Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Jon Øyvind Odland og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til rundskriv I-1998-42-Omsorgslønn hvor det står:

"Hovudformålet med omsorgslønnsordninga er å bidra til best mogeleg omsorg for dei som treng hjelp i dagleglivet og å gjere det mogeleg for private omsorgsytarar å halde fram med omsorgsarbeidet."

Komiteen er enig i at omsorgslønn er en svært viktig ordning for familier med familiemedlemmer med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom.

Komiteen viser videre til at det er viktig at mennesker som påtar seg pleie- og omsorgsoppgaver for familiemedlemmer som ellers ville vært avhengig av offentlige tilbud, ikke skal komme uheldig ut etter langvarig fravær fra arbeidslivet, når omsorgen opphører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til statsrådens svarbrev til komiteen av 10. juni 2008. Flertallet viser til at statsråden her gjennomgår dagens regelverk under Helse- og omsorgsdepartementet når det gjelder lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Omsorgslønn omfattes av lov om sosiale tjenester, og det er derfor kommunene som avgjør om omsorgslønn skal ytes, på nærmere bestemte forutsetninger. Omsorgslønn kan kombineres med egen inntekt. Rettigheter til ferie og feriepenger avhenger av om personen som mottar omsorgslønn regnes som ansatt eller oppdragstaker. For oppdragstakere kan avlastning tilstås, også med løpende omsorgslønn.

Flertallet viser videre til at rettigheter etter folketrygdloven sorterer under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Statsråden gjennomgår i sitt svarbrev de rettighetene som mottakere av omsorgslønn har etter gjeldende regelverk. Omsorgslønn er pensjonsgivende inntekt og gir rett til sykepenger, enten som arbeidstaker eller som oppdragstaker. Sistnevnte kan tegne tilleggsforsikring på vanlig måte. Mottakere av omsorgslønn tjener opp pensjonspoeng på vanlig måte og kan få godskrevet omsorgspoeng etter vanlige regler.

Flertallet viser til statsrådens svar om pågående forbedringer i eksisterende KOSTRA-rapportering, som vil gi et bedre statistikkgrunnlag for framtida.

Flertallet viser videre til statsrådens svar om mulige støtteordninger ved behov for overgang fra omsorgsarbeid til ordinært arbeid. De aktuelle personene kan vurderes for arbeidsmarkedstiltak på linje med andre, men har kun rett til dagpenger dersom de har vært arbeidstaker og ikke oppdragstaker. De kan ha rett til individstønad ved deltakelse i arbeidsmarkedstiltak, yrkesrettet attføring etter vanlige regler eller kunne omfattes av kvalifiseringsprogrammet for personer med små eller ingen rettigheter i folketrygden.

Flertallet viser likevel til at det i brev av 17. juni 2008 til komiteen fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon framkom at dagens regelverk ikke fungerer optimalt for alle. Flertallet viser i den forbindelse til statsrådens svarbrev, der det framgår at Regjeringen gjennom et interdepartementalt utvalg er i gang med et arbeid, der det utredes strategier og tiltak som kan gjøre det lettere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for nære pårørende. Flertallet har merket seg at det snart vil bli sendt ut et høringsnotat om dette. Flertallet imøteser resultatet av høringen og Regjeringens videre oppfølging av saken.

Flertallet har ingen ytterligere merknader og foreslår at representantforslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at ordningen med omsorgslønn oppfattes av mange som lite forutsigbar og gjør at mange sliter med å kunne langtidsplanlegge sin familiesituasjon. Grunnen til dette er etter disse medlemmers syn at ordningen i altfor stor grad avhenger av den enkelte kommunes prioritering av ordningen, samt kommunenes årlige budsjett.

Disse medlemmer viser til at siden omsorgslønn er skattepliktig og kommunene betaler arbeidsgiveravgift, er det naturlig å tenke seg at den som yter omsorgen burde likestilles med andre ansatte når det gjelder feriepenger, sykepenger, arbeidsmarkedstiltak, arbeidsledighetstrygd og pensjonspoeng. Etter dagens lovverk er det opp til kommunene selv om de velger en arbeidsavtale eller en oppdragsavtale og hvilke andre rettigheter som måtte følge av den avtalen som blir valgt.

Disse medlemmer mener det må være et mål å få innført en ordning med omsorgslønn som er lik over hele landet.

Disse medlemmer viser til at spesielt familier med funksjonshemmede barn eller barn med alvorlig sykdom har en tøff hverdag, noe antall henvendelser viser med all tydelighet. Ofte gis det uttrykk for at det er kampen mot det offentlige som er det aller tøffeste. Familiene sliter med et stort regelverk med særregler, byråkrati og skjemaer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 50 (1996–1997) Handlingsplan for eldreomsorgen. Trygghet – respekt – kvalitet, ble fremmet et forslag fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om at staten skulle delfinansiere kommunenes forpliktelser til omsorgslønn med 50 pst. slik at det ville være mulighet til å etablere en ordning som var tilnærmet lik over hele landet uavhengig av kommunal økonomisk situasjon, jf. Innst. S. nr. 294 (1996–1997).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til at i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:61 (2001–2002) fremmet Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forslag om å legge til rette for statlig medfinansiering av omsorgslønnsordningen med minimum 50 pst. av lønnskostnadene, jf. Innst. S. nr. 189 (2001–2002).

