Vedlegg: Brev fra Finansdepartementet v/statsråden til finanskomiteen, datert 10. april 2008
Jeg viser til forslaget fra representantene Hagesæter, Leirstein, Tybring-Gjedde og Rytman om å heve beløpsgrensen for tollfri import.
Representantene mener at denne ordningen er tungvint og dyr for forbrukerne. I tillegg innebærer ordningen unødvendig offentlig byråkrati.
Som representantene kjenner til har tilsvarende forslag også vært fremmet tidligere. Det vises derfor både til Dokument 8:49 (2004-2005) og til Dokument 8:1(2005-2006), og den vurdering av forslaget som ble gitt i den forbindelse.
I tillegg til det som framkommer av tidligere behandling av forslaget vil jeg bemerke følgende:
I Norge skal det, som i de fleste andre land, beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer. Dette gjelder enten varene kjøpes i butikken, bestilles fra en norsk nettbutikk eller importeres fra en utenlandsk nettbutikk. Dette sikrer at det blir lik avgiftsbelastning på de varer som forbrukes i Norge uavhengig av hvor de kjøpes. Hvis man ikke hadde hatt en slik regel ville det vært en betydelig konkurranseulempe for norske butikker som ved varesalg da måtte konkurrere med eksempelvis en utenlandsk nettbutikk hvor varene verken ble ilagt merverdiavgift i avsenderlandet eller i mottagerlandet.
Det er likevel fra denne hovedregelen gjort et unntak for innførsel av postpakker direkte til forbruker. Innførsel av varer under 200 kroner er fritatt fra merverdiavgift og dermed også tollbehandling. Fritaket er begrunnet ut fra administrative hensyn samt hensynet til et enklere og mer brukervennlig system. Fritaket er altså ikke begrunnet i noe ønske om å gi avgiftsfritak for kjøp og salg av produkter som for eksempel CD, DVD-filmer og spill over internett. Selv om det i noen tilfeller ikke er mulig å få tak i nøyaktig samme vare i Norge, er regelverket likt for alle varer. Det at enkelte varer er vanskelig tilgjengelig i Norge og må bestilles fra utlandet, kan etter min mening ikke begrunne avgiftsfritak i stort omfang for alle varer som innføres.
Representantene viser til at det for så vidt ikke er merverdiavgiften som er det største problemet med dagens verdigrense, men det høye gebyret Posten Norge AS (Posten) som monopolbedrift tar.
Til dette vil jeg først bemerke at Posten ikke lenger har enerett på dette området. Markedet for postpakker ble konkurranseutsatt fra 1. juli 2003. Det er derfor nå også andre aktører på dette markedet. Det er opp til det enkelte spedisjonsfirma å fastsette prisen for tjenesten. Posten har, slik jeg har forstått det, valgt å ikke ta gebyr for pakker under verdigrensen på 200 kroner. Posten tar dessuten lavere gebyr dersom en kunde fortoller varene selv via Toll- og avgiftsdirektoratets internettfortollingsløsning for sendinger med verdi mellom 200 og 1000 kroner. Varer over 1000 kroner må fortolles på vanlig måte, dvs. over Toll- og avgiftsdirektoratets elektroniske system TVINN. Også i forbindelse med slik fortolling har Posten kostnader som dekkes gjennom et gebyr fra kunden.
Jeg bemerker dernest at når en sending ankommer Norge må den håndteres bl.a. for å avgjøre om merverdiavgift skal betales eller ikke. Det er den enkelte speditør som sørger for dette. Gebyret som tas er altså betaling for hele håndteringen av sendingen fra ankomst Norge til mottak kunde. En slik håndtering vil nødvendigvis måtte finne sted både for at kunden skal kunne motta varen og for at merverdiavgiften faktisk skal bli betalt. Forslaget om at forbrukeren skal betale merverdiavgift ved innførsel og deretter få varen direkte levert i postkassen, uten at Posten eller en annen speditør utfører et administrasjonsoppdrag, er dermed slik jeg ser det ikke praktisk gjennomførbart.
Toll- og avgiftsdirektoratet opplyser at de er i ferd med å utvikle en betalingsløsning for internettfortollingen som skal gjøre det lettere å få gjennomført en fortolling for privatpersoner. Man skal da kunne betale over nettet i løsningen. Dette inngår i Toll- og avgiftsdirektoratets generelle arbeid med forenklinger. Det er allerede gjennomført pilotdrift på visse forenklinger i fortollingsprosedyrene for pakkeforsendelser. Disse skal gjøre det enklere for aktører som formidler forsendelser å fortolle store mengder av små pakker.
Antallet sendinger i sjiktet kr 0 – 1000 er relativt høyt. Det utgjør ca. 317 000 fortollinger med verdi rundt kr. 46 millioner fra første 9 månedene i fjor. (Oppjustert til 12 måneder blir det ca. kr 60 millioner.) Til tross for at tollgrensen har stått uendret siden den ble innført, så synes altså ikke denne å være til hinder for slik handel.
Det er viktig at tollprosedyrene skal være så enkle og billige som mulig. Hensynet til en så smidig innførsel som mulig for forbrukerne må imidlertid avveies mot hensynet til norsk næringslivs behov for like konkurransevilkår. En heving av verdigrensen vil som jeg har nevnt lett innebære en diskriminering av norske næringsdrivende Jeg vil derfor fraråde at verdigrensen økes til 1000 kroner og tilrår at grensen forblir på 200 kroner.
Jeg vil derfor også fraråde forslaget om en jevnlig justering i tråd med konsumprisindeksen.