3. Muligheter for å rekruttere arbeidskraft fra utlandet
Globalisering kan ses på som en prosess der verden knyttes tettere sammen ved en stadig raskere og mer omfattende flyt av informasjon, varer, tjenester, kapital og personer. Bedre kommunikasjonsmuligheter, både gjennom tele- og datakommunikasjon og lettere adgang til å forflytte seg over landegrensene, påvirker både mulighetene og behovet for arbeidsmigrasjon. Veksten i multinasjonale konserner har medført et økende antall arbeidstakere som forflytter seg over landegrenser innenfor samme konsern.
Globalisering øker mulighetene både til å flytte personer og å flytte virksomheter. Å flytte virksomheter er lettest innenfor vareproduksjon, mens man ved tjenesteproduksjon oftere er nødt til å flytte menneskene. Men også her har den teknologiske utviklingen ført til at muligheten for fjernarbeid har økt kraftig.
Graden av internasjonalisering og dermed mobilitet er ikke like stor i alle markeder. Generelt er den internasjonale mobiliteten i arbeidsmarkedene mindre enn i kapital- og produktmarkedene. Det skyldes blant annet at globale arbeidsvandringer fortsatt er sterkt regulert. Nedbygging av slike hindringer, som blant annet har funnet sted innenfor EØS/EFTA-arbeidsmarkedet, vil derfor ha stor betydning for migrasjonen. Samtidig er det grunn til å anta at de fleste vil ønske å forbli i kjente sosiale og kulturelle omgivelser selv om det legges bedre til rette for å ta arbeid i andre land.
Migrasjonsstrømmene avhenger ikke bare av de barrierene som finnes, men også av mange andre faktorer som for eksempel økonomisk og sosial utvikling og utjevning mellom land. Økende utdanningsnivå i mange land, generelt bedre språkkunnskaper og høyere kunnskap om andre land, vil kunne føre til at flere personer ser mulighetene til å forbedre sine livsbetingelser gjennom internasjonal mobilitet.
Komiteen viser til EU-kommisjonens melding fra høsten 2006 om de demografiske utfordringene i Europa, og til forventningene om at den samlede befolkningen i EU vil bli noe mindre og at gjennomsnittsalderen vil øke betydelig. Komiteen viser til at dette i hovedsak skyldes at fødselsraten i EU-landene er lav, at mange snart vil bli alderspensjonister, at det blir en sterk økning i antall eldre over 80 år og at det er en økende nettoinnvandring fra tredjeland til EU-landene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil bemerke at det finnes et stort utviklingspotensial i migrasjon. Europa trenger arbeidskraft, og mennesker kommer hit med kunnskap og kompetanse, samtidig som de fører ressurser tilbake til hjemlandet. Flertallet mener arbeidsmigrasjon skaper positive drivkrefter, og at migrasjonspolitikk, handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk kan sees i en positiv sammenheng. Flertallet vil også peke på at arbeidsmigrasjon og utvikling henger sammen, og både opprinnelsesland og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent med kontrollert migrasjon. Flertallet vil imidlertid peke på utfordringen med å unngå tapet av den kompetansen som fattige land sårt trenger.
Flertallet mener det er viktig at arbeidskraft med høyere utdanning lettere kan få tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Det norske behovet og den enkeltes ønske må balanseres mot behovet tredjeland har for å beholde egen utdannet arbeidskraft. Flertallet mener at i den grad norske myndigheter og norske virksomheter, private og statlige, fører en aktiv rekrutteringspolitikk overfor aktuelle arbeidstakergrupperinger i tredjeland, må det bilateralt inngås avtale om kompensatoriske ordninger. Flertallet mener dette er nødvendig for å unngå "hjerneflukt" som vil tappe tredjeland for arbeidskraft som er avgjørende for å skape grunnlag for vekst og utvikling i disse landene. Flertallet minner også om at det er hjemlandet som har tatt de økonomiske belastningene med å utdanne arbeidskraften. Flertallet vil understreke at slike bilaterale avtaler kan medvirke til at det internasjonalt blir etablert ordninger som kan sikre tredjeland mot intellektuell utarming.
Flertallet viser til at en kompensasjonsordning overfor avsenderlandet for hjerneflukt vil kunne være viktig i fremtiden. Flertallet viser i den forbindelse til den varslede migrasjonsmeldingen fra utviklingsministeren og mener det er naturlig at utredning av en ev. kompensasjonsordning omtales der.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, antar at høyt utdannet arbeidskraft og personer som velger en akademisk karriere og som ønsker seg til Norge, legger vekt på det norske samfunns fortrinn i sine vurderinger. Små lønnsforskjeller og et samfunn med generelt høyt utdanningsnivå er fortrinn som dette flertallet mener må framheves og tas vare på. I den grad norske myndigheter trenger å føre en aktiv rekrutteringspolitikk overfor personer med høy utdanning, må det norske solidariske velferdssamfunnet med små forskjeller framheves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenige i at Europa på lengre sikt trenger generell arbeidsinnvandring fra tredjeland.
