9.1 Samandrag

Den nordiske velferdsmodellen har vist seg svært vellykket i møte med en omskiftelig verden. I tiden framover kan den likevel bli utfordret, særlig av de store forventede endringene i befolkningssammensetningen og av de ønsker om et bedre velferdstilbud og mer fritid som erfaringsmessig følger med et høyere inntektsnivå. På lang sikt kan bærekraften i offentlige finanser bli satt på prøve.

Analysene i stortingsmeldingen underbygger at tiltak for å stimulere arbeidstilbudet, slik at flere deltar i yrkeslivet, kan bidra vesentlig til å møte utfordringene for offentlige finanser. Tiltak som legger til rette for at flere velger arbeid framfor trygd, vil gi særlig store bidrag til bedret velferd. Endringer i skatte- og pensjonssystemet som øker den økonomiske gevinsten for den enkelte ved å arbeide, er viktige for å motivere til arbeid. Pensjonsreformen vil bidra til at det blir lønnsomt for den enkelte å stå lenger i arbeid ved for eksempel å kombinere arbeid med pensjon. For at dette skal bli en reell mulighet for stadig flere, er det nødvendig med en sterkere innsats for et godt arbeidsmiljø for alle og for mer systematisk etter- og videreutdanning gjennom yrkeslivet. Tiltak som øker kompetansen og forebygger helseskader, bidrar også til å øke deltakelsen i yrkeslivet og til å redusere utgiftene til flere av velferdsordningene.

Ved siden av alderspensjonene representerer ordningene for syke og uføre de største overføringene til husholdningene. Både den demografiske utviklingen og økt overgang til helserelaterte ordninger for ulike alderstrinn har ført til sterk vekst i disse overføringene over en lengre periode. Bedre samordning mellom trygd, arbeidsformidling og sosialhjelp gjennom ny arbeids- og velferdsforvaltning (Nav) kan bidra til å få flere stønadsmottakere i arbeid. Det må motiveres til yrkesaktivitet der dette er et mulig alternativ, og arbeidsgivere må se seg tjent med å sysselsette personer med redusert arbeidsevne. Utformingen og praktiseringen av kravene som stilles til den enkelte stønadsmottaker og regler som påvirker den reelle kompensasjonsgraden til ordningene, må også understøtte arbeidslinja.

Innvandringspolitikken skal sikre en regulert innvandring i samsvar med nasjonale prioriteringer. Den skal samtidig ivareta internasjonale forpliktelser og humanitære hensyn. Økt arbeidsinnvandring fra nye EU-land har samlet sett vært en klar fordel for norsk økonomi de siste årene. Innvandring av grupper med høy yrkesdeltakelse bidrar på kort sikt til å redusere flaskehalser i økonomien. Samtidig bedres balansen mellom yrkesaktive og yrkespassive, og dermed også offentlige finanser. På lang sikt kan imidlertid ikke arbeidsinnvandring forventes å avhjelpe de statsfinansielle utfordringene knyttet til aldringen av den norske befolkningen, siden også arbeidsinnvandrerne blir eldre, og det blir flere å dele petroleumsformuen på.

Det er viktig å få mest mulig igjen for ressursene som benyttes i offentlig sektor. Fornying av offentlig sektor kan bidra til at ressursene brukes mer effektivt. Analyser av enkeltsektorer innen offentlig sektor i Norge antyder et klart potensial for effektivisering dersom alle tjenesteleverandører blir like effektive som de beste innen de enkelte områdene. Systematisk kartlegging av og informasjon om effektivitet, resultater og brukertilfredshet kan bidra til en utvikling i denne retningen. Hensikten er å tilpasse tjenestene til det brukerne etterspør, og utvikle og ta i bruk smartere og mer effektive løsninger.

Økt innslag av brukerbetaling reduserer behovet for offentlig finansiering for et gitt omfang av tjenestene. Brukerbetaling kan også medvirke til at etterspørselen etter tjenestene gir et bedre bilde av de underliggende behovene enn dersom det er gratis eller nær gratis å benytte et tilbud. En vesentlig økning i brukerbetalingene ville imidlertid kreve at det ble innført betalingsordninger innenfor store tjenesteområder som helse og høyere utdanning. Dette kan ha vesentlige og uheldige fordelingsvirkninger som ikke uten videre kan motvirkes ved behovsprøving. Tiltak som sikter mot å skjerme svake grupper fra økt brukerbetaling, vil gjøre betalingsordningene mindre universelle og mer kompliserte. Slike tiltak kan også svekke de økonomiske motivene til å arbeide.

