Vedlegg: Brev fra Samferdselsdepartementet v/statsråden tilarbeids- og sosialkomiteen, datert 20. mai 2008
Jeg viser til brev av 2. april 2008 fra Arbeids- og sosialkomiteen til arbeids- og inkluderingsministeren om merknader til representantforslag nr. 85 (2007–2008) om nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet i TT-ordningen. Brevet er videresendt til samferdselsministeren.
I ovennevnte representantforslag foreslås det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2008:
Utarbeidet nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet for TT-transport.
Fremmet en finansieringsordning som sikrer TT-transport i tråd med de nasjonale retningslinjene.
Jeg forstår det videre slik at forslagsstillerne anbefaler å overføre ansvaret for ordningen med TT-transport fra fylkeskommunene til NAV (Arbeids- og velferdsetaten).
Ovennevnte forslag berøre Samferdselsdepartement som ansvarlig for dagens veiledende retningslinjer for TT-transport, Arbeids- og inkluderingsdepartementet som ansvarlig for Arbeids- og velferdsetaten og Kommunal- og regionaldepartementet som ansvarlig for helheten i kommuneopplegget i statsbudsjettet. Barne- og likestillingsdepartementet har samordningsansvaret for statens politikk overfor de funksjonshemmede. Vurderingene i dette brevet er derfor utarbeidet i samarbeid med disse departementene.
Som kjent har fylkeskommunene ansvar for lokal kollektivtransport. Som en del av dette ansvaret skal fylkeskommunene tilby ordninger med tilrettelagt transport (TT) for personer som av ulike årsaker ikke kan bruke ordinære kollektive transportmidler. Hvordan den enkelte fylkeskommune organiserer transporten, og i hvilket omfang brukerne får reise, varierer mellom fylkene. Mao. varierer omfanget og kvaliteten på TT-transporten mellom fylkeskommunene, på samme måte som den ordinære kollektivtransporten.
I rundskriv N-4/97 fra Samferdselsdepartementet er det utarbeidet veiledende retningslinjer for TT-ordningen, der kriterier for brukergodkjenning, tilbudets innhold og selve saksbehandlingen er trukket opp. De anbefalinger som gis i de veiledende retningslinjene ligger i hovedsak til grunn for retningslinjene som gjelder for TT-ordningen i fylkeskommunene.
Bindende nasjonale retningslinjer vil bidra til større likebehandling enn dagens veiledende retningslinjer. På den annen side vil slike retningslinjer ha både økonomiske og administrative konsekvenser. I lys av anmodningsvedtaket i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 259 (2002–2003), ble derfor spørsmålet om å utarbeide nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet for TT-transporten vurdert av en tverrdepartemental arbeidsgruppe.
Denne arbeidsgruppen vurderte det til å være både juridiske, praktiske og likhetsmessige problemer knyttet til å utforme bindende nasjonale retningslinjer for TT-ordningen. Det ble videre pekt på at nasjonale standard (minstestandarder eller absolutte standarder), som ikke innbærer at noen får et dårligere tilbud vil ha betydelige budsjettmessige konsekvenser. I rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen er det angitt at dersom en legger til grunn en gjennomsnittlig ytelse tilsvarende i Oslo - som antas å ha den beste TT-ordning, ville det ha medført at de nasjonale utgiftene til TT-transport ville ha økt fra 381 mill. kroner til 1,4 mrd. kroner målt i 2004-kroner. Anslaget er grovt og fra noe tid tilbake. Det indikerer likevel at det må påregnes betydelige merutgifter dersom det skal etableres en nasjonal standard som innebærer at en hever standarden til Oslo-nivå.
Gruppen drøftet for øvrig ulike modeller for forvaltning av TT-ordningen, herunder i statlig modell (som en del av folketrygden) og fylkeskommunal modell (som en del av den ordinære kollektivtrafikken) og en blandingsmodell (både som en del av folketrygden og den ordinære kollektivtrafikken). Herunder ble det bla. påpekt at nasjonale retningslinjer, for en ordning i regi av fylkeskommunene vil innebære et brudd med prinsippet om at det er fylkeskommunene som selv bestemmer omfanget og kvaliteten på kollektivtransporttilbudet, med unntak av skoleskyssordningen og noen felles nasjonale rabattordninger. I forhold til en statlig modell ble det pekt på at den ville kunne redusere incitamentene for fylkeskommunene til å arbeide med universell utforming fordi gevinstene ved redusert bruk av TT-transport da vil tilfalle staten, samt at en slik modell trolig vil gjøre lokale tilpasninger vanskeligere.
