Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til at forslagsstillerne ønsker å lovfeste retten til at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging, og at denne oppfølgingen skal gis innen tre måneder. I tillegg fremmer forslagsstillerne forslag om at det skal innføres en generell plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, deler forslagsstillernes bekymring over at en relativt stor gruppe mennesker er avhengig av sosialhjelp på permanent basis. Det er en sentral politisk målsetting at økonomisk sosialhjelp blir det den opprinnelig er ment som, en akutt hjelp i en overgangsperiode for personer som av ulike grunner får behov for bistand fra det offentlige. Først og fremst handler dette om å bekjempe fattigdom og sikre alle innbyggere et verdig liv med en forutsigbar inntekt.

Flertallet viser til siste tilgjengelige statistikk fra Statistisk sentralbyrå med tall for 2007 (også gjengitt i statsrådens svarbrev til Høyres stortingsgruppe), som viser at 70 pst. av mottakerne av økonomisk sosialhjelp er såkalte gjengangere. Det er bekymringsfullt. Samtidig viser statistikken at 21 pst. får sosialhjelp i kun én måned, at gjennomsnittlig stønadstid er på 5,3 måneder og at nesten 60 pst. av mottakerne mottar sosialhjelp under et halvt år. Antall sosialhjelpsmottakere ble dessuten redusert med 10 pst. fra året før, til 109 600 personer, eller 2,3 pst. av befolkningen.

Flertallet viser videre til statsrådens svarbrev til komiteen der hensiktsmessigheten av de to forslagene i Representantforslag nr. 6 (2008–2009) er vurdert. Statsråden viser til at retten til individuell plan allerede er lovfestet for de med behov for langvarige og koordinerte tjenester (sosialtjenesteloven § 4-3 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15). På samme måte framgår det av sosialtjenesteloven § 5-3 at det allerede er adgang til å stille vilkår ved tildeling av økonomisk sosialhjelp.

Flertallet minner om at økonomisk sosialhjelp inngår som en del av virkemidlene i de nye NAV-kontorene. Som et ledd i det omfattende reformarbeidet etter St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, er lov om sosiale tjenester supplert med det nye kvalifiseringsprogrammet for personer som er eller kunne stått i fare for å bli avhengige av langtids sosialhjelp. Gjennom NAV-reformen og oppfølgingen av St.meld. nr. 9 (2006–2007) er adgangen til de statlige arbeidsmarkedstiltakene vesentlig forenklet for de personene som er uten rettigheter i trygdesystemet. Samtidig gjennomføres viktige reformer i de statlige stønadsordningene og tiltakssystemene, der siktemålet er forenkling og målretting i forhold til brukernes ønsker og behov.

Flertallet mener det er å gå i feil retning dersom Stortinget skal detaljstyre hvordan kommunene i de nye NAV-kontorene skal saksbehandle søknader om økonomisk sosialhjelp. Flertallet mener også at det blir for snevert å behandle den kommunale sosialhjelpen for seg. De allerede gjennomførte reformene i statlige og kommunale stønadssystemer må tvert imot sees i sammenheng, slik Stortinget hittil har forutsatt. Flertallet understreker at skal disse reformene lykkes, er forutsetningen om en ny forvaltningskultur, fra regelstyring og detaljert sentral styring til økt bruk av skjønn og beslutningskraft nær brukeren, helt sentral. Representantforslag nr. 6 (2008–2009) går i motsatt retning. Flertallet mener vilkår ved økonomisk sosialhjelp kan være viktig og riktig for mange, og at tett individuell oppfølging er vesentlig for gjennomføringen av individuelle planer. Flertallet viser til statsrådens svarbrev til Høyres stortingsgruppe, der det framgår at forskning og statistikk viser at sosialhjelpsmottakerne ikke er ei homogen gruppe. Noen har behov for omfattende bistand, andre er selvhjulpne etter kort tid. Flertallet mener at virkemidlene som settes inn overfor brukerne av både statlige og kommunale ordninger, må utformes i nært samarbeid med brukerne selv, basert på og dimensjonert ut fra brukernes behov. Flertallet mener at det er de ansatte i NAV-kontorenes førstelinje, sammen med brukerne, som har de beste forutsetningene for å vurdere om det er behov for å utarbeide en individuell plan i det enkelte tilfelle, og at den muligheten allerede er godt nok ivaretatt i de reformene som nylig er vedtatt av Stortinget og redegjort for i statsrådens svarbrev i saken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at retten til individuell plan i sosialtjenesteloven som ble vedtatt 1. januar 2004, ikke fanger opp de forhold som forslagsstillerne ønsker. Gjeldende lovverk har et bestemt innhold som skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering av ulike tjenester. Det er med andre ord ikke en plan for individuell oppfølging. Dagens lovverk stiller heller ikke krav til når en individuell plan skal foreligge. Disse medlemmer mener at en samhandling hvor en gir individuell oppfølging raskt, samt et krav til deltakelse, vil føre til at flere får sin situasjon avklart.

