen viser til sine merknader i Innst. O. nr. 50 (2008–2009) om lov om endringer i lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til endringene i bygningsdelen av plan- og bygningsloven der prinsippet om universell utforming nå tas inn som særskilt grunnhensyn i lovens formålsbestemmelse. Regjeringen forslo for Stortinget at det for oppgradering av eksisterende publikumsbygg åpnes for å gi forskrifter til samme lov med tidsfrister for nærmere angitte bygningskategorier. Stortinget støttet dette og tilføyde at det bør etableres en plan for når det skal innføres frister for ulike tiltak i eksisterende publikumsbygg, og at Regjeringen må fremme en slik plan i løpet av 2010.

I forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:141 (2007–2008) fattet Stortinget følgende vedtak:

"Det henstilles til Regjeringen å sette i verk et forsøk hvor flere aktører enn kommunene i en avgrenset periode får forvalte startlån eller deler av ordningen på vegne av Husbanken", jf. vedtak 142.

I proposisjonen påpekes det at tildeling og utmåling av startlån er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Verken husbankloven eller andre lover gir hjemmel for at andre enn det offentlige skal kunne fatte slike vedtak. Dersom lovverket åpner for at private aktører kan gi startlån, vil det lett bli reist habilitetsspørsmål. Regjeringen kan ikke se at verken boligpolitikken eller private aktører vil være tjent med det.

For at de som trenger hjelp skal få den, er det viktig at en og samme enhet forvalter boligvirkemidlene. Regjeringen mener denne enheten må være kommunen, som er gitt en egen rolle og ansvar i boligpolitikken. Kommunene har i dag mulighet til å la private forvaltere stå for selve utbetalingen og forvaltningen av startlånet. Dette skjer i stor grad. Regjeringen mener derfor det ikke skal åpnes for at private aktører kan saksbehandle og tildele startlån.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg omtalen av spørsmålet om kompetanse til å tildele og utmåle Startlån fra Husbanken. Flertallet støtter konklusjonen om at det ikke åpnes for at private aktører kan saksbehandle og tildele startlån, men at den øvrige forvaltningen av lånene fortsatt kan gjøres av private aktører.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst. S. nr. 43 (2008–2009) om å forebygge antallet unge gjeldsslaver og et enstemmig vedtak 57, hvor det henstilles til Regjeringen å sørge for at maksimal nedbetalingstid for startlån i Husbanken heves fra 20 til 30 år. Disse medlemmer kan ikke se at dette er fulgt opp. Lengre nedbetalingstid og økt bostøtte vil kunne hjelpe flere med lav inntekt inn på boligmarkedet og til en mer stabil bosituasjon.

Nytt regelverk for den statlige bostøtten trer i kraft 1. juli 2009, og innebærer at 50 000 nye husstander vil få bostøtte, ut over de om lag 100 000 husstandene som mottar bostøtte i dag. På sikt vil omleggingen av bostøtten ha en årlig kostnad på én milliard kroner over dagens nivå. I den nye bostøtten er inntektsgrensen hevet for alle, kravet om at søkere uten barn må ha trygd for å få bostøtte er fjernet, kravene til boligen er forenklet og moderniserte og kravet om husbankfinansiering er fjernet.

Det nye regelverket innebærer redusert utbetaling av bostøtte for en del mottakere. For å unngå at husholdninger med relativt dårlig økonomi skal få en brå nedgang i bostøtten, foreslås det etablert en overgangsordning.

Komiteen viser til at det i Revidert nasjonalbudsjett 2009 foreslås en overgangsordning for de nye reglene for bostøtte slik at ingen skal få bostøtten redusert pga. de nye reglene eller pga. de økte satsene for minstepensjonen. Ordningen vil skjerme om lag 54 000 bostøttemottakere mot reduserte utbetalinger, og medfører at bevilgningene til bostøtte økes med 66 mill. kroner i 2009. Kompensasjonen gjennom ordningen trappes ned over 5 år. Komiteen er tilfreds med denne løsningen.

Økt sysselsetting for personer med nedsatt funksjonsevne er et gjennomgående hensyn for tiltakene i planen.

Planen inneholder en kommunesatsing med tiltak for å støtte opp om kommunenes arbeid med universell utforming. Planen skal gå fram til 2013.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Innst. O. nr. 68 (2007–2008) om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, hvor Fremskrittspartiet fremmet en rekke forslag for å oppnå tilgjengelighet for alle, innen konkrete tidsfrister.

Disse medlemmer konstaterer at universell utforming er omtalt mange steder, men at det ikke finnes konkrete forpliktelser. Disse medlemmer ber Regjeringen bidra til å sikre realiseringen av universell utforming. Disse medlemmer ser at det er nødvendig med både klare krav og stimuleringsmidler til kommunene og fylkeskommunen. Disse medlemmer mener at kravene må komme raskt og som må følges opp med sanksjoner ved brudd.

Disse medlemmer mener også at stimuleringstilskuddet Norges Handikapforbund har foreslått, er et godt forslag og viser til at Fremskrittspartiet tidligere har fremmet tilsvarende forslag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at i mai 2009 ble Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009–2013 lagt fram. Planen berører de fleste samfunnsområder og det settes inn et bredt spekter av virkemidler. Flertallet har videre merket seg at det i Regjeringens forslag til Nasjonal Transportplan for perioden 2010–2019 er satt av 4,47 mrd. kroner til universell utforming og tiltak for å forbedre tilgjengeligheten innenfor transportsektoren.

Barne- og likestillingsdepartementet vil fremme en proposisjon med forslag om lovfesting av kommunenes ansvar for å gi voldsutsatte et krisesentertilbud.

Kommunene skal gis frihet innenfor lovens rammer til å organisere tilbudet tilpasset lokale forhold, men det stilles krav til å gi et helhetlig tilrettelagt og gratis krisetilbud til voldsutsatte. Det øremerkede statlige tilskuddet til krisesenterdriften på kapittel 840 post 60 videreføres det første året slik at dagens vertskommuner og krisesentre får tilstrekkelig tid til omstilling. Det øremerkede tilskuddet legges for dette året om fra en overslagsbevilgning til en rammestyrt bevilgning. Deretter forutsettes bevilgningen lagt inn i kommunenes rammetilskudd.

Komiteen har merket seg at lovfesting av krisesentertilbud vil føre til en økning av kostnadene i forhold til dagens krisesenterdrift. Komiteen vil understreke betydningen av at det legges opp til et fortsatt samarbeid med frivillige.

Komiteen viser til merknader fra sine respektive partier i Innst. O. nr. 130 (2008–2009), jf. Ot.prp. nr. 96 (2008–2009).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at krisesentertilbudet har behov for betydelige omstillinger i den nærmeste fremtid for å imøtekomme nye grupper som skal gis et tilbud, herunder menn, kvinner og menn med annen etnisk og kulturell bakgrunn og barn. Behovet for ny og bedre kompetanse er stort og skolering av ansatte og frivillige i krisesentrene er påkrevd. Det bør også skje en utvikling av samarbeid med andre hjelpeinstanser, en krevende oppgave hva angår tilrettelegging og finansiering. En overføring av ansvaret for krisesentertilbudet i tråd med lovens krav til kommunene, er etter disse medlemmers syn ikke fornuftig før tilbudet er utviklet til den standard og ivaretar de funksjoner som loven setter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ogVenstre er på dette grunnlag uenig i at det settes en så vidt kort tidsramme som ett år før overføringen til kommunen skal skje og mener overføring først bør skje når tilbudet er utviklet og kostnadsrammen for det kommende krisesentertilbud er nærmere definert, senest innen fem år.

Disse medlemmer ser at Regjeringen har anslått at lovfesting av krisesentertilbudet vil koste 63 mill. kroner. Men KS og disse medlemmer mener at merkostnaden er undervurdert.

Kultur- og kirkedepartementet leder og koordinerer arbeidet med en handlingsplan som innen sommeren 2009 skal komme med konkrete tiltak innen prioriterte innsatsområder, herunder stedsutvikling, bærekraft, universell utforming, helse, det offentlige som forbilde, kulturarv og samtidsuttrykk, kunnskap, næring, samt profilering og identitetsbygging. Arbeidet er sektorovergripende og meget sentralt i en distrikts- og regionalpolitisk sammenheng.

Kultur- og kirkedepartementet la 17. april 2009 fram en stortingsmelding om bibliotek. Formålet med meldingen er å utforme en nasjonal bibliotekpolitikk som legger til rette for utvikling av robuste og omstillingsdyktige bibliotek, og som kan tilby alle gode og fleksible bibliotektjenester.

Kunnskapsdepartementet vil etter planen legge fram en stortingsmelding om kvalitet i barnehagen våren 2009.

Ordningen har hittil vært finansiert gjennom rammetilskuddet til fylkeskommunene og med særskilt fordeling. Fra 2010 blir ikke kompensasjonen lenger gitt som en særskilt fordeling, men fordeles etter kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. Bevilgningen som legges inn i inntektssystemet i 2010 vil gjenspeile normale utskiftningskostnader ved ordningen.

Kunnskapsdepartementet har 3. april 2009 fremmet en odelstingsproposisjon med forslag om endringer i opplæringsloven, jf. Ot.prp. nr. 55 (2008–2009) Om lov om endringar i opplæringslova og privatskolelova.

