3. Skape attraktive lokalsamfunn
Regjeringa ser på lokal utviklingskraft som ein sentral føresetnad for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål. Ei positiv utvikling når det gjeld måla om fridom til busetjing og utnytting av ressursane i alle delar av landet, føreset at lokalsamfunn, kommunar og regionar er attraktive for busetjing og næringsaktivitet.
Kommunane har ei viktig leiarrolle i lokalt utviklingsarbeid. Grunnlaget for ei positiv lokal samfunnsutvikling ligg ofte i ei blanding av det å utvikle næringsliv og tettstad- og bustadområde, og kulturuttrykk og tenester, drive fram av lokale eldsjeler og entreprenørar og ein endringsorientert kommune. Samarbeid over kommunegrenser er mange stader avgjerande for å få nok kraft. I tillegg vil ei aktiv haldning frå kommunen til utvikling av lokaldemokratiet gjennom medverknadsordningar, openheit og debatt, i seg sjølv gjere det meir attraktivt å bu i ein kommune.
Kommunal- og regionaldepartementet ser på mobilisering av ungdom og unge i etableringsfasen som sentralt for å fremje ei positiv lokal samfunnsutvikling. Busetjingsvala til unge i etableringsfasen er også avgjerande for utviklinga i busetnadsmønsteret i landet over tid.
Departementet vil vurdere å setje i gang eit program for å stimulere bulyst i distriktsområde med midlar til lokale og regionale utviklingstiltak. Her vil unge i etableringsfasen vere sentrale. Programmet skal mellom anna stimulere til nye møteplassar og vidareutvikle kunnskap om kva som aukar sjansen for at busette og tilflyttarar vert buande i distriktskommunar, herunder kva som styrkjer inkludering av tilflyttarar.
Mange kommunar, lokalsamfunn og samarbeidsregionar driv eit aktivt arbeid for å styrkje eiga vekstkraft, ofte med god støtte frå regionalt nivå.
Kommunal- og regionaldepartementet vil ta initiativ til ei satsing for å styrkje arbeidet i kommunane med lokal samfunnsutvikling, og for å styrkje det regionale samarbeidet om støtte til slikt arbeid. Departementet legg vekt på at kommunane har utviklingskompetanse (planlegging, prosessleiing, mobilisering osv.) og kan ta ansvar for eit kontinuerleg arbeid med å vidareutvikle lokalsamfunnet. Det omfattar både næringsutvikling, tenestetilbod, attraktive og gode sentra, møtestader, bustadmiljø og inkludering av tilflyttarar. Fordi fylkeskommunane er hovudansvarlege for regional utvikling og for samarbeid og dialog med kommunane om lokal samfunnsutvikling, legg departementet opp til at fylkeskommunane skal ha hovudansvaret for gjennomføring av arbeidet. Satsinga vil vere særleg viktig for små kommunar og små byar og regionale sentra med svak utvikling i folketal og sysselsetjing innanfor det distriktspolitiske virkeområdet, men bør vere eit utviklingstilbod til alle kommunar med utfordringar når det gjeld utviklingskompetanse.
Staten og fylkeskommunane stør opp om og styrkjer innsatsen for lokal samfunnsutvikling gjennom økonomiske og juridiske rammevilkår og særskilde program innanfor ulike tema. Staten har også forventningar til at kommunane tek tak i utfordringar på ulike samfunnsområde og legg til rette for dette gjennom økonomiske ressursar, rettleiing og utvikling av metodar og verktøy.
Dei statlege initiativa, programma og forventningane utgjer eit mangfald av tema som kvar på sin måte er viktige for lokal utvikling eller for å nå nasjonale mål. Samstundes kan mangfaldet av initiativ og forventningar verke massivt for kommunar og lokalsamfunn. Dette krev at statlege verksemder med ansvar for overlappande politikkområde samarbeider godt om utviklingsarbeid, og at fylkeskommunane og regional stat samarbeider nært overfor kommunane om dette i fylka.
