Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø, og fra Venstre, André N. Skjelstad, er tilfreds med at saken om krigspensjon for ofrene etter bombingen av Laksevåg og Holen skole nå får en løsning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at nyere forskning har gitt økt innsikt i barns opplevelser og traumer i etterkant i forbindelse med krigshandlinger. Flertallet er derfor tilfreds med at ofrene nå får en ny vurdering i NAV og forutsetter at dette kan skje så raskt som mulig.

Flertallet viser til at ekspertgruppen har kommet fram til at påkjenningene med hensyn til huleboerbarna i Finnmark var for forskjellig til at en felles gruppebasert vurdering kan legges til grunn, men at statsråden i sitt svarbrev av 13. mai 2008 understreker at også disse sakene om krigspensjon skal få en ny gjennomgang med sikte på en vurdering av om noen vil komme inn under de kriteriene som det legges opp til med hensyn til barna fra Holen skole. Flertallet legger vekt på at dette arbeidet gis høy prioritet og at relativt like tilfeller får en mest mulig lik behandling. Det må vektlegges at mange har måttet vente lenge på å få sine saker vurdert for krigspensjon, og at mange nå er i høy alder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Stortinget har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med den andre verdenskrig. Imidlertid har det i ettertid vist seg at behandlingen av flere av ofrene ikke har vært god nok, og at de rapporter og vurderinger som tidligere er lagt til grunn, ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til barns opplevelser og traumer i etterkant i forbindelse med krigshandlinger. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at ofrene nå får en ny vurdering i NAV og forutsetter at dette kan skje så raskt som mulig, med tanke på alderen til enkelte av ofrene.

Komiteen viser videre til den betydelige innsats som Minneforeningen av 4. oktober 1944 og Rolf Andersen gjennom år har gjort for å dokumentere ofrenes fysiske og psykiske lidelser og senskader av betydelig art som følge av opplevelsene.

Komiteen understreker imidlertid at det vil være naturlig at de tidligere omtalte huleboerne og tvangsdeponerte i Finnmark og Nord-Troms får sine saker gjenopptatt etter samme prinsipp om presumpsjon der krigspåkjenningen fyller belastningskriteriene for posttraumatisk stress.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede en billighetserstatningsordning for huleboerne og de tvangsdeporterte i Finnmark og Nord-Troms, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte."

Komiteen viser videre til at Stortinget har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med den andre verdenskrig, blant annet til nordmenn i japansk fangenskap. En rekke norske sjøfolk ble under den andre verdenskrig holdt i fangenskap i Afrika. I løpet av sommeren 1940 ble 26 norske skip holdt tilbake i franske kolonier i Nord- og Vest-Afrika, først og fremst i landene Senegal, Marokko og Algerie. I overkant av 700 nordmenn ble internert om bord på skipene eller satt i fengsler og fangeleirer langt inne i ørkenen. En del lyktes i å rømme fra fangenskap, mens de øvrige først ble befridd ved den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Norske krigsseilere som satt i fangenskap i Afrika, opplevde betydelige fysiske og psykiske lidelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:87 (2005–2006) – Forslag fra stortingsrepresentantene Odd Einar Dørum, Gunvald Ludvigsen, Gunnar Kvassheim og Gunn Berit Gjerde om å opprette en kompensasjonsordning for norske krigsseilere som satt i fangenskap i Afrika under den andre verdenskrig, jf. Innst. S. nr. 22 (2006–2007).

