Vedlegg: Brev fra Landbruks- og matdepartementet v/statsråden til Stortinget, datert 15. mai 2008
Jeg viser til Dokument nr. 8:96 (2007-2008) fra fire representanter fra Høyre med forslag om å fjerne markedsreguleringen på svin.
Jeg vil først vektlegge at forslagsstillerne er enige i at markedsreguleringssystemene lenge har vært et sentralt virkemiddel i den norske landbrukspolitikken, og fortsatt vil være det i overskuelig framtid. Dette er i samsvar med Soria Moria-erklæringen som fastslår behovet for å videreføre markedsordningene og sikre samvirkets rolle som markedsregulator.
I forslaget er det vist til at erfaringene med avviklingen av markedsreguleringen for fjørfekjøtt (kylling) har vært meget gode. Produksjonen av kylling har økt kraftig, og etterspørselen har vært høy. Det blir videre vist til at det er paralleller mellom fjørfeproduksjon og svinekjøttproduksjon ved at det er forholdsvis enkelt å regulere produksjonen innenfor begrensede tidsperioder.
Jeg er enig i at utviklingen i produksjon og forbruk av norsk kylling har vært meget god. Men, årsaken til denne utviklingen er ikke knyttet til avviklingen av markedsordningen. Grunnlaget for økt produksjon og salg er forhold som bl.a. satsing på produktutvikling, forbruksvekst og økt oppmerksomhet om fjørfekjøtt som et ernæringsmessig sunt produkt. Veksten i konsumet av norsk kylling har gjort at avviklingen av markedsordningen for denne sektoren har vært relativt problemfri.
Hovedårsaken til avviklingen av markedsreguleringen for kylling var at produksjonen allerede i stor grad var styrt av kontrakter mellom primærprodusentene og markedsaktørene. Dette innebar at man i mindre grad hadde en reell mottaks- og forsyningsplikt som er basisen for markedsreguleringssystemene i Norge. Tilgang på livdyr til produksjonen og adgang til levering av de ferdig framfôrede kyllingene var regulert gjennom kontrakter mellom primærprodusentene og markedsaktørene.
Det var i begrenset grad salg av kylling fra tidligere markedsregulator, Prior Norge, til uavhengige aktører. Markedet var i stor grad delt slik at den enkelte aktør tok ansvar i forhold til sine leverandører og kunder. De ulike ledd i produksjonen av fjørfekjøtt var dermed i stor grad styrt gjennom en vertikalt integrert drift. Samlet tilbud av norsk kylling til forbruker ble dermed i stor grad styrt gjennom produksjonsregulering. Avvikling av markedsordningen ble dermed i betydelig grad en formalisering i forhold til noe som allerede var en reell situasjon.
Jeg vil understreke at vi for norsk svineproduksjon ikke har tilsvarende produksjons-regulering gjennom kontraktstyring som for norsk kyllingproduksjon. Nortura oppfyller bestemmelsene om mottaks- og forsyningsplikt som markedsregulator for svinekjøtt. Nortura har en markedsandel for svin på slakteleddet på 70 pst., mens andelen i sluttmarkedet ligger på om lag 50 pst.
Jeg vil også vise til at det før avreguleringen av kyllingsektoren kun var om lag 500 foretak med denne produksjonen, og at foretakene i hovedsak var samlet i noen få fylker. For gris har vi nær 3.000 produsenter med en fordeling over hele landet. I tillegg kommer at tidsperioden for å endre produksjonsomfanget i svineholdet er betydelig lenger enn for kylling.
Jeg vil videre framheve at det viktigste tiltaket som markedsregulator gjennomfører, er den løpende prisfastsettingen, som er hovedvirkemidlet for å unngå overskuddssituasjoner. Markedsreguleringen skal kun være et virkemiddel for å håndtere temporære overskudd. Det er derfor viktig at vi fortsatt har en markedsregulator med prisnoteringsansvar og at markedsregulator er en operativ aktør i den løpende varestrømmen i verdikjeden for landbruksvarer. Dette er viktig for norsk svinehold, mens det ikke var av samme betydning for den kontraktstyrte kyllingproduksjonen.