Program og tiltak som skal styrkje lokal samfunnsutvikling må ha eit heilskapleg grep, på tvers av sektorar og politikkområde. Samfunnsplanlegginga etter plan- og bygningslova er eit viktig verktøy i denne samanhengen. Samstundes bør arbeidet med samfunnsdelen av kommuneplanen vere kopla til konkrete utviklingstiltak, mobilisering og arenaskaping i kommunen eller regionen for å auke interessa for lokale utfordringar meir generelt. Føresetnadene for å fremje lokal samfunnsutvikling og for ei vellykka kommunal samfunnsplanlegging er derfor ofte to sider av same sak.
For kommunar med liten kapasitet og kompetanse innan eit område, kan samarbeid med nabokommunane vere ein nøkkel til å styrkje den lokale samfunnsutviklinga.
I distrikts- og regionalpolitikken er næringsutvikling sentralt for tilgang på attraktive arbeidsplassar og utnytting av ressursane i alle delar av landet. Kommunane har fleire roller som er viktige for å fremje næringsutvikling. Ei av desse rollene er å drive aktivt næringsutviklingsarbeid overfor entreprenørar og bedrifter.
Kommunal- og regionaldepartementet legg derfor opp til at fylkeskommunane skal fordele midlar til kommunale næringsfond til næringssvake kommunar. I budsjettet for 2009 er dette berekna til å utgjere 145 mill. kroner. Midlane skal gjere kommunane i stand til å leggje til rette for auka vekst, verdiskaping og sysselsetjing bygd på lokale fortrinn og potensial.
Regjeringa ser på utviklinga av attraktive stader å bu og leve i som eit sentralt verkemiddel for tilflytting og busetjing. Stadutvikling bør vere ein del av regionale utviklingsstrategiar på line med andre tiltak for å styrkje lokal samfunnsutvikling. Dette er særleg viktig i mindre regionale sentra for å gjere dei attraktive for unge i etableringsfasen. Erfaringane tilseier at det er behov for å stø kommunane både fagleg og økonomisk for å få til gode stadutviklingsprosessar.
Kommunal- og regionaldepartementet legg vekt på at fylkeskommunane vidareutviklar si rolle for å sikre eit godt regionalt samarbeid om stadutvikling overfor kommunane.
Kommunane har gjennomgåande låg kompetanse i omdømmearbeid som går på profilering og marknadsføring. Departementet har hatt som mål å medverke til å utvikle og informere om praktiske metodar i slikt arbeid. I tillegg ønskte departementet å setje omdømmearbeid på den politiske dagsordenen, både nasjonalt og lokalt.
Gode lokale tenestetilbod er heilt sentralt for attraktiviteten til ein stad. Kommunane må sjå utviklinga av tenestetilbod og lokalsamfunn i samanheng med nye utviklingstrekk i samfunnet. Til dømes vil dei demografiske endringane med sterk vekst i talet på eldre og relativt ressurssterke seniorgenerasjonar, stille store krav til utvikling av "aldersvennlege" lokalsamfunn med betre tilpassing og større grad av universell utforming. Samstundes står samfunnet overfor krevjande omsorgsutfordringar dei neste tiåra.
Kommunal- og regionaldepartementet medverkar til å styrkje grunnlaget for daglegvarebutikkar gjennom "Merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkar" (MERKUR). Programmet fokuserer på kompetansebygging for å gjere utkantbutikkane meir attraktive og konkurransedyktige.
I område med reduksjon i folketalet kan lokale initiativ retta direkte mot innflyttarar og potensielle tilflyttarar spele ei sentral rolle for å auke tilflyttinga.
Erfaringane tilseier at det ikkje er nok å få folk til å flytte til eit område. Det er også viktig å arbeide aktivt med inkludering for å unngå at dei som flyttar til ein kommune, flyttar ut igjen etter kort tid.
Miljøverndepartementet og KS har inngått ein femårig samarbeidsavtale om programmet "Livskraftige kommunar – kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling". I programmet kan kommunar jobbe systematisk og kreativt med miljø- og samfunnsutvikling i nettverk med andre kommunar. Programperioden går over 5 år frå 2006 til utgangen av 2010. Målet er å få med inntil 200 kommunar. Ved utgangen av 2008 var om lag 190 deltakarkommunar med, fordelte på 35 nettverk.
