1. Innleiing – mål og Utfordringar for norsk økonomi
- 1.1 Samandrag
- 1.2 Merknader frå komiteen
Regjeringen vil føre en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Oppgaven er å styrke, fornye og videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Målet er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv. Regjeringens visjon er at vi kan overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok.
Hovedmålene for den økonomiske politikken er arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. Dette forutsetter en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen og en sterk og bærekraftig offentlig sektor.
Den internasjonale finanskrisen som vi er inne i, krever stor oppmerksomhet om tiltak som kan få finansmarkedene til å fungere bedre, og om hvordan svakere vekst og usikkerheten knyttet til den økonomiske utviklingen på kort sikt bør håndteres. Samtidig som vi arbeider med å møte disse utfordringene, må vi sikre at vi er på riktig spor med å finne bærekraftige løsninger på de langsiktige miljø- og klimaproblemene og på de utfordringene som aldringen stiller oss overfor.
Verdensøkonomien har vokst sterkt de siste 10–15 årene. Levestandarden har økt markert for svært mange i alle verdensdeler, og millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Kina og India har fått økt betydning i verdensøkonomien. Det har blant annet bidratt til at den arbeidsstyrken som er tilgjengelig for å produsere varer og tjenester for internasjonale markeder, har økt vesentlig. Den globaliseringsfasen vi nå er inne i, er den mest omfattende siden industrialismen startet. Utviklingen i internasjonale finansmarkeder de siste årene viser hvor tett landene er blitt knyttet sammen og illustrerer samtidig at også negative hendelser forplanter seg over landegrensene.
Med dagens produksjons- og forbruksmønstre fører den økonomiske veksten med seg store miljøproblemer, som også kan gi utfordringer for den globale matsikkerheten. De menneskeskapte klimaendringene er trolig den største miljøutfordringen vi står overfor og må møtes med en bred og ambisiøs internasjonal avtale. Hvis den globale temperaturøkningen skal begrenses til to grader målt fra førindustrielt nivå, slik EU og Norge går inn for, må det gjennomføres meget store reduksjoner i klimagassutslippene utover i dette århundret.
Mens det meste av veksten i utslippene framover ventes å komme fra utviklingsland og framvoksende økonomier, kan størstedelen av opphopingen av klimagasser i atmosfæren fram til nå føres tilbake til utslipp fra industriland. Dette gir Norge og andre industriland et særlig ansvar for å bidra til at nødvendige utslippsreduksjoner kan gjennomføres uten at det begrenser utviklingslandenes muligheter for fortsatt økonomisk vekst. Det blir en meget vanskelig oppgave å komme fram til en tilstrekkelig ambisiøs og forpliktende klimaavtale, men uten en avtale vil konsekvensene av økt global oppvarming bli svært alvorlige. Vi har imidlertid erklært at Norge, som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal være karbonnøytralt senest i 2030.
Norge og de andre nordiske landene har høy materiell velstand, høy yrkesdeltaking og jevn inntektsfordeling. Den nordiske modellen er blant annet kjennetegnet ved omfattende fellesfinansierte velferdsordninger, høye investeringer i utdanning og et utstrakt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Sammen med en politikk for utjevning og like muligheter har dette lagt til rette for et samfunn basert på samvirke og tillit, og vi har sluppet å bruke store ressurser på å sikre at lover, regler og avtaler blir fulgt.
Norge er i dag blant landene i verden med høyest levestandard. Dette skyldes først og fremst at vi har en produktiv og omstillingsdyktig økonomi og høy yrkesdeltaking. Kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet fra begynnelsen av 1970-tallet har bidratt vesentlig til veksten i arbeidsstyrken og verdiskapingen. Høy vekst i produksjon og etterspørsel og et velfungerende arbeidsmarked er viktige forklaringer på at arbeidsledigheten i Norge er svært lav. Den gunstige økonomiske utviklingen må også ses i sammenheng med en vellykket forvaltning av olje- og gassressursene på sokkelen. Bruken av statens inntekter fra utvinningen av olje og gass har kommet hele befolkningen til gode, og har ikke svekket grunnlaget for vekst i fastlandsøkonomien.
