1. Sammendrag
Regjeringen mener at norsk utviklingspolitikk skal være rettighetsbasert og tuftet på solidaritet. Den skal bidra til at land får kontroll over egen utvikling og flere mennesker får evnen til å ta kontroll over egne liv.
Bistand er ett viktig utviklingspolitisk virkemiddel. Men skal norsk respons på komplekse utfordringer være god nok, må utviklingspolitikken etter Regjeringens syn benytte seg av flere verktøy, herunder en aktiv og gjensidig forsterkende bruk av bistand og diplomati og en tettere kopling mellom utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og andre norske politikkområder.
Meldingen analyserer hvilket handlingsrom, men også ansvar, det enkelte utviklingsland har for å forme sin egen framtid, og hvordan Norge kan støtte opp under viktige prosesser med finansiering og kompetanse.
Regjeringen vil arbeide for at utviklingspolitikken skal bidra til at globale organisasjoner og prosesser har et klart utviklingsperspektiv som kan øke det nasjonale handlingsrommet der det er nødvendig og styrke enkeltmenneskets posisjon der det er påkrevet.
Meldingen benytter seg av begrepet globale fellesgoder om en rekke forutsetninger for at et land kan ha en god utvikling – stabilt klima, internasjonal fred og sikkerhet, kontroll over smittsomme sykdommer, et velfungerende globalt finanssystem og liknende. Regjeringen ønsker å bidra til en internasjonal politikk for å styrke de globale godene og tar i meldingen til orde for at det utvikles et internasjonalt system for å synliggjøre og føre oversikt over lands bidrag til å finansiere disse.
Regjeringen mener at norsk utviklingspolitikk skal rette seg inn mot klima, konflikt og kapital som rammevilkår for utvikling og fattigdomsbekjempelse.
Regjeringen mener at de hindre som i dag eksisterer i kampen mot fattigdom forsterkes av klimaendringene. Uten en internasjonal innsats for å bistå utviklingslandene i prosessen for å tilpasse seg slike endringer, vil den globale fattigdommen øke. Fra Regjeringens side legges det vekt på at den norske innsatsen i kampen mot fattigdom også skal være en del av løsningen på klimautfordringene.
Enorme klimagassutslipp vil etter hvert komme i de store framvoksende økonomiene, som Kina og India. Stor befolkningsvekst vil forsterke utfordringene. Etter Regjeringens syn må den rike delen av verden i stor grad ta på seg ansvaret for klimaendringene, og møte utfordringene for å vise at en klimavennlig økonomisk vekst er mulig. Fattigere land, med langt lavere klimagassutslipp enn våre, vil ikke sette sitt arbeid for vekst på vent av hensyn til klimaproblemet. Derfor må Norge og andre rike land gjennom konkrete tiltak gjøre det attraktivt for samarbeidsland å treffe klimaansvarlige utviklingsvalg.
Regjeringen mener at Norge gjennom skogsatsingen har tatt en ledende rolle internasjonalt for å bevare regnskogen og at Norges initiativ spiller en viktig katalytisk rolle gjennom å påvirke de multilaterale organisasjonene og andre land til å bidra til et nødvendig, globalt fellesløft for å forebygge klimaendringer. De konkrete tiltakene i skoginitiativet skal både legge grunnlag for å få skog inn i en ny global klimaavtale, og støtte opp om nasjonale utviklingsprosesser. Prosjekter for å bevare regnskogen skal styrke livsvilkår og rettigheter til urbefolkningen og bevare økologisk mangfold, samtidig som de bidrar til å redusere de globale klimagassutslippene. Regjeringen har derfor valgt å bruke bistandsbudsjettet til denne satsingen.
De fleste av dagens voldelige konflikter foregår i fattige land. Voldelige konflikter representerer sikkerhetspolitiske utfordringer for langt større områder og befolkninger enn dem som umiddelbart er berørt. Naboland og hele regioner destabiliseres og trekkes i verste fall direkte inn i konflikten. Enkelte av konfliktene kan ha globale ringvirkninger. De sivile lidelsene ved voldelig konflikt er enorme. Kvinner og barn er spesielt utsatt for overgrep og seksualisert vold.