Et tiltak som foreslås, er sikring av tidlig oppfølging av den enkelte og økt læringsutbytte i grunnskoleopplæringen i fagene norsk eller samisk og matematikk, på 1.–4. trinn. Plikten til tidlig innsats utløser et utvidet behov for lærere. Utgiftsdekningen skjer ved at 430 mill. kroner av de frie inntektene til kommunene som blir frigjort som følge av at utskiftningen av nye læremidler tilpasset Kunnskapsløftet er gjennomført, blir ført videre i rammetilskuddet til kommunene. Fra 2010 blir kommunene kompensert for helårsvirkningen på om lag én milliard kroner. Det innebærer at kommunene, gjennom rammetilskuddet, tilføres 602 mill. kroner i 2010 utover øvrig vekst i frie inntekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at det nå er lovfestet økonomisk likebehandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager, jf. Innst. O. nr. 103 (2008–2009). En opptrapping av tilskuddet fra 2010 og over fem år vil sette ikke-kommunale barnehager i stand til å tilby likeverdige lønns- og arbeidsvilkår som i de kommunale. Denne opptrappingen legger grunnlaget for innlemming av barnehagetilskudd i rammefinansieringen av kommunene.

Flertallet er kjent med at KS mener at drift og utbygging av barnehager er underfinansiert. Flertallet viser i denne sammenhengen til den pågående prosessen mellom KS og Kunnskapsdepartementet. Denne prosessen har til hensikt å komme fram til en felles forståelse av kostnadsberegningene.

Flertallet er tilfreds med at kommunene og private i et godt samarbeid har fått til en utbygging som sikret at kommunene vil kunne oppfylle en lovfestet rett til barnehageplass fra hovedopptaket høsten 2009. Flertallet har merket seg at 271 500 barn vil ha barnehageplass ved utgangen av 2009. Utbyggingsmålet som ble bestemt i barnehageforliket i 2003 er derved nådd. Regjeringen varsler i den nye stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen at det nå skal rettes øket innsats mot kvalitet og innhold i barnehagen

Flertallet vil også vise til at tallet på studieplasser i førskoleutdanningen er øket med 940 plasser i 2009, og at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett har prioritert studier som er rettet mot kvalitet i barnehager ved fordeling av nye studieplasser for etter- og videreutdanning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at kommunene sammen med de private barnehagene har gjort en formidabel jobb for å nå målet om full barnehagedekning. Disse medlemmer mener at utbyggingen hadde vært høyere hvis det hadde vært innført reell likebehandling mellom kommunale og private plasser. Disse medlemmer mener at barnehagefinansieringsordningen har svakheter som bidrar til forskjellsbehandling mellom offentlige og private barnehager. Et samlet storting har ved flere anledninger uttalt at det skal være en reell likebehandling av offentlige og private barnehager når det gjelder finansiering, senest i budsjettinnstillingen for budsjettåret 2007.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ifølge KS så har Regjeringen underfinansiert kommunenes utgifter til barnehage med 1,9 mrd. kroner. Dette innebærer at kommunene må hente disse pengene fra deres frie midler, noe som ifølge KS går på bekostning av andre viktig ting som skole, eldreomsorg og veier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener barnehagefinansieringen må fullfinansieres gjennom et øremerket tilskudd direkte til barnehagene. Dette er også den beste måten å sikre reell likebehandling mellom private og offentlige barnehageplasser på. Etter disse medlemmers syn skaper forskjellsbehandling mellom kommunale og private plasser, samt forskjeller i hvordan kommuner regner ut tilskudd til private plasser, usikkerhet blant de private barnehagene, og ulikhet i tilbudet til barna.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til følgende merknader i Innst. S. nr. (2008–2009) fra finanskomiteen om tilleggsløyvinger og omprioriteringar i statsbudsjettet 2009, jf. St.prp. nr. 67 (2008–2009):

"Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at barn i barnehage skal ha god kvalitet på tilbudet, uavhengig om barnet går i en offentlig eller privat barnehage. Dette medlem ønsker likebehandling av private og offentlige barnehager for at mangfoldet i sektoren skal bevares. Dette medlem foreslår at 100 mill. kroner bevilges nå for å starte opptrappingen mot likebehandling av de private og kommunale barnehagene. Dette medlem vil sikre barnehageplass til alle som ønsker det, uavhengig av økonomi. Derfor foreslår dette medlem 10 mill. kroner øremerket til forsøk med inntektsgraderte satser for foreldrebetaling i barnehagene. Dette medlem foreslår å øke bevilgningen med 110 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag, tilsvarende en økning på 114,241 mill. kroner i forhold til tidligere vedtatt budsjett.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti frykter at hensynet til kvalitet i barnehagene har blitt nedprioritert for arbeidet for å nå det tverrpolitiske målet om full barnehagedekning. Dette medlem viser til at det mangler over 4 000 førskolelærere og at mange barnehager har problemer med å finne førskolelærere å ansette. Derfor foreslår dette medlem 10 mill. kroner til kompetanseutvikling i barnehagene og rekruttering av førskolelærere.

Dette medlem foreslår å øke bevilgningen med 10 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag, tilsvarende en økning på 10 mill. kroner i forhold til tidligere vedtatt budsjett."

Dette medlem mener kommunene ikke bør få økonomisk ansvar for barnehagesektoren gjennom rammefinansiering før målet om full behovsdekning er nådd og før full økonomisk likebehandling av private og offentlige barnehager er innført. Dette medlem mener det er viktig at det reelle kostnadsnivået er kjent og har stabilisert seg før finansieringsansvaret overføres fra stat til kommune. Dette medlem viser ellers til Innst. O. nr. 103 (2008–2009) fra familie- og kulturkomiteen om lov om endringer i barnehageloven (finansiering av ikke-kommunale barnehager).

Komiteens medlem fra Venstre mener at barnehageprisene skal avgjøres lokalt – ut fra lokale forutsetninger, tilbud og særpreg. I og med at kommunene skal ha ansvaret for å fastsette og differensiere barnehageprisene, bør også finansieringsansvaret og -plikten ligge her. Samtidig skal offentlige og private barnehager behandles likt med hensyn til offentlige tilskudd. Dette medlem viser til at regjeringen Bondevik II hadde som utgangspunkt at ansvaret for finansieringen av barnehager på sikt skulle overføres til kommunene, jf. Ot.prp. nr. 72 (2004–2005). Dette medlem merker seg at Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake med en opptrappingsplan for likebehandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager. Dette medlem mener at det som er avgjørende er at den økonomiske likebehandlingen blir tilfredsstillende lovforankret. Dette medlem mener at spørsmålet om en opptrapping av den økonomiske likebehandlingen hører hjemme i de årlige budsjettproposisjonene, og viser i denne forbindelse til at disse partier gjennom flere budsjettbehandlinger har foreslått å øke den økonomiske likebehandlingen. Dette medlem viser for øvrig til partiets merknader i Innst. O. nr. 103 (2008–2009).

Komiteen har merket seg at helårsvirkningen av den økte satsingen på å gi lese- og regneferdigheter de første skoleårene, vil være 1 mrd. kroner. Komiteen støtter denne satsingen og den måte som foreslås for å dekke de økte kostnadene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at kommunene har funnet rom til en betydelig satsing på grunnskolen i tillegg til satsingen på barnehageutbyggingen og pleie- og omsorgstjenestene. Ifølge proposisjonen er antall årsverk i grunnskolen økt med 5 200 fra 2005 til 2008. Dette inkluderer lærerårsverk, assistentårsverk mv. I den samme perioden er antall elever i grunnskolen redusert med 1 pst. Flertallet er tilfreds med kommunenes prioritering av grunnskolen innenfor de økte økonomiske rammene, og stoler på at den økte satsingen på å gi bedre lese- og regneferdigheter de første skoleårene, også vil bli fulgt opp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at dårlig kommuneøkonomi i stor grad går utover grunnopplæringen. Disse medlemmer viser til at omtrent halvparten av kommunene kutter i sine skolebudsjetter, og at dette i stor grad går utover elevenes rett til tilpasset opplæring. Kuttene i skolebudsjettene fører både til redusert lærertetthet, nedleggelse av grenseskoler og svekket spesialundervisning til elevene, for å nevne noen forhold.

Disse medlemmer viser til oppslag i VG 26. januar 2009 der det fremkommer at 140 skoler er blitt nedlagt i løpet av den tiden regjeringen Stoltenberg II har hatt makten, og tallet er nå trolig enda høyere. I en rekke aviser fremkommer bekymringsmeldinger fra lærere og tillitsvalgte om tilstanden i skolen etter skolekutt. Ofte går bekymringen på at det vil bli vanskelig å gi elevene den undervisningen de har krav på etter opplæringsloven på grunn av de store kuttene i skolebudsjettene.

Disse medlemmer viser til at kunnskapsministeren har innrømmet at satsing på barnehager og eldre har gått på bekostning av skolene, men at han uansett ikke vil øremerke pengene til skole slik at det ikke blir mulig for kommunene å kutte i skolebudsjettene (http://www.dagbladet.no/2009/02/02/nyheter/innenriks/politikk/skole/4657169/). Som følge av kommunenes skolekutt har også Utdanningsforbundet tatt til orde for å øremerke penger til skolene. Bakgrunnen for dette er blant annet at de mener at når kommunene blir pålagt å øke timetallet, så må dette nødvendigvis følges opp av midler til flere lærerstillinger (www.dagsavisen.no/innenriks/article395915.ece).

