Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Knut Werner Hansen, Britt Hildeng og Espen Johnsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at spørsmålet om foreldelse i forbindelse med erstatningssøksmål fra tidligere barnehjemsbarn mot staten har vært tatt opp med Barne- og likestillingsdepartementet flere ganger tidligere, med utgangspunkt i en konkret sak.

Komiteen er enig i at tidligere barnehjems- og spesialskolebarn er en spesielt sårbar gruppe, og at mange ved opphold på barnehjem og spesialskoler har hatt svært vanskelige oppvekstvilkår. Komiteen er derfor tilfreds med at Stortinget i behandlingen av St.meld. nr. 24 (2004–2005) vedtok at erstatning til tidligere barnehjems- og spesialskolebarn som hadde opphold på barnehjem og spesialskoler i perioden 1945–1980 skal skje ved tilpasning av Stortingets billighetserstatningsordning. Kravene til bevis er i slike saker senket, både sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten og den ordinære billighetserstatningsordningen.

Komiteen er glad for at det ved vurdering av erstatning skal legges avgjørende vekt på egenerklæring fra den enkelte, i tillegg til en bekreftelse på barnehjemsoppholdet, og at den øvre beløpsgrensen er hevet til kr 300 000. Det er også positivt at det kan søkes billighetserstatning etter denne ordningen selv om man har fått erstatning fra kommunale ordninger. Komiteen er tilfreds med at nedre tidsavgrensing for å søke billighetserstatning ble opphevet under behandling av statsbudsjettet for 2008, og at også de som hadde opphold på barnehjem og spesialskoler før 1945, nå kan søke.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at det er mulig å gå til erstatningssøksmål mot staten på samme grunnlag, selv om det tidligere er innvilget billighetserstatning. Flertallet viser til Innst. S. nr. 217 (2004–2005) hvor en samlet familie- og kulturkomité støttet det daværende Barne- og familiedepartementets syn i at det ikke var behov for endringer av den alminnelige erstatningsretten for å tilpasse denne til den aktuelle gruppen.

Komiteen forutsatte imidlertid i sin merknad at foreldelse ikke blir gjort gjeldende for saker som omhandler denne gruppen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet i behandling av slike saker vil følge "forsiktighetslinjen" vedrørende om staten skal påberope seg foreldelse, og er fornøyd med at den enkelte konkrete sak blir vurdert nøye. Flertallet er tilfreds med at den omtalte komitéuttalelsen fra Innst. S. nr. 217 (2004–2005) vil stå sentralt i beslutningsgrunnlaget for slike saker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at da St.meld. nr. 24 (2004–2005) ble behandlet i Stortinget, var det et enstemmig storting som sluttet seg til merknadene om at foreldelsesfristen skulle settes til side i saker som angikk barn i barnehjem og spesialskoler. Når dette ikke ble fremmet som et forslag den gang, var det fordi man ikke ønsket å debattere saken i Stortinget, da dette ville kunne fremkalle svært vanskelige minner om vonde opplevelser for dem det angikk.

Disse medlemmer vil påpeke at det var full konsensus om denne fremgangsmåten, og det var ingen tvil om at Stortingets intensjoner skulle følges, selv om disse kun var i merknads form. Når det i ettertid reises tvil om hvorvidt dette var ment å være en rettesnor for staten ved slike søksmål, er det svært uheldig, både for dem som arbeidet med dette spørsmålet i 2005, og for alle dem som nå blir fratatt muligheten til å gå til søksmål mot staten. Man kan hevde at dette er nok et overgrep mot dem som allerede har mistet barndommen sin på grunn av at de under det offentliges omsorg ble misbrukt og mishandlet.

Disse medlemmer vil hevde at hvis man nå ikke rydder opp i dette ved å endre forvaltningsloven, vil dette bli stående som en skamplett i Norge for all ettertid. Disse medlemmer vil også hevde at dette kan tendere til brudd på menneskerettighetene, at man ikke får prøvd en sak mot det offentlige fordi den er foreldet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å ta de nødvendige skritt for å sikre at staten ikke påberoper seg foreldelse i saker som omhandler erstatning til barn i barnehjem og spesialskoler i perioden 1945–1980, i tråd med merknadene fra en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité i Innst. S. nr. 217 (2004–2005)."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det ikke har kommet frem noe nytt siden en sist behandlet denne saken. Disse medlemmer vil påpeke at hvorvidt Regjeringsadvokaten har en mening om dette, så synes det fullstendig irrelevant for saken, særlig siden regjeringsadvokaten selv representerer den ene part i saken. Ønsker Stortinget å be regjeringen lage en lovparagraf som unntar saker som gjelder foreldelse av sakene om barnehjemsbarna, så gjør Stortinget det.