Norge har et relativt høyt skattenivå i internasjonal sammenheng, selv om nivået er høyere både i Sverige og Danmark. Gjennomgående bredere skattegrunnlag og skattlegging av grunnrenten i petroleumssektoren trekker isolert sett i retning av at Norge kan tåle et noe større samlet skattetrykk enn andre land. Det er likevel grenser for hvor store skatteøkninger som kan gjennomføres uten risiko for å svekke arbeidsinnsats og verdiskaping. Internasjonaliseringen og det nære økonomiske samkvemmet med andre land begrenser dessuten mulighetene for å beskatte kapitalinntekter og andre mobile skattegrunnlag vesentlig høyere enn i dag.

9.2 Merknader frå komiteen

Komiteen viser til brev frå finansministeren dagsett 22. april 2009 med svar på spørsmål frå Arbeidarpartiet om ny informasjon vedkommande langsiktige framskrivingar. Det går fram av brevet at marknadsverdien av Statens pensjonsfond – Utland, som følgje av den internasjonale finanskrisa, har utvikla seg klart svakare enn det som er lagt til grunn i Perspektivmeldinga. I lys av denne utviklinga synest berekningane i meldinga av finansieringsbidraget frå Statens pensjonsfond – Utland å vere vel optimistiske. Lågare finansieringsbidrag frå Pensjonsfondet vil isolert sett innebere eit tilsvarande auka langsiktig inndekningsbehov i offentlege finansar. Samtidig har bruken av oljeinntekter over budsjettet auka vesentleg i 2009 som følgje av den finanspolitiske tiltakspakka som blei vedteken i Stortinget 13. februar 2009.

Komiteen vil peike på at den auka oljepengebruken har vore nødvendig for å dempe verknadene av den økonomiske krisa. Komiteen vil vidare understreke at utviklinga dei siste månadene viser kor usikre anslaga for staten sine utgifter og inntekter er.

Komiteen meiner at tiltak for å stimulere arbeidstilbodet slik at fleire deltek i yrkeslivet, i vesentleg grad kan medverke til å møte dei langsiktige utfordringane for offentlege finansar.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil peike på at sjølv om inntektene og levestandarden i hushalda vil auke kraftig, er det truleg grenser for kor mykje skattenivået kan aukast før det vil svekkje arbeidsinnsats og verdiskaping. Ein vesentleg auke i brukarbetalingane innanfor store tenesteområde vil føre til auka forskjellar og svekkje dei breie universelle fellesskapsløysingane som samfunnsmodellen vår byggjer på. Fleirtalet er derfor einig i at brukarbetaling skal haldast på eit lågt nivå.

Fleirtalet sluttar seg dessutan til det synet at det truleg finst eit stort effektiviseringspotensial innanfor offentleg sektor. Fleirtalet vil likevel understreke at omstilling og fornying må skje i samarbeid med dei tilsette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at Regjeringen møter de fleste samfunnsutfordringer med å bevilge mer penger over de offentlige budsjettene, og de fleste utfordringer med bortforklaring om at det aldri har blitt bevilget mer. Skritt for skritt øker Regjeringen statens makt og omfang i samfunnet uten at resultatene blir bedre for borgerne. Samtidig blir det mindre rom for frivillige organisasjoner og ideelle og private aktører. Moderniseringen av offentlig sektor har stoppet helt opp. I sum bidrar Regjeringens "statliggjøring" av stadig flere sektorer og oppgaver til at mange får både dårligere tilbud og mindre valgfrihet. Den helt nødvendige modernisering av offentlig sektor har stoppet helt opp. Et eksempel er at det blir mindre konkurranse mellom offentlige og private tjenesteleverandører fordi Regjeringen reverserte regjeringen Bondevik IIs forslag om å innføre nøytral moms i staten. Disse medlemmer vil legge til rette for økt konkurranse mellom private og offentlige aktører gjennom like konkurransevilkår. Det betyr ikke nødvendigvis at offentlige oppgaver skal privatiseres. Hensikten er å vri ressurser fra byråkrati til velferd, fra papirflytting til omsorg og utdanning.