Disse medlemmer vil vise til dagens organisering av grunnopplæringen der kommunene eier grunnskolene, og fylkeskommunene eier de videregående skolene. Unntakene er de private skolene med rett til offentlig tilskudd. Grunnopplæring er en av de viktigste oppgavene kommuner og fylkeskommuner har ansvar for. Imidlertid er det i dag slik at hver enkelt skole i liten grad har kontroll over inntektssiden på sine budsjetter siden de må ta til takke med det lokalpolitikerne bevilger til skolene gjennom sine budsjetter. I tillegg er det i enkelte kommuner ikke skoleledelsen som må ta ansvar hvis skolene går med underskudd.

Disse medlemmer mener dagens system ikke setter kvalitet og kostnadseffektivisering i sentrum, siden det i hovedsak er samme aktør som har ansvar for alle faktorene på samme tid. Disse medlemmer vil derfor innføre et system der man skiller bedre mellom de ulike rollene. I tillegg ønsker disse medlemmer et system der det ikke er kommunens økonomi eller kommunale politikeres prioriteringer som avgjør hvor god skole elevene får. Det er viktig at alle elevene får hva de har krav på i henhold til opplæringsloven, og for å sikre mest mulig lik finansiering er det beste derfor at staten overtar finansieringsansvaret for grunnopplæringen. Disse medlemmer vil vise til Dokument nr. 8:98 (2008–2009) der det foreslås en helt ny finansieringsmodell for grunnopplæringen i tråd med det som er forklart ovenfor.

Disse medlemmer vil, til en slik ny finansieringsmodell er på plass, øremerke en del av midlene til kommunene til grunnopplæring. Disse medlemmer vil blant annet vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2009 der nettopp øremerking til både grunnskole og videregående skole foreslås.

Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene har lovet at elevene i grunnskolen skulle få et enkelt skolemåltid dersom de tre partiene fikk flertall. Disse medlemmer konstaterer at de tre partiene fikk slikt flertall, men noe enkelt skolemåltid har ikke kommet noen elever til gode. Isteden ble det i Soria Moria-erklæringen lagt inn en ordning med frukt og grønt.

Disse medlemmer merker seg imidlertid at det eneste Regjeringen har fått til, er lovfestet rett til frukt og grønt for halvparten av elevene i grunnskolen. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet flere ganger tidligere har stemt imot Fremskrittspartiets mange forslag om å sikre alle elever i grunnskolen rett til et lite skolemåltid. Disse medlemmer mener det er viktig at alle elever sikres retten til et enkelt skolemåltid og har derfor foreslått dette innført som en ordning for alle elever i grunnskolen fra skolestart til høsten. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2009 hvor det ble foreslått å sette av 80 mill. kroner til å utvide ordningen med frukt og grønt, slik at det omfatter alle elevene i grunnskolen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener det er galt å pålegge kommunene å bruke flere hundre mill. kroner på frukt og grønt til elevene fremfor å bedre læringsinnholdet i skolen. Flere undersøkelser har dokumentert at det er nødvendig med et større læringstrykk i den norske skolen, og i en slik situasjon er det uforståelig for disse medlemmer at Regjeringen tvinger norske kommuner til å bruke betydelige ressurser på en slik ordning. Det er dessverre et faktum at dagens regjering ikke evner å prioritere skolens viktigste oppgave, nemlig et godt undervisningstilbud. Regjeringen velger heller å bruke store økonomiske midler på en ordning som ikke har noen dokumentert effekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil prioritere å bruke ressursene på Kunnskapsløftet, på flere lærere, bedre skolemateriell, mer leksehjelp og andre kvalitative tiltak for å bedre læringsinnholdet for elevene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener det er en viktig oppgave for skolene å gi god og riktig informasjon om kosthold, samt å legge forholdene til rette for at elever kan innta et godt måltid i løpet av skoledagen. Men disse medlemmer mener det fortsatt skal være foreldrenes og elevenes ansvar å sørge for maten som spises på skolen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er skeptisk til å lovfeste uten at det gis virkemidler når noe ikke fungerer. Resultatet blir ansvarsforskyvning mer enn problemløsning. Dette medlem har derfor ikke støttet forslaget om å lovfeste plikten til tidlig innsats i fagene norsk eller samisk og matematikk på 1.–4. årstrinn. Dette medlem vil understreke at en lovfesting ikke vil ha noen verdi om det ikke følges opp med økt lærertetthet, all den tid mange kommuner nå kutter i antall stillinger i grunnskolen. Dette medlem konstaterer at Regjeringen prioriterer flere timer i grunnskolen i stedet for flere lærere. Dette medlem viser til Innst. O. nr. 86 (2008–2009) der Kristelig Folkeparti foreslår å innføre nasjonale normer for lærertetthet i skolen. For å lykkes med tilpasset opplæring må lærerne få nok tid til den enkelte elev. Dette forutsetter flere lærere i skolen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det viktigste tiltaket mot frafall i videregående opplæring, er tidlig innsats. At elevene får tilpasset opplæring, spesialundervisning og hjelp til å nå sitt fulle potensial, er det viktigste virkemiddelet i forhold til å sikre at elevene kommer seg gjennom grunnopplæringen. Disse medlemmer er bekymret for at kuttene i skolebudsjettene over hele landet, fører til at den tilpassede opplæringen blir svekket, slik at elevene faller fra i utdanningsløpet. Disse medlemmer mener at elevenes rett til tilpasset opplæring må styrkes, og at elevene må få undervisning tilpasset egne ferdigheter.

Disse medlemmer mener også at et viktig tiltak for å hindre frafall i videregående opplæring, er å redusere teoriandelen på de yrkesrettede studieprogrammene. I tillegg mener disse medlemmer at det er en rekke tiltak som kan gjennomføres for å gjøre den yrkesrettede opplæringen bedre. Disse medlemmer vil vise til Innst. S. nr. 212 (2008–2009) der det foreslås en rekke tiltak som kan styrke den yrkesrettede opplæringen. Disse medlemmer vil også vise til sine partiers forslag i sine tiltakspakker mot finanskrisen, der det foreslås å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger i 2009, noe som er et viktig tiltak for å sikre elevene lærlingplass høsten 2009.

Disse medlemmer viser til at læremidler i videregående opplæring har vist seg å bli en utlånsordning og ikke en ordning med gratis læremidler, i og med at Regjeringen har kuttet den statlige finansieringen av læremidler både for Videregående II og Videregående III. Med unntak av ett fylke praktiserer fylkene i dag en utlånsordning fordi ordningen er underfinansiert fra statens side. Mange har advart mot å gjeninnføre utlånsordningen for skolebøker, og det er en motstand disse medlemmer deler. Elevene står ikke fritt til å velge læremidler, de kan ikke innarbeides og brukes studieteknisk, og bøkene vil ikke bli skiftet ut regelmessig. I tillegg har innføringen av utlånsordningen både i 2007 og 2008 medført store problemer, og svært mange elever opplevde å få bøkene lenge etter skolestart. Det er etter disse medlemmers mening helt uholdbart.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til Dokument nr. 8:112 (2005–2006) hvor det ble foreslått å innføre en ordning med fritt skolemateriell for elever i videregående skole som bok- og materialkort. Dette ville gitt elevene frihet til å velge læremidler, og ville sikret elevene gratis skolemateriell, og ikke en utlånsordning slik som Regjeringen har innført.

I forbindelse med lovendringen er det bestemt at det skal utarbeides statlige planretningslinjer for en differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen.

I forbindelse med utarbeidelsen av regjeringens strategi for økt utbygging av bioenergi av 1. april 2008 ble det varslet et krav om at alle kommuner skal ha en energi- og klimaplan innen 1. januar 2010. Planen skal innarbeides i de ordinære planprosessene etter plan- og bygningsloven. Som en oppfølging av dette vil Miljøverndepartementet snart sende ut forslag til statlig planretningslinje på høring. Regjeringen vil på bakgrunn av dette vurdere om det skal fastsettes slike retningslinjer.

Den nye loven inneholder krav om at alle kommuner skal ha et planregister med opplysninger om gjeldende arealplaner, bygge- og deleforbud og om nye planer som er under arbeid. Kommuner som framstiller digitale arealplankart må etablere et digitalt planregister hvor det er mulig å laste ned arealplanene via internett. Data fra digitalt planregister skal gjøres tilgjengelig i en nasjonal geografisk infrastruktur (Norge digitalt).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til sine merknader i Innst. O. nr. 57 (2007–2008) når det gjelder plandelen av den nye plan- og bygningsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at forvaltning i størst mulig grad bør skje på lokalt nivå og ønsker derfor at følgende forvaltningsmyndighet skal overføres til kommunene:

  • Friluftsforvaltning

  • Bestandsforvaltning av høstbare, ikke-truede viltarter

  • Bestandsforvaltning av høstbare, ikke-truede arter av innlandsfisk.

I dagens situasjon med et stort antall små kommuner er det derimot ikke hensiktsmessig at vannregionmyndighet overføres til kommunene, siden de fleste vassdrag går gjennom flere kommuner. Disse medlemmene mener derfor at vannregionmyndighet bør ligge under fylkesmennene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter. Lokale, demokratiske vedtak bør derfor ikke overprøves av fylkesmannen. Disse medlemmer mener kommunene må ha en utbredt anledning til å bruke skjønn, men at det skjønnet naturligvis må ligge innenfor lovens rammer.

Disse medlemmer er opptatt av nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme over hvordan kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer politikk i forhold til strandsonen, vindmølleparker, nasjonalparker, sjøarealforvaltning og verneområder.