Norge og andre nordiske land har høstet store gevinster ved å delta i det internasjonale økonomiske samkvemmet. Utbredt samhandel med andre land har gitt grunnlag for spesialisering og utnytting av våre konkuransemessige fortrinn. Økt internasjonal integrasjon har således først og fremst vært en mulighet til å få mer igjen for egen innsats, og ikke en trussel mot sysselsetting og levestandard. For å utnytte mulighetene også framover, må vi fortsatt gjennomføre framtidsrettede og lønnsomme omstillinger. Det krever høy deltakelse, innsats og skaperkraft i arbeids- og næringsliv, noe som blant annet stiller krav til et godt utdanningssystem og et inkluderende arbeidsliv.
Regjeringen mener det beste svaret på utfordringene fra en tettere integrert verden er å videreutvikle de grunnleggende trekkene ved vår samfunnsmodell. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og gode fellesfinansierte ordninger som sikrer arbeidstakeres inntekter ved tap av jobb, gjør det lettere å takle nødvendige omstillinger som følge av endrede rammebetingelser. Som innbyggere i en liten og åpen økonomi er det også i vår interesse å arbeide for klare felles spilleregler globalt.
I nordiske land har samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene bidratt til å skape en felles plattform for gjennomføring av krevende omstillingstiltak når dette har vært nødvendig. Regjeringen ønsker å videreføre et godt samarbeid med partene i arbeidslivet og med andre deler av samfunnslivet. Det er nødvendig å komme fram til omforente og bærekraftige løsninger på framtidens utfordringer og unngå konflikter som kan svekke grunnlaget for et vekstkraftig og solidarisk samfunn. Velferdssamfunnet er ikke bare tuftet på høy markedsbasert verdiskaping og en sterk offentlig sektor, men også på et velfungerende sivilt samfunn der familier, nabolag og frivillige organisasjoner yter vesentlige bidrag.
Sammenliknet med de fleste andre land er inntektsforskjellene små i Norge. Små lønnsforskjeller, høy yrkesdeltaking og gode stønadsordninger er viktige forklaringer på dette. Videre har alle tilgang til tilnærmet gratis offentlige tjenester innen blant annet helse og utdanning. Selv om slike ytelser normalt ikke regnes med i internasjonale sammenlikninger, bidrar de betydelig til utjevning av levekår. Vektleggingen av like muligheter for alle, blant annet gjennom offentlig finansiert utdanning, bidrar til at inntektsforskjeller i mindre grad går i arv i Norge enn i mange andre OECD-land.
Fra midten av forrige århundre har det vært en gradvis, vedvarende utbygging av fellesfinansierte velferdsordninger i Norge. I dag er vi blant de landene i verden som benytter mest offentlige midler per innbygger på utdanning, og vi er nær ved å ha full barnehagedekning. De siste tiårene har det funnet sted en betydelig forbedring av standarden på omsorgstjenester, og behandlingstilbudet i helsesektoren er blitt vesentlig utvidet. En slik utbygging av velferdsordningene har vært mulig fordi befolkningen i yrkesaktiv alder har økt, samtidig som en større andel har deltatt i arbeidslivet.
Lik tilgang til grunnleggende offentlige velferdstjenester er en viktig del av den nordiske velferdsmodellen. Sammen med omfattende trygdeordninger sikrer dette den enkeltes levekår i alderdommen og ved sykdom, uførhet og arbeidsledighet. Fra rundt 2010 vil antall personer i yrkesaktiv alder vokse langsommere enn befolkningen ellers, mens andelen eldre vil øke sterkt. Aldringen av befolkningen fører til at utgiftene til pensjoner og til helse-, pleie- og omsorgstjenester vil legge beslag på en økende del av verdiskapingen. Langsiktige framskrivinger viser at det er behov for tiltak som begrenser offentlige utgifter eller som øker inntektene framover, selv om kvaliteten og omfanget på offentlige tjenester ikke skulle heves utover dagens nivå.
