Brev fra Landbruks- og matdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 12. juni 2008

Ytterlige spm fra Høyres medlemmer i Næringskomiteen til St prp nr 69 (2007-2008) om jordbruksoppgjøret

Mener Regjeringen at årets oppgjør styrker strukturprofilen,og i så fall hvordan virker bruken av de ulike tiltakene i oppgjøretinn på dette?

Både i årets avtale, og i mine to foregående avtaler, er det lagt stor vekt på å styrke strukturprofilen i tilskuddsordningene. I årets avtale er den økte budsjettrammen i all hovedsak brukt til å øke tilskuddsatsene for de minste brukene/de første enhetene på alle foretak. For eksempel reduseres bunnfradraget, tilskuddene økes for de første dyrene pr bruk, driftstilskuddene økes osv. I tillegg er det omfordelt betydelige midler på kap. 1150 for å bidra til relativt lik inntektsøkning ved produksjon i ulik skala. Som en illustrasjon viser figur 1 styrkingen av strukturprofilen i husdyrtilskuddet til saueholdet etter gjeldende avtale, sammenlignet med avtalen som gjaldt da den rød-grønne regjeringen tok over.

Figur 1. Marginal tilskuddssats pr avlsdyr i saueholdet ved økende bruksstørrelse.

Virkningen av å øke tilskuddssatsene for de minste, er at inntektene fra tilskudd vokser avtagende med økende bruksstørrelse, slik totale produksjonskostnader pr produsert enhet gjør. Jeg antar at bakgrunnen for uttalelsene til Norsk Bonde- og Småbrukarlag under høringen var at en stor del av rammen i avtalen er finansiert med økte målpriser. Det vil gi økte prisinntekter, og inntektsøkningen som følger av det vil være proporsjonal med produksjonsvolumet. Strukturprofilen skal kompensere for skalaulemper på kostnadssiden. Skalaulempene er i særlig grad knyttet til de faste kostnadene/kapitalkostnadene og arbeidsforbruket. Det er bakgrunnen for at budsjettstøtten i årets avtale er økt for de minste brukene.

Ang. anslagene på isolert effekt av oppgjøret på forbrukerprisene

Beregningene i proposisjonen tar utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås seneste forbruksundersøkelse for husholdningenes utgifter per år etter vare- og tjenestegruppe. Samme undersøkelse danner basis for vekttall i konsumprisindeksen. Utgiftsandelen for matvarer er 10,2 % og til sammen er forbrukernes utgifter om lag 75 milliarder kroner inkl. merverdiavgift. Den isolerte effekten av jordbruksoppgjøret for matvareprisene samlet er målprisøkningene i oppgjøret sett i forhold til husholdningenes samlede utgifter til mat, og der merverdiavgift er tatt med i begge tilfeller. Beregningene for en familie med to voksne og to barn er gjennomført på tilsvarende måte.

Målprisøkningene i jordbruksoppgjøret gjelder for en definert vare og for et definert punkt i verdikjeden. Samlet omsetningsverdi for alle målprisvarer, målt ved målprispunktet og før prisøkningene i oppgjøret, er om lag 17,5 milliarder kroner (uten merverdiavgift). Differansen i forhold til forbrukernes utgifter i sluttmarkedet består av foredlings- og varekostnader og fortjeneste i matvareindustrien, kostnader og fortjeneste i omsetning og dagligvarehandel, samt en betydelig import av mange matvarer og også fisk og fiskevarer.

Slik det framgår foran, er beregningene i proposisjonen basert på at prisøkningene i jordbruksoppgjøret blir ført videre i industri- og handelsledd og ut i sluttmarkedet. Det er ikke tatt hensyn til evt. overveltningseffekter vertikalt i verdikjeden, eller horisontalt. Regjeringen ser liten grunn til, og har ikke forutsatt, at industri- og handelsledd skal øke sin fortjeneste ut over prisøkningene i avtalen.

Dersom matvarene samlet skulle øke opp mot 10 %, slik komiteen viser til at NHO Mat og drikke har antydet, ville det utgjøre om lag 7,5 milliarder kroner i økte forbruksutgifter - eller fire-fem ganger prisøkningene i jordbruksoppgjøret.