Flertallet viser til flertallets vurderinger i denne saken, hvor det heter:

"Komiteens flertall har stor forståelse og medfølelse for de lidelser som mange av krigsseilerne ble utsatt for under 2. verdenskrig. Flertallet mener imidlertid at det ikke er gitt at alle som ble berørt av vanskelige forhold under 2. verdenskrig, skal tilkjennes en rimelighetskompensasjon. Det vises til St.meld. nr. 44 (2003-2004), som Stortinget har sluttet seg til, der det er gitt en generell vurdering av hvordan framtidige krav fra ulike grupper skal behandles. Det er uttalt at det i utgangspunktet bør være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningene. Flertallet viser til at hovedregelen i billighetserstatningssaker er at det offentlige har hatt en innflytelse på det inntrufne og kan klandres. Flertallet kan ikke se at så er tilfelle når det gjelder krigsseilere i afrikansk fangenskap. Flertallet viser videre til at den gruppe krigsseilere som satt i fangenskap i Afrika under 2. verdenskrig ikke kan likestilles med krigsseilere som satt i japansk fangenskap, da den norske stat gjennom fredsavtalen av 8. september 1951 hadde vanskeliggjort muligheten for nordmenn til å søke erstatning fra japanske myndigheter på grunn av internering under 2. verdenskrig."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at dette er en sak som ikke har fått så mye oppmerksomhet, og ofrene har ikke fått noen form for kompensasjon fra den norske stat for sin betydelige innsats for Norge under den andre verdenskrig. For mange ble det et nesten to og et halvt år langt fangeopphold.

Disse medlemmer understreker at det som hovedregel skal være en høy terskel for å bruke en tilpasset billighetserstatningsordning. Å ha opplevd krig i seg selv kan ikke være grunn nok til billighetserstatning. Disse medlemmer ser imidlertid ikke at det er prinsipiell forskjell på nordmenn som satt i japansk fangenskap og fangenskap i afrikanske land, og finner det derfor rimelig at det etableres en erstatningsordning for nordmenn i afrikansk fangenskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til den store og viktige innsatsen som våre sjøfolk bidro med under den andre verdenskrig, og er av den oppfatning at denne glemte gruppen også bør komme inn under en erstatningsordning for den tort og svie som de ble påført under sitt fangenskap.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i behandling av Dokument nr. 8:87 (2005–2006) om å opprette en kompensasjonsordning for norske krigsseilere som satt i fangenskap under den andre verdenskrig, jf. Innst. S. nr. 22 (2006–2007).

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om en erstatningsordning for nordmenn i afrikansk fangenskap under den andre verdenskrig."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til boken "Vi reiste oss igjen – et 60-årsminne om 4. oktober 1944" – hvor formannen i Minneforeningen av 4. oktober 1944, Nils Lexander, uttaler følgende:

"Ser man bort fra Finnmarkskommunene, var Laksevåg den mest krigsherjede kommunen i landet."

Disse medlemmer vil peke på ekspertvurderingen "Varig psykisk skade etter krigshendelser i barndommen" som ble avgitt i mars 2008. Ekspertgruppens anbefalinger med hensyn til skolebarna på Holen skole og huleboerne i Finnmark ble sammenfattet slik:

"Utvalget mener på grunnlag av det innsamlede datamaterialet at det er argumenter for at presumsjon som prinsipp for årsaksvurdering kan innføres der det dreier seg om spesielt alvorlige og enhetlige gruppepåkjenninger og de krigsrelaterte psykiske skadene er spesifikke. Konkret dreier dette seg om skolebarna på Holen skole som ble direkte rammet av bombingen og som i voksen alder har fått påvist en psykisk skade/lidelse forenlig med posttraumatisk stresslidelse eller innen det posttraumatiske stresspektrum. Med dette menes et symptombilde hovedsakelig eller delvis preget av posttraumatisk angst (altså der en full eller delvis PTSD er til stede). Andre barn i Laksevåg og i Norge for øvrig som ble direkte rammet av bombing på samme måte som barna på Holen skole, vil også kunne bedømmes etter en slik presumsjon.

Mht. huleboerbarna i Finnmark har ekspertgruppen kommet til at påkjenningene var for forskjellige til at en felles gruppebasert vurdering kan legges til grunn. For grupper av disse med spesielt alvorlige påkjenninger og med de påregnelige følgetilstandene, vil imidlertid et presumsjonsprinsipp kunne legges til grunn. I øvrig må det foretas en individuell vurdering av krigspåkjenningen og den eventuelt varige psykiske skade."