Jeg vil i denne sammenheng vise til at etter bestemmelsene i Jordbruksavtalen har jordbruket selv det økonomiske ansvaret knyttet til overproduksjon av jordbruksvarer. Dette innebærer at jordbruket bærer pristap ved overproduksjon og innbetaler omsetningsavgift for å dekke reguleringstiltak. Svineproduksjon har i hovedsak sin inntekt knyttet til prisuttak i markedet. Det er derfor viktig at det gjennom prisnoteringer og eventuelle reguleringstiltak er mulig å stabilisere prisene til produsentene mest mulig i samsvar med Stortingets vedtak om landbrukspolitikken. Markedsreguleringen har også flere formål knyttet til både produsent- og forbrukerinteresser.
Forslagsstillerne viser også til at bl.a. landbruksavtalen i WTO er under reforhandling, og at det vil være framtidsrettet å ta grep nå. Jeg vil vise til at situasjonen omkring et mulig forhandlingsresultat i WTO fortsatt er usikker. Departementet er enig i at et gjennombrudd i disse forhandlingene vil kunne endre grunnlaget for vår landbrukspolitikk på viktige områder.
Det er samtidig regjeringens klare ambisjon at det skal være mulig å utøve en ambisiøs og god nasjonal landbrukspolitikk også etter at forhandlingene er sluttført. Det er liten grunn til å utforme en ny landbrukspolitikk basert på antakelser om et eventuelt resultat i WTO. Det er derfor mest fornuftig at grunnlaget for en landbrukspolitikk etter en ny WTO-avtale, utformes når vi vet hvilke rammer vi har å forholde oss til. Landbruks- og matdepartementet arbeider kontinuerlig med disse spørsmålene.
Jeg vil imidlertid også vise til at Norge i henhold til gjeldende WTO-avtale, er forpliktet til ikke å ha en høyere AMS ("gul støtte") enn 11 449 mill. kroner. For Norge utgjør den beregnede "markedsprisstøtten" det vesentligste av dette, dvs. volum multiplisert med forskjellen mellom administrert pris (målpris) og en fast eksternpris fra 1986-88. Med den kostnadsutviklingen vi nå ser er det behov for visse endringer i pris- og markedssystemene for å legge til rette for prisøkninger, samtidig som Norge overholder sine forpliktelser iht. WTO-avtalen. Ut fra disse forholdene tar departementet nå initiativ til å gjennomføre utredninger som omfatter alle markedsordningene for kjøtt og egg, og som altså ikke bare er begrenset til svineholdet.
Ved årets jordbruksoppgjør har Statens forhandlingsutvalg foreslått at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal sammenstille eksisterende vurderinger og utrede mulige reformer i markedsordningene for kjøtt og egg, bl.a. med sikte på en mer fleksibel prisdannelse og redusert AMS. Samtidig må det gjøres en avveining i forhold til behov og muligheter for tiltak som kan bidra til stabilitet i prisdannelsen i gitte situasjoner. Ulike løsningsmodeller og konsekvenser for jordbruksforhandlingene skal vurderes. Mandatet for arbeidet skal drøftes nærmere i årets jordbruksforhandlinger. Eventuelle endringer i markedsordningene er forutsatt gjennomført fra 1. juli 2009.
Ved årets jordbruksoppgjør har videre Jordbrukets forhandlingsutvalg i sitt krav foreslått at det fra 1. januar 2009 ikke lenger skal være mulig å gjennomføre markedsregulerende tiltak (avsetningstiltak) for sau-, purke- og rånekjøtt, finansiert med omsetningsavgift. Omsetningsavgiften for dette kjøttet skal fra det tidspunktet ikke settes høyere enn kostnadene ved å finansiere opplysningsvirksomhet og faglige tiltak. Jeg vil vise til at Statens forhandlingsutvalg har sagt seg enig i at disse produktene tas ut av markedsreguleringen og at de kvantaene dette omfatter da ikke lenger vil nyte godt av målpris- og markedsreguleringen og dermed kan tas ut av notifisert AMS fra 2009.
De foreslåtte tiltakene over viser at Landbruks- og matdepartementet under min ledelse har en offensiv tilnærming til å utvikle norsk landbrukspolitikk, samtidig som jeg vektlegger å videreføre en sikkerhet for stabile priser til produsentene, mest mulig i samsvar med Stortingets vedtak om landbrukspolitikken.
Min hovedkonklusjon er derfor at det ikke bør gjennomføres en avvikling av markedsreguleringen for all norsk svineproduksjon. Jeg vil gjennom Stortingsproposisjonen om årets jordbruksoppgjør komme tilbake til Stortinget vedrørende eventuelle reformer i markedsordningene for kjøtt og egg.