Vedlegg 1
- Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet v/statsråden
til arbeids- og sosialkomiteen,
datert 17. november 2008
- Representantforslag nr. 6 (2008-2009) fra stortingsrepresentantene Martin Engeset, Per-Kristian Foss, Svein Flåtten og Sonja Irene Sjøli om å innføre aktivitetsplikt for mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp
- Til forslaget om en generell plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp.
- Til forslaget om at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging innen tre måneder.
- Oppsummering og vurdering
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev av 27. oktober 2008, der komiteen ber om departementets vurdering av forslag fremmet i dokument nr. 8:6 (2008-2009):
"Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:
Alle mottagere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging innen tre måneder.
Det innføres en generell plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."
Det fremgår av sosialtjenesteloven § 5-3 at det kan stilles vilkår for tildeling av økonomisk sosialhjelp. Vilkår som stilles må ha nær sammenheng med vedtaket og ikke begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet på en urimelig måte eller være i strid med lovens egne regler eller andre lover. Som eksempler på vilkår nevnes i rundskriv til loven, I-34/2001, bl.a. vilkår som pålegger stønadsmottakeren å være tilmeldt Aetat/NAV-kontor, å delta i kvalifiserings- eller kompetansegivende tiltak, å la seg vurdere av yrkesveileder og vilkår som pålegger stønadsmottakeren arbeidsplikt (§ 5-3 annet ledd). Det er opp til sosialtjenesten å avgjøre når det er hensiktsmessig å stille vilkår.
Telemarkforskning-Bø gjennomførte i 2005-2006 en undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår i sosialtjenesten, rapport nr. 232 2006. Rapporten viser at sosialtjenesten bruker vilkår i utstrakt grad. Rapporten viser videre at vilkår benyttes overfor alle typer av stønadsmottakere. Unge stønadsmottakere er den gruppen det hyppigst stilles vilkår til, dernest følger innvandrere og langtidsledige. Bruken av vilkår ser ut til å øke i følge rapporten.
Det har i løpet av de siste årene blitt igangsatt flere tiltak for å bidra til at flere sosialhjelpsmottakere kommer i arbeid og arbeidsrettede tiltak. Foruten utvikling av kartleggingsverktøyet KIS-kartlegging i sosialtjenesten, ble det i 2005 iverksatt et nasjonalt forsøk med tettere individuell oppfølging av langtidsmottakere av sosialhjelp, enslige forsørgere og unge mottakere som trenger særlig bistand for å nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak (TIO). Formålet med forsøket er å styrke den enkeltes forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak, og å redusere antall personer som står i fare for å falle ut av slike tiltak. Det er også et mål å styrke og utvikle metoder for individuell oppfølging og samarbeid mellom involverte instanser.
I overkant av 1800 deltakere har vært tatt inn i de lokale prosjektene. Hovedkonklusjonen fra evalueringen er at flere har blitt hjulpet til å komme i arbeid og aktivitet (Rambøll 2008), og dette skyldes, ifølge rapporten, skreddersydd oppfølging, grundig kartlegging av arbeidsevne og utplassering hos ordinær arbeidsgiver.
Det nasjonale TIO-forsøket avsluttes i 2008. Målgruppen for forsøket er i stor grad sammenfallende med målgruppen for kvalifiseringsprogrammet, og erfaringene vurderes å være av stor relevans for NAV-kontor som skal iverksette kvalifiseringsprogram. Regjeringen har derfor foreslått å videreføre bevilgningen til formålet i 2009 og å sette av 20 mill. kroner til å legge til rette for overføring av erfaringene fra TIO-forsøket til arbeidet med å iverksette kvalifiseringsprogrammet ved de lokale NAV-kontorene, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009).
Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende stønad retter seg mot personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, som har ingen eller svært begrensede ytelser i folketrygden. Tilbudet skal gis til personer som vurderes å ha en mulighet for å komme i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging, også i tilfeller der veien fram kan være relativt lang. Programmet skal være individuelt tilpasset og arbeidsrettet, slik at det kan være med på å støtte opp under og forberede overgangen til arbeid. Aktiviteter som kan inngå i programmet vil være et bredt sett av statlige arbeidsmarkedstiltak samt kommunale arbeidstrenings- og sysselsettingstiltak og ulike former for motivasjons- og mestringstrening. Det kan i tillegg settes av tid til helsehjelp, opptrening og egenaktivitet.
Kommunene har en plikt til å tilby programmet. Det er ikke lovfestet en plikt for den enkelte til å delta i programmet, men kommunene kan ut fra gjeldende bestemmelser i sosialtjenesteloven kreve at den enkelte utnytter alle muligheter til å forsørge seg selv, herunder å delta i kvalifiseringsprogrammet. Saksbehandlingen av søknaden forutsetter imidlertid aktiv medvirkning fra søkeren selv, bl.a. i arbeidsevnevurderingen og ved å tilkjennegi og følge opp eventuelle behandlingsbehov av betydning for gjennomføringsevnen. Dette gjør det vanskelig å lovfeste en plikt til deltakelse, ut over det at sosialhjelp er en subsidiær ytelse og at det å unnlate å søke vil kunne føre til redusert sosialhjelp.
