Brev fra Nærings- og handelsdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 27. november 2008

Dokument 8:9 (2008-2009) - Representantforslag om å forhindre forskjellsbehandling og konkurransevriding for nærbutikker

Jeg viser til brev av 20. november d.å. fra næringskomiteen vedrørende representantforslag nr. 8:9 (2008-2009)

Stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Ib Thomsen, Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen og Karin S. Woldseth har fremmet forslag om å forhindre statlig forskjellsbehandling og konkurransevriding mellom nærbutikker. Mer konkret ber de regjeringen:

• 1. Om å åpne for at nærbutikker som ønsker det skal få mulighet til å tilby Norsk Tippings spilltjenester.

• 2. Om å utrede en ordning med ”minpol” i matbutikker, basert på suksessmodellen Post i Butikk.

De forslag som her fremmes berører Norsk Tipping og Vinmonopolet. Det er henholdsvis kultur- og kirkeministeren og helse- og omsorgsministeren som er ansvarlig på disse områdene. Jeg har oversendt problemstillingene til dem for vurdering.

Kultur- og kirkedeministeren svarer følgende:

"Rammene for Norsk Tippings virksomhet reguleres av lov om pengespill, spillereglene for de enkelte spill og vedtekter fastsatt for selskapet. Norsk Tippings formål er fastsatt i vedtektenes § 2:

Selskapet skal i henhold til spilleregler fastsatt av departementet avholde og formidle pengespill i betryggende former under offentlig kontroll, med sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespillene, samtidig som det gjennom rasjonell drift av selskapet skal legges til rette for at mest mulig av overskuddet fra spillene kan gå til formål som nevnt i pengespilloven § 10.

Kravene til rasjonell drift gjør at Norsk Tippings egne forretningsmessige vurderinger ligger til grunn for valg av kommisjonærer. Det ligger utenfor formålet med Norsk Tipping å benytte kommisjonærstatus som et rent distriktspolitisk virkemiddel. Norsk Tipping er imidlertid opptatt av å yte god service til sine spillere i distriktene. Selskapet tar derfor distriktshensyn når hensynet til forsvarlig forretningsdrift gir rom for det. Norsk Tipping deltar også aktivt i næringsutviklingsprosjekt dersom selskapets forretningsmessige målsettinger kan ivaretas. En rekke kommisjonærer har bl.a. vært omfattet av det såkalte Merkur-programmet.

Departementet har imidlertid bedt Norsk Tipping vurdere om kravene til omsetning for kommisjonær kan nyanseres hvis hensynet til tilgjengelighet og kanalisering av folks spillebehov tilsier det."

Helse- og omsorgsministeren svarer følgende:

"Alkohol er det rusmiddelet som forårsaker mest sosiale og helsemessige skader. Ifølge WHO er alkohol den tredje viktigste risikofaktor til sykdom og tidlig død i industrialiserte land. Alkohol er involvert i mange trafikkulykker og andre ulykker som innebærer alvorlige personskader og dødsfall. Alkoholbruk medfører store kostnader for arbeidslivet. Rokkansenteret anslo i 2004 de årlige alkoholrelaterte kostnadene for norsk arbeidsliv til å være om lag 12 milliarder kroner, og i tillegg er det grunn til å anta at alkoholrelaterte problemer er en betydelig underrapportert årsak til sykefravær og for tidlig pensjonering, slik at det reelle tallet trolig er enda høyere. I et slikt perspektiv er det viktig, i størst mulig grad, å begrense de skader bruk av alkohol kan medføre.

Forebyggingen av alkoholproblemer i Norge har et såkalt befolkningsperspektiv. Dette innebærer at vi benytter oss av virkemidler som er rettet mot befolkningen som helhet, ikke bare mot enkeltgrupper. All forskning viser at dette er en riktig strategi. Vi skal ha en alkoholpolitikk som ivaretar de svake gruppene i samfunnet.

Den norske alkoholpolitikken baserer seg i stor grad på tilgjengelighetsbegrensende tiltak på befolkningsnivå. Alkoholpolitikken er en helhetlig konstruksjon der betydningen av ett virkemiddel hviler på og forsterkes av andre virkemidler. Salg av alkoholholdig drikk som inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol kan bare foretas av Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling til utsalgssteder i kommunen. Ordningen med vinmonopol er et av de viktigste tilgjengelighetsbegrensende tiltakene. Monopolordningen fører også til fravær av kjøpepress mot forbruker fordi det ikke foreligger privatøkonomiske interesser knyttet til salg av alkohol. Nasjonal og internasjonal forskning viser at statlig detaljmonopol er et effektivt virkemiddel for å begrense omsetningen av alkoholholdig drikk, og derigjennom de skader bruk av alkohol kan ha. En tilsvarende ordning til "Post-i-butikk" for salg av alkoholholdig drikk vil ikke være forenlig med monopolordningen. Monopolordningen baserer seg på at AS Vinmonopolet driver sine utsalg selv. Regjeringen har i Opptrappingsplan for rusfeltet slått fast at de viktigste virkemidlene i alkoholpolitikken, herunder vinmonopolord-ningen, skal opprettholdes.

