1. Arbeidsinnvandring – omfang og utvikling
Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser i meldingen til at arbeidsinnvandrere har arbeid som grunnlag for oppholdet, mens andre innvandrere har familietilknytning, behov for beskyttelse, humanitære forhold eller utdanning som grunnlag.
I meldingen brukes begrepet arbeidsinnvandrere både om de som flytter til Norge for å arbeide, og om de som er her på kortvarige oppdrag. Ut fra definisjonen vil sysselsettingen blant arbeidsinnvandrerne være meget høy i begynnelsen av oppholdet. For de som velger å bli her over lengre tid, vil den langsiktige tilknytningen til arbeidslivet være avhengig av mange faktorer, blant annet hva slags arbeid de rekrutteres til, strukturelle endringer i arbeidslivet, økonomiske konjunkturer, innvandrernes utdanningsbakgrunn og generelle tilpasningsevner og vår evne til å inkludere dem i samfunnet.
Innvandringen til Norge har variert fra år til år. Det gjelder både for arbeidsinnvandring og for innvandring med grunnlag i behov for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Nettoinnvandringen i 2006 og 2007 var henholdsvis 23 700 og 39 700 personer. Dette er de høyeste nettoinnvandringstallene som noensinne er registrert. Det er innflyttingen til Norge som øker. 61 800 flyttet til landet i 2007 mot 45 800 i 2006. De høye innvandringstallene må blant annet ses i sammenheng med sterk etterspørsel etter arbeidskraft.
Ved inngangen til 2007 var det 415 000 innvandrere og etterkommere etter innvandrere i Norge, noe som tilsvarer 8,9 pst. av befolkningen. Av disse var 341 800 innvandrere og 73 500 etterkommere.
De aller fleste arbeidsinnvandrerne i Norge kommer fra nærområdene, spesielt fra de andre nordiske landene, Polen og de baltiske landene. Om lag ni av ti tillatelser til arbeidsinnvandrere blir gitt til personer fra EØS/EFTA-området, mens hver tiende arbeidstillatelse blir gitt til borgere av tredjeland, dvs. land utenfor EØS/EFTA-området. Langt de fleste er menn. I disse tallene er nordiske borgere ikke med, ettersom de ikke behøver noen tillatelse. I fjerde kvartal 2006 var vel 181 000 lønnstakere med utenlandsk bakgrunn sysselsatte og registrert bosatte i Norge, hvorav 33 500 hadde nordisk bakgrunn. I tillegg kommer vel 51 000 lønnstakere som ikke var registrert bosatte i Norge, hvorav i overkant av 20 000 hadde nordisk bakgrunn.
Arbeidsinnvandrere er særlig brukt i landbruket, i bygg og anlegg, i industrien og i hotell og restaurant.
De fleste arbeidsinnvandrere bosetter seg ikke, men er i landet i mindre enn seks måneder. Mange av disse kommer tilbake året etter. Erfaringen fra første halvdel av 1990-tallet er at mer enn 2/3 av de arbeidsinnvandrerne som bosetter seg i Norge, reiser ut av landet innen ti år.
Arbeidsinnvandrere har høy yrkesdeltakelse. Lønnsveksten for gruppen nyankomne arbeidsinnvandrere har gjennomgående vært noe lavere enn lønnsveksten for alle arbeidstakere. Lønnsnivået ser ut til å variere mye. En ikke ubetydelig andel oppgir å være betalt under tarifflønn. Bruken av velferdsytelser blant arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene er lavere enn for gjennomsnittet av nyankomne innvandrere.
Arbeidsmigrasjon er ikke et nytt fenomen. Et felles nordisk arbeidsmarked siden 1954 har bidratt til å øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedene i Norden. Også i et lengre historisk perspektiv har Norge opplevd arbeidsmigrasjon, særlig i samband med den store utvandringen til Nord-Amerika. De første gruppene av pakistanske, tyrkiske, indiske og nordafrikanske arbeidsinnvandrere kom på slutten av 1960-tallet. EØS-avtalen fra 1994 gjorde Norge til en del av et stort område med fri bevegelse av arbeidskraft. Enklere regler for arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området siden begynnelsen av inneværende tiår har også økt arbeidsinnvandringen fra disse landene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til at arbeidsinnvandringen til Norge har økt betraktelig de siste årene. Komiteen er kjent med at dette har bidratt til å dempe presset i norsk økonomi og derved også forlenge den sterke konjunkturoppgangen landet har hatt den senere tid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig med Regjeringen i at både Norge og Europa de nærmeste årene kommer til å trenge arbeidskraft, og at dette er en utfordring for både bedrifter og offentlig sektor.