Utfordringene knyttet til å tilby tilstrekkelig gode velferdstjenester forsterkes av at vi også framover vil ønske mer av slike tjenester når inntektene vokser. Det er derfor svært viktig at ressursene i offentlig sektor utnyttes målrettet og effektivt, og at det gjennomføres omstillinger med sikte på å tilpasse tjenesteproduksjonen til folks behov. På områder der menneskelig omsorg og kontakt er en viktig del av tjenestene, er det imidlertid grenser for hva en kan oppnå gjennom effektiviseringstiltak.
En stor arbeidsstyrke er helt avgjørende for å kunne opprettholde omfattende fellesfinansierte velferdsordninger. Velferdsordningene og skattesystemet må derfor innrettes slik at deltakelse i verdiskaping gjennom arbeid blir det naturlige førstevalget for den enkelte. Mulighetene for en generell økning av et allerede høyt skattenivå er begrenset.
Med den oljeprisen som legges til grunn, kan statens inntekter fra petroleumsvirksomheten ventes å gi rask oppgang i kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland de nærmeste årene. Når budsjettpolitikken følger retningslinjene nedfelt i handlingsregelen, vil realavkastningen av fondskapitalen gi et varig bidrag til å finansiere offentlige velferdsordninger. På den måten får også dagens unge og framtidige generasjoner glede av petroleumsformuen. Pensjonsfondets bidrag til finansiering av velferdsordningene vil likevel være forholdsvis beskjedent sammenliknet med de samlede skattene og avgiftene fra fastlandsøkonomien, og bidraget vil etter hvert avta både sett i forhold til offentlige utgifter og i forhold til verdiskapingen.
Den økonomiske politikken må være bærekraftig og utformes i et langsiktig perspektiv. Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en plan for jevn og gradvis økning i bruken av oljeinntekter, men åpner for at budsjettpolitikken også utover dette kan bidra til å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Skulle en imidlertid over tid benytte mer oljeinntekter enn det handlingsregelen legger opp til, vil finansieringsbehovet i offentlig sektor etter hvert måtte dekkes ved å tære på kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland. En slik politikk ville redusere den framtidige avkastningen av fondet og innebære at behovet for tilpasninger lenger fram i tid ville bli enda større.
Formålet med stortingsmeldingen er å presentere sentrale analyser som grunnlag for den økonomiske politikken framover. Hensikten er å peke på noen langsiktige utfordringer og på valgmuligheter vi står overfor i møte med dem. Det er lagt vekt på å belyse hvordan vi kan oppnå en bærekraftig utvikling når den norske velferdsmodellen stilles overfor utfordringer som følge av verdens miljøproblemer, en aldrende befolkning og økt globalisering.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, leiaren Reidar Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, frå Høgre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore Sanner, frå Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, frå Kristeleg Folkeparti, Hans Olav Syversen, frå Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og frå Venstre, Lars Sponheim, viser til brev av 22. april 2009 frå finansministeren til Arbeidarpartiets fraksjon i finanskomiteen. Brevet omhandlar ny informasjon om dei langsiktige framskrivingane av utviklinga i norsk økonomi og offentlege finansar. Brevet følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at Perspektivmeldinga 2009 blir behandla i ein situasjon som er høgst uvanleg. Verdsøkonomien er inne i ein svært alvorleg nedgangskonjunktur som blir forsterka av den internasjonale finanskrisa. Også norsk økonomi er ramma, og vi erfarer at talet på permitterte og arbeidslause aukar. Det er framleis svært usikkert kor kraftig tilbakeslaget vil bli, og korleis den langsiktige økonomiske veksten i Noreg og resten av verda vil bli påverka. På kort sikt er det riktig å prioritere tiltak som kan få finansmarknadene til å fungere, og tiltak som kan avgrense auken i arbeidsløysa. Samtidig meiner fleirtalet at det er nødvendig å ha fokus på dei langsiktige utfordringane som vi står overfor. Fleirtalet meiner at miljø- og klimaproblema og aldringa av befolkninga er viktige langsiktige utfordringar vi ikkje kan skyve framfor oss.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker en ny kurs for Norge for å trygge arbeidsplassene og skape mer optimisme, sikre en bærekraftig utvikling gjennom en mer offensiv miljøpolitikk og legge til rette for et mangfoldig samfunn med valgfrihet for familiene og mer handlingsrom for frivillig sektor. Disse medlemmer mener at en ny kurs for Norge må bygge videre på pensjonsforliket, klimaforliket, skattereformen og en ansvarlig økonomisk politikk som legger til grunn handlingsregelen for bruk av penger fra Pensjonsfondet. Norge skal også være et foregangsland i kampen for rettferdig internasjonal fordeling. Fattigdom i Norge skal bekjempes.
