Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, viser til årsmeldingen for 2008 fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Dokument nr. 4 (2008–2009). Komiteen vil bemerke at antallet klager som er innkommet ombudsmannen viser en økning i forhold til 2006 og 2007. Antall innkomne saker i 2008 er 2 469, og dette er et høyere antall enn tidligere. Antall realitetsbehandlede saker har vært relativt stabilt gjennom mange år, men både i 2007 og 2008 gikk antallet noe opp og det var 1 237 saker i 2008. Av disse ble 209 saker avsluttet med kritikk eller henstilling om ny behandling, mens 110 saker ble avsluttet uten at det ble funnet grunn til kritikk eller anmodning om ny behandling.

Komiteen viser til at antall saker med kritisk utfall er stabilt og lavt. Dette tyder på at forvaltningen generelt gjør en god jobb og behandler henvendelser fra innbyggerne i tråd med gjeldende retningslinjer.

Komiteen har merket seg at 311 av sakene i 2008 gjaldt Arbeids- og velferdsetaten (NAV), og at det ble funnet grunn til å realitetsbehandle 161 av disse. Andre forvaltningsområder som peker seg ut med et relativt høyt antall saker er skatteetaten, kriminalomsorgen, politi- og påtalemyndighet, fylkesmenn, fylkeskommunal og kommunal forvaltning. Av de realitetsbehandlete saker gjaldt 450 fylkesmenn og fylkeskommunal og kommunal forvaltning.

Komiteen har merket seg at ombudsmannen i 2008 tok opp 23 saker etter eget initiativ. Dette er en sterk reduksjon siden 2007, da ombudsmannen tok opp 41 saker på eget initiativ. Komiteen har tillit til at ombudsmannen bevisst ivaretar sin rolle som overvåker over norsk forvaltning og følger opp saker der det gis grunnlag for å anta at god forvaltningspraksis ikke er blitt fulgt, uten at en konkret klage er kommet ombudsmannen i hende.

Komiteen vil vise til at spørsmålet om saksbehandlingstid har vært et tilbakevendende tema i de merknader komiteen har hatt til ombudsmannens årsmelding.

Komiteen vil vise til ombudsmannens brev av 1. april 2009 med vedlegg, hvor det ble gitt en utfyllende oversikt over kategoriene "forelagte saker", "ikke-forelagte saker" og "avviste saker". Av disse oversiktene fremgår det at de fleste saker innenfor hver kategori blir avsluttet innen en periode på ti uker, noe som må kunne sies å være akseptabelt. Komiteen har forståelse for at behandlingen av noen spesielle saker kan ta relativt lang tid, ikke minst fordi ombudsmannen er avhengig av responstiden hos eksterne aktører, som forvaltningsorganer.

Komiteen vil også påpeke at interne forhold som bemanning, samt stabens kvalifikasjoner og erfaring, vil kunne ha innflytelse på saksbehandlingstiden. Det er en særlig utfordring å holde saksbehandlingstiden noenlunde stabil ved økt saksmengde og konstant bemanning.

Komiteen vil vise til ombudsmannens spesielle stilling overfor Stortinget, og vil legge vekt på at det skjer en løpende kontakt mellom ombudsmannen og Stortinget, og at det rapporteres særlig om det skulle være spesielle forhold som Stortinget bør se nærmere på.

Komiteen finner det ikke holdbart om dokumenter som er av betydning for en konkret sak som ombudsmannen har til behandling, ikke blir forelagt ombudsmannen etter anmodning. Som det fremgår av lov av 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen, har ombudsmannen ifølge § 9 annet ledd taushetsplikt. Det samme påhviler personalet ved ombudsmannens kontor. Komiteen mener at det er av stor betydning at ombudsmannen ikke møter sperrer i sin kontroll av forvaltningen, og vil be om å bli særskilt informert hvis det skulle oppstå situasjoner av denne art.

Komiteen har vurdert de saker som er særlig omtalt i ombudsmannens årsmelding for 2008, men finner ikke grunn til å knytte særlige kommentarer til noen enkeltsaker.

Komiteen verdsetter ombudsmannens årlige melding i den utfyllende form som den foreligger, og anser meldingen som et viktig redskap for å følge Sivilombudsmannens virksomhet.