Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, fung. leder Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, fra Senterpartiet, Magnhild Eia, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til representantforslag nr. 91(2007–2008) om å gjenopprette og utvide forsøksordningen med kommunalt ansvar for barnevernstjenestene og til departementets svar av 25. juni 2008 med vurdering av forslaget.

Komiteen viser til at staten 1. januar 2004 overtok det fylkeskommunale ansvaret for barnevernsområdet. Bakgrunnen for denne reformen var dels mangler og store ulikheter i de fylkeskommunale barnevernstilbudene, både hva gjaldt omfang og kvaliteten på disse og at flere av rammebetingelsene for barnevernets tjenestetilbud til dels ble endret i og med helsereformen. Helsereformen innebar bl.a. at en rekke av barnevernets samarbeidspartnere/institusjoner ble overført fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene.

Komiteen viser til at de viktigste målene med reformen i barnevernet var å

• sikre en bedre faglig og økonomisk styring,

• sikre et likeverdig tilbud over hele landet,

• sikre bedre samarbeid med og bedre tjenester til kommunene,

• sikre god kvalitet i alle ledd innen barnevernet,

• bidra til en faglig videreutvikling av tjenestetilbudet og

• bidra til et bedre samarbeid med tilgrensende tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser i tillegg til at følgende punkter også blir lagt til grunn for reformen:

• øke satsingen på gode lokale løsninger og lokale tiltak i et samarbeid mellom familien og barnevernstjenesten,

• øke fokus på forebyggende arbeid og å hjelpe flere på et tidligere tidspunkt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Venstre, viser til at Trondheim kommune fikk innvilget et oppgavedifferensieringsforsøk i forbindelse med den statlige overtagelsen av de tidligere fylkeskommunale oppgavene innen barnevernsområdet. Dette fordi kommunen i lengre tid hadde jobbet med samarbeid på tvers av ulike tjenester for barn og unge og hadde høy kompetanse på barnevern.

Flertallet viser til at innvilgelsen av forsøket var av midlertidig karakter og må forstås som en overgangsordning i forbindelse med den statlige overtakelsen av det fylkeskommunale barnevernet. Flertallet legger til grunn at erfaringer som er blitt høstet gjennom dette forsøket, vil bli ivaretatt og brukt i videreutviklingen av det statlige barnevernet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg statsrådens vurderinger om at nye forsøksordninger med lokalt ansvar for barnevernstjenesten vil kunne svekke målsettingene som ligger til grunn for barnevernsreformen og det statlige barnevernet, jf. statsrådens brev av 25. juni 2008 (vedlegg).

Dette flertallet slutter seg til disse vurderingene og legger særlig vekt på betydningen av å sikre prinsippet om likeverdig tilbud over hele landet, sikre den faglige kompetansen, den faglige utviklingen og samarbeidet med andre tjenester.

Dette flertallet vil legge vekt på at mulighetene for god kompetanseheving, faglig utvikling og et godt forankret samarbeid med andre relevante tjenester taler for opprettholdelse av en sterk barne-, ungdoms- og familieetat.

Dette flertallet viser til at forslagene slik de kommer til uttrykk i representantforslag nr. 91 (2007–2008) vil kunne oppfattes som et signal om at barnevernsreformen ikke er varig. Dette flertallet ønsker ikke å gi et slikt signal.

Dette flertallet mener det er viktig å fortsette arbeidet for å få den eksisterende ordningen til å fungere bedre. Det er på det nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å ta grep som forandrer forvaltningsorganiseringen eller som bereder grunnen for det. Det er imidlertid svært viktig at de elementer som ikke fungerer godt nok, tas tak i og forbedres. Dette flertallet vil i den sammenheng understreke betydningen av et velfungerende samarbeid mellom kommunalt og statlig barnevern. Forslagsstillerne peker på utfordringen som konflikter mellom kommunalt og statlig barnevern utgjør. Det er flere som hevder at samarbeidet mellom det statlige og kommunale barnevernet er for dårlig og at dette får uheldige konsekvenser for barn og unge. Dette flertallet viser til statsrådens opplysninger i svarbrevet om at Bufdir er iferd med å følge opp anbefalingene i Rambøllrapporten. I rapporten anbefales en rekke tiltak som kan skape bedre samarbeidsforhold. Bufdirs oppfølgingsarbeid vil forhåpentligvis gi gode resultater.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil i tillegg peke på at styringsmodellen som ble innført med reformen, gir departementet og statsråden direkte instruksjonsmyndighet. Dette medlem mener mer samarbeid må pålegges og følges opp, og statsråden må gjennom å bruke styringsretten sin sørge for at det statlige og kommunale barnevernet jobber bedre sammen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at forvaltningsreformen som sådan ikke gikk ut på å sette barn og ungdom ut på anbud. Flertallet mener at konkurranse ikke alltid er et formålstjenlig virkemiddel. Helse- og omsorgstjenester, herunder barnevernstjenester, skiller seg fra andre tjenester fordi målet er å gi gode og forutsigbare tilbud til spesielt utsatte brukergrupper. Flertallet viser til følgende merknad fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 311 (2007–2008):

"Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, deler forslagsstillarane sitt syn på at konkurranse ikkje alltid er hensiktsmessig, og at enkelte sektorar og områder ikkje nødvendigvis er eigna for konkurranseutsetting."