Disse medlemmer vil også peke på det faktum at det ikke er lovfestet noe nivå for ytelsen. Det vises her til at Fremskrittspartiet i 2002 fremmet Dokument nr. 8:61 (2001–2002) om å be Regjeringen sørge for normerte satser for omsorgslønn i alle kommuner. Forslaget ble vedtatt vedlagt protokollen, jf. Innst. S. nr. 189 (2001–2002).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Venstre i 2007 fremmet et representantforslag om å legge til rette for at foreldre med funksjonshemmede barn kan motta en omsorgslønn, jf. Dokument nr. 8:66 (2006–2007). Her foreslo Venstre et spleiselag hvor kommunen garanterte for 5 000 kroner pr. måned, og at staten dekker det resterende opp til 80 pst. av 6G. Saken ble vedtatt vedlagt protokollen, jf. Innst. S. nr. 249 (2006–2007).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til at det i samme sak ble fremmet følgende forslag fra Fremskrittspartiet:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av ordningen med omsorgslønn slik at like tilfeller behandles likt uansett bostedsadresse når det gjelder omsorgslønnens størrelse."

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at finansieringsansvaret for omsorgslønn overføres til staten."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til svarbrev av 10. juni 2008 fra daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen hvor det blant annet står:

"Som det fremgår av omtalen ovenfor, er omsorgslønn pensjonsgivende inntekt som gir rettigheter etter folketrygdloven. Lønnen gir rett til sykepenger, opptjening av pensjonspoeng og omsorgsyter kan være berettiget til omsorgspoeng for ulønnet omsorgsarbeid. Etter min vurdering besvares forslaget under punkt 1 langt på vei gjennom redegjørelsen om gjeldende lover og regler for omsorgslønn i dette brevet."

Disse medlemmer støtter ikke statsrådens syn og mener at antall ganger omsorgslønn har vært oppe til behandling i Stortinget og antall henvendelser komiteens medlemmer mottar fra berørte parter, viser at det er behov for en gjennomgang av ordningen, samt en forbedring av den. Samtidig oppfatter ikke disse medlemmer at det er samsvar i statsrådens oppsummering og den gjennomgangen statsråden viser til.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å foreta en gjennomgang av gjeldende lover og regler for omsorgslønn, med klargjøring av skatteplikt og rettighetsopptjening for dem som mottar omsorgslønn."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til statsrådens svarbrev til representantforslagets forslag nr. 2, hvor statsråden omtaler arbeidet med å utvikle strategier og tiltak som gjør det lettere for yrkesaktive å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for nære pårørende. Selv om dette også kan sies å være en del av det forslag 2 opptar, gikk forslaget i hovedsak ut på å gi mennesker som utfører velferdsoppgaver over lang tid, mulighet til kompetanseutvikling og attføring, hvilket ikke fullt ut dekkes gjennom statsrådens svarbrev. Dette er mennesker som ikke kombinerer yrkesaktivitet og omsorg for nære pårørende, og som over lang tid har hatt liten kontakt med arbeidslivet. Disse medlemmer ber derfor statsråden om å ta med forslag 2 som del av det høringsnotat som snart skal sendes ut.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til ordninger som gjør at de som utfører velferdsoppgaver for nær familie får mulighet til kompetanseutvikling og attføring, for å sikre overgang til ordinært arbeid."

Disse medlemmer mener det er et sterkt behov for en opprydding i og klargjøring av regelverket. Inndelingen av ulike kategorier, slik det gjengis i statsrådens svarbrev av 10. juni 2008, understreker dette behovet. Det som er viktig for mottakere av omsorgslønn, er primært den omsorg som et nært familiemedlem har sterkt behov for.

Komiteens medlem fra Høyre er av den oppfatning at det ikke først og fremst er tilknytningsform en mottaker av omsorgslønn er opptatt av, men selve faktumet at en skal få en kompensasjon for å yte omsorgsoppgaver. Det kan også reises spørsmål om mottakerne av omsorgslønn gjøres kjent med de ulike kategoriene av tilknytningsformer, og hvilke rettighetsmessige implikasjoner de ulike formene har. Dette medlem er kjent med eksempler hvor rettighetsspørsmål i tilknytning til ulike kategorier av omsorgslønn først er blitt kjent for mottakeren på det tidspunkt en avslutter omsorgsarbeidet. Med tanke på at en foresatt kan ha en slik omsorgsoppgave for et barn inntil barnet fyller 18 år, er det opplagt at tilknytningsform vil ha sterk betydning for den enkelte mottaker av omsorgslønn. Det er derfor etter dette medlems mening et sterkt behov for standardisering av omsorgslønnsbegrepet, og hva det innebærer av rettigheter for mottakeren av omsorgslønn.