Disse medlemmer vil vise til at mye av den tidlige arbeidsinnvandringen fra ikke-vestlige land som Tyrkia og Marokko har vist seg å være et rent tapsprosjekt for Europa. I 1955 inngikk Vest-Tyskland en avtale med Italia om å la italienske arbeidere jobbe midlertidig som såkalte gjestearbeidere ("Gastarbeiter"). Avtalen ble raskt en suksess, og vesttyske myndigheter bestemte seg for å utvide avtalen til å også gjelde andre land. Tilsvarende avtaler ble inngått med Spania og Hellas i 1960, Tyrkia (1961), Marokko (1963), Portugal (1964), Tunisia (1965) og Jugoslavia (1968). Tyskland var langt ifra det eneste landet som hadde slike ordninger for gjestearbeidere, blant annet Nederland og Danmark rekrutterte et stort antall gjestearbeidere først fra Spania og Italia, og noen år senere fra Tyrkia og Marokko. Tyskland, Nederland og Danmark avviklet gjestearbeiderordningen etter oljekrisen i 1973. Et par år tidligere, i 1970, hadde Danmark innført en såkalt innvandringsstopp overfor land som ikke inngikk i ordningen. Frem til 1973 hadde en stor andel av gjestearbeiderne flyttet frem og tilbake mellom hjemlandet og Europa i det som da ble beskrevet som et "sirkulært flyttemønster", og man forventet derfor at de aller fleste gjestearbeiderne skulle flytte tilbake til hjemlandet når gjestearbeiderordningen opphørte. Imidlertid var det det motsatte som skjedde. Mens mange gjestearbeidere tidligere hadde ektefelle og barn i hjemland som Tyrkia og Marokko, ble disse nå hentet til Europa, slik at man etter 1973 opplevde en dramatisk vekst i det som raskt ble en permanent ikke-vestlig innvandrerbefolkning.
Disse medlemmer vil påpeke at det i en altomfattende sosialdemokratisk stat kan være et stort gap mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Arbeidskraftsimport som i en kort periode var lønnsom for en liten bedrift, kan innenfor rammene av velferdsstaten i neste omgang påføre skattebetalerne enorme utgifter til uføretrygd og sosialhjelp. Disse medlemmer mener at de norske velferdsordningene og rettssystemet må endres på sikt slik at innvandrere gis sterkere integreringsincentiver, og at det bør bli bedre samsvar mellom arbeidsinnvandring som er bedriftsøkonomisk lønnsom og samfunnsøkonomisk lønnsom. Disse medlemmer mener at tjenesteimport kan være et godt alternativ til arbeidsinnvandring, og at økt frihandel kan redusere innvandringspresset mot den vestlige verden.
Komiteen viser til komiteens enstemmige Innst. S. nr. 182 (2007–2008) jf. Dokument nr. 8:91 (2007–2008), hvor Regjeringen ble bedt om å vurdere om det er riktig å igangsette en prosess for å belyse Norges utfordringer når det gjelder en helhetlig migrasjonspolitikk i lys av utviklingen i Europa. Komiteen viser til Stortingets behandling av saken 8. april 2008, og er glad for at arbeids- og inkluderingsministeren bekreftet at han vil komme tilbake til Stortinget med en egen migrasjonsmelding.
Meldingen påpeker at det er helt avgjørende for om arbeidstakere i andre land vurderer det som aktuelt å søke arbeid i Norge, at det er arbeid å få og at det lønnes godt. Men også andre forhold har betydning.
Norge har flere konkurransefortrinn i et internasjonalt arbeidsmarked, som for eksempel et familievennlig og velorganisert arbeidsliv, gode jobbmuligheter for ektefelle, gode offentlige velferdsgoder, trygghet og nærhet til natur. FN rangerer Norge som et av verdens beste land å bo i. Det er flere forhold som samlet sett bidrar til at Norge kommer godt ut, blant annet et høyt bruttonasjonalprodukt pr. innbygger, lav arbeidsledighet, lav kriminalitet og en lav andel av befolkningen under fattigdomsgrensen, høyere grad av likestilling mellom kjønnene enn i mange andre land og relativt god tilgang på velferdstjenester som for eksempel helsetjenester.
Kunnskapen om våre konkurransefortrinn vil kunne være av stor betydning for våre muligheter til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. På den annen side er Norge et geografisk sett perifert land med et språk få bruker. En sammenpresset lønnsstruktur i Norge vil også bety at enkelte høyt utdannete grupper kan tjene mer i en del andre land enn her i Norge.