Flertallet mener at det samtidig er et behov for en langsiktig strategi for å bygge opp og beholde god norsk kompetanse innenfor eksempelvis byggebransjen og andre bransjer hvor det er særlig stor tilstrømming av arbeidsinnvandrere, for å sikre stabilitet også i perioder hvor tilstrømmingen av arbeidsinnvandrere er mindre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at det er viktig å få satt i verk forslagene som er lagt frem i meldingen så raskt som mulig. Flertallet viser til at enkelte tiltak, som for eksempel overgangsordningene relatert til EØS og forslag knyttet til nordområdene, kan iverksettes tidligere enn 1. januar 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at iverksetting av forslagene som er lagt fram i meldingen må skje på et tidligere tidspunkt enn 1. januar 2010, slik det er blitt antydet. I tillegg mener disse medlemmer det er mulig å legge til rette for forsøk når det gjelder enkelte av forslagene. Dette vil kunne fremskynde nødvendige endringer så raskt som mulig. Disse medlemmer viser til forslag under punkt 6.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener på prinsipielt grunnlag at det ideelt sett burde være en friest mulig bevegelse over landegrensene av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.
Den norske velferdsstaten er etter disse medlemmers mening en enorm utfordring med hensyn til migrasjon og global folkeforflytning, og utgjør en viktig forskjell mellom for eksempel Dubai og Norge på arbeidsinnvandringsområdet. Disse medlemmer viser til at den altomfattende velferdsstaten gjør at arbeidskraftsimport som kan være lønnsom for en enkeltbedrift, kan være et tapsprosjekt for skattebetalerne. Dette kan for eksempel skje dersom en arbeidsinnvandrer mister jobben, og ender opp med å leve på norske sosiale ordninger resten av livet.
Disse medlemmer ønsker å se nærmere på hvorvidt det finnes noen løsninger som gjør at det kan bli bedre samsvar mellom hva som lønner seg for enkeltbedriften, og hva som lønner seg for skattebetalerne. Disse medlemmer ser at Regjeringens forslag til inntektskriterium kurerer noen av de verste symptomene i dagens system, men disse medlemmer ønsker i utgangspunktet et system som tar problemet ved roten.
Disse medlemmer viser til at prismekanismen kan brukes for å sikre at arbeidsinnvandring som er bedriftsøkonomisk lønnsom, alltid også vil være samfunnsøkonomisk lønnsom innenfor velferdsstatens rammer, hvis man krever at arbeidsgiveren må dekke enhver fremtidig bruk av velferdsordninger knyttet til arbeidsinnvandreren og dennes familie. Disse medlemmer ser at de fleste bedrifter vil ha problemer med å garantere for enhver potensiell fremtidig bruk av offentlige velferdsordninger knyttet til sine arbeidstagere fra tredjeland, men antar at forsikringsselskapene vil kunne stille opp slik at den enkelte arbeidsgiver kan forsikre seg mot en slik risiko. En viktig forutsetning for ordningen er at arbeidsinnvandrere fra tredjeland avskjæres fra muligheten til å kunne opparbeide seg permanent opphold i Norge, slik disse medlemmer gjorde i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) til Ot.prp. nr. 75 (2006–2007). Disse medlemmer ser at forslaget om helt ny arbeidsinnvandringsordning må sees i sammenheng med disse medlemmers øvrige innvandringspolitikk, særlig på asylområdet, slik denne politikken fremkommer i Innst. O. nr. 42 (2007–2008).
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en arbeidsinnvandringsordning overfor tredjeland der arbeidsgiver overtar ethvert nåværende og fremtidig finansielt ansvar fra staten knyttet til arbeidsinnvandrers bruk av norske velferdsordninger."
Disse medlemmer vil i resten av innstillingen ta utgangspunkt i dagens ordning og Regjeringens konkrete endringsforslag.
Disse medlemmer reagerer på at de første gruppene av pakistanske, tyrkiske, indiske og nordafrikanske innvandrere som kom til Norge på slutten av 1960-tallet omtales som "arbeidsinnvandrere". Disse medlemmer viser til at Norge i motsetning til Tyskland, Nederland og Danmark aldri hadde noen gjestearbeiderordning. Tvert imot kom de første pakistanske innvandrerne til landet på turistvisum, noe som blant annet dokumenteres i Dagbladets artikkel "Ingen kan hjelpe pakistanerne i Oslo" fra 8. juni 1971. Pakistanerne omtalt i denne artikkelen fikk bli, etter å ha mottatt hjelp fra Røde Kors og andre veldedige organisasjoner. En gruppe pakistanske "turister" som kom til Finland samme år, var imidlertid ikke like heldige – de ble nemlig deportert ved hjelp av et chartret fly.