I svarbrev fra arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen til arbeids- og sosialkomiteen skriver statsråden:

"Telemarkforskning-Bø gjennomførte i 2005-2006 en undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår i sosialtjenesten, rapport nr. 232 2006. Rapporten viser at sosialtjenesten bruker vilkår i utstrakt grad. Rapporten viser videre at vilkår benyttes overfor alle typer av stønadsmottakere. Unge stønadsmottakere er den gruppen det hyppigst stilles vilkår til, dernest følger innvandrere og langtidsledige. Bruken av vilkår ser ut til å øke i følge rapporten."

Disse medlemmer viser til at nevnte rapport fra Telemarksforskning-Bø lister opp ti ulike vilkår som benyttes av sosialtjenesten i forbindelse med stønad til livsopphold:

• 1. Pålegg om å registrere seg som arbeidssøker

• 2. Vilkår knyttet til dokumentasjon

• 3. Vilkår knyttet til kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak

• 4. Pålegg om å møte til veiledningssamtale

• 5. Vilkår om å la seg utrede av helsevesen

• 6. Pålegg om å disponere stønaden på bestemte måter

• 7. Vilkår om arbeid for sosialhjelp

• 8. Vilkår om å la seg utrede av yrkesveileder

• 9. Pålegg om å bytte til rimeligere bolig

• 10. Andre former for vilkår.

Det hyppigst brukte vilkår er å melde seg som arbeidssøker (95 pst.), mens vilkår om arbeid for sosialhjelp kun benyttes i 18 pst. av tilfellene. Etter disse medlemmers oppfatning er det vesentlig forskjell mellom disse vilkårene, hvor det å registrere seg som arbeidssøker bør være en forutsetning for å få en søknad om økonomisk sosialhjelp vurdert. Arbeid for sosialhjelp, vurdering av henholdsvis helsevesen eller yrkesveileder er på den annen side aktiviserende og arbeidsavklarende vilkår, og etter disse medlemmers oppfatning er dette vilkår som kan bidra til å gi sosialhjelpsmottakere en ny sjanse og en vei ut av stønadssituasjonen.

Når det fra statsrådens side vektlegges at bruken av vilkår ser ut til å øke, er dette riktig om man studerer rapporten fra Telemarksforskning-Bø rent kvantitativt. Om en derimot vurderer tiltakene kvalitativt, er det tydelig at de vilkårene som brukes hyppigst, ikke bidrar til å øke jobbsannsynligheten i nevneverdig grad, noe som også fremkommer i Telemarksforskning-Bøs konklusjon i rapporten:

"Vi ser med andre ord at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene."

Dette viser at mange kommuner stiller krav, og at bruken er økende. Disse medlemmer legger til grunn at siden flere og flere kommuner stiller slike krav gir dette gode resultater, både for samfunnet og for den enkelte bruker.

Innføringen av kvalifiseringsprogrammet har ført til lovfestet plikt for alle kommuner å tilby programmet, men dette er ikke fulgt opp med noen lovfestet plikt for den enkelte til å delta i programmet. Disse medlemmer viser til at statsråden i samme svarbrev skriver:

"Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig og viktig å stille krav til mottakerne av økonomisk sosialhjelp og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen."

Disse medlemmer er enig med statsråden i denne konklusjonen. Disse medlemmer viser til at statsråden likevel konkluderer med at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste kravet til aktivitet, noe disse medlemmer ikke støtter.

Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev på spørsmål fra stortingsrepresentant Martin Engeset, hvor det blant annet står:

"(…) en stor del av sosialhjelpsmottakerne i praksis bare har behov for relativt kortvarig bistand og at ikke alle dermed vil ha behov for et tilpasset kvalifiseringsprogram."

Disse medlemmer presiserer at hensikten med representantforslaget ikke er at alle skal ha kvalifiseringsprogram med egen stønad, men at alle skal ha en lovfestet rett til individuell plan for oppfølging og en generell aktivitetsplikt. Dette understøttes også av det faktum at det er et meget høyt antall mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde, eller som eneste inntektskilde. For disse gruppene vil en lovfestet rett til individuell plan etter tre måneder, i kombinasjon med en generell aktivitetsplikt, bidra til å korte ned stønadsavhengigheten og øke jobbsannsynligheten. Disse medlemmer mener lovverket bør signalisere grensesetting, og at det heller kan utformes rutiner som kan avvike fra regelen i åpenbare tilfeller hvor verken individuell plan for oppfølging eller aktivitetsplikt, etter en skjønnsmessig vurdering, oppfattes å være nødvendig. Det registreres at statsrådens syn på lovmessighet ikke er den samme og ikke tilpasses langtidsmottakerne på ideell måte.

Disse medlemmer viser til at ordningen med krav til aktivitet er frivillig, dette fører til at ordningen varierer fra kommune til kommune, og fra kontor til kontor, noe som disse medlemmer mener er uheldig.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:

• 1. Alle mottakere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging innen tre måneder.

• 2. Det innføres en generell plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."