Norge er et godt land å bo i. Den såkalte nordiske modellen med et fleksibelt arbeids- og næringsliv kombinert med trygdeordninger som skaper trygghet for arbeidstagerne, har vist seg robust i både oppgangstider og nedgangstider. Disse medlemmer vil bygge videre på den nordiske modellen. Disse medlemmer mener imidlertid at regjeringen Stoltenberg II på mange områder har ført Norge i gal retning:
Bedriftenes konkurranseevne er svekket, noe som skaper større utrygghet for jobbene, og Regjeringen har unnlatt å investere tilstrekkelig i kunnskap og infrastruktur i gode tider.
Samarbeidet mellom offentlig og privat sektor er svekket ved at tilbud fra private og frivillige og ideelle organisasjoner innen sykehus, rusbehandling, barnevern og rehabilitering har fått dårligere rammebetingelser.
Det mangfoldige samfunn med valgfrihet for familiene og rom for frivillig sektor utfordres stadig med nye begrensninger.
Klimaforliket har i liten grad blitt fulgt opp med en mer offensiv miljøpolitikk.
Disse medlemmer vil fremheve følgende punkter som viktig i en ny kurs for Norge:
1. Økte investeringer i kunnskap og infrastruktur og bedre rammebetingelser for bedriftene for å trygge jobbene og sikre velferden.
2. En bærekraftig utvikling gjennom en mer offensiv miljøpolitikk.
3. Sikre et mangfoldig samfunn med respekt og valgfrihet for familien og rom for frivillig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av å utnytte mulighetene til å styrke konkurranseevnen og skape grobunn for fremtidens kunnskapsbaserte næringsliv. Vi kan velge å investere mer i fremtidens verdiskaping og legge til rette for positiv omstilling som gjør at vi kommer styrket ut av dagens krise. Det betyr at vi må intensivere forskningsinnsatsen og belønne innovasjon og nyskaping. Samtidig er det viktig å skjerme den enkelte som rammes av nedleggelser og økt ledighet. I et historisk perspektiv har Norge lykkes godt med omstillinger i næringslivet fra tradisjonell industriproduksjon til nyere og mer kunnskapsintensive virksomheter. På den måten har vi skapt tryggere arbeidsplasser og tjent stort på nyere tids globalisering og arbeidsdeling. Disse medlemmer mener Norge må prioritere riktig og på den måten snu krise til mulighet for bedrifter og norske arbeidsplasser på sikt.
Disse medlemmer viser til den brede enigheten i Stortinget om intensjonen bak handlingsregelen for bruk av penger fra Pensjonsfondet. Disse medlemmer viser til at oppbyggingen av Pensjonsfondet vil bidra til at oljepengebruken vil øke i årene som kommer. Da handlingsregelen ble vedtatt, var det enighet om at økt oljepengebruk måtte innrettes mot tiltak som fremmet verdiskaping og vekstevnen i økonomien. Det ble spesielt pekt på skatte- og avgiftspolitikken, infrastruktur samt utdanning og forskning. Den rød-grønne regjeringen har ikke klart å følge denne intensjonen ved handlingsreglen. Det historiske handlingsrommet i finanspolitikken de siste årene er ikke benyttet til fremtidsrettede investeringer. Kun om lag 20 pst. av det økte handlingsrommet er investeringer i de tre nevnte vekstområdene. Til sammenlikning klarte regjeringen Bondevik II å bruke nesten 9 av 10 ekstra "oljekroner" i økt handlingsrom på investeringer i fremtiden.
