Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, konstaterer at idrett og fysisk aktivitet for alle er den overordnede visjonen for den statlige idrettspolitikken, fastsatt av Stortinget. Tilgjengelighet til idrettsanlegg er det viktigste virkemiddelet for at flest mulig skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet. Riksrevisjonen legger til grunn at bruken av spillemidler for å finansiere idrettsanlegg er et sentralt virkemiddel for å nå dette målet.

Komiteen er bekymret over at Stortingets klare mål gjennom behandlingen av St.meld. nr. 14 (1999–2000) "Idrettslivet i endring" om at folk skal ha en forholdsmessig lik tilgang til idrettsanlegg uavhengig av bosted, ikke er nådd. Det er fortsatt betydelige forskjeller i dekningen av de fleste idrettsanlegg både mellom fylker og kommuner. Riksrevisjonens undersøkelse viser at det på landsbasis har vært en nedgang i antall svømmebassenger i forhold til befolkningsmengde fra 1998 til 2008. Dette medfører blant annet at ikke alle kommuner kan tilby barn fullgod svømmeopplæring slik opplæringsloven og læreplanene forutsetter.

Komiteen finner det særlig bekymringsfullt at måloppnåelsen for svømmeanleggene har vært mangelfull, da det å lære å svømme er spesielt viktig for barn og unge. De er den viktigste målgruppen for statlig idrettspolitikk, jf. St.meld. nr. 14 (1999–2000). Tilgangen til svømmehaller for barn er også sentralt i forhold til kravet i Utdanningsdirektoratets læreplan om at barn på fjerde årstrinn skal være svømmedyktige.

Komiteen merker seg spesielt utfordringene rundt svømmehaller. Disse anleggene er mye mer enn rene idrettsanlegg og er viktige for hele befolkningen når det gjelder helse og rehabilitering. De er også helt sentrale i opplæringssammenheng. Det er kun en svært liten andel av den tilgjengelige tiden i en svømmehall som brukes til trening og idrettsaktivitet.

Komiteen har også merket seg at antall drukningsulykker har vært urovekkende høyt de siste årene og ser alvorlig på dette. Det var en storstilt satsing på svømmeanlegg i Norge på 1950- og 60-tallet. Mange av disse anleggene er nå i dårlig forfatning og er heller ikke aktuelle for rehabilitering på grunn av bassenglengde etc. Undersøkelsen viser at blant fylkene hadde Oslo den laveste dekningen i antall svømmebassenger per innbygger både i 1999 og i 2007, mens Finnmark hadde den beste dekningen per innbygger både i 1999 og i 2007. Blant storbyene er det Trondheim som har den laveste dekningen av svømmehaller. Komiteen har merket seg at Oslo, Bergen og Stavanger alle har hatt en negativ utvikling i dekningen av svømmehaller i forhold til befolkningsmengde.

Komiteen vil på bakgrunn av dette be om at Kultur- og kirkedepartementet foretar en grundig gjennomgang av målsetting og finansiering av anleggene i Norge med utgangspunkt i de skjevheter som er påpekt av Riksrevisjonen i Dokument nr. 3:8 (2008–2009).

Komiteen ser videre positivt på at det er nedsatt en gruppe som skal vurdere kriteriene for fordeling av spillemidler til anlegg i Norge, og forventer at departementet fortsatt vil prioritere å utjevne forskjellene i tråd med Stortingets mål.