Disse medlemmer viser til at man har mottatt henvendelser fra Minneforeningen av 4. oktober 1944 den 25. april 2006 sammen med en dokumentarfilm om tragedien på Laksevåg, "Sår som aldri leges" og boken "Vi reiste oss igjen". Foreningen viser til at mange av dem som har søkt om krigspensjon og fått avslag flere ganger, er blitt bitre over den urettferdige behandlingen de mener de har fått.

Disse medlemmer viser til at en dom i Gulating lagmannsrett i november 2005 slo fast at bombingen av Laksevåg og Holen skole hadde en skadeevne som kunne forårsake posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Allikevel uttalte underdirektør Martin Andresen i Rikstrygdeverket (RTV) at utfallet av rettssaken ikke ville få noen konsekvenser for RTVs praksis og behandling av andre søkere fra Holen skole og Laksevåg.

Disse medlemmer viser til pressemelding utsendt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet 13. mai 2008, hvor det står:

"Omleggingen av praksis i krigspensjonssaker innebærer at NAV i spesielt alvorlige saker heretter vil kunne foreta en forenklet vurdering av spørsmålet om hvorvidt det foreligger en årssakssammenheng mellom krigshandlingen og den psykiske skaden som senere er oppstått."

Disse medlemmer viser videre til svarbrev av 13. mai 2008 fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen, hvor han uttaler:

"Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst at etaten av eget tiltak vil gå gjennom alle avslagssaker vedrørende barn fra Holen skole og huleboersakene på nytt. De personene dette gjelder vil derfor ikke måtte sende inn ny søknad eller på annen måte ta eget initiativ for å få sin sak vurdert på nytt. Det legges opp til at denne gjennomgangen gjøres i løpet av 2008."

Disse medlemmer vil videre vise til at alle søknader om krigspensjon for dem som ble rammet av bombingen i Laksevåg og Holen skole etter år 2000, ble, ifølge Bergens Tidende, avslått, mens et fåtall vant frem via Trygderetten eller gjennom søksmål mot staten.

Disse medlemmer er tilfreds med at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen åpner for at flere barn som under den andre verdenskrig ble direkte rammet av krigshandlinger, kan få krigspensjon, og at praksisendringen blant annet må få konsekvenser for barna som overlevde bombingen av Holen skole i Laksevåg høsten 1944.

Disse medlemmer mener det er viktig og helt avgjørende at Arbeids- og velferdsdirektoratet følger ekspertgruppens anbefalinger, samt at de legger til grunn dommen i Gulating lagmannsrett fra november 2005, når de nå skal gå gjennom avslagssakene på nytt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at de grupper som det vises til i komiteens merknad, også bør få sine saker vurdert.

Disse medlemmer vil imidlertid ha et spesielt fokus på ofrene fra Laksevåg og Holen skole.

Den situasjonen de, som under krigen var barn på Holen skole, ble utsatt for, var slik disse medlemmer ser det helt spesiell. Angrepet og de fysiske og psykiske skadene disse barna ble utsatt for, ble påført dem av allierte styrker og har preget deres liv siden 6–7-års alderen.

Disse medlemmer mener dette krever en helt spesiell oppmerksomhet fra samfunnets side.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener måten samfunnet har behandlet ofre fra den andre verdenskrig på, generelt ikke er forbilledlig. Dette gjelder både mennesker som tjenestegjorde i forsvaret av landet og sivile som ble sterkt rammet av krigen. I denne saken er det grunn til å peke på at de berørte menneskene har kjempet en kamp i mange år, mot et trygdevesen som med sin feilaktige behandling har forvoldt ekstra skade.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at denne og lignende saker representerer et mørkt og skammelig kapittel i norsk etterkrigshistorie.