Disse medlemmer mener at det økte handlingsrommet som oljeinntektene gir det norske samfunnet, må prioriteres til investeringer i kunnskap og forskning, infrastruktur og konkurransefremmende tiltak for å styrke langsiktig vekstevne, som bedre skattebetingelser for verdiskaping i næringslivet. I tillegg mener disse medlemmer at miljøinvesteringer som kan bidra til å skape en bærekraftig utvikling, må prioriteres innenfor det økte handlingsrommet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av at norske bedrifter og Norge skal komme styrket ut av finanskrisen og den nedgangskonjunkturen som norsk og internasjonal økonomi nå er inne i. Det betyr at vi må gjøre de riktige grepene i dag for at velferden skal være tryggere i fremtiden. Da kommer vi ikke utenom en kraftig styrking av satsingen på kunnskap og forskning i hele samfunnet. Det er svært uheldig at "hvileskjæret" til de rød-grønne i satsingen på høyere utdanning og forskning, kom i forkant av den store nedgangskonjunkturen vi er inne i. Bedrifter vil normalt redusere forskning og utvikling i dårlige tider. En svak offentlig prioritering gjør dagens situasjon verre enn nødvendig. Disse medlemmer legger stor vekt på tiltak som kan fremme teknologiutvikling og innovasjon. Disse medlemmer vil bruke både skattesystemet og direkte tilskudd for å øke satsingen på næringsrettet forskning, øke bedriftenes investeringer i forskning og utviklingsarbeid og stimulere bedriftene til å investere i nye maskiner. Disse medlemmer mener en slik satsing på innovasjon og forskning er nødvendig for å bidra til å skape fremtidens bærekraftige arbeidsplasser. For å underbygge dette langsiktige målet, er det i tillegg viktig å øke basisbevilgningene til universiteter og høyskoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at vekst, verdiskaping og trygge arbeidsplasser er viktige langsiktige mål for samfunnet. Disse medlemmer ser at små og store bedrifter i hele landet er en forutsetning for at vi oppnår dette. Derfor vil disse medlemmer legge til rette for en fremtidsrettet og næringsvennlig bedriftspolitikk som skaper mer optimisme og varige, trygge arbeidsplasser. Disse medlemmer viser til at konkurranseevnen er svekket hvert år under regjeringen Stoltenberg II og at bedriftene har fått økt skatt. Disse medlemmer mener det er nødvendig med målrettede tiltak for å lette skattebyrden for bedriftene og skape ny optimisme. I tillegg til bedre avskrivningsregler og styrking av Skattefunn, vil disse medlemmer redusere eierbeskatningen ved å fjerne arveavgiften ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter og trappe ned formuesskatten.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av bedre infrastruktur og gode transportløsninger. Det er nødvendig med økte investeringer i både kollektivtransport og veier. De lange avstandene vi har i Norge må ikke bli en for stor konkurranseulempe for næringslivet og eksportbedriftene. Et godt veinett er en god investering for å redusere antall trafikkulykker og påfølgende personskader. Disse medlemmer mener at økt satsing på kollektivtransport er nødvendig både for å sikre gode transportløsninger, særlig i byområdene, og for å sikre miljøet. Det bør satses langt mer på å ta igjen det store etterslepet på investeringer og vedlikehold i transportsektoren. I den forbindelse må det åpnes for nye løsninger, eksempelvis OPS, slik at utbyggingen kan skje raskere og med lavere økonomisk risiko enn under de mer tradisjonelle metoder som benyttes i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partiene etter harde forhandlinger fikk Regjeringen med på et klimaforlik i Stortinget i januar 2008. Etter den tid har imidlertid de norske CO2-uslippene økt ytterligere, og klimaforliket har i liten grad blitt fulgt opp med en mer offensiv miljøpolitikk fra Regjeringens side utover de punkter som allerede lå inne i klimaforliket.
