Vedlegg 3
Jeg er enig i at langtidsmottak av sosialhjelp er et problem, og jeg er også enig i at hovedmålet må være å få flest mulig i arbeid. NAV-reformen og kvalifiseringsprogrammet er viktige tiltak og virkemidler i den sammenheng. Vi må samtidig sikre et forsvarlig livsopphold for alle og unngå at enkelte slutter å søke sosialhjelp med større økonomisk nød som resultat.
Selv om det har vært en nedgang i antallet mottagere og utbetalinger av økonomisk sosialhjelp de senere årene er andelen langtidsmottakere av sosialhjelp bekymringsfull. De fleste mottar imidlertid hjelp i relativt kort tid. Tall fra 2007 viser at det er 21 prosent av mottakerne som bare får sosialhjelp i én måned i året. Gjennomsnittlig stønadstid i perioden var på 5,3 måneder. En stor andel av mottakerne mottar ytelser fra folketrygden. Om lag 34 pst. hadde trygd som hovedinntektskilde i 2007. Se St. prp. nr. 1 (2008–2009) under resultatområde 5 om levekår for en nærmere beskrivelse.
Tallene viser bl.a. at når det gjelder den største andelen stønadsmottagere treffer ordningen i forhold til formålet (midlertidig ytelse som skal sikre økonomisk trygghet). Videre illustrerer tallene at årsakene til at personer mottar sosialhjelp kan være mange. Blant annet tilsier det at en stor andel av sosialhjelpsmottakerne i praksis bare har behov for relativt kortvarig bistand og at ikke alle dermed vil ha behov for et tilpasset kvalifiseringsprogram. Det er på bakgrunn av dette ikke hensiktsmessig med en generell plikt til aktivitet. Regelverket bør derfor ha innebygget en fleksibilitet som kan tilpasses ulike grupper og behov.
Vilkårsbruk i sosialtjenesten har inngått i flere undersøkelser og kartlegginger de senere år. I tillegg til Telemarksforsknings rapport fra 2006 er bruken av vilkår knyttet til økonomisk sosialhjelp bl.a. kartlagt og drøftet i AFI-rapport 7/06, Evaluering av arbeidsmarkedssatsingen for sosialhjelpsmottakere av Angelika Schafft og Øystein Spjelkavik og HiO rapport 2005 nr 1, sluttrapport fra evaluering av forsøk med kommunalt ansvar for aktive, arbeidsretta tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp 2000–2004, Ivar Lødemel og Asbjørn Johannessen.
Undersøkelsene har ulike rammer og innretninger, men viser at bruken av vilkår varierer mellom kommunene og har økt de senere årene. Telemarksforsknings rapport fra 2006 konkluderer som påpekt med at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene. Dette bygger på resultatene fra kartleggingen som viser at den vanligste formen for vilkår benyttet i sosialtjenesten, er vilkår som pålegger stønadsmottaker å registrere seg hos Aetat og vilkår knyttet til dokumentasjon. Men kartleggingen viser også at vilkår knyttet til kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak og pålegg om å møte til veiledningssamtaler er hyppig brukt. Dette er vilkår som vil kreve mer av stønadsmottakerne. Ser vi på vilkår knyttet til oppfølging og rehabilitering av klientene, viser kartleggingen at vilkår knyttet til kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak er den typen av vilkår som hyppigst blir benyttet. Her svarer hele 67 prosent av saksbehandlerne i kartleggingen at de ofte benytter denne typen vilkår.
Når en skal vurdere effekten av å stille vilkår til økonomisk stønad, herunder plikt til aktivitet, er det mange faktorer som spiller inn og sammenhengene er sammensatte. Effekten er bl.a. avhengig av hvordan vilkåret/tiltaket er utformet, valgmuligheter og mulighet for innflytelse. De omtalte kartleggingene viser at det er vanskelig å vurdere effekten av bruk av vilkår isolert sett.
Erfaringene med bruk av vilkår i sosialtjenesten inngikk som en del av grunnlaget for innføringen av kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad. Samtidig med iverksettelsen av kvalifiseringsprogrammet har departementet iverksatt en forskningsbasert evaluering som skal gi svar på om programmet bidrar til å nå de mål som er satt for tiltaket, spesielt om programmet bidrar til at flere kommer i arbeid og aktivitet.
Evalueringen omfatter både en evaluering av effekter og en følgeevaluering med sikte på å kunne gjøre korrigeringer underveis. Et sentralt tema i evalueringen vil være hvordan inngangsvilkårene blir praktisert og om programmet treffer i forhold til målgruppen og vil kunne gi svar på om ordningen bør utvides til også å omfatte andre grupper i tråd med forslagsstillernes forslag.