Vedlegg 5
Jeg viser til brev av 12.06.08 fra Næringskomiteen v/leder Ola Borten Moe vedr. Konkurransetilsynets oppfølging av melkesektoren.
I lov 5. mars 2004 nr. 12 konkurranseloven er det i § 3 gitt bestemmelser vedr. generelle unntak fra loven. Når det gjelder landbrukssektoren er det her fastsatt følgende:
"Kongen i statsråd skal ved forskrift fastsette de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken."
I konkurranseloven regulerer § 10 samarbeid mellom foretak og § 11 regulerer foretaks utnyttelse av dominerende stilling i markedet. Unntakene er nødvendige for å kunne gjennomføre Stortingets vedtak i landbrukspolitikken, som f.eks. muligheten til å gjennomføre målpris- og markedsreguleringsbestemmelsene for landbruket.
Med hjemmel i loven ble det fastsatt forskrift 23. april 2004 nr. 651 om unntak for samarbeid mv. innen landbruk og fiske. I § 2 i forskriften heter det:
"Konkurranseloven § 10 og § 11 kommer ikke til anvendelse på avtaler, beslutninger, samordnet opptreden mellom, eller ensidige handlinger foretatt av, primærprodusenter eller deres organisasjoner som er i samsvar med:
a) lov eller forskrift som regulerer produksjon eller omsetning av landbruks- og fiskeriprodukter, eller
b) avtale mellom staten og næringsorganisasjoner som regulerer produksjon eller omsetning av landbruks- og fiskeriprodukter.
Produksjon og omsetning skal i denne sammenheng også omfatte forskning og utvikling, foredling, distribusjon, markedsføring og andre tiltak for å bringe produktet frem til markedet."
Forskriften gir unntak fra konkurranselovens bestemmelser for reguleringer/tiltak innen landbrukssektoren, når disse er fastsatt i lov, forskrift eller næringsavtale (som Jordbruksavtalen).
Unntaket fra konkurranseloven bygger på unntaket i den foregående konkurranselov fra 1993. I den nye konkurranseloven fra 2004 tydeliggjøres bl.a. hvilken kompetanse som tillegges hhv. konkurranse- og landbruksmyndighet, jf. bestemmelsene i forskriften av 23. april 2004.
Markedsordningen for melk omfatter bl.a. regler om markedsregulators mottaks- og forsyningsplikt, regulering av Tine Råvare og prisutjevningsordningen. Mottaksplikten innebærer at markedsregulator (Tine BA) har mottaksplikt for melk fra landets melke-produsenter og i en viss utstrekning også plikt til å motta melk og meieriprodukter fra annen industri.
Forsyningsplikten innebærer at markedsregulator må levere melk til annen industri. For produksjon av faste produkter er forsyningsplikten uavkortet. For produksjon av konsummelk må annen industri i noen utstrekning også ha leveranser fra egne melkeprodusenter. Landbruksmyndighetene ved Statens landbruksforvaltning, kontrollerer at Tine Råvare selger melk til en og samme pris til alle aktører, både til andre aktører og Tines egen industri.
Fra 1.7.08 ble det gjort betydelige endringer i prisutjevningsordningen for melk for å legge ytterligere til rette for konkurranse i markedet for meierivarer. Endringene innebar bl.a. at på områder av foredling av meierivarer der Tine er dominerende aktør, får uavhengig industri fastsatt en lavere avgift eller et høyere tilskudd enn Tine. Dette innebærer at Tine, som dominerende aktør, er stilt overfor en strengere økonomisk akkord enn annen industri. Dette er i seg selv både et unikt, sterkt og virksomt konkurransepolitisk tiltak innenfor rammene av landbrukspolitikken. For en nærmere omtale viser jeg for øvrig til St. prp. nr. 77 (2006–2007), kap. 9.
Det er med tilfredshet at jeg mener å kunne konstatere at de omtalte endringene i høy grad har virket etter hensikten. Etter en lang periode med omfattende strid om utformingen av rammevilkårene for meierivareindustrien i Norge, ser det nå ut som om rammevilkårene er slik at industrien kan konsentrere seg om hovedoppgaven som er å produsere et mangfold av meierivarer på en effektiv måte innenfor avklarte næringspolitiske rammer.
Ut over den regulering og de bestemmelser som ivaretas av landbruksmyndighetene er det konkurransemyndighetene sitt ansvar å foreslå og fastsette lover og regler, samt kontrollere at foredlingen av meierivarer skjer i henhold til konkurranseregelverket, slik de har for markedene for andre sektorer både innenfor landbruket og ellers.