Omsorgslønn er en kommunal ytelse, hjemlet i lov om sosiale tjenester. Dette medlem er ikke tilhenger av en standardisert størrelse på selve ytelsen, eller å flytte ansvaret for omsorgslønn fra kommunene og over til staten. Hva slags tjenestetilbud som tilbys en person med omsorgsbehov vil variere fra kommune til kommune, og dette medlem mener derfor at omsorgslønnens størrelse bør harmonere med hva som tilbys av andre tjenester.

Komiteens medlem fra Venstre viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen av Venstres representantforslag nr. 66 (2006–2007) om omsorgslønn til foreldre med funksjonshemmede barn, jf. Innst. S. nr. 249 (2006–2007). Dette forslaget ble fremmet fordi det er ulik standard når det gjelder størrelse på omsorgslønn rundt i landet. Det finnes en rekke ordninger på området blant annet knyttet til pleiepenger, men denne ordningen er i dag ikke tilstrekkelig, og utelukker dem som ikke har hatt ordinært arbeid. Dette var bakgrunnen for forslaget om å sette en standard for omsorgslønn, og gjøre denne ubyråkratisk i den enkelte kommune. Følgende ble da anført:

"I dag er det slik at lønnsutgifter i rapporteringssystemene er inne i ordinære lønninger innenfor helse og omsorgssektoren i kommunene. Det er således ikke mulig å skille ut lønn, verken total lønn til personer med omsorgslønn eller hva den enkelte kommune har lagt seg på med hensyn til lønnsnivå, eller hvilke andre betingelser som er knyttet til arbeidsforholdet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at disse variasjonene bekreftes blant annet i publikasjonen "Omsorgslønn til foreldre med funksjonshemmede barn. Lønn, påskjønnelse eller avlat?" I oppsummeringen i denne rapporten pekes det på følgende utfordringer:

• Uklarhet om hva omsorgslønn er betaling for.

• Ordningen har svakt rettsgrunnlag.

• Det er stor ulikhet i praktiseringen av omsorgslønn, mellom kommuner og i samme kommune.

• Det betales ofte ut svært lave beløp.

I tillegg har Samfunnsspeilet 5–6/2006 en artikkel, "Mer hjemmetjenester til mottakere under 67 år", hvor det refereres til nyere undersøkelser om omsorgsbehov. Dette oppsummeres på følgende måte:

"Antallet som mottar offentlig praktisk bistand, har sunket fra 122 000 i 1999 til 112 000 i 2005. Samtidig viser levekårsundersøkelsen at stadig flere eldre mennesker mottar ulønnet hjelp av slektninger og andre. Mens 9 prosent av personer 67 år og over svarte at "husholdet har regelmessig mottatt ulønnet hjelp fra slektninger" i 1998, hadde denne andelen steget til 14 prosent i 2005. Nedgangen i antall mottakere av praktisk bistand bør imidlertid ikke utelukkende forklares med helse og et mindre tilgjengelig kommunalt tilbud. Helseforsker Tor Inge Romøren mener nedgangen også kan ha sammenheng med at de små mellomkrigskullene nå kommer i 70-årsalderen. Det har dermed blitt færre av de friskeste eldre, som i større grad har behov for kun praktisk bistand."

Disse medlemmer understreker at de respektive partiene er positive til at ordningen med omsorgslønn kan utvides til å gjelde flere grupper, blant annet pårørende som kan yte omsorg for egne foreldre eller partner under sykdom. Problemet er, slik disse medlemmer ser det, at ordningen med omsorgslønn i dag er lite brukt, det er ingen standard for hvor høyt beløp som kan utbetales og i tillegg er det lagt betydelige byråkratiske hindringer i veien for ordningen. Dette er uholdbart.

Komiteens medlem fra Venstre viser i denne forbindelse til Venstres merknad i ovennevnte representantforslag, jf. Innst. S. nr. 249 (2006–2007) hvor følgende videre ble anført:

"Dette medlem vil gjerne påpeke at det leves svært forskjellige liv, og at friheten til å gjøre dette er grunnleggende for ethvert menneske. I dag velger svært mange kvinner med funksjonshemmede barn å bli hjemme. Og for dem som ønsker dette bør det legges til rette gode ordninger. Men dette medlem ønsker selvfølgelig ikke at dette skal fortrenge oppbygging av gode institusjoner eller andre former for tilrettelagte tilbud."

Mange foreldre som tar seg av funksjonshemmede barn, savner kontakt med arbeidslivet både faglig og kollegialt. En del foreldre vil være 100 pst. hjemme med barnet fordi de bruker så mye energi på å finne frem i systemet. Mange får ikke så lett hverdager med sykehusinnleggelser osv. til å gå opp med et yrkesliv. I dag flytter en del foreldre bevisst til "gode kommuner".