Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Silvia K. Kosmo, Inger Løite, Arild Stokkan-Grande og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oddvar Hallset Reiakvam og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til representantforslag fra flere Venstre-representanter om å forebygge antallet unge gjeldsslaver, antallet tvangssalg og konkurser i borettslag. Komiteen viser også til brev fra kommunal- og regionalministeren datert 12. september 2008, som er vedlagt innstillingen.

Komiteen konstaterer at det er et bredt politisk engasjement rundt boligpolitikken. Kommunal- og regionalministeren og finansministeren inviterte i vår berørte aktører til et høringsmøte om saken. Regjeringen nedsatte deretter et hurtigarbeidende statssekretærutvalg til å gjennomgå situasjonen og vurdere tiltak. Utvalget la i sommer frem en tiltaksplan med forslag om en rekke tiltak for å forebygge nye problemer med såkalte lavinnskuddsboliger. Regjeringen sluttet seg til forslagene og følger nå opp tiltakslisten.

Komiteen mener at det er en målsetting at flest mulig av de som ønsker det, skal være i stand til å kjøpe sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. Norge er blant de landene i Europa der en stor andel av befolkningen foretrekker å eie egen bolig i en eller annen form framfor å leie.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er enige i at en skal sette en stor andel i stand til å kjøpe og eie sin egen bolig. Disse medlemmer vil imidlertid peke på det høye kostnadsnivået vi har i Norge nå, samt det stadig stigende antallet tvangssalg av boliger. Dette indikerer at ikke alle har eller vil få økonomiske forutsetninger for å investere i og eie en bolig. Vi står også foran en liten "ungdomsbølge" med store årskull ungdommer de neste årene, flere arbeidsinnvandrere og flyktninger som skal bosettes og flere utenlandske studenter. Til sammen sier dette at vi må ta på alvor en økende leiesektor i det norske boligmarkedet. Disse medlemmer mener leiesektoren må få en større politisk oppmerksomhet og offentlige bidrag til økt profesjonalisering. I dag er leiesektoren preget av mange små, private utleiere som er dårlig organisert på tilbydersiden og mange unge, uerfarne leietakere på etterspørselsiden som også er dårlig organisert. En økt tilgang på leieboliger og et mer profesjonelt leiemarked kan være med på å redusere fristelsen for de med dårlig økonomi til å investere i egen bolig. De siste årene er det særlig kommet på markedet en type "lavinnskuddsboliger" som har vært "pakket inn" i urbane og trendy konsepter, men som egentlig har vist seg å være "høyutgiftsboliger" med en svært høy kvadratmeterpris og svært høye fellesutgifter. Det er ikke noe mål at flest mulig unge, ofte på feil premisser, skal bli eiere – eller rettere sagt leilendinger – av slike boliger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at borettslag er en eieform som på mange måter er et særnorsk fenomen. Flertallet er grunnleggende positive til tanken bak borettslag som eieform, og er bekymret for at de siste tids hendelser svekker tilliten til borettslag som eieform.

Flertallet har også registrert at i de siste årene er kjøp av bolig blitt vanskeligere for mange grupper i det norske samfunnet. Dette er spesielt vanskelig i de store byene og tettbygde strøk der mangel på boligarealer er stort. Boligkjøp er spesielt vanskelig for mange unge, førstegangsetablerere og enslige.

Flertallet registrerer at i det siste er det oppdaget en del markedsførings- og salgsframstøt hos enkelte eiendomsutviklere som gjør det nødvendig med tilstramning av lovgivning på dette området. Det er behov for ny lovgivning samt klare presiseringer i den eksisterende for å rydde av veien uklarheter.

Mesteparten av boligbyggingen foregår i privat regi. Selv om boliglovgivningen er effektiv, ser flertallet viktigheten av å holde markedet under oppsyn fra det offentliges side.

Etter flertallets mening er det avgjørende at boligmarkedet er underlagt reguleringer som ivaretar vanlige menneskers rettigheter.

Flertallet viser til at mange aktører i markedet ofte lar kortvarige økonomiske fortjenester gå foran helhetlige samfunnshensyn. Rene forretningsmessige hensyn er ofte avgjørende, med det resultat at mange mennesker på grunn av manglende informasjon og uten kjennskap til innviklede salgsbegrep, havner i økonomisk uføre.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, registrerer Regjeringens forslag til forbedringer i boligmarkedet og viser til vedlagte brev fra kommunal- og regionalministeren. I dette brevet går det tydelig fram at det blir lagt fram et lovforslag som sikrer kjøperne av nye og brukte borettslagsbosteder informasjon om totalpris og forventet kostnadsutvikling, og informasjonsplikten blir styrket. På denne måten reguleres markedet bedre.