Disse medlemmer mener at det er kun i helt spesielle tilfeller, hvor åpenbare og viktige nasjonale prosjekter må sikres gjennomført, at kommunene ikke selv skal disponere sine arealer. Eksempler på slike nasjonale tiltak kan være kraftfremføring, bygging av større kraftproduserende- og petroleumsanlegg, riks- og europaveiutbygging. I slike tilfeller bør de ansvarlige departementer ha rett til å be om statlig regulering av arealer.

Disse medlemmer er uenige i forslaget om å gi fylkene en lovfestet rolle som overkommune i plan- og arealsaker.

Disse medlemmer har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Når beslutninger fattes nærmest dem det angår, av dem det angår, vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og enkeltmennesket på den beste måten.

Disse medlemmer viser til at det er store variasjoner mellom kommunene. Kommunene vil derfor velge ulike løsninger for å dekke ulike behov. Mangfold er ikke en trussel, men skaper utvikling og fremgang.

Disse medlemmer mener det er betenkelig at viktige avgjørelser som gjelder bruk og vern av menneskers og lokalsamfunns nærområde, eiendom og livsgrunnlag i stor grad fattes av ikke-folkevalgte organer. Både fordi disse organene representerer sektorinteresser, og ikke helheten, og fordi vedtakene mangler den legitimitet som følger av at det er et folkevalgt organ som fatter det.

Disse medlemmer har merket seg at prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett over store arealer og verdier fra lokale myndigheter til statlige myndigheter. Det oppleves mange steder at denne prosessen samtidig medfører en form for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter.

Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å gjenreise et tillitsforhold mellom lokalbefolkningen i berørte kommuner og storsamfunnet. Disse medlemmer mener at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele det norske samfunnet.

Disse medlemmer peker på at plan- og bygningsloven og dens praktisering har stor praktisk betydning og berører veldig mange mennesker og virksomheter. Muligheten til å fatte vedtak og gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven må derfor skje så nær opp til den berørte som mulig, og tillegges kommunene så langt råd er.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser her til Dokument nr. 8:10 (2007–2008) representantforslag fra representantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Gunnar Gundersen, Ivar Kristiansen, Trond Helleland, Bent Høie og Olemic Thommessen, der det ble foreslått at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele det norske samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor styrke det lokale selvstyret. Forslaget om statlige planretningslinjer innebærer en statlig overstyring av det lokale selvstyret som disse medlemmer er uenig i.

Disse medlemmer viser til Innst. O. nr. 57 (2007–2007), jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen), der disse medlemmer gikk mot innføring av statlige planretningslinjer, innføring av statlige planbestemmelser og innføring av nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer i Norge. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner.

Disse medlemmer vil derfor avvikle de lovfestede fylkesplanene, og er også imot eventuelle nye former for regionale planer. En ny kommunestruktur med færre og større kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer vil gi kommunene større selvråderett i plan- og arealsaker.

Disse medlemmer viser til Innst. O. nr. 57 (2007–2008), jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen), der disse medlemmer gikk mot bestemmelsen om regionale planer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at for mange kommuner representerer de sjønære arealene de mest attraktive områdene. Et totalforbud mot bygging av fritidsboliger og boliger i dette området mener disse medlemmer vil være en alvorlig innskrenkning av det kommunale selvstyret og kommunenes rett til selv å forvalte sine arealer.

Disse medlemmer mener det lokale skjønn må gis avgjørende betydning, og vil fremheve de store variasjoner som finnes langs kysten i Norge. Disse medlemmer peker på at topografiske forhold gjør at et såkalt "100-metersbelte" ikke er en meningsfull parameter for forvaltningen av strandsonen.

Disse medlemmer mener at byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen må ta høyde for lokale variasjoner, også når det gjelder byggeforbud ved vann og vassdrag i innlandet. Disse medlemmer mener at en økt lokal forvaltning av strandsonene på en bedre måte vil kunne ivareta de lokale utfordringer knyttet til dette.

Disse medlemmer er enig i behovet for å få på plass et differensiert regelverk for forvaltningen av strandsonen. Disse medlemmer er imidlertid skeptiske til en mer restriktiv statlig politikk for utbygging i strandsonen og langs sjøer og vassdrag. Disse medlemmer mener dette forvaltes best lokalt, og at det er behov for mer lokalt skjønn, ikke mindre.

Disse medlemmer peker på at mange kystkommuner i dag har fokus på kulturell identitet, næringsmessig utvikling og bosetting knyttet til havet og til kystsonen. For å legge til rette for utviklingsmuligheter i kystsonen, både næringsmessig og kulturelt, må vedtak og dispensasjoner ivaretas av de lokale myndigheter så langt det er mulig. Det er store geografiske forskjeller i Kyst-Norge, og dette må det tas hensyn til. En aktiv, bærekraftig forvaltning av 100-metersbeltet langs kysten vil etter disse medlemmers syn være bestemmende for et "være" eller "ikke være" når det gjelder bosetting og bolyst. En slik bærekraftig forvaltning må basere seg på en fornuftig og realistisk avveining mellom økologiske, økonomiske og kulturelle faktorer.

Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot at det skal utarbeides statlige planretningslinjer for forvaltning av strandsonen langs sjøen.

Miljøverndepartementet har lagt fram forslag til ny naturmangfoldlov, som etter planen behandles av Stortinget våren 2009.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er og vil bli et økende behov for kunnskap om naturforvaltning og ivaretakelse av naturens mangfold i landets kommuner. Kommunene har blant annet pekt på at ny naturmangfoldlov vil medføre et økt behov for ressurser for å følge opp lovens intensjoner. Dette medlem vil særlig understreke behovet for kunnskapsoppbygging om forvaltningen av loven i kommunesektoren, og mener derfor Regjeringen må utarbeide en handlingsplan for kunnskapsoppbygging om naturmangfoldsarbeidet i kommunesektoren.

Ny havne- og farvannslov medfører en endret ansvarsfordeling mellom stat og kommune når det gjelder forvaltningsansvar og myndighet i havner og farvann. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider nå med forskriftene til loven.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet har sendt på høring et forslag til ny forskrift hjemlet i forvaltningsloven. Etter forslaget skal det være obligatorisk for staten, fylkeskommuner og kommuner å benytte dokumentformatene PDF, ODF og HTML i forbindelse med publisering av informasjon på offentlige Internett-sider. Fornyings- og administrasjonsdepartementet tar sikte på at den nye forskriften skal tre i kraft 1. januar 2010.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet har iverksatt tiltak for å gjøre det enkelt og effektivt for offentlige virksomheter å ta i bruk elektronisk ID for pålogging til innbyggertjenester på nett. Dette skal skje ved å etablere og drive en felles eID-infrastruktur sentralt i staten. Tiltakene har også som mål å forenkle innbyggernes kontakt med det offentlige, ved å innføre felles offentlig eID som skal kunne benyttes til de fleste offentlige tjenester som statlige etater og kommuner tilbyr på Internett.

I mars 2009 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov om endring av lov om odelsretten og åseteretten, lov om konsesjon og ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv. Det skal blant annet bli lettere for kommunene å gjennomføre arbeidet med arealspørsmål. Særlig forslaget som gjelder boplikt og driveplikt har nær sammenheng med kommunenes arbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til sine merknader i Innst. O. nr. 90 (2008–2009) når det gjelder lovendringene om odelsrett, åsetesrett, konsesjon ved erverv av jord og fast eiendom.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon og ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv. og næringskomiteens behandling av denne. Disse partier stemte under voteringen mot paragrafer som opprettholder boplikt, prisregulering av landbrukseiendom og delingsforbud i jordloven. Disse medlemmer er sterkt kritisk til endringer i Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) som gir kommunene mulighet til å sidestille arvinger med eksterne kjøpere. Dette vil i praksis bety at kommuner kan innføre boplikt på eiendom ved arv, selv om eiendommen frem til arvetidspunktet har vært fritatt for boplikt. Disse medlemmer mener boplikten er et kraftig inngrep i den private eiendomsretten. Gjennom konsesjonsloven kan myndighetene kreve at enkelte eiendommer skal være bebodd gjennom et visst antall dager i året. Ordningen med at staten skal tvinge mennesker til å bo på de eiendommene som er tilknyttet boplikt, er basert på en misforstått tanke om at det bidrar til økt bosetting på bygda. Disse medlemmer mener at det ikke er godt nok dokumentert at reguleringer i form av boplikt fører til mer bosetting i distriktene eller økt utvikling i landbruket. Snarere er effekten av boplikt at det blir flere passive eiere som beholder gårdsbrukene så lenge de kan. Boplikt reduserer eiendommenes omsetningsverdi både som bosted og som driftsenhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser også til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.

Omsorgsplan 2015 omfatter fire hovedområder:

  • 10 000 nye personellårsverk

  • 12 000 nye omsorgsplasser

  • Kompetanseløftet 2015

  • Demensplan 2015

Gjennomføringen av Omsorgsplan 2015 må ses i sammenheng med avtalen som er inngått mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS om utvikling av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Omsorgsutfordringene berører mange samfunnssektorer og samspillet med familie og lokalsamfunn. Planleggingen på dette området må derfor være et viktig tema i det lokale økonomi- og kommuneplanarbeidet, og ikke begrenses til eventuelle sektorplaner for omsorgstjenestene. Veksten i de frie inntektene i 2010 vil gi rom for å følge opp Omsorgsplan 2015.