Tilgang på bustad er ein grunnleggjande føresetnad for å nå målet om reell fridom til busetjing. Det er derfor eit bustadpolitisk mål å leggje til rette for god finansiering av bustader i heile landet. Låneordningane til Husbanken er sentrale verkemiddel for å nå dette målet.
Kommunane har det lokale ansvaret for bustadpolitikken. Kommunal- og regionaldepartementet legg vekt på at kommunane fører ein heilskapleg bustadpolitikk, kopla til sektorovergripande planar.
I overkant av 34 000 landbrukseigedommar med bustadhus er utan fast busetjing. Desse representerer verdifulle ressursar og har eit stort potensial for busetjing og verdiskaping.
I budsjettet for 2008 varsla Landbruks- og matdepartementet forslag om endringar i dei gjeldande reglane om buplikt, for å gjere dei meir målretta, meir føreseielege og enklare og lettare å forstå for brukarar av lovverket. Forslaget har vore på høyring, og eit stort fleirtal av høyringsinstansane stør alle forslaga. Som ei oppfølging av dette legg Landbruks- og matdepartementet fram forslag til endringar i konsesjonslova, jordlova og odelslova for Stortinget våren 2009.
Kommunane kan ved å leggje universell utforming til grunn for planlegging og verksemd, fremje kvalitetar som er viktige for alle innbyggjarane, og som er heilt naudsynte for somme. Universell utforming er eit viktig perspektiv å ha med i arbeidet med stadutvikling, og er også relevant i arbeidet med næringsutvikling, til dømes i samband med reiseliv. Ved bruk av midlar til regional utvikling er det viktig at prosjekta er i tråd med universell utforming.
Arbeid i kommunane med å førebyggje sjukdom og kriminalitet medverkar til å gjere stadene attraktive og tryggje å bu i.
Eit hovudgrep i folkehelsepolitikken er å styrkje folkehelsearbeidet gjennom meir varige strukturar for sektorovergripande innsats, og gjennom å sikre at omsynet til helse vert teke hand om i ordinære plan- og styringsdokument. God forankring i fylke og kommunar er ein føresetnad for å gjere folkehelsearbeidet meir systematisk, heilskapleg og langsiktig.
Det å utvikle dei positive kvalitetane til ein mindre stad, by eller region, er nært knytt til bevisstgjering av kor viktig kultur og kulturaktivitetar er for individ, næringsliv og samfunn. Utvikling av lokale kulturuttrykk og kulturaktivitetar kan derfor vere viktig i stad- og byutvikling. Kultur er uttrykk for verdigrunnlag og tradisjonar som bind eit samfunn saman i eit sosialt fellesskap. Kunst, kultur, idrett og frivillig arbeid gjer samfunnet rikare og er avgjerande for fellesskap, livskvalitet og utviklinga til menneske. Kulturaktivitetar er også ein viktig del av arbeidet for auka toleranse og forståing på tvers av kulturar og folkegrupper.
Gjennom målretta tiltak og ei generell styrking av verkemiddel gjennomfører Regjeringa eit løft for kulturen og frivillig sektor.
Regjeringa meiner at kommunane gjennom samarbeid med frivillige organisasjonar kan verte betre i stand til å mobilisere til frivillig innsats til beste for den enkelte og fellesskapet, og dermed styrkje grunnlaget for utvikling av attraktive stader.
Kultur- og kyrkjedepartementet vil understreke at dei enkelte kommunane bør utvikle ein lokal politikk for frivillig sektor. Det er viktig at kommunen legg til rette for lokalt frivillig virke gjennom lokale eller anlegg, og at frivillig sektor vert involvert i arbeidet med kommunale planar. Partnarskap mellom ulike aktørar kan skape nye løysingar og resultat som ikkje ville vore mogleg utan samarbeid.
Komiteen mener det bør settes i gang et program for å stimulere bolyst i distriktsområder med midler til lokale og regionale utviklingstiltak. Komiteen støtter fokuset på unge i etableringsfasen og mener også at perspektivet med å styrke inkludering av tilflyttere er svært viktig.
