De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk er som følger:

• Konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten

• Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd

• Bevaring av ro og stabilitet i området

• Bevaring av områdets særegne villmarksnatur

• Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Disse målene har ligget fast i lang tid og det synes å være bred politisk enighet om dem. Den overordnede svalbardpolitikken har vist seg å gi tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet både når det gjelder avveininger av ulike hensyn, og i forhold til utviklingen for øvrig på øygruppen. Regjeringen ser derfor ingen grunn til å endre de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk.

Hvordan målene best kan oppfylles, må likevel vurderes jevnlig i lys av nye utfordringer og utviklingstrekk. Det er særlig aktivitetsøkningen på øygruppen og de raske klimaendringene i Arktis, og den betydningen dette har for miljøet og aktiviteten i området, som har ligget til grunn for Regjeringens beslutning om å utarbeide en ny stortingsmelding om norsk svalbardpolitikk.

I likhet med de tidligere stortingsmeldinger om Svalbard, fokuserer også St.meld. nr. 22 (2008–2009) på utfordringer og tiltak innenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil, som er virkeområde for Svalbardtraktaten.

1.1 Hovedutfordringer

Særlig tre utviklingstrekk, og forholdet dem imellom, står sentralt i stortingsmeldingen, hhv. miljøvern, forskning og utdanning og næringsvirksomhet.

Miljøvern

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk. Norske myndigheter har satt seg høye mål for miljøvernet på øygruppen. Det er slått fast at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Dagens regelverk og gode miljøtilstand gir etter Regjeringens syn et godt utgangspunkt for å nå disse målene.

En bevisst verneinnsats gjennom mange tiår har bidratt til at kun en liten del av Svalbards landområder er berørt av tyngre naturinngrep som veier og annen infrastruktur. Det biologiske mangfoldet er også langt på vei intakt, og bestandene av de fleste arter som tidligere har vært utsatt for overbeskatning er bygget opp igjen.

Selv om situasjonen for det biologiske mangfoldet og villmarksnaturen i dag er god, kan nye utviklingstrekk komme til å stille miljøvernet på Svalbard overfor store utfordringer. Dette gjelder særlig klimaendringene, men også økende ferdsel og endringer i aktivitetsbildet på og omkring Svalbard. Klimaendringene må forventes å få økende betydning for naturforvaltningen på Svalbard, ved at det fysiske miljøet og artenes livsgrunnlag vil kunne endres betydelig. Dette gjelder særlig reduksjonene i utbredelse av sjøis, som kan føre til at mange isavhengige arter får redusert sin utbredelse og etter hvert kan forsvinne helt fra Svalbardområdet.

I meldingen drøftes ulike miljøutfordringer man står overfor, og hvordan Regjeringen vil sikre at de høye miljømålene kan nås. En forvaltning i tråd med de høye miljømålene vil stille store krav, både til kunnskapsgrunnlaget og til forvaltningens evne til å tilpasse virkemidler og tiltak til endringer i miljøforhold og aktivitet.

Regjeringen mener det er viktig å bevare omfanget av villmarkspregete områder på Svalbard. Det innebærer strenge begrensninger på tyngre naturinngrep i områder som ikke fra før er berørt av slike inngrep. Stigende interesse for naturressursene på og omkring Svalbard, vil kunne innebære at det fremmes flere søknader om tillatelse til virksomhet som vil medføre tyngre naturinngrep utenfor de planområdene som omgir de eksisterende bosettings- og gruveområdene. Svalbardmiljøloven og dagens strenge praksis når det gjelder tillatelse til inngrep utenfor planområdene, gir etter Regjeringens vurdering et godt utgangspunkt for å møte denne utviklingen.

Forskning, kunnskap og høyere utdanning

Svalbard har stor betydning som plattform for norsk og internasjonal forskning. Regjeringen mener at forskning og høyere utdanning skal være en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard i årene fremover. Norge skal ha en ledende rolle og være en sentral aktør innenfor kunnskapsutvikling på og om Svalbard. Samtidig bør det legges til rette for å tiltrekke for forskere fra hele verden.