Selv om disse medlemmer ikke vil se bort fra at redusert økonomisk aktivitet som følge av finanskrisen midlertidig kan føre til en nedgang i klimagassutslippene også i Norge – i likhet med hva man har sett i andre land – mener disse medlemmer at det er nødvendig å sette i verk ytterligere tiltak for å hindre at de norske klimagassutslippene øker når den økonomiske veksten igjen tar seg opp. Disse medlemmer mener derfor at det haster med å få på plass nye tiltak og følge opp hele klimaforliket – ikke minst innenfor satsing på fornybar energi. 2009 er et avgjørende år for klimapolitikken, spesielt med tanke på FN-toppmøtet i København i desember hvor det skal fremforhandles en ny internasjonal klimaavtale. Dersom Norge skal ha realistiske muligheter til å oppfylle en klimaavtale som er mer ambisiøs enn Kyoto-avtalen, er det viktig at vi allerede nå kommer i gang med tiltak som vi vet får ned de norske klimautslippene.
Disse medlemmer peker videre på at en norsk tilslutning til EUs energi- og klimapakke gjennom EØS-avtalen vil stille økte krav til Norge både hva gjelder reduksjon i de nasjonale klimagassutslipp utenfor kvotemarkedet og økt produksjon av fornybar energi.
Norge har unike forutsetninger innen fornybar energi og har samtidig et av Europas dårligste opplegg for å støtte fornybar energiproduksjon. Dette må avløses av en storsatsing på dette området. Her ligger det store muligheter for å sikre arbeidsplasser og skape nye, også i distriktene. Satser vi tungt nok på dette området, kan vi få en like stor leverandørindustri knyttet til energisparing og fornybar energiproduksjon som vi i dag har knyttet til olje- og gassvirksomheten. Dette er en mulighet disse medlemmer mener det haster med å ta i bruk og som Regjeringen ikke har evnet å følge opp. Lovnader om først et grønt sertifikatmarked, dernest et opplegg som skulle være like godt som et grønt sertifikatmarked, for så å gå tilbake til forhandlinger om et mulig grønt sertifikatmarked, har så langt bare vært ord uten verken handling eller resultater.
Disse medlemmer er av den oppfatning at det å utelukkende kanalisere innsatsen for ny fornybar energi gjennom tilskuddsordninger administrert av ENOVA, ikke er tilstrekkelig målrettet. Disse medlemmer mener at vi også må bruke skattesystemet aktivt i en mer miljøvennlig retning, og mener videre at det er viktig med et offentlig virkemiddelapparat som kan utløse en rekke av de gode klimaprosjektene vi ser at mange klimagründere og bedrifter trenger finansiering til.
Disse medlemmer mener at Norge trenger nytenkning for å utløse de gode klimaløsningene og en tydelig politikk som staker ut en ny og mer bærekraftig kurs for Norge. Disse medlemmer vil gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland hvor vi kan utvikle miljøteknologi og finne løsninger som også andre kan benytte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser på familien som samfunnets grunnleggende fellesskap. Det er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap, og gir ideelt sett en trygg ramme rundt barns oppvekst. En politikk for å styrke familien vil gjøre storsamfunnet bedre å leve i og virke forebyggende mot sosiale problemer og sosial utstøtning. Valgfrihet, rettferdighet og likestilling er viktig i en offensiv politikk for dagens og morgendagens familier. Disse medlemmer ser det som uaktuelt å svekke familienes reelle mulighet til å velge mellom hjemmebasert omsorg eller barnehage, slik en fortsatt rødgrønn regjering kan komme til å gjøre. Disse medlemmer vil legge til rette for og videreutvikle gode ordninger for å kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorgsansvar, både for kvinner og menn.