Komiteen viser til merknader om eldreomsorg i punkt 13.2.1 i innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Omsorgsplan 2015 er konkretisert gjennom avtale mellom regjeringspartiene og Kristelig folkeparti og Venstre ved behandling av statsbudsjettet for 2008, jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2007–2008) side 67. Flertallet har merket seg at det er denne avtalen som legges til grunn for Regjeringens beskrivelse av den satsing som skal skje i 2010.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst. S. nr. 150 (2006–2007), gikk inn for en forpliktende opptrappingsplan for omsorgssektoren. Etter forslaget skulle planen inneholde konkrete måltall for statlige tilskudd, samt kapasitetsutvidelse i form av flere plasser i sykehjem og omsorgsboliger, i tillegg til økt rekruttering av personell. Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene ikke har vært villige til å sikre en forpliktende plan for å styrke tilbudet til mennesker i alle aldre som har behov for bistand i hverdagen. Dette er særlig bekymringsfullt i lys av de utfordringene kommunene står overfor som følge av at antallet eldre over 80 år vil fordobles i løpet av de neste 35 år. Slik disse medlemmer ser det, innbærer avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre overhodet ingen forpliktende målsettinger for en nødvendig styrking av sektoren. Disse medlemmer vil videre understreke at det er behov for et kvalitetsløft i omsorgssektoren, i form av et kunnskapsløft for å redusere antallet ufaglærte, tiltak for å øke rekrutteringen av leger og sykepleiere i tillegg til en økt satsing på forskning og fagutvikling.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i Høyres alternative budsjett for 2009 er det satt av 100 mill. kroner utover Regjeringens forslag til disse kvalitetstiltakene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre ser store utfordringer i eldreomsorgen både i dag og i framtiden. Rapporter viser at de kommunale helse- og omsorgstjenestene skal dekke svært mangfoldige behov til svært mange mennesker. Det er avgjørende at tjenestene er dimensjonert ut fra behovene. Disse medlemmer viser til at det kom inn søknader om stimuleringstilskudd til bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger om mer enn 5 000 enheter til Husbanken i 2008. Stimuleringstilskuddet skal dekke denne type boliger og plasser for alle grupper, rusmiddelavhengige, funksjonshemmede, psykisk syke og eldre. Bare for psykisk syke var det behov for bygging av 2 800 enheter utover målene i opptrappingsplanen for psykisk helse. Tilskuddet skal også gå til ombygging av eksisterende plasser, hvilket innebærer at det ikke nødvendigvis blir flere plasser. Dette viser at Regjeringens dimensjonering av kapasiteten i eldreomsorgen er for lav. I 2009 foreslår Kristelig Folkeparti at det gis stimuleringstilskudd til bygging av 2 394 plasser ut over Regjeringens forslag på 2 500 plasser.

Disse medlemmer viser til eldreavtalen som ble inngått høsten 2007 mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre om å styrke eldreomsorgen, hvor det ble gjennomslag for at stimuleringstilskudd for bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger også kan brukes til å bygge enheter for lindrende behandling i kommunene. Dette er et viktig tiltak for å sikre døende en verdig avslutning på livet. Videre ble det blant annet gjennomslag for å styrke eldres rettigheter gjennom en verdighetsgaranti.

Helse- og omsorgsdepartementet la fram en opptrappingsplan for rusfeltet som vedlegg til St.prp. nr. 1 (2007–2008). Planen vil løpe til og med 2010.

En rekke av tiltakene i planen er rettet inn mot kommunene, og har som mål å bedre samordningen mellom forebyggende arbeid og hjelpetiltak gjennom å utforme kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner. Det kommunale rusarbeidet skal i større grad rettes inn mot mer individuell oppfølging gjennom individuell plan, lavterskeltiltak og ambulante og oppsøkende tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at opptrappingsplanen danner rammene for Regjeringens politikk på området, og at rusfeltet er styrket med mer enn 700 mill. kroner i løpet av perioden. Målet er at alle tiltakene skal være gjennomført innen 2010. Flertallet viser også til at statsråd Bjarne Håkon Hanssen i brev datert 29. mai 2009 til helse- og omsorgskomiteen skriver at opptrappingsplanen vil bli avløst av en ny, langsiktig strategi som ser helhetlig på utfordringene innen rusfeltet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet. I forbindelse med fremleggelsen av planen uttalte representanter for Rusmisbrukernes interesseorganisasjon følgende:

"Det forslaget som er presentert under overskriften Opptrappingsplan for rusfeltet er faktisk det nest minste beløpet øremerket til rusfeltet spesielt, som noen regjering har levert de siste 10 årene. Det eneste budsjettet som var mindre var det den sittende Regjering leverte for 2007."

Disse medlemmer viser til at den gjennomsnittlige ventetiden for rusbehandling har økt med 20 dager det siste året, ifølge nasjonale tall fra Norsk pasientregister. Til tross for dette avvikles 69 plasser i private rusinstitusjoner i Helse Sør-Øst. Disse medlemmer mener dette er en uholdbar utvikling, som rammer rusmiddelavhengige og deres pårørende hardt. Videre medfører økte ventetider og nedlegging av behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten et økt press på det kommunale tjenesteapparatet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser videre til Dokument nr. 8:73 (2008–2009) om en plan for en verdig og helhetlig rusomsorg, med enkeltindividet i fokus. Det er, slik disse medlemmer ser det, et stort behov for å styrke ettervern, boligkapasitet og andre kommunale ordninger i forbindelse med rusomsorgen. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at en rekke tiltak må iverksettes for å bedre rusomsorgen. Det vises derfor til forslagene Fremskrittspartiet fremmet i overnevnte sak.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til forslag fra representanter for Høyre i innstillingen til Dokument nr. 8:75 (2007–2008), der Regjeringen bes om å sikre at ledig kapasitet i private rusinstitusjoner utnyttes for å sikre raskere behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ber Regjeringen om å forhindre at behandlingstilbud til rusmiddelavhengige legges ned, før alternative tilbud er etablert.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen presenterer tallene fra 2005 som en nedgang i bemanningen uten at Regjeringen samtidig gjør oppmerksom på at nedgangen skyldes en endring i beregningsmåte fra Statistisk sentralbyrås side og ikke – som Regjeringen indirekte forsøker å skape et inntrykk av – at Høyre/sentrum-regjeringen nedprioriterte økt bemanning.

Stortinget har ved behandlingen av St.prp. nr. 1 (2008–2009) for Helse- og omsorgsdepartementet sluttet seg til at kommunenes finansieringsansvar for den avtalebaserte fysioterapitjenesten skal økes. Dette skal skje ved at de kommunale driftstilskuddene økes mot en tilsvarende reduksjon av refusjonstakstene fra trygden.

Det forutsettes at kommunene ved oppretting av nye hjemler tilpasser dimensjoneringen til behovet for fysioterapitjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, er kjent med at budsjettvedtaket om å øke kommunenes finansieringsansvar for den avtalebaserte fysioterapitjenesten har ført til uro for at tilbud kan bli lagt ned. Samtidig er det bred tilslutning til forutsetningen om at kommunens andel av finansieringen skal økes til 40 pst., og at det for framtida ikke skal opprettes deltidshjemler med mindre enn 40 pst. driftstilskudd. Flertallet vil understreke at disse forutsetninger ble lagt til grunn da den nevnte budsjettendring ble vedtatt, og legger til grunn at det finnes praktiske løsninger innenfor disse rammer gjennom forhandlinger.

I stortingsmeldingen om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg foreslås det blant annet at regionale helseforetak pålegges å utarbeide en flerårig helhetlig og lokalt tilpasset plan for fødetilbudet i regionen sammen med berørte kommuner. Videre foreslås det at regionale helseforetak får ansvar for følgetjeneste til fødested for gravide med lang reisevei. Regjeringen ønsker å bedre tilgjengeligheten til jordmortjenesten i tråd med innbyggernes ønsker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 12 (2008–2009) En gledelig begivenhet, jf. Innst. S. nr. 240 (2008–2009), har avklart ansvarsforholdet mellom kommuner og helseforetak når det gjelder jordmortjenesten. Det innebærer at lokal jordmortjeneste beholdes som et kommunalt ansvar. Ansvar for følgetjenesten overføres til helseforetakene som derved kan samordnes med den øvrige syketransporten og ambulansetjenesten.

Helse- og omsorgsdepartementet har startet et arbeid med sikte på å forenkle forskriften, slik at den kan bli enklere å administrere for kommunene og lettere å forstå for innbyggerne.

Som en del av oppfølgingen av forslagene i NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten, Samordning og samhandling i kommunale sosial- og helsetjenester, er Helse- og omsorgsdepartementet i gang med å utarbeide et forslag om ny lov om helse- og omsorgstjenester i kommunene. Det videre arbeidet med lovforslaget avhenger av innholdet i den varslede samhandlingsreformen, som etter planen skal legges fram for Stortinget før sommeren.

