Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Svein Roald Hansen, Synnøve Brenden Klemetrud og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, viser til at norsk humanitær bistand bidrar til å forebygge og lindre lidelse i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer. Denne humanitære innsatsen bygger på de internasjonale prinsippene om humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet som blant annet har sitt grunnlag i Geneve-konvensjonen.

Komiteen vil peke på at skiftende norske regjeringer lenge har hatt humanitær bistand som satsingsområde. Behovene for slik bistand øker som følge av flere humanitære kriser. Stadig flere midler går derfor til slik innsats både fra Norge og resten av verden. I 2008 var den norske humanitære bistanden om lag 2,6 mrd. kroner.

Komiteen har merket seg at den humanitære bistanden i sin helhet forvaltes av Utenriksdepartementet, men for en stor del utføres av frivillige organisasjoner og FN-organisasjoner.

Komiteen viser til at målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere effektiviteten i norsk humanitær bistand. Det er vurdert i hvilken grad Utenriksdepartementets forvaltning bidrar til en effektiv bistand og i hvilken grad den humanitære bistanden er rask, effektiv og av god kvalitet. Undersøkelsesperioden er 2004–2008 og omfatter den samlede norske humanitære bistanden.

Komiteen vil peke på at den humanitære bistanden ofte gis under tidspress, i en uoversiktlig situasjon og til land med svake eller manglende institusjoner og til dels dårlig utbygd infrastruktur. Dette er forhold som må has i mente både i forhold til forvaltningens håndtering av sakene og når evalueringer gjøres.

Komiteen ser det som positivt at Riksrevisjonen har foretatt en forvaltningsrevisjon på dette området. Det er viktig å få belyst hvordan bevilgningene forvaltes, og å få vurdert områder der det er forbedringspotensial. Dette vil bidra til at hjelpen til de som trenger det, kan bli enda bedre og gi enda flere positive resultater.

Komiteen vil understreke at undersøkelsen klart viser at det oppnås positive resultater og virkninger for et stort antall mennesker som følge av norske bidrag innen humanitær bistand. Dermed oppnår en i stor grad det som er det aller viktigste med den humanitære bistanden, nemlig å redde liv, lindre lidelser og opprettholde menneskelig verdighet i og i etterkant av humanitære kriser.

Komiteen har også merket seg at Norge av ulike humanitære aktører blir vurdert som en god humanitær giver sammenlignet med andre land. Norge får internasjonalt anerkjennelse for å stå fast på de humanitære prinsippene, for innsatsen i arbeidet med FN-reformen, for innsatsen mot miner og klaseammunisjon, for sivil-militær koordinering og for integrering av kjønnsperspektivet. De internasjonale organisasjonene viser til at Norge spiller en aktiv rolle innenfor det internasjonale humanitære systemet.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse samtidig påviser en rekke svakheter i forvaltningen av de humanitære bistandsmidlene, som svekker realiseringen av målet om en rask, effektiv bistand av god kvalitet. Det påpekes svakheter innen finansiering, koordinering, involvering av lokale aktører og ivaretakelse av langsiktighet, samt svakheter i departementets kvalitetssikring ved tildeling og oppfølging av bistanden. Undersøkelsen viser at det også er svakheter i søknadene om tilskudd. Som eksempler nevnes blant annet mangelfulle resultatindikatorer, beskrivelser av aktivitetene i forhold til målene som er satt og risikofaktorer og håndtering av disse. Disse svakhetene vanskeliggjør kvalitetssikring underveis og i etterkant fordi resultatene blir vanskelige å måle.

Komiteen vil peke på at rask og god saksbehandling og tettere oppfølging fra utenrikstjenesten kan bidra til at hjelpen til de som trenger det, også blir mer effektiv. Det er et grunnleggende mål at finansieringen av den humanitære bistanden skal være forutsigbar, fleksibel og gis til rett tid. Når kriser oppstår, vil det alltid være en avveining som må gjøres med hensyn til hvor grundig saksbehandlingen kan gjøres sett i forhold til tidsaspektet. For å yte rask hjelp er det viktig at departementet har samarbeidsordninger med etablerte organisasjoner som har trening og erfaring i å operere raskt, slik som for eksempel Røde Kors og Kirkens Nødhjelp.

Komiteen viser til at det er gjennomført få evalueringer av organisasjoner eller prosjekter som har fått støtte, og at Riksrevisjonen på denne bakgrunn stiller spørsmål ved om antallet er tilstrekkelig for at de humanitære aktørene skal få nødvendig informasjon om måloppnåelse og resultater av innsatsen. Det er etter komiteens oppfatning alvorlig når dokumentasjon på gjennomførte prosjektbesøk kun foreligger i 3,3 prosent av prosjektene.

Komiteen har merket seg at undersøkelsen viser at knapphet på tid og ressurser i saksbehandlingen påvirker hvor grundig den faglige vurderingen og kvalitetssikringen av søknadene i Utenriksdepartementet blir. Noen søknader sendes utenriksstasjonene for vurdering, men disse har lite ressurser til å foreta en grundig vurdering av søknadene. Komiteen vil peke på at dette gir et tydelig signal om at det er behov for økte ressurser, ikke minst ved utestasjonene. I likhet med Riksrevisjonen forutsetter komiteen at departementet gir tilstrekkelig prioritet og ressurser til forvaltningen av de humanitære midlene for å sikre en rask og effektiv humanitær bistand av god kvalitet.

Komiteen merker seg at en samlet utenrikskomité i Budsjett-innst. S. nr. 3 (2007–2008) om bevilgninger på statsbudsjettet for 2008 uttalte at:

"norsk bistandsforvaltning bør legge enda større vekt på måling og evaluering av de faktiske resultater av innsatsen."