Disse medlemmer ser på frivillig aktivitet og lokale frivillige organisasjoners aktiviteter som avgjørende for et godt og menneskevennlig samfunn. Frivillige lag og foreninger er en viktig sosial møteplass i lokalsamfunnene, der samvær og deltakelse har en klar egenverdi ut over organisasjonenes primære formål. Frivilligheten skal være fri, mangfoldig og må få utvikle seg på egne premisser, som en selvstendig sektor ved siden av offentlige velferdstjenester og kommersielle tilbud. Disse medlemmer vil arbeide for en frivillighetspolitikk hvor frivilligheten får større råderett over egne inntekter, og i mindre grad bindes opp gjennom stadig sterkere vektlegging av prosjektfinansiering til å produsere de tjenester som offentlige myndigheter ønsker. Disse medlemmer mener at skatte- og avgiftssystemet er godt egnet for å bedre frivillighetens økonomi på nettopp en slik måte at frivilligheten selv får mer av disposisjonsretten over midlene. Disse medlemmer mener at fritak for moms på innkjøp av varer og tjenester til frivillig virksomhet vil være et meget treffende tiltak, og et godt supplement til de eksisterende støtteordninger. Et slikt tiltak vil treffe både små og store organisasjoner, også de som ikke mottar annen offentlig støtte. Disse medlemmer vil understreke at frivilligheten ved et slikt tiltak kan bruke mer av egne penger på de formål de arbeider for, fremfor å betale dem inn til staten. Det vil videre bety at organisasjonene får økte midler som de kan prioritere selv, uavhengig av retningen på de offentlige prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at disse medlemmers merknader utgjør en helhetlig oppfatning av politikkens virkning på fremtiden. Disse medlemmer understreker at deler av flertallets og regjeringspartienes merknader isolert sett støttes, men disse medlemmer mener det totalt sett er mest ryddig å stå utenfor, og heller vise til disse medlemmers helhetlige hovedmerknad.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. Disse medlemmer finner det imidlertid paradoksalt at Norge, til tross for de nevnte hovedmålene, opplever at stadig flere mennesker ikke lenger inngår i den regulære arbeidsstyrken, og at nær 25 pst. av alle mellom 18 og 65 år har offentlige overføringer som hovedinntekt. Slike tall rimer dårlig med Regjeringens uttalte ambisjon om et inkluderende arbeidsliv, og setter Norges relativt lave arbeidsledighet i annet perspektiv.
Disse medlemmer oppfatter videre Regjeringens bruk av begrepet "rettferdig fordeling" som slagordpreget, og mener begrepet blir intetsigende så lenge Regjeringen ikke problematiserer og diskuterer hvordan "rettferdighet" skal defineres og forstås.
Disse medlemmer registrerer at et av Regjeringens hovedmål er å styrke velferdsordningene, men finner det målet oppkonstruert, all den tid Regjeringen selv påpeker at det i fremtiden ikke en gang vil være mulig å opprettholde dagens velferdsordninger uten tiltak som begrenser offentlige utgifter eller øker inntektene.
Disse medlemmer registrerer i den forbindelse at Regjeringen, i sin levetid, ikke på noe område har bidratt til å redusere det offentlige forbruket, men snarere bidratt til å gjøre stadig flere avhengige av offentlige overføringer. Disse medlemmer konstaterer samtidig at Regjeringen selv innrømmer at muligheten for å øke statens inntekter over skatteseddelen er begrenset, og siterer fra side 9 i meldingen hvor det står at; "mulighetene for en generell økning av et allerede høyt skattenivå er begrenset". Med et slikt utgangspunkt vil en styrking av de offentlige velferdsordningene kun bli realisert gjennom høyere realvekst i økonomien, noe verken den demografiske utviklingen, den lave yrkesdeltakelsen eller Regjeringens sviktende ambisjon innenfor forskning og høyere utdanning gir signaler om.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen innrømmer at de økonomiske insentivene ved å stå i arbeidsmarkedet ikke er gode nok, og at Regjeringen for fremtiden vil innrette sin politikk slik at deltakelse i verdiskaping gjennom arbeid blir det naturlige førstevalget for den enkelte. Disse medlemmer vil understreke at de i motsetning til Regjeringen ikke mener at arbeidsføre mennesker skal kunne ta et valg om ikke å arbeide, og derigjennom la seg forsørge av fellesskapet.