Reglene om kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad trådte i kraft 1. november 2007. Innfasingen av programmet og stønaden skjer i takt med etableringen av NAV-kontorer i kommunene. Det er lagt opp til at ordningen skal være landsdekkende fra 1. januar 2010. Kvalifiseringsprogrammet er et hovedvirkemiddel i Regjeringens innsats mot fattigdom. Erfaringer tilsier imidlertid at det tar tid å iverksette nye ordninger. Det er derfor lagt opp til en særlig tett oppfølging overfor arbeids- og velferdsforvaltningen i gjennomføringen av programmet, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009) Resultatområde 5 Levekår.
Rett til individuell plan i sosialtjenesteloven ble lovfestet fra 1. januar 2004. Etter sosialtjenesteloven § 4-3a har den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren. Tilsvarende rett følger av arbeids- og velferdsloven § 15. En individuell plan har et bestemt innhold etter gjeldende regelverk. Planen skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering av ulike tjenester. Det er ikke en plan for individuell oppfølging, noe som vil være en del av den individuelle vurderingen, råd og veiledningen som inngår i det sosiale arbeidet. Formålet med utarbeidelsen av en individuell plan er bl.a. å bidra til at tjenestemottakeren får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud samt å kartlegge tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for tjenester på ulike områder, og å styrke samhandlingen mellom tjenesteytere og etater.
I veiledningsmaterialet til individuell plan er det lagt vekt på at planen skal være brukerens plan. Gjennom planprosessen skal tjenestemottakeren få en styrket innflytelse over sin situasjon. Tjenestemottakeren skal ha en aktiv rolle i planprosessen, eventuelt i samarbeid med pårørende. Utarbeidelse av en individuell plan forutsetter samarbeid og frivillig medvirkning fra den planen skal gjelde for. Lovgivningen er derfor utformet som en rett til individuell plan for den enkelte, med en motsvarende plikt for kommunen til å utarbeide plan dersom den enkelte tjenestemottaker ønsker det og vilkårene i loven for øvrig er oppfylt. Det er understreket i forskriften til loven at individuell plan ikke skal utarbeides uten tjenestemottakerens samtykke.
Erfaringer viser at individuell plan er et nyttig virkemiddel for å sikre samarbeid mellom tjenesteytere og etater og for å bidra til en bedre koordinering av tjenester. Det gjenstår imidlertid en del før dette virkemidlet er realisert fullt ut i de ulike tjenestene.
Regjeringen har oversendt til behandling i Stortinget lovforslag om arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner, jf. Ot.prp. nr. 4 (2008-2009). Etter forslaget til endring i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 vil alle som henvender seg til kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, ha rett til å få vurdert sitt bistandsbehov og de som vil ha behov for det, en mer omfattende arbeidsevnevurdering. I lovproposisjonen er det understreket at også personer som på vurderingstidspunktet antas å stå langt fra arbeid skal ha rett til å få kartlagt sitt behov for bistand. Brukere med bistandsbehov vil videre få rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal komme i arbeid (aktivitetsplan).
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig og viktig å stille krav til mottagerne av økonomisk sosialhjelp og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen.
Dagens lovgivning gir sosialtjenesten/arbeids- og velferdsforvaltningen mulighet til å stille vilkår om visse typer aktivitet for å motta økonomisk sosialhjelp. Praksis viser at dette gjøres i utstrakt grad og at bruken av slike vilkår er økende. Mottakere av økonomisk sosialhjelp er ikke en ensartet gruppe, men består av personer som har ulike muligheter, behov og som kan være i svært ulike livssituasjoner. Dagens regelverk tar utgangpunkt i dette. Det er sosialtjenesten og ikke den enkelte som vurderer hensiktsmessigheten av å stille krav om aktivitet. Etter min vurdering gir dagens regelverk et tilstrekkelig og godt grunnlag for sosialtjenesten/arbeids- og velferdsforvaltningen til å stille krav om aktivitet/arbeid og til å sikre oppfølging av den enkelte stønadsmottaker.
Innføring av reglene om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad er et ytterligere bidrag til at flere personer med nedsatt arbeids- og inntektsevne skal komme i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging fra arbeids- og velferdsforvaltningen. Det tar tid å iverksette ordningen, og kommunenes gjennomføring av programmet er derfor gjenstand for en særlig oppmerksomhet og oppfølging.
Den enkeltes rett til og arbeids- og velferdsforvaltningens plikt til å utarbeide individuelle planer vil om ikke lenge være gjennomgående regulert i lovgivningen for arbeids- og velferdsforvaltningen, jf. reglene om individuell plan i sosialtjenesteloven og arbeids- og velferdsforvaltningsloven og lovforslaget om arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner. Det er viktig at fokuset nå settes på å få implementert dette verktøyet i forvaltningen og at en høster erfaringer med dette før en eventuelt spisser virkemidlet videre.
Selv om jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig å følge opp mottakerne av sosialhjelp, herunder å stille vilkår når dette er hensiktsmessig, er det derfor etter min vurdering ikke hensiktsmessig å endre sosialtjenesteloven som foreslått. De hensyn som forslagsstillerne ønsker ivaretatt fanges etter mitt syn opp i gjeldende lovgivning på en tilstrekkelig god måte. Fokuset på individuell oppfølging er ytterligere styrket gjennom etableringen av kvalifiseringsprogrammet og Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) om arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner.