1. Innleiing
Stortingsmeldinga handlar om statsforvaltninga. Det vil seie regjeringa sitt administrative apparat. Statsforvaltninga skal sjå til at politiske avgjerder vert sette ut i livet lojalt og effektivt. Ho førebur saker for dei politiske styresmaktene, men tek òg sjølv avgjerder om folks rettar og plikter. Det gjer forvaltninga til ein sentral del av det demokratiske og politiske systemet.
Meldinga peikar på at auka press på offentlege utgifter og forventningar frå folk til korleis forvaltninga løyser oppgåvene sine, vert sentrale utfordringar i åra som kjem. Grenseoverskridande utfordringar har endra grensa mellom nasjonal og internasjonal politikk og krev nye samarbeidsformer og ny kompetanse i forvaltninga. Klima- og miljøendringane, eit meir mangfaldig samfunn og ein open økonomi set nye krav til politikkutforming, samhandling og bruk av kunnskap. Statsforvaltninga må aktivt bruke og medverke til den felles kunnskapsallmenningen. Regjeringa ønskjer fornying for å sikre meir demokrati, betre tenester, deling av kunnskap og trygging av felles samfunnsinteresser.
Meldinga legg til grunn at det no trengst ein forvaltningspolitikk som styrkjer dei demokratiske verdiane og strekar under politisk styring av ressursane og institusjonane til fellesskapet. Mange av endringane og utfordringane set store krav til den politiske styringa og til at avgjerder som vert tekne lågare ned i forvaltninga, har klar politisk og demokratisk forankring. Forholdet mellom departement og underliggjande verksemder, mellom politikk og fag og mellom sektoransvar og heilskapsomsyn er derfor sentralt i denne meldinga, jf. òg St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid.
Forvaltningspolitikk dreier seg ofte om å vege ulike omsyn opp mot kvarandre. Korleis avveginga av slike omsyn skal vere, vil variere over tid og mellom sektorar. Den overordna forvaltingspolitikken gir rettesnorer. Innafor slike sentrale overordna føringar som denne meldinga trekkjer opp, må kvar sektor og verksemd finne fram til gode arbeidsformer, organisasjonsløysingar og styringssystem som sikrar den demokratiske politiske styringa av fellesressursane. Meldinga set opp nokre prinsipp for korleis statsforvaltninga skal arbeide og vere organisert, uavhengig av kor dei politiske styresmaktene vel å trekkje grensa mellom dei individuelle og dei kollektive rettane, fellesgode og private gode, stat og marknad.
Statsforvaltninga skal arbeide og vere organisert slik at ho legg grunnlaget for politisk styring og brei deltaking frå folk. Ho skal gjere det enkelt for folk, organisasjonar og næringsliv, og ho skal bruke ressursane på ein effektiv og miljømedviten måte. Det krev høg kompetanse og god leiing.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre, Vera Lysklætt, har ingen felles merknader under dette punkt.
Komiteen flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at meldingen omfatter statsforvaltningen. Med statsforvaltning definerer meldingen de virksomhetene som er organisert som del av staten som rettssubjekt. Andre deler av statlig virksomhet og kommunal/fylkeskommunal virksomhet ligger utenfor det meldingen drøfter.
Flertallet merker seg at ulike mindretall, både i form av merknader og med forslag, beveger seg langt utenfor meldingen. I lange merknader som ofte er gjentakelser fra tidligere saker som komiteen har behandlet, fremmes det forslag på områder som ikke er temaer i meldingen. Flertallet viser til at meldingen behandler mange og viktige prinsipielle spørsmål og ser ingen grunner til å svekke meldingens politiske innhold ved å trekke inn temaer som ikke er drøftet. Flertallet kommer derfor ikke til å kommentere mindretallsmerknader der disse tematisk ikke er behandlet i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en hovedutfordring er at den statlige virksomheten ikke er godt nok organisert i forhold til den største delen av offentlig sektor som er i kommunesektoren. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Kommunenes Sentralforbunds høringsinnspill.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremheve at vi i Norge har et høyt nivå på velferdstjenestene i forhold til mange andre land i verden, og at det er bred politisk enighet om at det offentlige skal sikre at alle får god tilgang på viktige velferdstjenester. Disse medlemmer registrerer imidlertid ofte at den rød-grønne regjeringen er lite villig til å la private og frivillige organisasjoner supplere de offentlige tjenestene og oppgavene. Disse medlemmer mener det er lite hensiktsmessig at det offentlige vil produsere alle tjenester selv.
Disse medlemmer mener politikerne har et stort ansvar for å utvikle de gode tjenestene slik at flest mulig er fornøyde. Disse medlemmer mener det er svært viktig med fornyelse og har fire hovedmål med moderniseringsarbeidet.
En enklere hverdag, bedre service og valgfrihet for innbyggerne
Mindre administrasjon gir flere og bedre tjenester
Sikre offentlig sektor som spennende og kompetent arbeidsplass
Sikre langsiktig velferd i hele landet
Disse medlemmer vil bemerke at i dag er utfordringen å sørge for tilstrekkelig med "hoder og hender" for å løse oppgavene best mulig. Det er viktig at arbeidskraften benyttes riktig og tilpasses behovene til brukerne. Disse medlemmer beklager at den rødgrønne regjeringen har tatt en pause i moderniseringsarbeidet. Det er alvorlig i en situasjon hvor mangelen på kvalifisert personell er stigende. Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen har forsøkt å løse alle utfordringer med bevilgninger over budsjettet, men uten å tenke nytt i valg av gode løsninger. Disse medlemmer mener at dette i hovedsak har medført en svak innovasjonsevne i offentlig tjenesteproduksjon og høyere kostnadsnivå enn nødvendig.
Disse medlemmer mener at private og ideelle/frivillige alternativer kan bidra positivt til at flere får bedre tjenester innen helse og omsorg og til mangfold i skolen. Det blir enda viktigere å benytte seg av flere løsninger for å klare de store oppgavene fremover. Desto smartere et offentlig tjenestetilbud kan utvikles som også gjør bruk av private leverandører, desto større er muligheten for at det er nok arbeidskraft til å gi gode tjenestetilbud over hele landet. Å forbedre tjenestetilbudet slik at innbyggerne blir mer fornøyde, er disse medlemmers mål i moderniseringspolitikken.