Disse medlemmer ønsker betydelige skatte- og avgiftslettelser for norske arbeidstakere, pensjonister og næringsliv. Dette vil øke kjøpekraften og den enkeltes velferd, samt trygge arbeidsplasser og skape mer solide bedrifter med større mulighet for investeringer og innovasjon.
I et lengre perspektiv vil man dessuten oppnå mer aktivitet i norsk økonomi, og som følge av dette, dynamiske skattemessige effekter. Det vil si at reduksjonene i skattenivået langt på vei oppveies eller til og med øker statens skatteinntekter på sikt. Dette er viktige faktorer for å opprettholde et bærekraftig norsk næringsliv og en leveringsdyktig offentlig sektor også den dagen inntektene fra olje og gass fases ut.
Disse medlemmer viser til finansministerens svar på spørsmål 1 og 4 fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe der finansministeren innrømmer følgende: "Endringer i skatte- og pensjonssystemet som øker den økonomiske gevinsten for den enkelte ved å arbeide, er viktige for å motivere til arbeid." Dette taler klart for skattelettelser. Ut fra både et rettferdighetsperspektiv og et eiendomsrettsperspektiv er det dessuten rettferdig og riktig at den som tjener pengene, i størst mulig grad bør bestemme hvorledes de bør brukes, ikke politikerne.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen definerer "de menneskeskapte klimaendringene" å være en av de største utfordringene vi står overfor, men konstaterer samtidig at Regjeringen selv fører en politikk som fører til økte utslipp av klimagasser. Troverdigheten blir ikke særlig bedre av at alle forpliktelser skyves frem i tid.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Perspektivmeldingen skriver at de vil legge vekt på å investere i infrastruktur som gir samfunnet god avkastning og øker den framtidige vekstevnen i alle deler av landet, og at dette blant annet gjelder lønnsomme investeringer i vei, jernbane og elektronisk kommunikasjon. Disse medlemmer er helt enige i målsettingen om å investere i lønnsom infrastruktur, men kan ikke se at Regjeringen har oppfylt denne målsettingen hittil i stortingsperioden. Disse medlemmer påpeker at det innenfor stamveinettet i Norge er behov for 230 mrd. kroner for å få på plass en akseptabel standard. Til tross for at NTP 2006–2015 i perioden 2006–2009 er oppfylt kronemessig, har prisene steget langt mer enn forutsatt. Disse medlemmer vil derfor påpeke at det mangler penger til å gjennomføre 59 planlagte stam- og riksveiprosjekter i perioden 2006–2009, og at etterslepet i vedlikehold på stam- og riksveier har økt kraftig i perioden.
Disse medlemmer ønsker en massiv satsing på infrastruktur, blant annet ved å bygge et sammenhengende motorveinett mellom de store byene i landet. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til sitt forslag i Budsjett-innst. S. nr. 13 (2008–2009) om å opprette et infrastrukturfond på 300 mrd. oljekroner, der avkastningen skal brukes til å forbedre infrastrukturen i hele Norge, og der 70 pst. av avkastningen skal gå til veier, 25 pst. skal gå til jernbane og kollektivtrafikk, mens 5 pst. skal gå til IKT og bredbånd. Disse medlemmer viser til at en avkastning på 5 pst. i året betyr hele 15 mrd. kroner i året til samferdsel og infrastruktur etter at fondet er bygget opp. Disse medlemmer vil samtidig vise til sitt forslag om 10 mrd. kroner til infrastruktur i forbindelse med tiltakspakken i Innst. S. nr. 139 (2008–2009), finansiert gjennom en rente- og avdragskompensasjonsordning. Disse medlemmer viser også til sine forslag om å etablere statlig låneordning for investering i nasjonal infrastruktur og tilhørende forslag om å omgjøre statlige etater til selskaper. Disse medlemmer viser til at med etablering av infrastrukturfond, bruk av statlig låneordning til investeringer samt utvidet ramme til NTP, vil en nødvendig modernisering av transportnettet i Norge kunne gjennomføres innenfor en tidsramme på 25 år og uten bruk av bompenger.