2.1 Samandrag

Fra andre verdenskrig og fram til begynnelsen av 1970-tallet vokste verdensøkonomien raskere enn noen gang tidligere. Etter en svak periode på 1970- og 1980-tallet har det igjen vært høy vekst i verdensøkonomien. Samtidig har verdens befolkning økt svært raskt gjennom hele etterkrigstiden. Veksttakten har avtatt noe de siste årene, men befolkningen ventes likevel å øke fra 6,7 milliarder mennesker i 2007 til 9,2 milliarder i 2050.

Den sterke økonomiske veksten internasjonalt de siste 50 årene har bidratt til at mange mennesker har fått en vesentlig bedre levestandard. Selv om det fortsatt er store forskjeller mellom land, har forskjellene blitt noe redusert de siste ti årene. Mens det har vært sterk vekst i en rekke land i Asia, har landene i Afrika hatt en mye svakere utvikling. Den svake utviklingen i Afrika er bekymringsfull, ikke minst ettersom en stor del av befolkningsveksten de neste 50 årene ventes å komme i nettopp denne regionen.

Økt produktivitet er den viktigste årsaken til langsiktig økonomisk vekst. De siste 20 årene har en stadig tettere økonomisk sammenknytning av verdens land og regioner bidratt til teknologispredning og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Både nedbygging av handelshindre og reduserte kostnader knyttet til transport og annen kommunikasjon har bidratt til den økte økonomiske integrasjonen.

Norge har hatt stor fordel av globaliseringen. Utstrakt internasjonal handel har bidratt til at vi har hentet ut betydelige gevinster gjennom gradvis økende spesialisering. Den norske økonomien har vist seg omstillingsdyktig. Norsk næringsliv har greid å gjennomføre framtidsrettede og lønnsomme omstillinger, samtidig som virksomheter med lav lønnsevne er blitt faset ut.

Globaliseringen er blant annet kjennetegnet ved at stadig mer arbeidsintensiv produksjon flyttes til land med lave lønnskostnader. Kinas og Indias nærmere tilknytning til resten av verdensøkonomien har bidratt til å forsterke denne utviklingen. For Norge har også en sterkere økonomisk integrering med landene i EØS-området hatt betydning, både gjennom økt handel med tjenester og gjennom økt arbeidsinnvandring.

Den internasjonale finanskrisen viser hvor tett landenes finansmarkeder er blitt sammenvevd, og hvordan også negative hendelser forplanter seg over landegrensene. Utviklingen det siste året har avdekket svakheter ved virksomhets- og risikostyring i finansinstitusjoner og et behov for økt internasjonalt samarbeid om tilsyn og regulering av finansmarkedene. Krisen har også demonstrert betydningen av gjensidig understøttende tiltak i mange land.

Norges framtidige økonomiske handlingsrom påvirkes blant annet av prisene på råolje og naturgass og av avkastningen i internasjonale kapitalmarkeder. Utviklingen i disse markedene blir påvirket av globaliseringen. Den sterke veksten i Kina bidro i vesentlig grad til den kraftige oppgangen i råoljeprisen fram til sommeren 2008. Forhold både på tilbuds- og etterspørselssiden i det internasjonale energimarkedet gjør at det knytter seg stor usikkerhet til olje- og gassprisene framover. Finanskrisen har illustrert at det også er stor usikkerhet forbundet med den avkastning Statens pensjonsfond – Utland oppnår i internasjonale kapitalmarkeder fra år til år, men fondets særtrekk tilsier at man har en langsiktig investeringshorisont.

2.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er einig i at auka handel og økonomisk integrasjon har vore ei viktig drivkraft bak den økonomiske veksten dei siste tiåra. Fleirtalet vil likevel peike på at auka globalisering også kan ha mindre heldige sider. Mellom anna fører ei tettare samanveving av økonomiane i ulike nasjonar til at også negative sjokk spreier seg raskt over landegrensene. Vi ser for eksempel at norske bankar blir ramma av den internasjonale finanskrisa, trass i at dei i svært avgrensa grad har investert i såkalla "subprimelån". Finanskrisa har også vist korleis utviklinga i andre land kan påverke den framtidige handlefridommen vår, illustrert ved dei store svingingane i olje- og gassprisar og verdien på Statens pensjonsfond – Utland. Fleirtalet meiner at dette understrekar behovet for også å ha eit langsiktig perspektiv i politikkutforminga og å ta høgde for kor openbart usikker situasjonen er.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre deler Regjeringens syn om at markedsøkonomien og globaliseringen har ført til betydelig reduksjon av fattigdom i verden. Disse medlemmer slutter seg også til Regjeringens observasjon om at Norge er et av landene som har nytt særlig godt av utstrakt internasjonal handel, og at Norge har hentet ut betydelige gevinster gjennom gradvis økende spesialisering. Disse medlemmer finner imidlertid Regjeringens hyllest til markedet og markedsmekanismene svært overraskende, ikke minst med tanke på den proklamasjonen om markedsøkonomiens fallitt som finansministeren gjentatte ganger har fremsatt den senere tiden.

Disse medlemmer deler også Regjeringens syn om at økt produktivitet er den viktigste årsaken til økonomisk vekst, og at stadig tettere økonomisk sammenknytning av verdens land og regioner bidrar til teknologispredning og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet bifaller Regjeringens hyllest av markedet og dets mekanismer, og er enig i at økt samhandel med andre land har gitt grunnlag for spesialisering og utnytting av våre komparative fortrinn. Disse medlemmer er glad for at Regjeringen på denne måten så tydelig gir sin anerkjennelse til den britiske økonomen David Ricardo og hans arbeidsverditeori om at to land tjener på samhandel, også i de tilfeller hvor det ene landet er mer produktivt i produksjonen av begge varer.

Disse medlemmer er imidlertid uenig i Regjeringens betraktninger om at norsk økonomi er særlig omstillingsdyktig, og viser i den sammenheng til fallende produktivitet i norsk næringsliv. Bakgrunnen for denne utviklingen er sammensatt, men skyldes i stor grad bevisste politiske valg med et stort fokus på rettigheter og lite fokus på plikter. Symptomene på denne utviklingen opplever vi gjennom lav mobilitet, økte trygdeutbetalinger og redusert kunnskapsformidling i skolen.