Komiteen viser til at undersøkelsen stiller spørsmål ved om Utenriksdepartementet i tilstrekkelig grad legger til rette for en god overgang fra humanitære kriser til mer langsiktig støtte. Komiteen vil understreke viktigheten av å se sammenhengen mellom bistand i akuttsituasjoner, overgangsbistand og den mer langsiktige bistanden. Slik kan en bidra både til å forebygge framtidige nye katastrofer og gjøre mottakerlandene mindre sårbare i nye krisesituasjoner. Økt bruk av lokal kapasitet slik rapporten etterlyser, er viktig for at den humanitære bistanden skal være effektiv, og det vil også kunne styrke u-landenes egen evne til å håndtere kriser i framtida og sikre bærekraftig utvikling på lengre sikt.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen tar opp problemstillingen rundt ettårige avtaler, særlig når det gjelder bistanden i tilknytning til mer vedvarende humanitære kriser. Undersøkelsen viser at ettårige avtaler skaper liten forutsigbarhet og reduserer fleksibiliteten for både norske og internasjonale organisasjoner når det gjelder prosjekter og programmer som går over flere år. Komiteen mener dette er noe Utenriksdepartementet må vurdere nærmere og gi Stortinget en rask tilbakemelding på.

Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementet er enig i mange av Riksrevisjonens vurderinger i undersøkelsen. Det er positivt at departementet høsten 2008 la fram en samlet strategi for den humanitære bistanden. Komiteen forventer at departementet også griper fatt i de øvrige forhold Riksrevisjonen har påpekt, slik at ytterligere forbedringer blir gjort.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg Riksrevisjonens gjennomgang av den bilaterale bistanden til Bangladesh, Nepal og Sri Lanka i Dokument nr. 1 (2008–2009), hvor det vises til at det er vanskelig å se hvilke resultater som er oppnådd med hensyn til vedtatte målsettinger for bistanden til de tre landene. Flere av prosjektene bærer også preg av mangelfulle risikovurderinger, spesielt når det gjelder til intern risiko.

I denne sammenheng vil disse medlemmer også vise til Innst. S. nr. 172 (2007–2008) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2006, hvor en samlet komité uttaler at:

"dersom Stortinget skal utøve den nødvendige styring og kontroll, må en kunne følge bruken av pengene. Da må det fremkomme av budsjettproposisjonen hvor og til hvilket formål pengene skal brukes. I ettertid må det redegjøres for hva som er gjort og oppnådd. […] Komiteen forutsetter at Utenriksdepartementet sørger for at omtalen av bistanden i budsjettproposisjonen skrives slik at det gir Stortinget mulighet for nødvendig kontroll med bruken av midlene."

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2009 hevdet at kunnskapen om utviklingspolitiske spørsmål og resultatene av innsatsen er relativt lav i den norske befolkningen. Det er disse medlemmers mening at dette ytterligere synliggjør behovet for et større fokus på resultater og måloppnåelse i bistanden.

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens uttalelser i Dokument nr. 1 (2007–2008) om at Utenriksdepartementet har utilstrekkelige rutiner for å følge opp bruken av norske bistandskroner kanalisert gjennom frivillige organisasjoner. I Dokument nr. 3:2 (2008–2009) understrekes det at sluttrapportene som departementet mottar fra organisasjonene, er av en deskriptiv og kvantitativ karakter hvor mindre vellykkede prosjekter i all hovedsak ikke omtales. Dette gjør det vanskelig å trekke lærdom av prosjektene. Disse medlemmer forventer at departementet følger opp konklusjonene fra Riksrevisjonen og kommer tilbake til Stortinget med egnede tiltak for å bedre rapporteringsrutinene i bistanden.

Disse medlemmer merker seg at Norge i 2007 ga humanitær bistand til 60 land og 186 mottakere. Disse medlemmer registrerer samtidig at flere land, deriblant Sverige, har redusert antall samarbeidsland og konsentrert sitt bistandspolitiske engasjement ut fra en erkjennelse at det ikke er mulig å gjøre alt overalt.

Disse medlemmer registrerer at Riksrevisjonen i Dokument nr. 3:2 (2008–2009) viser til at utenriksstasjonene har lite ressurser til å foreta en grundig vurdering av søknader om midler til humanitær innsats, og stiller spørsmål ved om departementet i tilstrekkelig grad påser at slike søknader har realistiske mål og resultatkrav. Disse medlemmer merker seg i denne sammenheng at det i St.prp. nr. 1 (2007–2008) ble gitt signaler om at man skulle gjennomgå bistandsforvaltningen blant annet med sikte på effektivisering. Det er disse medlemmers mening at dette arbeidet er viktig, og at det vil kunne bidra til en mer kostnadseffektiv administrasjon av utviklingshjelpen.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen i Dokument nr. 3:2 (2008–2009) slår fast at det er koordineringsutfordringer i det internasjonale humanitære systemet, både innenfor FN-systemet, mellom donorene og mellom FN-organisasjonene og de frivillige organisasjonene.

Disse medlemmer registrerer at Riksrevisjonen samtidig stiller spørsmål ved om iverksatte tiltak for å bedre resultatoppnåelse i FN-prosjekter på landnivå er tilstrekkelige.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer uttrykke skepsis til bruk av flerårige indikative tilsagn i bevilgningene til FN-organisasjonene.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det er et stort behov for en uavhengig, ekstern evaluering av resultatene av det samlede norske bistandsengasjementet. En slik evaluering må tilfredsstille grunnleggende krav til forskningsmetode, herunder datagrunnlag, kausalitet og generalitet.