UNIS har vokst betraktelig siden opprettelsen og spiller en viktig rolle på Svalbard generelt og i Longyearbyen spesielt. UNIS bør fortsette arbeidet med å oppnå gode resultater innen både forskning og utdanning. Regjeringen ser i utgangspunktet positivt på senterets ambisjoner om å bli et ledende internasjonalt senter for arktiske studier.

Gjennom det internasjonale polaråret har klima- og miljørelatert forskning fått økt oppmerksomhet. Svalbard har gode naturgitte forutsetninger for slik forskning og kan tilby verdensledende infrastruktur og fasiliteter på dette området. Overvåkning, kartlegging og etablering av lange tidsserier, er av grunnleggende betydning for forskning og forvaltning både på land og i farvannene rundt øygruppen. Dette er også av næringsmessig interesse.

Det er utbygd en enestående romrelatert infrastruktur ved Longyearbyen. En utvikling og utnyttelse av observasjonssystemene for både rom, hav, land og is vil være en viktig side ved kunnskapspolitikken for Svalbard.

Longyearbyen og Ny-Ålesund vil være det naturlige utgangspunkt for forskning og utdanning som bygger på øygruppens spesielle fortrinn, og de faglige aktivitetene bør samlet sett sikre en sterk og helhetlig forskningsinnsats. Regjeringen mener det må legges til rette for at infrastrukturen på Svalbard benyttes effektivt, og at samarbeid mellom institusjoner og nasjoner videreutvikles.

Næringsvirksomhet

Ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk, bevaring av norske samfunn på øygruppen, hviler på flere pilarer.

Fortsatt kulldrift er viktig for opprettholdelse av Longyearbyen som et familiesamfunn. Det er Regjeringens vurdering at kulldriften bør videreføres innenfor de strenge rammer som miljøvernlovgivningen og kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet setter, og på en måte som understøtter Store Norske Spitsbergen Kullkompanis formål om å bidra til en robust bosetting i Longyearbyen. Samtidig er kulldriften basert på en ikke-fornybar ressurs. Den er også sårbar for svingninger i kullpris. Uforutsette hendelser kan få store konsekvenser for virksomheten. I lys av dette mener Regjeringen det bør arbeides med å tilrettelegge for forskning og utdanning og reiseliv, på en måte som vil sikre et robust grunnlag for bosettingen i Longyearbyen også på lengre sikt, og som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk.

Reiselivet på Svalbard lever av den uberørte naturen. Økoturisme synes derfor som en velegnet nisje for øygruppen som kan videreutvikles, godt tilpasset de rammevilkårene som er satt i svalbardmiljøloven og et naturlig satsingsområde for reiselivsnæringen på Svalbard. I dag tilbys et bredt spekter av aktiviteter fra cruiseturisme som foregår over større deler av øygruppen, til aktiviteter som har sitt utspring i longyearbyområdet som kajakkturer, fotturer, isgrotting, hundeslede- og snøscootersafari. Det er et potensial for videre vekst i reiselivet på Svalbard, spesielt utenfor høysesongen. En slik utvikling må skje innen strenge sikkerhets- og miljømessige rammebetingelser. Reiselivsnæringen satser målbevisst på kurs- og konferansemarkedet, noe som har bidratt til noe bedre belegg for overnattingsbedriftene. Sesongsvingningene er imidlertid en utfordring for opprettholdelse av helårige arbeidsplasser innenfor reiselivsnæringen i Longyearbyen.