Nasjonale barrierer for mobilitet, eksempelvis gjennom de kravene som norske myndigheter stiller for at utlendinger skal kunne komme til Norge for å arbeide, og hvor lett det er å få innpass og bli en del av samfunnet, vil kunne påvirke Norges attraktivitet som innvandringsland. Utformingen av regelverk og saksbehandling ved innreise, som først og fremst er relevant for tredjelandsinnvandrere, kan også ha betydning.
Også de generelle livsvilkårene for innvandrere og deres etterkommere, herunder integreringspolitikken, har betydning for vår evne til å tiltrekke oss den arbeidskraften vi har behov for. Det fordrer en integreringspolitikk som legger til rette for at de arbeidsinnvandrerne som ønsker å bli her, får samme muligheter som befolkningen for øvrig. Den norske befolkningens holdninger til innvandring og mangfold kan også påvirke utlendingers ønske om å bosette seg i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i de senere år er gjort en rekke grep for å legge til rette for økt arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen Bondevik II i 2002 og 2003 iverksatte en rekke tiltak som gjorde det lettere å øke arbeidsinnvandringen til Norge. Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen fra 2008 har satt i verk flere forenklingstiltak ved rekruttering av faglært arbeidskraft fra tredjeland.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, erkjenner at behovet for arbeidskraft vil variere over tid og er fornøyd med at den nylig vedtatte utlendingsloven er utformet som et rammeverk hvor hovedprinsippene for arbeidsinnvandring nedfelles direkte i loven, og at en utdypende forskriftsendring forutsettes å lette tilpassingen til raske endringer i arbeidsmarkedet. Flertallet viser til partienes respektive merknader i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) Utlendingsloven.
Flertallet viser til at det er en rekke faktorer som påvirker Norges muligheter til å tiltrekke seg arbeidskraft fra utlandet. Individuelle faktorer som familieforhold, personlig nettverk, jobbmuligheter og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene. Flertallet er likevel kjent med at det på mange områder har vært for store barrierer som har vanskeliggjort tilværelsen for arbeidsinnvandrerne. Flertallet vil peke på faktiske forhold som strenge regler, for lang saksgang, for komplisert regelverk og liten fleksibilitet i håndteringen av regelverket. Flertallet er tilfreds med at Regjeringen nå tar tak i en rekke relevante problemstillinger og mener at de foreslåtte tiltakene vil gjøre det lettere for næringslivet å tiltrekke seg nødvendig arbeidskraft. Flertallet er enig i at det samlet sett er liten grunn til å vente at mulighetene for å rekruttere arbeidskraft i det europeiske markedet vil svekkes drastisk de nærmeste år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er kjent med at arbeidsgiverne ikke alltid får tak i den arbeidskraften det er størst behov for. Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt for kompetansen. Disse medlemmer viser til at den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge gjør landet lite attraktivt for de velutdannede. Disse medlemmer mener Regjeringen må ta denne problemstillingen på alvor dersom Norge i fremtiden skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdsstaten til å bli en kunnskapsnasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å legge vekt på rekruttering av arbeidskraft med høyere kompetanse. Det har lenge vært mangel på arbeidskraft i store deler av norsk arbeidsliv, og disse medlemmer mener det er viktig at Regjeringen evner å profilere Norge og norske arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at Norge er i en situasjon med mangel på høyt kvalifisert arbeidskraft. Disse medlemmer mener derfor at utenlandske studenter som har fullført høyere utdanning i Norge, bør få rett til arbeidstillatelse i inntil 5 år. Disse medlemmer mener en slik ordning vil være positiv både for Norge og for studenten. Studenten vil få mulighet til å øke sin kompetanse og arbeidserfaring. Ordningen vil dessuten fungere som et incentiv for å fullføre studiene.
Disse medlemmer mener at det må utvikles en mer aktiv politikk for å tiltrekke svært høyt kompetent arbeidskraft og studenter på doktorgradsnivå til Norge. Det må utarbeides en egen nasjonal strategi for dette, samt at det er viktig at det utvikles systematisk kunnskap om Norges status i det internasjonale arbeidsmarkedet.
I dag er det slik at Norge ofte taper i konkurransen i forhold til land som Canada og Storbritannia, til tross for at Norge årlig kåres til ett av verdens beste land å bo i. Disse medlemmer viser til at Norge har en spesialistkvote for å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er på 5 000 personer. Det er et tankekors at Norge frem til oktober 2006 har rekruttert kun 1 542 spesialister. Disse medlemmer mener at det må drives oppsøkende virksomhet utenfor landets grenser i større grad enn i dag, med informasjon om muligheten for arbeid og studier i Norge, og forskningsinstitusjonene må styrkes for å tiltrekke seg flere utenlandske forskere. Disse medlemmer viser til forslag under pkt. 6.2.2 med forslag om en nasjonal strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i kapittel 5.2.2 om at arbeidsgivere som ønsker å rekruttere utenlands, må stå for markedsføringen av dette selv.