Også spørsmålet om lovfesting knyttet til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) utsettes i påvente av at forslag til samhandlingsreformen er lagt fram for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det igangsatte arbeidet med ny lov om helse- og omsorgsoppgaver i kommunene vil bli en oppfølging av Stortingets behandling av stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen, og at spørsmålet om lovfesting knyttet til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) vil bli avklart som del av dette lovarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at Samarbeidsregjeringen i St.prp. nr. 1 (2005–2006) gikk inn for å lovfeste retten til å få bistand i form av borgerstyrt personlig assistanse (BPA), for brukere med omfattende bistandsbehov. Slik disse medlemmer ser det, vil dette bidra til større frihet i hverdagen for unge og eldre som trenger praktisk og personlig bistand. Det vises til Dokument nr. 15 (2005–2006), Spørsmål nr. 12, datert 17. oktober 2005, der det stilles spørsmål om regjeringen Stoltenberg vil følge opp forslaget om en lovfestet rett til BPA for brukere med store bistandsbehov. Det heter i svaret fra daværende helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad:

"Jeg er tilfreds med hovedinnholdet i forslaget som er skissert i St.prp. nr. 1 (2005–2006) forslaget til statsbudsjettet for 2006 fra den avgåtte regjeringen Bondevik, og tar sikte på å følge opp dette i et høringsnotat med det første."

Disse medlemmer er svært skuffet over at regjeringen Stoltenberg ikke har fulgt opp forslaget, og at det varsles ytterligere utsettelser i foreliggende proposisjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det i kommuneproposisjonen for 2006 ble varslet innføringen av en rett til brukerstyrt personlig assistanse for mennesker med omfattende bistandsbehov. Disse medlemmer ber Regjeringen sikre fortgang i arbeidet med å fremlegge nødvendige lovforslag. I den forbindelse er det også viktig å sikre retten til valg av arbeidsgivermodell, slik at alle som ønsker det kan benytte muligheten for bistand fra andelslaget ULOBA. Disse medlemmer viser til at det er ingen grunn til å utsette innføringen av lovfesting av retten til personlig assistanse for mennesker med omfattende bistandsbehov, og at dette ikke har sammenheng med samhandlingsreformen. Denne ordningen er bevist trenert av regjeringen Stoltenberg II.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:

"Stortinget ber Regjering uten opphold foreslå de nødvendige lovendringene som skal til for å innføre en rett til brukerstyrt personlig assistanse for mennesker med omfattende bistandsbehov."

Disse medlemmer viser til at det offentlige velferdstilbudet skal sørge for nødvendig helsehjelp, pleie og bistand til å mestre dagliglivets gjøremål for dem som har behov for det. For mennesker som blir rammet av sykdom eller nedsatt funksjonsevne, er det likevel slik at omsorgen fra personer som står en nær er særlig verdifull. I mange tilfeller kan pleie og støtte fra de nærmeste være helt nødvendig for at den som er syk, og familien, skal kunne mestre hverdagen. Disse medlemmer mener det er sentralt at utsatte mennesker og personer som påtar seg pleie- og omsorgsoppgaver for disse, som ellers ville vært avhengig av offentlige tilbud, skal få en best mulig verdsetting og tilrettelegging fra det offentlige. Veksten i antall eldre relatert til yrkesaktive tilsier at det er behov for å legge bedre til rette for at yrkesaktive skal kunne kombinere arbeid med omsorgsoppgaver.

Formålet med tilskuddet er å kompensere de 33 vertskommunene for de beboere som ved HVPU-reformen valgte å bli boende i institusjonskommunen. Eventuelle endringer i regelverket for ordningen vil bli omtalt i St.prp. nr. 1 for 2010.

Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram Ot.prp. nr. 92 (2008–2009) Om lov om endringer i folketrygdloven m.m. (etablering av en ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land). Forslaget er en oppfølging av EØS-rettslige forpliktelser, og innebærer at kommuner og fylkeskommuner gis et økonomisk ansvar for behandling som deres innbyggere mottar i andre EØS-land. Lovforslaget omfatter planlagte helsetjenester, definert som "ikke-sykehusbehandling", og omfatter ikke pleie- og omsorgstjenester. Lovforslaget vil gi innbyggerne økt valgfrihet med hensyn til om de vil motta helsehjelpen i Norge eller i andre EØS-land. Lovforslaget gjelder ikke personer som er bosatt i andre EØS-land, eller som oppholder seg mer enn seks måneder i året utenfor Norge.

Det foreslås å etablere en ny refusjonsordning, som administreres av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet får dermed i oppgave å behandle krav fra enkeltpersoner, og stå for utbetalingene til den enkelte person. Det legges opp til at kommuner og fylkeskommuner dekker Helsedirektoratets utgifter gjennom egne økonomiske oppgjør.

Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding i juni 2009 om samhandling i helsetjenesten – samhandlingsreformen. Meldingen vil blant annet legge opp til en tydeligere ansvarsfordeling mellom kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester. Kommunale tjenester skal fortsatt være fundamentet i det samlede tjenestetilbudet til befolkningen. De økte behovene for helse- og omsorgstjenester som følger av demografisk og epidemiologisk utvikling, gjør det særlig viktig å finne fram til en oppgavedeling mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste som både i et pasient- og et samfunnsøkonomisk perspektiv gir gode og kostnadseffektive løsninger.

Komiteen vil vise til at Regjeringen i juni 2009 vil legge fram en stortingsmelding om Samhandlingsreformen. Det er kjent at målet med meldingen er å legge grunnlaget for en tydeligere ansvarsfordeling mellom kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester, styrket bemanning og økonomi i kommunehelsetjenesten og økt satsing på forebyggende folkehelsearbeid for å bedre helsetilstanden i befolkningen, oppdage sykdomstilløp tidligere og sikre sammenhengende pasientløp bedre enn i dag. Komiteen støtter disse målene, og er enig med Regjeringen i at brukerne er avhengige av at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten fungerer som en sammenhengende behandlingskjede. Mange pasienter opplever at det er mangler i overgangen mellom sjukehus og kommune. Komiteen mener at det må gjennomføres en samhandlingsreform i helsesektoren for å kunne gi pasientene et bedre og mer helhetlig helsetilbud. Komiteen har merket seg at det de siste årene er prøvd ut flere modeller for samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen legger særlig vekt på betydningen av utvikling av lokalmedisinske sentre og ambulante tjenester for områder utenfor de større byregionene, der primær- og spesialisthelsetjenesten samarbeider om tilbudet til innbyggerne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener prosessen fram mot en god samhandlingsreform må kunne skje uten at viktige enkelttiltak hindres. Disse medlemmer mener også at nye tjenester som legges til kommunene må følges av klare lovfestede rettigheter, og midler må tilføres kommunene i forhold til nye tjenester. Disse medlemmer mener at kommunene må ha en reell sjanse og mulighet til å utføre sine velferdsoppgaver. Disse medlemmer frykter at en del ansvarsoverføring kan bli overføring av ansvar for å kutte i tjenestene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at dersom kommunene skal kunne satse på forebygging, behandling og opptrening, må de tilføres mer ansvar og mer midler. Dette medlem viser til at Regjeringen har varslet at den vil legge frem en samhandlingsreform. Dette medlem mener at det må innføres forsøk med at kommuner får bestiller- og finansieringsansvar for sykehustjenester. Dette vil ansvarliggjøre kommunene og være et godt insitament til å nå målet om sømløse helsetjenester.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at liggetiden i sykehus går ned. I 2008 var den på 4,8 dager. Grensene for hvor behandling foregår, viskes ut. Dette betyr at pasientene stort sett vil befinne seg i kommunene. Da må kommunene styrkes både økonomisk og kompetansemessig til å håndtere det. Flertallet vil derfor understreke behovet for en samhandlingsreform for å gi pasientene en bedre og mer helhetlig helsetilbud.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at pengene må følge brukeren på tvers av ulike deler av helsevesenet. Dette ville medført at LEON-prinsippet ville blitt fulgt, og at derfor en langt større andel av den totale helseressursen ville gått til primærhelsetjenesten. Disse medlemmer er av den oppfatning at dagens finansieringssystem hindrer god og effektiv utnyttelse av ressursene, og at det derfor er manglende samsvar mellom de ressursene som benyttes og det man får igjen. Disse medlemmer mener derfor det er stort behov for å satse på primærhelsetjenesten, både i forhold til forebyggende arbeid, kvalitet i eldreomsorgen, skolehelsetjenesten, psykiatrien og rusomsorgen. Disse medlemmer mener dette best kan gjøres gjennom endring av finansieringssystem, og øremerkede midler til slike tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke misforholdet mellom ressursinnsats og resultater i den norske helsetjenesten. Norge er i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger på helse pr. innbygger, bare slått av USA. Videre er det et høyere antall sykehussenger pr. innbygger, samt flere leger og sykepleiere i sykehus i Norge sammenliknet med andre europeiske land. Til tross for dette rangeres Norge lavt i internasjonale sammenlikninger av sammenhengen mellom ressursinnsats og resultater. I en europeisk undersøkelse utført av Health Comsumer Powerhouse i 2008 rangeres Norge som nr. 7 i en europeisk undersøkelse av helsetjenesten, hvilket er dårligst i Norden. Helsetilsynet påpeker i sin Tilsynsmelding for 2008 at det er omfattende svikt i samhandlingen mellom ulike nivå i helsetjenesten, noe som særlig rammer pasienter som trenger omfattende helse- og omsorgstjenester over tid. Disse medlemmer mener at dette har sammenheng med en uforholdsmessig fordeling av ressurser mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Selv om 90 pst. av pasientene kan ferdigbehandles i primærhelsetjenesten, er utgiftene til denne sektoren under 15 pst. av de totale utgifter til helsetjenesten og mindre enn en fjerdedel av spesialisthelsetjenestens utgifter. Dette forholdet har vært relativt stabilt de siste ti årene. I perioden 2003–2006 er kommunehelsetjenestens andel av kommunale driftsutgifter redusert fra 4,2 til 3,9 pst., ifølge Helsedirektoratets rapport fra 2008 om utviklingstrekk i helsetjenesten. Pleie- og omsorgstjenesten har hatt en liten vekst fra 26,6 til 27 pst. Bevilgningene til spesialisthelsetjenesten er imidlertid fordoblet nominelt sett, fra om lag 50 til om lag 100 mrd. kroner i perioden 2002–2009. Slik disse medlemmer ser det, er det nødvendig å sikre at en større andel av ressursene i helsetjenesten settes inn i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for å sikre at pasientene får et bedre tilbud der de bor og unngår unødvendige sykehusinnleggelser og pasienttransport. Dette vil også bidra til bedre samhandling mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at pasienter som har behov for omfattende bistand over tid vil få et bedre tilbud. Disse medlemmer viser til rapporten "Ventetider og pasientrettigheter 2008" fra Helsedirektoratet som viser store variasjoner i tilgjengeligheten til helsetjenester og praktisering av pasientrettighetene ved ulike helseforetak. Slik disse medlemmer ser det, må de regionale helseforetakene avvikles for å sikre et mer likeverdig helsetilbud i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener dette også vil føre til et skille mellom rollene som eier og bestiller i spesialisthelsetjenesten, og dermed sikre at pasientene får et best mulig helsetilbud uavhengig av hvem som utfører tjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt svært omfattende representantforslag om en ny rusplan, der ett av tiltakene er å likestille private og offentlige rusinstitusjoner, med finansiering fra folketrygden. Dette ville medført et betydelig økt antall institusjonsplasser for rusmiddelmisbrukere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på den voldsomme veksten som har vært i utgifter til spesialisthelsetjenesten, med en dobling de siste sju årene til om lag 100 mrd. kroner i 2008. Parallelt med dette går antallet liggedøgn i sykehusene ned og kommunene får stadig flere utskrevne pasienter som ikke er i stand til å bo hjemme umiddelbart etter utskrivning. Disse medlemmer er helt enig i at en justering av sykehusreformen fra 2001 er helt nødvendig, både i form av lovendringer og finansiering. Dette kan skape en bedre samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlem fra Venstre er imidlertid svært skeptisk til en finansieringsmodell basert utelukkende på økt medfinansiering, ved å flytte 20 pst. av de økonomiske midlene fra spesialisthelsetjenesten og til konglomerater av interkommunalt samarbeid i mange versjoner og pålegge disse forpliktende avtaler med helseforetakene. For det første vil de færreste ha noe alternativ til å kjøpe tjenestene fra sykehusene, så ergo flyttes bare det praktiske finansieringsansvaret fra staten og til et slags fjerde forvaltningsnivå, gjennom pliktige samkommuner eller andre former interkommunale organer. Insentivene for kommunene blir, for det andre, svært langsiktige. I en presset økonomisk situasjon som kommunesektoren er i, er det vanskelig å se at de vil prioritere langsiktig når den kortsiktige gevinsten ikke er lett å få øye på. Erfaringene fra den danske kommunalreformen, som egentlig var en sykehus- og sunnhetsreform, er at det er sykehusene og ikke kommunene som har tjent på prinsippet om medfinansiering. For det tredje er dette medlem svært skeptisk til et dramatisk økt omfang av interkommunalt samarbeid. I 2004 hadde vi i Norge 1 768 interkommunale foretak. På samme tid hadde Danmark drøyt 200 og de kalte dem for en "giftig coctail", hvor verken de folkevalgte eller innbyggerne har den direkte, utøvende makt. I sin kommunalreform avviklet Danmark lovene om interkommunalt samarbeid.

Dette medlem viser til at Venstre vil styrke kommunene og det lokale selvstyret ved å flytte makt nedover fra staten. I dag står staten for snaut 60 pst. av det offentlige velferdstilbudet og kommunene for snaut 40 pst. Venstre vil snu om på dette, slik at kommunene står for minst 50 pst. Venstre ser for seg at noen oppgaver kan flyttes fra spesialisthelsetjenesten og til kommunene. Særlig gjelder dette innen spesialisert pleie og omsorg i livets siste fase, samt innen rehabilitering og habilitering. En avgrenset del av dette kan finansieres i form av medfinansiering, for å ta ut optimale samhandlingseffekter mellom nivåene. Men Venstre ser for seg at den del oppgaver og ansvar reelt må flyttes. I tillegg vil Venstre styre utgiftsveksten i helsesektoren mer i retning av kommunesektoren på bekostning av spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å legge til rette for økt samhandling av tverrsektorielle tjenester rettet mot barn og unge. I dag ligger den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) til kommunene, Statped til staten, Barnevernet dels til kommunene og dels til staten (Bufetat) og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) ligger til spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer ønsker en mer sammenhengende behandlingskjede overfor barn og unge med behov for hjelpetiltak. Disse medlemmer ser for seg en styrket tjeneste i kommunene, med høyere grunnbemanning og bredere fagkompetanse som en styrket førstelinjetjeneste. I dag er det dessverre alt for ofte slik at det er barn og foreldre som må løpe etter tjenesten, i stedet for at den kommer til og følger brukeren. En mer gjennomgående PP-tjeneste fra grunnskole til videregående skole vil også være å foretrekke. Et viktig virkemiddel for å få til en bedre samhandling innen denne sektoren vil være å samordne lovverk og foreta en gjennomgang av hva som skal være lovpålagte oppgaver og ikke, og hvilke forvaltningsnivåer som skal ha ansvaret.

Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette forslå:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av dagens lovverk og oppgaver for tjenester rettet mot barn og unge med behov for pedagogisk-psykologiske tjenester, psykiatri og barnevern, og peke på aktuelle lovendringer og forslag til tiltak for en mer sammenhengende behandlingskjede for denne målgruppen."

Komiteen viser til Regjeringens forslag om å stramme inn alkoholloven slik at kommunene kun gis anledning til å tillate alkoholservering til kl. 02.00.

Komiteen viser til sine respektive fraksjoner og merknader i Innst. S. nr. 322 (2008–2009) til Dokument nr. 8:80 (2008–2009) fra stortingsrepresentantene Åse Gunhild Woie Duesund, Hans Olav Syversen, Laila Dåvøy og May-Helen Molvær Grimstad om endring av alkoholloven slik at servering av alkohol ikke kan skje etter kl. 02.00, strengere sanksjoner for brudd på alkoholloven og større vektlegging av politiets råd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener at kontroll og sanksjoner må ivaretas av kommunene i henhold til alkoholloven § 1-9. Disse medlemmer støtter derfor ikke forslaget om å gå inn for å begrense det kommunale selvstyret på dette området. Disse medlemmer mener et slikt forslag undergraver det lokale selvstyre, og fratar lokale politikere muligheten til å bestemme i sin egen kommune. Disse medlemmer vil særlig peke på at vi i Norge har en tradisjon for at kommunene av Stortinget har blitt overført stor grad av lokaldemokrati gjennom alkoholpolitikken i Norge. En innskrenking av skjenketiden fra eksisterende tidspunkt kl. 03.00 (ytre rammer, hovedbestemmelsen er til kl. 01.00) til at skjenking av alkohol skal bli forbudt etter kl. 02.00, vil ikke bare være innskrenkende for lokaldemokratiet, det vil også distansere Norge fra hva som er gjennomført alkoholpolitikk i våre naboland i Norden og EU.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Sosial- og helsedirektoratet og andre har dokumentert at alkohol er involvert i 60–70 pst. av alle voldstilfeller. Når skjenketidene økes, får vi mer vold – og omvendt. Flere studier fra andre land viser en slik sammenheng. I Sverige har kriminologen Leif Lenke skrevet en doktoravhandling om 2 000 svenske voldssaker. Han fant ut at skjenket alkohol gir seks til ti ganger sterkere effekt på voldelighet enn butikkjøpt alkohol. Voldsrisikoen oppstår oftere når man drikker sammen på offentlig sted enn privat, sammen med folk man kjenner godt. Det har noe med sosial kontroll å gjøre. Ifølge Lenke er den beste måten vi kan motvirke vold på, å begrense skjenking på utestedene ved nattetid.

Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skal utrede alternativer til hvordan en ordning med ett felles nødnummer og felles nødmeldesentraler kan organiseres, herunder vurdering av antall sentraler og nødmeldetjenestens organisatoriske tilknytning. Arbeidsgruppen skal etter planen legge frem sin rapport med anbefalt løsning og forslag til videre prosess sommeren 2009.

Første utbyggingstrinn for nytt digitalt nødnett i Norge er i sluttfasen. De første brukere fra nødetatene vil ta nettet i bruk i løpet av høsten 2009.

Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK) og representanter for nødetatene og KS arbeider sammen for å ferdigstille abonnementsvilkår og bestillingsskjema som skal brukes for å gi tilgang til nettverket. Driftskostnadene ved bruk av nettet skal dekkes ved en brukerbetalingsordning.

Justisdepartementet har foreslått at det nedfelles bestemmelser om kommunal beredskapsplikt. Bestemmelsene skal bidra til at kommunene vurderer samfunnssikkerhet i et mer helhetlig perspektiv.

Lovfesting av kommunal beredskapsplikt innebærer systematisering av oppgaver som allerede tilligger kommunene gjennom ulovfestede prinsipper for sikkerhet og beredskap på lokalt nivå. Beredskapsarbeidet forutsettes ivaretatt gjennom de ordinære beslutningsprosesser i kommunene.