Vinmonopolet er et alkoholpolitisk virkemiddel. Det vil ikke være økonomisk forsvarlig å opprette utsalg i alle kommuner som ønsker det, da det ut i fra økonomiske hensyn må være slik at utsalg må dekke sine egne driftskostnader. Når det er sagt, er Regjeringen opptatt av at tilgjengeligheten til Vinmonopolets tjenester skal være så lik som mulig på landsbasis. Tilgjengelighet til selskapets tjenester på landsbasis løses hovedsakelig på to måter – gjennom opprettelse av mindre utsalg tilpasset distriktsområder og fjernhandel. Fjernhandelsløsningene, salg via kundesenter og salg via internett skal bidra til økt tilgjengelighet, bl.a. for personer som har lang reisevei til nærmeste utsalg. Kunder som bor i kommune uten vinmonopolutsalg, tilbys også fraktfri forsendelse av Vinmonopolets varer når disse bestilles via kundesenter eller internett. Videre har Vinmonopolet distriktsbutikker som skal bidra til at det kan opprettes utsalg i mindre kommuner hvor det ikke er mulig/økonomisk grunnlag for å opprette ordinære utsalg. Det vises også til at Vinmonopolet sommeren 2007 fikk Regjeringens tillatelse til - som en prøveordning - å opprette 9 filialer (utsalg med begrenset areal, begrenset sortiment og begrensede åpningstider). Ordningen skal evalueres av Vinmonopolet og SIRUS.

Den kommunale friheten er også et sentralt moment i alkoholpolitikken, som det tradisjonelt sett har vært stor oppslutning om på Stortinget. Som en følge av dette, er det opp til den enkelte kommune å innvilge søknad fra Vinmonopolet om å opprette utsalg i den enkelte kommune. Slik bør det etter mitt syn fortsatt være, noe som innebærer at enhver butikk som omsetter dagligvarer, ikke kan få omsette alkoholholdig drikk.

Hva angår anførselen om at Vinmonopolet må få informere sine kunder om sine produkter, bl.a. publikumssmaking, er det slik at Norge har et reklameforbud som setter skranker for hvilken informasjon som kan gis til forbrukerne. Reklameforbudet er både helhetlig og medienøytralt. Etter mitt syn bør man ikke uthule dette forbudet gjennom å tilby publikumssmaking, da reklameforbudet er en viktig del av helheten i den norske alkoholpolitikken.

Når det gjelder anførselen om at lokale produsenter bør få delta i ordningen, vil jeg vise til at markedsadgangen for alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent gjennom Vinmonopolet er utførlig regulert i forskrift 30. november 1995 nr. 938 om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet mv (innkjøpsforskriften). Vinmonopolets etiske regler er strenge og forbyr leverandørene å henvende seg direkte til butikkene med produktinformasjon. Slike regler er funnet nødvendige for å hindre uønsket påvirkning og sikre tillit til at monopolordningen gir rettferdig markedsadgang. Det ligger i sakens natur at de etiske reglene også må gjelde for leverandørene av lokale produkter. Alle leverandører har imidlertid anledning til å henvende seg til Vinmonopolets kjedekontor (hovedkontoret) for å informere om produktene. Slik produktinformasjon fra leverandørene publiseres på Vinmonopolets interne nettsider og er tilgjengelig for alle butikkene. Grupper av leverandører kan også invitere butikkansatte til prøvesmaking av produktene sine etter henvendelse til Vinmonopolets kjedekontor. Det er viktig at de markeds- og informasjonsmuligheter som faktisk foreligger for lokale produkter, blir benyttet av leverandørene. Det tilligger samtidig Vinmonopolet et ansvar for å følge etterspørselen etter lokalt produserte produkter så tett at innkjøp foretas til basisutvalget, der det med sannsynlighet er kundegrunnlag for landsdekkende distribusjon.

Forslagsstillerne anfører også at forslaget bør omfatte enhver annen butikk som omsetter dagligvarer, inkludert bensinstasjoner og store kiosker. Det er i dag uttrykkelig slått fast i alkoholforskriften at det ikke kan gis salgsbevilling for alkoholholdig drikk til bensinstasjon eller kiosk. Forslaget innebærer altså på dette punkt ikke bare et brudd med monopolordningen, men er også i strid med forskriftsbestemmelsen. Begrenset tilgjengelighet er som nevnt et sentralt moment i alkohollovgivningen, og det er etter mitt syn ikke ønskelig at bensinstasjoner og kiosker skal kunne selge alkoholholdig drikk.

Fordi det er ønskelig å opprettholde monopolordningen, og derigjennom begrense de skadevirkninger bruk av alkohol kan gi, vil det etter mitt syn ikke være aktuelt å utrede en ordning med "minipol" i matbutikker, basert på modellen Post i butikk. Regjeringen vil arbeide for en så lik tilgjengelighet til Vinmonopolets tjenester som mulig på landsbasis, men dette må gjøres innenfor de eksisterende rammer for alkoholpolitikken."