Komiteens medlem fra Venstre ser at distriktene og bygdene er i endring. Gårdsenhetene blir større og færre. I mange bygder blir gårdstun stående uten bosetting. Over 40 000 gårdsbruk i Norge står ubebodd. Parallelt skjer det gjerne en "forgubbing", ved at de eldste blir boende mens småbarnsfamilier ikke velger å flytte inn. I mange kommuner og fylker er det vanskelig å få bygge nye hus eller tilpasse gårdstun i spredtbygde strøk. Dette skyldes gjerne en kombinasjon av mangelfull lokal planlegging, rigid inngripen fra fylkesmennene knyttet til jordvern og manglende tilpasning av det sentrale lovverket. Dette medlem forstår at det kan være lite attraktivt for unge mennesker å bosette seg i grender der det er langt mellom barnefamiliene og hvor næringsgrunnlaget er ensidig. Dette medlem tror at mange kan tenke seg å bo i "klynge", grend eller tun – litt mer landsby, enn hva tradisjonen har vært i Norge. Dette medlem oppfordrer derfor Regjeringen til å sette i gang et landsomfattende prosjekt for bolyst i distriktene. Målet må være å få erfaring med fortetting av eksisterende smågrender, utvikling av klyngetun og alternative boformer i distriktene. For å få aldersblanding og næringsvirksomhet inn, kan det gjerne planlegges med både barnehager, omsorgsboliger og mikroversjoner av næringshager for de som driver enkeltmannsforetak og ønsker seg et kollegialt fellesskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter at fylkeskommunen skal fordele midler til kommunale næringsfond, og ber Regjeringen vurdere en ytterligere styrking i kommende budsjetter. Flertallet viser til at fylkeskommunene kan gjøre vurderinger om at også andre kommuner kan få næringsfond.
Flertallet har merket seg at departementet legger opp til at fylkeskommunene skal øke tildelingen til kommunale næringsfond videre i takt med eventuelle økninger i de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene. Flertallet støtter dette.
Komiteen mener at kommunene bør styrke sin kompetanse i omdømmearbeid, og ser at bedre markedsføring vil kunne tiltrekke både flere tilflyttere og turister. Komiteen er enig i at et godt lokalt tjenestetilbud er helt sentralt for attraktiviteten til et sted. Et godt tjenestetilbud forutsetter en kommuneøkonomi som gir økt handlingsrom for den enkelte kommune og fylkeskommune.
Komiteen ser MERKUR som et viktig redskap for å sikre befolkningen på mindre steder tilgang til grunnleggende daglige tilbud av varer og private tjenester og ser positivt på at erfaringene fra MERKUR også kan komme bensintilbydere til gode. Komiteen mener at selv om andre tjenestetilbydere kan ha nytte av MERKUR-programmets ressurser er det viktig at MERKUR-programmet fokuserer på å sikre grunnleggende privat vare- og tjenestetilgang, og ikke sprer innsatsen på for mange områder. Komiteen viser også til at det allerede eksisterer kompetansetilbud rettet mot reiselivsnæringen som blant annet finansieres av de regionale utviklingsmidlene i regi av fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise til flertallsmerknaden i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2008–2009) fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om investeringsstøtteordning for de mest utsatte butikkene i utkant-Norge. Her står følgende:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at det er behov for en investeringsstøtteordning til de mest utsatte butikkene i Utkant-Norge. En investeringsstøtte må komme som et supplement til det arbeidet som i dag skjer i Merkur-programmet når det gjelder kompetanseheving og tilrettelegging av ulike funksjoner som for eksempel post og tipping til utkantbutikkene.
Flertallet mener at Innovasjon Norges virkemidler skal innrettes slik at det kan gis tilskudd til investeringer for små utkantbutikker for å gi bygdene tidsmessige butikker i form av moderne lokaler og utstyr.
Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere om reglene kan endres slik at utkantbutikkene i Merkur-programmet kan komme inn under Innovasjon Norges investeringstilskuddsordninger."
Komiteen mener at det skal etableres en egen ordning med investeringsstøtte til nærbutikker som deltar i MERKUR-programmet. Komiteen ber Regjeringen legge fram forslag om hvem som skal forvalte en slik ordning. Investeringsstøtten skal komme i tilegg til ordningen med utviklingsstøtte. Komiteen vil understreke viktigheten av at en slik investeringsstøtteordning er på plass i løpet av 2010.
Komiteen gir sin tilslutning til at Miljøverndepartementet og KS har inngått en femårig samarbeidsavtale om programmet "Livskraftige kommuner – kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling".
Komiteen har spesielt merket seg at Regjeringen vil ta initiativ til ei satsing for å styrke arbeidet i kommunene med lokal samfunnsutvikling. Komiteen mener attraktive lokalsamfunn, utviklet gjennom bred medvirkning og deltakelse, både i byene og bygdene, gir innbyggerne mer å leve for og av. Å utnytte potensialet i lokale ressurser hos innbyggerne og på stedet der de bor, gir trivsel og framtidstro.
Komiteen sier seg enig i at tilgang på bolig er en grunnleggende forutsetning for å nå målet om reell frihet til bosetting. Komiteen har merket seg at enkelte distrikter opplever fraflytting fordi det er mangel på egnede boliger. Folk som ønsker å flytte fra eneboliger til blokkleiligheter, må flytte nærmere tettsteder og byer. Komiteen mener at det gjennom Husbanken må stimuleres til at kommunene legger til rette for bygging av ulike typer boliger. Komiteen mener at det er vanskeligere å få til nybygging i distriktene fordi byggekostnaden ofte er høy i forhold til markedsverdien. Det gjør det mer risikofylt å bygge.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at i områder med lav bosetting og stor mangel på boliger, bør det vurderes innført distriktstilskudd gjennom Husbanken og en ordning med tilbakeføring av moms ved nybygging.
Komiteen mener det er viktig at Husbanken kan gi lån i områder av landet der det ordinære bankvesenet ikke ønsker å gi boliglån eller bare gir tilbud om lån med høye renter. Dette medvirker blant annet til at Husbanken har en høyere andel av boligfinansieringen i de nordlige fylkene enn ellers i landet. Komiteen vil i den sammenhengen peke på betydningen av at staten bærer tapsrisikoen for grunnlånet, som Husbanken kan gi til bygging av nye boliger og til utbedring av eksisterende boliger. Komiteen legger også vekt på at storparten av kommunene i landet benytter seg av ordningen med startlån fra Husbanken. Dette er lån som kommunene fordeler videre til innbyggere for kjøp av ny eller brukt bolig, til utbedring av bolig eller til refinansiering av eksisterende boliglån. Komiteen har merket seg at departementet 2008 satte i gang en treårig forsøksordning med lik risikofordeling for startlån, for å øke etableringer i små distriktskommuner med et svakt boligmarked. Komiteen legger vekt på at dette forsøket blir evaluert og fulgt opp.
Komiteen viser til at Landbruks- og matdepartementet, som en oppfølging av arbeidet med endringer i reglene knyttet til boplikt, har foreslått endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven i Ot.prp. nr. 44 (2008–2009). Komiteen viser til de respektive fraksjonenes merknader i Innst. O. nr. 90 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener lovverket som omfatter eiendomspolitikken i landbruket må samordnes, forenkles og moderniseres. Bøndene utgjør en stor gruppe næringsdrivende i Norge, og det er viktig at de har gode og forutsigbare rammevilkår. Disse medlemmer mener at trygghet for eiendomsretten er en viktig verdi for det enkelte menneske, og bidrar til å sikre viktige samfunnsinteresser. Eiendomsretten gir en personlig interesse av å forvalte eiendommen i et langsiktig perspektiv, og at verdier på den måten holdes i hevd i generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er negative til boplikt fordi dette innebærer et alvorlig inngrep i eiendomsretten som både reduserer verdien av folks eiendeler, og hindrer fri omsetning av boliger, eiendommer og hytter. Disse medlemmer er videre av den oppfatning at boplikt vil virke mot sin hensikt ved at boplikten gjør det mindre attraktivt å investere i distriktene.
Disse medlemmer viser til at landbrukseiendommer er underlagt en rekke reguleringer som ikke hviler på annen eiendom. Disse medlemmer mener at eiendomsreguleringene i jordbruket gjør bonden fattigere og fører til at investerings- og risikoevnen i næringen blir redusert. Offentlige reguleringer på landbrukseiendom fører også til at prisingen av eiendom ikke skjer gjennom markedsmekanismer, slik tilfellet er for annen eiendom. Dette er en urimelig forskjellsbehandling av bonden som ikke bør få fortsette. Disse medlemmer mener på generelt grunnlag at særreguleringer av jordbrukseiendom bør begrenses mest mulig.
Disse medlemmer mener at ordningen med at staten skal tvinge mennesker til å bo på de eiendommene som er tilknyttet boplikt, er basert på en misforstått tanke om at det bidrar til økt bosetting på bygda. Disse medlemmer mener at det ikke er godt nok dokumentert at reguleringer i form av boplikt fører til mer bosetting i distriktene eller økt utvikling i landbruket. Snarere er effekten av boplikt at det blir flere passive eiere som beholder gårdsbrukene så lenge de kan. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.
Disse medlemmer viser til at da konsesjonsloven ble endret i 2003, ble et av formålene med loven endret ved at punktet om samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling på eiendommer ble tatt bort. Prisreguleringen ble mindre sentral enn tidligere, men samme passus som ble tatt bort i formålet med loven, ble tatt inn som et av flere særlige forhold av betydning for konsesjon på erverv av landbrukseiendommer. Det stilles en rekke krav til erververen, ervervet og formålet med ervervet, hvilket betyr at det ikke er fritt fram for alle å skaffe seg landbrukseiendommer på det frie marked. Prisen på eiendommen vil også gjenspeile de "heftelsene" som loven pålegger. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.
Komiteen mener at universell utforming er et viktig perspektiv å ha med seg i arbeidet med stedsutvikling. Komiteen vil understreke at krav til universell utforming skal legges til grunn i arbeidet med nybygg, og at det innføres en tidsfrist for når de eksisterende publikumsbygg skal tilfredsstille krav til universell utforming.
Komiteen er enig i at kunst, kultur, idrett og frivillig arbeid gjør samfunnet rikere og er avgjørende for fellesskap, livskvalitet og utviklingen til mennesket. Komiteen mener at de frivillige organisasjonene og deres viktige arbeid må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at de frivillige aktørene og de frivillige organisasjonene er bærebjelken i det distriktsbaserte kulturlivet. I svært mange bygder og tettsteder er dessuten dette kulturlivet en av bærebjelkene i lokalsamfunnet. Statens kulturpolitikk av i dag er preget av mange ord, gode intensjoner og ikke minst et utall prosjekter og prosjektmidler. Mange av dem små og detaljrike. I beste fall et mangfold. I verste fall et fragmentert kulturbyråkrati som kveler frivillighet. Meldingen viser til at NIFU/STEP i 2007 la fram en kartlegging av lokale kulturbaserte tiltak i alle fylkene i landet. En hovedkonklusjon fra undersøkelsen var at prosjektene var mange og svært sammensette. Tiltakene varierte fra rene kommersielle bedriftsetableringer via ulike former for lokale attraktivitetstilbud og festivaler til rent kunstnerisk virksomhet. Det var likevel få klare strategier på regionalt og lokalt nivå for hvordan kulturbaserte aktiviteter best kunne stimulere og virke i lokalbaserte utviklingsprosesser.
Disse medlemmer vil påpeke at om lag halvparten av norske kommuner ikke har en egen kulturetat. Videre er det mange kommuner som har en kulturarbeider i halv stilling eller mindre. Med lokale oppgaver på den ene siden og svært mange regionale og nasjonale prosjekter på den andre siden, sier det seg selv at det er stort press på den kommunale kulturadministrasjonen. Så stort, at det i liten grad kan bli rom for å drive et helhetlig arbeid og en koordinerende funksjon. Tilbake står vi med en samlet kulturpolitikk som ikke viser noen vei, verken lokalt eller nasjonalt.
