Vedlegg
Jeg viser til oversendelse fra energi- og miljøkomiteen av 20. juni 2008 vedrørende Representantforslag nr. 8:127 (2007–2008). I representantforslaget foreslås det at Regjeringen senest i løpet av vårsesjonen 2009 fremmer en sak om evaluering av rovviltpolitikken og rovviltforliket fra 2003–2004, sett i lys av de utfordringer befolkningen innenfor rovviltsonene opplever, og forslag til tiltak i tråd med dette.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur våren 2004 inngikk Stortinget et forlik om rovviltforvaltningen. Det ble vedtatt bestandsmål for bjørn, ulv, gaupe, jerv og kongeørn, samtidig som forliket innebærer at det skal legges til rette for næringsdrift basert på beitebruk. Rovviltforvaltningen har således en todelt målsetting om både å ivareta hensyn til rovvilt og beitenæring. Regjeringen legger til grunn at dette forliket ligger fast.
I tråd med rovviltforliket ble det høsten 2004 opprettet åtte forvaltingsregioner for rovvilt med tilhørende regionale rovviltnemnder. Nemndene er sammensatt av fylkespolitikere og Sametingsrepresentanter der dette er relevant, og de har hovedansvaret for å gjennomføre den nasjonalt fastsatte rovviltpolitikken innenfor sin region. Nemndene har myndighet til selv å fastsette forvaltningsplan, til å fordele midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak, og til å fastsette kvoter for lisensfelling, skadefelling og kvotejakt for bestander der regionalt bestandsmål er nådd. I og med nemndenes sammensetning og myndighet er det lagt til rette for fleksibel forvaltning og reell regionalpolitisk medbestemmelse.
Prinsippet om arealdifferensiering, som er nedfelt i de regionale forvaltningsplanene, er ikke ensbetydende med at områder som er prioritert til beitebruk til enhver tid skal være frie for rovvilt, eller at beitedyr skal utelukkes i områder hvor rovvilt gis prioritet. Imidlertid vil det i prioriterte beiteområder normalt være en lav terskel for uttak av skadevoldende individer, og rovvilt kan her felles selv om bestandsmålet innenfor prioritert rovviltområde ikke er oppfylt. Rovvilt som vandrer inn i disse områdene, og som utgjør en potensiell skade for beitedyr, skal raskt kunne tas ut gjennom skadefelling, lisensfelling eller kvotejakt. En forutsetning for slik felling er imidlertid at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, og at slik felling ikke truer den aktuelle bestands overlevelse.
For å klargjøre dyreeierens rett til å beskytte husdyr og hunder mot angrep, er et forslag til endring av viltloven § 11 nå sendt på høring. Forslaget innebærer en liberalisering av den såkalte nødvergebestemmelsen. For øvrig viser jeg til høringsbrevet når det gjelder detaljene i forslaget og argumentasjonen for at hund ikke forslås omfattet av bestemmelsen.
Jeg er svært opptatt av at folk flest ikke skal få redusert livskvalitet som følge av at vi skal ha levedyktige rovviltbestander i Norge. Jeg har tro på at spredning av kunnskap og erfaringer som viser at det er mulig å leve trygt med rovdyr, vil medvirke til at frykten og usikkerheten gradvis blir mindre i befolkningen. Det er derfor satt inn betydelige ressurser på å gjennomføre tiltak for å dempe eller motvirke konfliktene.
Representantforslaget tar bl.a. opp behovet for en felles forvaltning med tilstøtende regioner i våre naboland. Det er allerede etablert et nært samarbeid, spesielt med Sverige, når det gjelder forskning, bestandsovervåking, informasjonsutveksling mv. Det er imidlertid ikke vurdert som aktuelt å ta initiativ til forvaltningsmessig samarbeid angående det enkelte lands bestandsmålsettinger, fellingsregimer, arealdisponering mv. Dette følger blant annet av landenes selvstendige forpliktelser overfor Bern-konvensjonen, samt de forvaltningsmessige forskjellene mellom for eksempel Norge og Sverige i bruk av utmark.
Jeg står fast på at rovviltforliket utgjør er godt grunnlag for en forvaltning som ivaretar hensynet til rovdyr, næringsvirksomhet og andre lokale interesser. Samtidig er jeg åpen for at det innenfor rovviltforvaltningen kan være elementer som kan forbedres. Jeg vurderer derfor fortløpende om det er elementer som bør gjennomgås nærmere. Samtidig vil jeg presisere at hovedprinsippene i forvaltningen vil ligge fast, i tråd med rovviltforliket og Regjeringens rovviltpolitikk slik den er nedfelt i Soria-Moria erklæringen.