Samarbeidet med kommunene er en forutsetning for en vellykket tilbakeføring av straffedømte til samfunnet. I Innst. S. nr. 169 (2008–2009) ber justiskomiteen om at regjeringen "utgreier og avklarar spørsmålet om ansvaret for sosialtenestene i samanheng med utskriving og etablering bør bli overført til den kommunen den soningsdømde skal lauslatast til".

Justisdepartementet vil komme tilbake til oppfølgingen av dette på egnet måte.

Ett av tiltakene som drøftes i meldingen gjelder etablering av en førstelinjetjeneste der alle, uavhengig av inntekt og sakstype, kan få inntil en times gratis juridisk bistand hos advokat eller annen rettshjelper. Det vurderes om førstelinjetjenesten i hovedsak kan etableres ved å benytte kommunenes infrastruktur og bygge videre på modellen med rettshjelp i offentlige servicekontorer.

Ifølge meldingen skal de kommunale brannvesenene bidra til god brannsikkerhet og sørge for at branner og akutte ulykker med behov for teknisk innsats blir håndtert på en god måte, uansett når de måtte oppstå. Som et ledd i utviklingen av framtidens brannvesen, omtales det i meldingen at gjeldende krav til organisering og dimensjonering av brannvesenet skal gjennomgås for å sikre at lovpålagte oppgaver blir tilfredsstillende utført. I meldingen understrekes det også brannvesenets viktige rolle og betydning i kommunenes helhetlige beredskapsarbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener tilbakeføringsgarantien i stor grad hviler på den bistand Nav forutsettes å gi innsatte i løslatelsesfasen og etterpå. Innsatte som skal løslates fra fengsel er en slik gruppe og som vil trenge særlig tett oppfølging Disse medlemmer mener derfor det er viktig at Navs kapasitet styrkes slik at den nye etaten er i stand til å ta seg av dem som trenger det mest.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser forøvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 169 (2008–2009), om straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmelding).

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av en helhetlig oppfølging av personer som soner eller har sonet. Frivillige organisasjoner er viktige i dette arbeidet. Skal vi lykkes med rehabilitering og reintegrering i samfunnet er vi avhengige av et langsiktig og godt samarbeid med de frivillige organisasjonene.

Behovet for bosetting av enslige mindreårige asylsøkere øker kraftig. Kommuner har gitt tilbakemelding på at tilstrekkelig kapasitet og kompetanse i barnevernet er en utfordring og at det er et område det er behov for å styrke.

3. april 2009 inngikk Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og KS ny samarbeidsavtale om bosetting av flyktninger. Avtalen er utvidet til også å omfatte etablering og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre. Bosetting av enslige mindreårige asylsøkere fra omsorgssentre, omfattes også.

Regjeringen vil gjennom konsultasjonsordningen videreføre det tette samarbeidet mellom staten og kommunesektoren for å nå nasjonale mål i fattigdomsbekjempelsen.

Kvalifiseringsprogrammet med en tilhørende standardisert kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007. Et hovedformål med ordningen er å redusere bruken av sosialhjelp som langtidsytelse gjennom å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid.

Forvaltningen av programmet er i likhet med forvaltningen av økonomisk sosialhjelp et kommunalt ansvar som skal utøves av Nav-kontoret. Det er lagt opp til at alle kommuner skal tilby kvalifiseringsprogram senest fra 1. januar 2010. I løpet av 2008 var ordningen tilgjengelig i 276 kommuner, og det var 4 133 deltakere ved utgangen av året.

Det er for 2009 bevilget 559,7 mill. kroner til dekning av kommunenes merkostnader knyttet til programmet.

Midlene til kommunene blir fordelt med utgangspunkt i sosialhjelpsnøkkelen i inntektssystemet for kommunene. Det tas sikte på at kompensasjonen skal innlemmes i rammetilskuddet til kommunene fra 2011.

Ved behandlingen av St.prp. nr. 51 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 190 (2008–2009), ble Arbeids- og velferdsetaten styrket med 710 mill. kroner. Dette vil blant annet bidra til bedre kapasitet ved Nav-kontorene og å dempe presset mot de kommunale tjenestene ved kontorene.

Medio mars 2009 var det etablert 327 Nav-kontorer. Totalt er det planlagt 457 Nav-kontorer, og de aller fleste vil være ferdig etablert i løpet av 2009.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet fastsatte ved forskrift 11. februar 2009 nr. 162 ny "bransjeforskrift". I forskriften utvides dekningsområdet for obligatorisk plikt til å ha bedriftshelsetjeneste til følgende åtte nye bransjer: Helse- og sosialsektoren, undervisningsbransjen, fiskeoppdrett og klekkerier, gjenvinning, vakttjenester, frisørbransjen, kraft- og vannforsyning og produksjon av tekstiler.

Foreslåtte regelverksendringer i Ot.prp. nr. 54 (2008–2009) vil innebære at kommunale virksomheter i de bransjene som bransjeforskriften nevner, herunder i de ovenfor nevnte nye bransjer, vil ha en plikt til å knytte seg til en godkjent bedriftshelsetjeneste.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har innledet en dialog med KS og Sametinget om kommunenes arbeid med samiske spørsmål. Målsetningen er blant annet å drøfte behov for, og utfordringer knyttet til et nærmere samarbeid om kommunenes arbeid på dette feltet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil i samtaler med KS også drøfte hvordan man kan organisere et nærmere samarbeid om kommunenes arbeid med nasjonale minoriteter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet frykter at betingelsene for integreringsarbeidet nå er mer ugunstig enn tidligere, blant annet på grunn av den økende arbeidsledigheten vil det være vanskelig å få flyktninger selvhjulpne. Disse medlemmer mener dette er ett av flere forhold som tilsier at graden av suksess på integreringsområdet kan forventes å bli vanskeligere de kommende årene, og kommunenes merutgifter ved å bosette flyktninger dermed vil øke.

Disse medlemmer viser til at det i kommuneproposisjonen legges det til grunn at behovet for mottaksplasser i 2009 er høyere enn tidligere antatt. Disse medlemmer er bekymret over at dette tallet nå er økende. Disse medlemmer viser til at rekordinnvandringen vil få budsjettmessige konsekvenser i årevis fremover, blant annet knyttet til introduksjonsordningen. NRK har estimert at hvis den store tilstrømmingen av asylsøkere fortsetter, vil det koste staten 6,4 mrd. kroner ekstra pr. år.

Kommunenes beskatningskompetanse i sjøområdet må anses som uavklart, og praksis synes å variere fra kommune til kommune. I forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet for 2009 ble det derfor varslet i Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) at departementet skulle sende på høring et notat med forslag om at grensen for utskriving av eiendomsskatt i sjøområdet trekkes ved grunnlinjene.

Saken er fortsatt under behandling i Finansdepartementet.

Komiteen er kjent med at enkelte kommuner har innført eiendomsskatt for installasjoner i sjøområder utenfor grunnlinjen, og at enkeltkommuner og KS har uttalt seg negativt til høringsbrev fra Finansdepartementet der det foreslås at kommuners rett til å ilegge eiendomsskatt skal begrenses til områder innenfor grunnlinjen. Disse foreslår at grensen trekkes ved territorialgrensen. Komiteen mener at spørsmål om hvor kommunegrensen i sjøområder skal gå, er av stor prinsipiell betydning og derfor må utredes grundig ut fra et langt videre formål enn det som går på rett til å ilegge eiendomsskatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imot eiendomsskatt og har tidligere ved flere anledninger fremmet forslag om at lov om eiendomsskatt blir opphevet i sin helhet. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn til å gå inn i vurderinger om eiendomsskatteloven bør endres eller ikke. Disse medlemmer vil derfor stemme mot eventuelle forslag til endringer i lov om eiendomsskatt.

Disse medlemmer viser til at 298 kommuner nå har eiendomsskatt på næringseiendom, 166 på bolig og 111 på fritidseiendommer. Disse medlemmer mener eiendomsskatt er en overlevning fra gamle dager da eiendom betydde rikdom og evne til å betale skatt – i en tid hvor skatt på inntekt ikke var særlig fruktbar. Eiendomsskatten rammer tilfeldig og usosialt, og slett ikke etter evne. Disse medlemmer mener også at eiendomsskatt er en spesielt urimelig form for dobbeltbeskatning ettersom skatten ikke står i sammenheng med hvorvidt man har hatt noen avkastning på eiendommen. Disse medlemmer viser til at eiendom beskattes flere ganger ettersom man allerede har betalt skatt på lønnen eiendommen er ervervet for, samt dokumentavgift ved ervervet, eventuelt arveavgift, og merverdiavgift av påkostninger. Dessuten er eiendommen allerede gjenstand for formuesbeskatning.

Disse medlemmer viser til at disse medlemmer var sterkt imot å utvide adgangen til å skrive ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i kommunene. Disse medlemmer er imot eiendomsskatt og alle forslag som utvider muligheten for kommuner til å skrive ut eiendomsskatt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag for å avvikle kommunal eiendomsskatt."

Komiteens medlemmer fra Høyre er imot eiendomsskatt og vil arbeide for at den ikke innføres i kommunene, heller ikke på hytter og fritidsboliger. Disse medlemmer er uenig med regjeringen Stoltenberg II når den går inn for å straffe kommuner som ikke innfører eiendomsskatt, for eksempel ved at den tillater fylkesmennene å holde tilbake skjønnsmidler dersom en kommune ikke innfører eiendomsskatt.

Forrige kapittelNeste kapittel