Dette flertallet mener Regjeringens forslag til lovendringer og andre tiltak er i samsvar med de forslag som representantene fra Venstre foreslår i Dokument nr. 8:100 (2007–2008).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er i utgangspunktet positive til Regjeringens ulike forslag og tiltak, men vil ta endelig stilling til de enkelte forslag i forbindelse med behandlingen av forslagene i Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, foreslår på bakgrunn av dette at forslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er tilhengere av selvregulerende markeder. Disse medlemmer mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden i markedet ikke fungerer godt nok. Det er per i dag omfattende restriksjoner som hindrer nybygging, for eksempel politisk vedtatt tomtemangel, innskrenking av eiendomsretten gjennom begrensninger på bruk av eksisterende tomter, og at kommunene ikke har sterke nok incentiver til å legge til rette for vekst og utvikling. Der hvor det er ledige tomter er det gjerne vedtatt rigide reguleringsplaner som hindrer effektiv arealutnyttelse. De høye boligprisene i Norge skyldes ifølge disse medlemmer i stor grad bevisste politiske valg fra de andre partiene. Regjeringen har for eksempel endret teknisk forskrift til plan- og bygningsloven (TEK) og forskrift om saksbehandling og kontroll (SAK) fra 1. januar 2007, og dette gjorde det 15 pst. dyrere å bygge nye boliger i Norge, jf. Per-Willy Amundsens spørsmål til kommunal- og regionalministeren i Stortinget 4. oktober 2007. Når det gjelder borettslagsloven vil disse medlemmer vise til sitt forslag i Innst. O. nr. 35 (2007–2008) om å utrede muligheten for å fjerne ordningen med forkjøpsrett ved omsetning av boliger og leiligheter.

Disse medlemmer vil peke på den vanskelige situasjonen som mange mennesker med gjeldsproblemer befinner seg i, og viser til at gjeldsproblemer kan knekke et menneske og følge det livet ut. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet fremmet syv konkrete forslag om bedring av situasjonen for mennesker med gjeldsproblemer i Dokument nr. 8:16 (2007–2008), og mener disse tiltakene er langt mer målrettede enn forslagene Venstre fremmer i Dokument nr. 8:100 (2007–2008). Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader om utvidelse av bostøtteordningen i statsbudsjettet for 2009 i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2008–2009).

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfredse med Regjeringens varslede lovendringer og tiltak for å regulere uønskede virkninger i markedet for borettslagsboliger. Disse medlemmer mener at lovendringene og tiltakene vil ha en forebyggende effekt, når de blir vedtatt og satt i virke. Disse medlemmer ser fram til den videre prosessen. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det allerede er en stor gruppe som er rammet av uønskede virkninger og har kommet i en gjeldsfelle. Bare i 2007 og til nå i 2008 er det foretatt over 5 500 tvangssalg av borettslagsandeler. Mange av disse gjelder såkalte "lavinnskuddsboliger". I tillegg er det en betydelig gruppe både av borettslag og enkeltvise låntagere som de siste årene har fått lån med både 5 og 10 års avdragsfrihet, i verste fall både på fellesgjeldslån og sitt personlige lån. Det er sannsynlig at en andel av disse vil ende i den framtidige statistikken for tvangssalg. Et forebyggende tiltak som ikke er nevnt er utvidelse av nedbetalingstiden for startlån fra 20 til 30 år. En slik utvidelse vil lette de månedlige utgiftene for den enkelte som har fått innvilget startlån. Sammen med økt mulighet for bostøtte vil dette kunne være et svært treffsikkert og forebyggende tiltak overfor de med minst betalingsevne som allerede har kommet seg inn på eiersiden, og uten at det vil kreve en for stor subsidiering fra statens side.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Maksimal nedbetalingstid for startlån i Husbanken heves fra 20 til 30 år."

Disse medlemmer hadde sett for seg en grundigere drøfting av begrepet lavinnskuddsbolig og mulige boligpolitiske konsekvenser. Den strenge definisjonen av lavinnskuddsbolig er at dette er en bolig med mindre enn 20 pst. innskudd (eller egenandel). Disse medlemmer registrerer at Husbanken de siste årene har bidratt til å finansiere om lag 2 000 "lavinnskuddsboliger" i borettslag, de fleste av disse i borettslag stiftet av private utbyggere og ikke boligbyggelag. I tillegg er det bygget om lag 2 000 ytterligere slike, som Husbanken ikke har bidratt med finansiering i. Felles for de fleste er at de har høye felleskostnader, lang avdragsfrihet, høye kvadratmeterpriser, liten boligflate og gjerne sentral beliggenhet. Dessverre har "innskuddet" forledet mange, også banker, til å tro at dette er boliger med lave utgifter, mens det i realiteten er boliger med svært høye utgifter sett over en boligs levealder. For framtida trenger vi en politisk debatt om en andel mindre kommersielle boliger rettet særlig mot de med lavest betalings- og boevne, og hvilken type boliger staten skal prioritere sine tilskudd til. Det kan for eksempel være å gi stimuli til utbyggere som vil ta på seg forpliktelser ved å bygge borettslagsboliger med prisregulering rettet mot ungdom og unge, eller rettet mot de som har gjennomgått avrusing og trenger bistand til å øke boevnen en periode. Det kan også være regulering av en andel leieboliger som over tid kan nedbetales i husleie og bli til eid bolig, såkalt "hjemkjøp".