Flertallet mener at barn må få det tilbudet som er best tilpasset dem, og at økonomiske prioriteringer ikke skal avgjøre hvilket tilbud barna får. En god barnevernstjeneste har som forutsetning at de som har det daglige ansvaret, kan basere seg på langsiktighet og trygge rammevilkår. Barnevern passer derfor dårlig for tradisjonelle anbudskonkurranser. Flertallet viser til følgende merknad fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 311 (2007–2008):

"Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, strekar under at handlingsrommet innan EØS-reglane om offentlege innkjøp må nyttast."

"Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til St.meld. nr. 15 (2004–2005) Om konkurransepolitikken, der det heiter at:

"Regjeringen har (...) gjort unntak fra anskaffelsesreglementet når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om de vil kjøre ordinær konkurranse eller å forhandle direkte med ideelle organisasjoner."

Dette fleirtalet viser til at EØS-avtalen omtalar helse- og omsorgstenester som såkalla "uprioriterte tenester". Det inneber at det offentlege ikkje treng å legge slike tenester ut på anbod. Sjølv der EØS-avtalen blir brukt, står norske styresmakter relativt fritt etter EØS-retten til å velja medkontrahent, dvs. kven kontrakten skal inngåast med."

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener ideelle virksomheter som yter helse-, omsorgs- eller barnevernstjenester, må unntas fra kravet om anbud, enten det er staten eller kommunen som skal skaffe tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på unntakshjemmelen som ligger i lov om offentlige anskaffelser og oppfordre til bruk av denne for institusjoner innenfor barnevernet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at departementet i sin praksis gjør bruk av disse unntaksbestemmelsene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at Barnevernsreformen, vedtatt i 2003, presset seg frem særlig på grunnlag av behovet for en større opprydding i institusjonsbarnevernet. Dessverre hadde det over lengre tid vært aktører som ikke oppfylte kravene til kvalitet og som var sterkt overpriset. Derfor ble det med reformen innført en ny godkjenningsordning, et nytt kontroll- og tilsynssystem og et innkjøpssystem med bruk av anbud ved inngåelse av rammeavtaler med private aktører. En rekke aktører ble på grunnlag av dette ikke ansett å oppfylle kravene til pris og kvalitet, og har i dag ingen avtaler med staten. Videre var det behov for en bedre økonomistyring i andrelinjetjenesten i barnevernet, og det måtte etableres helt nye rapporteringssystemer og en bedre intern kontroll. Disse medlemmer støttet derfor barnevernsreformen med statlig overtakelse av det fylkeskommunale barnevernet. I dag har det statlige barnevernet kommet et godt stykke på vei i å løse disse utfordringene, men det har også dukket opp nye utfordringer, særlig knyttet til samarbeidet mellom statlig og kommunalt barnevern, valg av tiltak for det enkelte barn og manglende lokalpolitisk fokus på det offentliges ansvar for barnevernsbarna.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at et totalansvar for barnevernet på kommunalt nivå i en rekke kommuner vil kunne gi et bedre barnevern. Trondheim kommune kan gjennom fire år som forsøkskommune vise til meget gode resultater. I forsøksperioden ble det barnevernsfaglige kompetansenivået i kommunen styrket, og det har videre vært høy grad av både politisk engasjement for og vilje til å satse økonomisk på barnevernet. Tilbudet til barn og unge utviklet seg til å bli meget mangfoldig i perioden. Kjøp av tiltaksplasser ble ikke styrt av økonomiske og ideologiske styringssignaler fra Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, men mer ut fra barnas behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener at flere velferdsoppgaver bør flyttes til kommunene slik at oppgavene løses nærmere borgerne. Disse medlemmer er imidlertid enig med forslagsstillerne i at flere av våre kommuner er små og derfor vil få problemer med å etablere gode kompetansemiljøer for å ivareta en god barnevernstjeneste. Disse medlemmer mener at mange kommuner må få mer ekspertise, flere fagfolk og bli sterkere for at flere velferdsoppgaver skal overføres til kommunene. Disse medlemmer mener en kommunal overtakelse av statlige oppgaver innenfor barnevernet vil kunne fungere i større kommuner, mens det i mindre kommuner ikke vil være mulig med et slikt ansvar.

Disse medlemmer legger vekt på at barn over hele landet skal få et godt likeverdig tilbud, men kan ikke se at det vil svekke det statlige barnevernet at enkelte større kommuner får et helhetlig ansvar for barnevernstjenester.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre legger til grunn at det kun er de kommunene som føler seg kompetente til å overta et slikt ansvar, som ønsker å etablere en tilsvarende forsøksordning som den Trondheim har vært en del av.