Det er argumenter både for og i mot innføring av nasjonale retningslinjer for TT-transport.
Det er særlig mht. likebehandling at en rettighetsbasert ordning vil være mer forutsigbar for brukerne enn dagens budsjettstyrte ordning i regi av fylkeskommunene.
På den annen side vil innføring av bindende nasjonale retningslinjer, som ikke innbærer svekkelse av tilbudet for noen grupper, medføre betydelige merkostnader. Dersom man skal begrense de budsjettmessige konsekvensene og sette nasjonale standarder som er lavere enn det som er tilfelle i noen av fylkeskommunene vil en mulig konsekvens være at brukerne i deler av landet vil kunne få et svekket tilbud fordi fylkeskommunen tilpasser seg til en nasjonal standard. I tillegg til de budsjettmessige utfordringene forbundet med en slik omlegging, må det også påregnes betydelige praktiske og administrative konsekvenser uavhengig av hvilket forvaltningsnivå som skal ha ansvaret for ordningen. Det ville derfor uansett ikke vært mulig å presentere et realistisk opplegg for nasjonale retningslinjer for TT-transport med tilhørende opplegg for finansiering, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2008.
Dette betyr ikke at jeg ikke mener at det er behov for å gjennomføre tiltak for å bedre tilgjengeligheten i transportsektoren. Regjeringen arbeider for å bedre mobiliteten til befolkningen, spesielt gjennom tiltak som generelt bedrer tilgjengeligheten til transportsektoren.
Det er allerede gjort en del på dette området. Jeg vil spesielt vise til at den del av den tilrettelagte transporten som er knyttet til arbeids- og utdanningsreiser i budsjettet for 2008 ble gjort om til en landsomfattende forsøksordning, uavhengig av lokale prioriteringer. Jeg vil også vise til arbeidet med å følge opp BRA-programmet og Syseutvalgets lovforslag i NOU 2005:8. Mht. sistnevnte vises til at Regjeringen 4. april i år la frem Ot. prp. nr. 44. Dette arbeidet vil over tid bidra til bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede i den ordinære kollektivtransporten, og dermed bedre mulighetene for at personer med nedsatt funksjonsevne kan benytte ordinær kollektivtransport.
Til sist vil jeg også vise til arbeidet for å legge til rette for et bedre kollektivtransportilbud i distriktene. Det vises spesielt til bevilgningen på 20 mill. kroner i budsjettet for 2008, for å etablere en tilskuddsordning for å prøve ut ulike modeller for å organisere kollektivtransporten i distriktene, samt utforming av veileder om kollektivtransport i distriktene våren 2007. Det fokuseres på tiltak for å etablere gode og sammenhengende transportløsninger. Siktemålet med dette arbeidet er å bedre transportilbudet for de grupper som har liten eller ingen tilgang til bil, herunder eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Bla. er utprøving av ulike ordninger med bestillingstransport, fra dør til dør eller til nærmeste knutepunkt, en viktig del av dette arbeidet. Dette er en transportordning som er spesielt velegnet for personer med forflytningsproblemer, og kan hvis den blir tilstrekkelig utbygd, øke den delen av kollektivtilbudet som er velegnet for personer med forflytningsproblemer, samtidig som det generelle kollektivtilbudet øker. En slik ordning vil være mer kostnadseffektive enn ordinær og individuell TT-transport med drosje, men vil ikke kunne erstatte den fullt ut. Det arbeides videre med sikte på forsterking både av bestillingrute-tilbudet og en utvikling av TT-ordningen for de som ikke kan gjøre seg nytte av et bestillingstilbud. Regjeringen vil komme tilbake til dette i de kommende budsjetter.