Modernisering og omstilling av staten burde etter disse medlemmers syn hatt førsteprioritet for Regjeringen de siste årene. Det er tre hovedgrunner for det. For det første burde de gode økonomiske tidene vi har vært gjennom vært det beste tidspunkt for å gjøre nødvendig omstilling, og for å gjøre omstillingen mindre smertefull for de berørte. For det andre er mangelen på arbeidskraft i et langsiktig perspektiv landets største utfordring. Og for det tredje vet vi at velferdssamfunnet allerede er inne i et forventningsgap, der folks krav til kvalitet på offentlige tjenester overgår vår mulighet til å levere.

Det ytes stor innstats fra ansatte i offentlig sektor, som vi alle er avhengige av. Men systemene må reformeres både for å bedre tjenestene for borgerne og for å gjøre offentlig sektor til en mer attraktiv arbeidsplass. Å ta i bruk ny teknologi i offentlig sektor er en del av dette. Bedre samordning mellom forvaltningsnivåer og forenkling er en annen del av det. I tillegg mener disse medlemmer at det er en del å hente på å utfordre offentlig sektor på å konkurrere mer, både med seg selv og med andre.

Disse medlemmer viser til at modernisering og omstilling av offentlig sektor er helt nødvendig for å skape rom for bedre velferdstjenester. Derfor mener disse medlemmer at det må gjøres omfattende strukturpolitiske grep som øker produktivitet og bidrar til bedre resultater og tilbud for borgerne. En slik strukturendring er å gjøre kommunene sterkere og sette dem i stand til å ta over ansvar for oppgaver som i dag er statlige og sentraliserte. En slik reform krever imidlertid en ny kommunestruktur med større kommuner som får og kan ta større ansvar enn dagens kommuner, spesielt innenfor velferdstjenester.

Dette perspektivet deles også av sentralbanksjefen, som i forbindelse med finanskomiteens høring om Kredittmeldingen 2007 sa følgende:

"Det har ikke skjedd mye nytt de senere årene som kan fyre opp under produktivitetsveksten, vil jeg vel mene, på strukturpolitikkens område."

Han understreket på høringen gjentatte ganger at det er stort rom for modernisering av offentlig sektor.

Det er åpenbart at vi gjennom konkurransepolitikken, gjennom modernisering av offentlig sektor og mer bruk av Offentlig Privat Samarbeid kunne ha løst flere oppgaver, raskere og bedre. Erfaring med bl.a. konkurranseutsetting viser også at det ofte gir bedre og mer varierte tjenester for innbyggerne.

Disse medlemmer vil – på tross av at vi er i en forhåpentligvis midlertidig nedgangskonjunktur med økt arbeidsledighet – peke på at en av de største utfordringene vi vil ha, er at Norge trenger flere hender i arbeid. Vi mangler ikke penger. Da er det behov for å gjennomføre strukturreformer som innebærer at vi får flere hender, både ved å hjelpe flere som står utenfor arbeidsmarkedet, inn på arbeidsmarkedet, og ved å stimulere til mer arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg noe undrende til at man i Perspektivmeldingen, i motsetning til i andre sammenhenger, ikke skiller mellom arbeidsinnvandring og innvandring for øvrig. For disse medlemmer fremstår det som om man her søker å tilsløre de reelle kostnadene og virkningene av innvandring utover den innvandring vi har som en konsekvens av våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Mens det er allment akseptert at såkalt arbeidsinnvandring medfører økt verdiskaping i kongeriket, er alle empiriske data man har mht. innvandring fra land utenfor den vestlige kulturkrets entydig negative hva nettobidrag til fellesskapet angår, både på kort og på mellomlang til lang sikt. Disse medlemmer viser i den forbindelse blant annet til en rapport foretatt av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som advarer mot at hele oljeformuen kan gå tapt dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, og understreker at dersom den relative andelen av yrkesaktive går ned med 7 pst., vil effekten av oljeinntektene til fastlandsøkonomien bli nullet ut. Disse medlemmer viser til at innvandrerbefolkningen totalt sett har 12,7 pst. lavere delaktighet i yrkeslivet enn befolkningen for øvrig. Videre viser en rekke beregninger fra fremtredende akademikere, blant andre professor i sosialøkonomi Kjetil Storsletten, at innvandrernes bidrag til norsk økonomi er negativt.

Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen forventer en dramatisk nedgang i innvandringen i valgåret 2009 og de påfølgende år. Disse medlemmer antar at det i denne analyse er finanskrisen man tar konsekvensene av, og ikke at man varsler en ny innvandringspolitikk eller forskutterer et regjeringsskifte. Disse medlemmer vil påpeke at man dermed anslår at nettokostnaden ved innvandringen vil øke i forhold til de prognoser man legger til grunn ved å sammenblande arbeidsinnvandring og annen innvandring, da det formodentlig er en dramatisk nedgang av arbeidsinnvandrere man her ser for seg som en konsekvens av finanskrisen og lavere økonomisk aktivitet. Disse medlemmer viser til at enhver statistikk for arbeidsmarkedet viser at gode tider fører til at flere mennesker kommer inn på arbeidsmarkedet. Det følger av dette at innvandrerbefolkningens yrkesaktivitet må ventes å synke som en konsekvens av finanskrisen. Konsekvensen blir da at nettokostnaden ved innvandring vil stige så lenge som dagens innvandringspolitikk videreføres. Disse medlemmer er av den oppfatning at den utvikling som skisseres i Perspektivmeldingen ikke er bærekraftig.

Disse medlemmer savner analyser i Perspektivmeldingen om hvilke trusler det norske velferdssamfunnet står overfor. Historien viser at man vanskelig kan forvente en positiv lineær utvikling av det offentlige velferdstilbudet til befolkningen.

Disse medlemmer viser til at det i meldingen kapittel 4 ikke er berørt forhold omkring den demografiske utvikling av befolkningsgrupper i Norge, noe som erfaringsmessig kan svekke balansen mellom hvor stor andel av befolkningen som deltar i arbeidslivet og hvor mange som ikke deltar. I 1970 hadde 0,1 pst. av befolkningen i Norge bakgrunn fra et ikke-vestlig land. I 2008 hadde denne andelen steget til 5,2 pst. En prognose basert på utviklingen mellom 1970 og 2008 viser en fordobling hvert 10. år, eller en vekst som har vært 25 ganger høyere enn den etnisk norske befolkningen. Ut av dette kan vi konstatere at veksten i antall ikke-vestlige innvandrere er eksponentiell, noe som i særlig grad skyldes en naiv familiegjenforeningspolitikk, og i særlig grad Regjeringens feilslåtte politikk knyttet til henting av ektefeller i opprinnelseslandet. Da grupper fra de fleste ikke-vestlige land har en klart lavere yrkesdeltagelse enn etniske nordmenn og innvandrere fra vestlige land, kan det ikke være tvil om at Norge står overfor store utfordringer, noe som åpenbart burde vært drøftet i meldingen.

Disse medlemmer vil fremheve at den viktigste oppgaven i et langsiktig perspektiv er å sikre Norge en bærekraftig utvikling. Alle tiltak må sees i lys av dette perspektivet, og analysen må konsentreres om hvilke utviklingstrekk som er funksjonelle eller dysfunksjonelle i denne sammenheng. Selv et relativt rikt land som Norge har begrensede ressurser. Dette innebærer at Norge ikke har noen reell mulighet til å opptre som sosialkontor for verdenes trengende uten i betydelig grad å måtte redusere velferdstilbudet til landets borgere.

Disse medlemmer registrerer at Perspektivmeldingen overhodet ikke drøfter eller problematiserer den meget negative kriminalitetsutviklingen i Norge. Ei heller er problemene knyttet til det økende misbruket av narkotika behandlet. Begge forhold influerer på samfunnsutviklingen, og innebærer betydelige utfordringer.

Disse medlemmer er glade for at Regjeringen erkjenner at infrastrukturinvesteringer kan bli et konkurransefortrinn for Norge, men vil påpeke at situasjonen i dag er den stikk motsatte. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til sine merknader om samferdsel i kapittel 1.3 om infrastrukturfond og massive samferdselsinvesteringer.