Humanitær innsats skal bidra til å redde liv og lindre nød. En utvikling der sivilt personell like mye som militært anses som angrepsmål, skaper nye dilemmaer.
Innsatsen for fred og forsoning bygger på respekt for og fremme av menneskerettighetene.
Regjeringen mener at engasjementet for å løse konflikter og bygge fred bidrar til å bekjempe fattigdom og å legge forholdene til rette for utvikling. Regjeringen vil fortsette å prioritere innsats i sårbare stater.
En raskt voksende verdensøkonomi har bidratt til en dobling av utviklingslandenes samlede bruttoinntekt de siste fem årene. Dette har gitt positive ringvirkninger i form av redusert fattigdom og økt levestandard for millioner av mennesker. Finanskrisen og en global lavkonjunktur vil føre til tilbakeslag i kampen mot fattigdom. De fulle konsekvensene av finanskrisen lar seg ikke forutsi.
Regjeringen mener at utviklingsland må få større tilgang til global kapital og verdiskapning og kontroll over egne økonomiske ressurser og vil trappe opp arbeidet for å bidra til dette. Dette kan blant annet skje gjennom å stimulere til økt handel, økte investeringer og private overføringer fra migranter. På den annen side må man effektivt bekjempe ulovlige kapitalstrømmer, som anslås å utgjøre opptil fire tusen mrd. kroner årlig fra utviklingsland. Kampen mot skatteparadiser vil her stå sentralt.
Bistand er etter Regjeringens syn en viktig finansieringskilde for utvikling. Bistanden er unik fordi den representerer en finansieringskilde som givere og mottakere selv kontrollerer, og som dermed kan styres strategisk. Som et utviklingspolitisk virkemiddel vil Regjeringen bruke bistanden taktisk for å sikre økt tilgang til andre inntekter, og til å påvirke en nasjonal eller lokal utviklingsprosess.
Regjeringen vil sette søkelys på utviklingspolitiske sider ved migrasjon. Migranter sender store beløp hjem til sine opprinnelsesland. Migranter som returnerer til sine hjemland tar med seg verdifull arbeidserfaring og kompetanse. På den annen side har behov for arbeidskraft i vestlige land ført til tapping av kvalifisert arbeidskraft fra mange utviklingsland. Regjeringen vil at Norge skal være en aktiv pådriver for et internasjonalt rammeverk for etisk forsvarlig rekruttering av helsepersonell i utviklingsland. Den vil arbeide for å kunne legge forholdene til rette for bedre pengeoverføringer til migrantenes hjemland og trekke migrantmiljøene tettere inn i utviklingssamarbeidet.
Som et ledd i prosessen for en mer strategisk utviklingspolitikk vil Regjeringen legge vekt på å benytte den enkelte bistandskanals fortrinn. Videre må den norske innsatsen ses i sammenheng med det de andre giverne bidrar med. For å øke den totale effektiviteten av den globale bistanden må man sørge for god arbeidsdeling mellom aktørene. Dette vil få konsekvenser for norsk politikk på bl.a. følgende måter:
Der mange givere er inne på samme sektor, og Norge ikke har spesiell kompetanse som er etterspurt i samarbeidslandene, vil bistanden i hovedsak søkes kanalisert gjennom de multilaterale organisasjonene. Dette er særlig relevant for sektorer som helse og utdanning, og deler av for eksempel styresett, landbruk og generell kapasitets- og institusjonsutvikling.
Stat-til-stat-bistanden skal i større grad dreies mot områder der Norge har anerkjent kompetanse og der den norske innsatsen er etterspurt av og gir merverdi for samarbeidslandet. Følgende sektorer peker seg ut: klima, miljø og bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon.
Regjeringen vil gjennom aktivt styrearbeid og finansiering av tiltak i de multilaterale organisasjonene løfte områder av høy politisk prioritet. Dette gjelder først og fremst klimapolitikken og skoginitiativet, ulike fredsinitiativ, likestilling, tiltak knyttet til forvaltning av ikke-fornybare ressurser og arbeidet mot ulovlig kapitalflukt.
Den gradvise dreiningen av bistand, gjennom alle kanaler, mot land som er på vei ut av en voldelig konflikt og land som har særskilte klimautfordringer, vil fortsette.
Miljø og klima er den sektoren som vil øke mest på bistandsbudsjettet framover.