Vedlegg
Jeg viser til brev av 8. desember 2008 fra familie- og kulturkomiteen vedrørende ovennevnte. Representantforslaget i Dok. nr. 8:17(2008-2009) går ut på å be regjeringen ta de nødvendige skritt for å sørge for at staten ikke påberoper seg foreldelse ved søksmål fra tidligere barnehjemsbarn mv.
Jeg har følgende merknader til forslaget:
Bakgrunnen for forslaget er en konkret sak der staten i forbindelse med erstatningssøksmål på grunnlag av barnehjemsopphold gjorde gjeldende at kravet er foreldet. Denne saken har vært tatt opp med Barne- og likestillingsdepartementet fra Stortingets side i flere ulike sammenhenger. Jeg viser til tidligere statsråd Karita Bekkemellems svar av 28. september 2007 på spørsmål nr. 1401 fra stortingsrepresentant Arne Sortevik, svar av 8. november 2007 fra tidligere statsråd Manuela Ramin-Osmundsen på spørsmål nr. 139 fra samme representant, tidligere statsråd Ramin-Osmundsens svar 17. januar 2008 på interpellasjon fra representant Karin S. Woldset og statsråd Anniken Huitfeldts svar av 4. juni 2008 på spørsmål nr. 1174 fra representant May-Helen Molvær Grimstad. Jeg viser også til justisministerens merknad til representantskapsforslag nr. 86 (2007-2008) om endring i foreldelsesloven i forbindelse med barnehjemsaker.
Ved behandlingen av St.meld.nr. 24 (2004-2005) Erstatningsordninger for barn i barneheimar og spesialskular for barn vedtok Stortinget at erstatning til tidligere barnehjems- og spesialskolebarn på grunnlag av opphold i barnehjem eller spesialskole i perioden 1945-1980 skulle skje gjennom tilpasning av Stortingets billighetserstatningsordning (rettferdsvederlag). Som kjent er kravene til bevis senket - både sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten og den ordinære billighetserstatningsordningen. Det skal videre legges mindre vekt på hvilke følger det som skjedde har fått for den enkelte. Det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring, og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet. Den øvre beløpsgrensen ble også hevet til 300 000 kroner. Det kan søkes om billighetserstatning etter denne ordningen selv om man har fått erstatning fra en av de kommunale vederlagsordningene for tidligere barnevernsbarn.
Muligheten for å søke om billighetserstatning avskjærer imidlertid ikke adgangen for denne gruppen til å gå til erstatningssøksmål mot staten på grunnlag av det samme forholdet. I Innst. S. nr. 217 (2004-2005) støttet en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité det daværende Barne- og familiedepartementets vurdering av at det ikke var behov for endringer i den alminnelige erstatningsretten tilpasset denne gruppen. Komiteen forutsatte imidlertid i en merknad at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i saker som omhandler denne gruppen.
Komiteens forutsetning var et viktig moment i statens vurdering av foreldelsesspørsmålet i den ene saken som har vært behandlet i rettssystemet. Staten måtte imidlertid også ta med flere andre prinsipielle og viktige momenter i den helhetlige vurderingen av om foreldelse skulle påberopes. Jeg vil i det følgende redegjøre nærmere for dette.
Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav er at den skadelidte bør oppfordres til å fremsette sitt krav innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Bevishensyn taler for dette, ettersom bevis for hva som har skjedd – ikke minst hva som var årsaken til skaden, vil bli svekket eller gå tapt med tiden.
De fleste hensyn som foreldelsesreglene hviler på, gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis er tapt og vitner og oppgitte overgripere er gamle og eventuelt også døde, og dermed avskåret fra å kunne bidra med sin oppfatning av det som skjedde og imøtegå alvorlige beskyldninger som fremsettes. Eventuelle vitenutsagn vil dessuten være preget av at faktum ligger rundt 40 år tilbake i tid. De bevisproblemer domstolene vil stå overfor i barnehjemsakene underbygges av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av sin billighetserstatningsordning for denne gruppen.
Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes tre år etter at den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne fristen er ment å gi den skadelidte rimelig tid til å vurdere om et erstatningssøksmål bør anlegges. I den saken som har vært behandlet i rettsapparatet og hvor staten påberopte foreldelse var denne subjektive treårs fristen ute, i tillegg til de objektive frister. Saksøker var for øvrig gjennom et forlik med Bergen kommune i 2002 tilkjent en samlet erstatning på 725.000 kroner for de samme faktiske forhold som ligger til grunn for søksmålet mot staten. I tillegg vil vedkommende kunne søke billighetserstatning for oppholdet på barnehjemmet etter Stortingets tilpassede billighetserstatningsordning.
I den nevnte saken ble det særskilt forhandlet om foreldelsesspørsmålet i tingretten og i lagmannsretten. Det har således ikke vært forhandlet om realiteten i saken, herunder ansvarsgrunnlag for staten og årsakssammenheng mellom handlingene og skaden. Staten ble frifunnet i tingretten og i lagmannsretten og anken ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett. Lagmannsretten uttalte for øvrig at komitéuttalelsen i Innst. S. nr. 217 (2004-2005) ikke er til hinder for at staten gjør gjeldende foreldelse i denne saken.
Jeg vil avslutningsvis presisere at foreldelsesspørsmålet vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak som måtte bli reist mot staten. Den omtalte merknaden fra komiteen vil inngå som et sentralt moment i beslutningsgrunnlaget. Spørsmålet om staten skal påberope foreldelse i disse sakene vil også alltid bli vurdert i tråd med den "forsiktighetslinjen" som gjelder for staten, slik justisministeren redegjorde for i sitt svar til justiskomiteen vedrørende forslaget om endring i foreldelsesloven i forbindelse med barnehjemsakene.