Disse medlemmer etterlyser en kulturpolitikk på vegne av det frivillige kulturlivet, hvor kulturen får en mer aktiv og selvstendig rolle i samfunnsutviklingsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at frivilligheten er en grunnleggende drivkraft i samfunnsutviklingen og et viktig redskap i distriktspolitikken. Disse medlemmer viser til betydningen av at frivillig sektor skaper og driver sitt virke uten offentlig eller politisk overstyring. Disse medlemmer mener det er viktig å skape bedre rammevilkår for den lokale frivilligheten, både indirekte gjennom å styrke rammene for de sentrale organisasjonene, men også direkte kanalisert ned på grasrotplanet. Disse medlemmer mener kommunene har en viktig funksjon i å skape en helhetlig frivillighetspolitikk lokalt, der også de rent lokale organisasjonene som mangler en nasjonal overbygning, kan fanges opp. Disse medlemmer mener det er nødvendig å sikre kommunene økonomiske rammer, som gjør det mulig å ta et større ansvar for den "frivillige floraen" lokalt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at de kommunale kultur- og musikkskolene er svært viktige for det frivillige kulturlivet, og er en sentral opplærings- og rekutteringsarena for det profesjonelle kulturlivet. Disse medlemmer viser til at flere kommuner har, i tilknytning til kulturskolene, ordninger med dirigent- og instruktørlønn. Disse medlemmer viser til at erfaringer fra disse kan være nyttige i videreutviklingen av det kommunale kulturtilbudet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser for øvrig til forslag fra Kristelig Folkeparti om å gjeninnføre den øremerkede støtten til kulturskolene, jf. Dokument nr. 8:61 (2008–2009), Innst. S. nr. 209 (2008–2009), som ledd i å fjerne ventelistene og bedre kvaliteten på tilbudene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at den offentlige støtten til lokalt frivillig kulturarbeid må tilpasses generelle samfunnsendringer og økt kostnadsutvikling i samfunnet forøvrig, og at det er behov for økt oppmerksomhet om det lokale kulturlivets driftsmuligheter og rammebetingelser.
Komiteens medlem fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med økt fokus på betydningen av lokale kulturbygg samt finansieringen av disse. Disse medlemmer forventer at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag som muliggjør en opptrapping av spillemidlene til lokale og regionale kulturarenaer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til bibliotekmeldingen, St.meld. nr. 23 (2008–2009), som nylig ble lagt fram for Stortinget. Flertallet vil peke på at folkebibliotekene skal være attraktive møteplasser i lokalsamfunnet, tilgjengelige for alle. Utviklingen av møteplassfunksjonen må skje i samhandling med innbyggerne, næringslivet, frivillige organisasjoner og kommunen selv. Et estetisk utformet bibliotek med allsidig virksomhet er med på å gjøre lokalsamfunnet attraktivt som bo- og arbeidsområde og gir det identitet. En god fysisk arena er en forutsetning for at biblioteket kan utvikle sin rolle som kulturinstitusjon og aktiv samfunnsinstitusjon. Flertallet vil også vise til at Biblioteket har en viktig rolle som kunnskapssenter, og folkebibliotek rundt om i landet benyttes i økende grad av fjernstudenter. Bibliotekene tilbyr studie- og kollokvierom, tilgang til PC-er, digitale kunnskapskilder, informasjonskompetanse og i en del tilfeller også tilgang til biblioteket utenom de ordinære åpningstidene. Dette bidrar til at studentene i større grad kan bo hjemme, at det blir lokale studiemiljøer og det fører til mindre fraflytting, reising og utgifter for studentene.
Flertallet vil understreke at gode bibliotektjenester og gode biblioteklokaler kan spille en aktiv rolle for å ivareta de politiske målsettingene som distriktsmeldinga peker på. Dette er først og fremst kommunenes ansvar. Forutsetningene er knyttet til en god og stabil utvikling av kommuneøkonomien, en nasjonal bibliotekpolitikk – noe vi nå ser igjen i bibliotekmeldingen som nylig ble lagt fram. En annen forutsetning er digital infrastruktur som er knyttet til denne meldingen.
Den viktigste er likevel at kommunene selv innser at de må satse på bibliotek. Flertallet tror at kommunale og regionale bibliotekplaner er et viktig virkemiddel for å realisere kommunal politikk. Slike bibliotekplaner er omtalt i St.meld. nr. 23 (2008–2009) om bibliotek. Flertallet mener det må en øket bevissthet i kommunene om bibliotekets rolle som drivkraft i lokalsamfunnet og dermed for bosetting og utvikling i distriktene.