Disse medlemmer mener det er viktig at de erfaringer man har høstet fra trondheimsprosjektet blir videreført gjennom ytterligere forsøksordninger i andre kommuner. Erfaringen vil ha mindre verdi for arbeidet i det statlige barnevernet, på grunn av annen struktur med andre styringssignaler og det faktum at Bufetat kun håndterer andrelinjetjenestetilbudet.

Disse medlemmer viser til at målene bak reformen fullt ut vil kunne nås også når kommunen selv har ansvaret for andrelinjetjenesten. Det er god grunn til å anta at et lokalt barnevern vil kunne ha god faglig og økonomisk styring. Det er også god grunn til å anta at kvaliteten i alle ledd vil være enklere å oppnå når det er kortere vei og færre ledd mellom beslutningstaker og barn. Den faglige videreutviklingen vil kunne skje gjennom erfaringsutveksling mellom barnevernstjenestene i de ulike kommunene og samarbeidsprosjekter med kompetansemiljøer, gjerne i interkommunalt samarbeid. Vi ser også at det i dag i en rekke kommuner tilrettelegges for et tettere samarbeid mellom barnevern og tilgrensede tjenester.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil understreke viktigheten av at alle barn skal ha et like godt tilbud uavhengig av hvor man er bosatt i landet. Erfaringsmessig viser det seg at dette er vanskelig å gjennomføre. Også etter reformen kan man vise til lokale og regionale forskjeller i tilbudet. Det er derfor viktig å tilrettelegge for en stadig utvikling og forbedring av tjenestetilbudet, selv om dette skjer i utakt rundt om i landet. Ulikhet kan aksepteres hvis det bidrar til forbedring for alle. Det er lite trolig at et velfungerende barnevern i en kommune vil gå på bekostning av tilbudet i en annen kommune. Derimot er det grunn til å anta at kommuner som kan vise til gode resultater, vil bli eksempler til etterfølgelse og dermed bidrar til å heve kvaliteten på det totale tilbudet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at ordningen med kommunale forsøk skal ha som mål å tilføre kunnskap og empiri som grunnlag for nyorganiseringer og endringer i offentlig sektor. Når resultatene av en forsøksordning viser så positive virkninger som vi ser i trondheimsforsøket, mener disse medlemmer at manglende videreføring av prosjektet er det samme som å undergrave selve motivet bak ordningen. Det er rimelig å legge til grunn at de erfaringer vi har fra Trondheim ikke er tilstrekkelig til å innføre en ny reform, men resultatene tilsier at man her er på rett vei. Disse burde derfor ha ført til en beslutning om å videreføre forsøket i Trondheim, samt utvide forsøksordningen til også å gjelde andre kommuner. På sikt vil man da kunne se om denne innretningen bør gjennomføres i hele landet.

Disse medlemmer vil på grunnlag av ovennevnte fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjenopprette og utvide forsøksordningen med lokalt ansvar for barnevernstjenesten, og tilrettelegge for at alle kommuner, enten på selvstendig grunnlag eller gjennom interkommunalt samarbeid, gis mulighet til å søke om å delta i et slikt forsøk."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til barnevernsreformen som ble vedtatt i 2003, hvor staten overtok ansvaret for de fylkeskommunale institusjonene fra 1. januar 2004. Disse medlemmer vil bemerke at det var en regjering sammensatt av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som innførte reformen, og den rød-grønne regjeringen har videreført den. Målet og hensikten med reformen var, som vi kan lese av merknadene, å sikre kvalitet, faglig nivå og økonomisk styring, samt å videreutvikle tjenestetilbudet.

Disse medlemmer har merket seg at reformen ikke helt fungerer etter intensjonen, verken når det gjelder økonomisk styring, likeverdig tilbud over hele landet eller bedring av samarbeidet med kommunene.

Disse medlemmer er derfor meget bekymret for at de mest sårbare barn og ungdommer det offentlige skal hjelpe, faktisk blir rammet av en reform som ikke fungerer ved for eksempel feil plassering og hyppige flyttinger.

Disse medlemmer slutter seg til at kommunene best kjenner til de lokale forhold og derfor også vet hva som er best for det enkelte barn. Det burde derfor være opplagt at de forslag til plassering som det kommunale barnevernet kommer med, burde etterkommes og ikke avvises av økonomiske grunner av Bufetat.

Disse medlemmer er av den oppfatning at hele barnevernet trenger en ny organisering, og at pengene bør følge det enkelte barn, ut fra de vurderinger det kommunale barnevernet gjør. Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for at pengene følger barnet i forbindelse med offentlig omsorgsovertagelse."

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å avvikle fylkesnemndene og overføre sakene som gjelder omsorgsovertagelse til det ordinære domsapparatet."