Svalbards geografiske plassering er ideell for romvirksomhet, både for utforskning av atmosfæren og nedlesning av satellittdata. Store investeringer i infrastruktur, først og fremst gjennom en fiberoptisk kabel til fastlandet, samt på nedlesningsstasjonen Svalbard satellittstasjon (SvalSat) utenfor Longyearbyen, har gjort Norge til en betydelig internasjonal aktør innen nedlesing av satellittdata. Satellittdata som leses ned på Svalbard, brukes i økende grad bl.a. til overvåkning av sjøisforhold, oljeforurensning og skipstrafikk. Det er all grunn til å tro at behovet for rombaserte tjenester vil fortsette å øke i årene som kommer, spesielt innen områder som samfunnssikkerhet, miljø og klima, og slike tjenester vil således fortsatt kunne være en vekstnæring på Svalbard.

1.2 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn

Longyearbyen har siden årtusenskiftet konsolidert seg som et moderne familiesamfunn med godt utbygd offentlig infrastruktur og et generelt godt tjenestetilbud. Regjeringen legger imidlertid til grunn at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn.

Satsingen på et mer variert næringsliv i Longyearbyen har vært vellykket og resultert i at reiseliv, varehandel, utdanning og forskning har vokst frem som komplementære og alternative næringer til kulldriften. Antallet virksomheter i Longyearbyen har økt, bl.a. innen varehandel og tjenesteproduksjon. I sum er derfor tilbudet av private tjenester i Longyearbyen rimelig godt, også sammenliknet med tilbudet i samfunn av tilsvarende størrelse på fastlandet.

Det er investert betydelig i Longyearbyens infrastruktur det siste tiåret. Foruten nevnte forskningsrelaterte infrastruktur, er det bl.a. oppført nytt terminalbygg på flyplassen, foretatt utvidelse av skolen, utvidelse og bygging av ny barnehage og oppført nytt reservekraftanlegg.

Mens Longyearbyen har hatt en betydelig utvikling det siste tiåret, både gjennom en økning i antall innbyggere og et økende aktivitetsnivå, er aktiviteten i Barentsburg vesentlig redusert. Samtidig har det utenlandske nærværet økt i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det er særlig forskning og reiseliv som har ført utlendinger fra flere nasjoner til øygruppen.

1.3 Sjø og luft – transport, sikkerhet, redning og beredskap

Økt sjøtransport i farvannet rundt Svalbard gir sammen med økt virksomhet i nordområdene, nye utfordringer i arbeidet med sjøsikkerhet rundt Svalbard. Den økende trafikken må etter Regjeringens syn først og fremst møtes med forebyggende tiltak som reduserer sannsynligheten for ulykker, og som begrenser konsekvensene dersom ulykker inntreffer. Det er derfor innført en rekke tiltak på dette området de senere år. Gjennom en vurdering av ytterligere tiltak for å bedre sjøsikkerheten rundt Svalbard, er det Regjeringens mål å redusere risikoen for uønskede hendelser ved sjøtransport rundt Svalbard, slik at skade på liv, helse og miljø kan unngås.

Sjøsikkerhetstiltakene som er iverksatt rundt Svalbard de senere årene, har gjort at man har kommet noe nærmere sikkerhetsnivået langs fastlandskysten. En viktig utfordring vil være å overvåke utviklingen av skipstrafikken på en god måte. Dette vil gi gode muligheter for å analysere utviklingen, slik at nødvendige tiltak som regelverk og utvikling av maritim infrastruktur, tjeneste og beredskap, kan iverksettes.

Aktivitetsøkningen gjenspeiles også i en økt fly- og helikoptertrafikk. En fortsatt vekst innenfor dette området kan medføre behov for økte sikkerhetstiltak, f.eks. i form av flykontrolltjeneste og radarutbygging.

Sysselmannen er den sentrale instans når det gjelder planlegging og krisehåndtering innen samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet på Svalbard. Den offentlige redningsberedskapen rundt og på Svalbard, består av Sysselmannens to helikoptre og tjenestefartøy. I tillegg støtter Forsvaret Sysselmannen med de ressurser som til enhver tid er tilgjengelige. I fremtiden vil Longyearbyen kunne bli et enda viktigere senter for søk- og redningsberedskapen i området. En slik beredskap er en naturlig del av norsk myndighetsutøvelse på Svalbard.