Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Vedlegg 2

Svar på spørsmål vedrørendefratredelsesavtale mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén

Jeg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 14. november 2007, der det bes om kommentarer til fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén, og en nærmere begrunnelse for valgt prosedyre.

Vedlagt følger mitt svar i saken.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har i brev av 14. november 2007 bedt om kommentarer til opplysninger i media om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan, og Forsvarets avtale med sjef for Forsvarets sanitet (FSAN). Det er også bedt om en begrunnelse for den prosedyren som er valgt i saken.

Først vil jeg understreke at jeg som forsvarsminister har det hele og fulle ansvaret for all virksomhet i Forsvaret. Dette er viktig i en tid der vi står overfor spesielle utfordringer som også stiller store krav til Forsvarets medarbeidere.

Helt siden jeg tiltrådte som forsvarsminister har jeg vært svært opptatt av den helsemessige beredskapen vi har for våre soldater utenlands. Det har vært, og er, en prioritert oppgave for meg å gi norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner en rask og forsvarlig behandling hvis det blir behov for medisinsk hjelp. Dette er også viktig for å gi personellet og dets familier den nødvendige trygghet til å gjøre tjeneste utenlands.

Jeg vil også understreke at det fører til operative begrensninger for styrkene, hvis det ikke er et tilstrekkelig medisinsk støtteapparat til stede.

I NATO - operasjoner er sanitetstjenesten både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar. Skadede skal stabiliseres trinnvis slik at de skal tåle transport til neste sanitetsinstallasjon. Det såkalte Role 1 ansvaret forutsetter nærvær av lege og inngår i PRT Meymaneh. Videre behandling utover Role 1 gjøres normalt på et såkalt Role 2 feltsykehus. I Afghanistan er Role 2-ressursen et NATO-ansvar, for tiden et tysk feltsykehus i Masar-e Sharif. Role 2 forutsetter kirurg og anestesilege. På grunn av de spesielle forholdene i Nord-Afghanistan skal den norske Role 1 kapasiteten i Meymaneh være forsterket med et kirurgisk team, for å kunne utgjøre en såkalt forsterket evakueringsakse.

I forbindelse med den nå nylig avsluttede ISAF-operasjonen i Faryab - og Baghdis - provinsene i Nordvest-Afghanistan, ble det etablert et midlertidig tysk feltsykehus i Meymaneh. Dette var en del av operasjonsplanen til sjefen for den regionale NATO-kommandoen i Nord-Afghanistan. Denne fremgrupperingen av et feltsykehus til et område nærmere det aktuelle operasjonsområdet er vanlig ved større, planlagte operasjoner. Den operative virksomheten skal alltid tilpasses den aktuelle sanitetssituasjonen, slik at personellet til enhver tid har forsvarlig sanitetsdekning.

Siden Norge overtok ansvaret for Provincial Reconstruction Team (PRT) Meymaneh, har det alltid vært en lege til stede i styrken. Det har variert om dette har vært allmennlege, kirurg eller anestesilege. Da Norge hadde feltsykehuset (Norwegian Deployable Hospital - NDH) i Mazar-e Sharif, var det mulig å rullere kirurger og sykepleiere mellom Mazar-e Sharif og PRT Meymaneh. Etter den tid har legesituasjonen for de norske styrkene i Nord-Afghanistan blitt mer anstrengt.

Avstandene og operasjonsmønsteret i Faryab-provinsen vil medføre at de selvstendige observasjonslagene (MOT-team) selv må ha sanitetskompetanse til å håndtere skadde i en tidlig fase og raskt kunne transportere disse tilbake til nærmeste sanitetsinstallasjon. Våre styrker har god sanitetskompetanse. Mye av tiden opererer de langt fra PRT leiren i Meymaneh. Det kan dreie seg om mange timers kjøretur i krevende terreng. Det er av denne grunn viktig å ha tilgang på god medisinsk evakueringskapasitet, i første rekke gjennom tilgang på helikoptertransport. Dette har først og fremst vært ivaretatt av Tyskland, som er den ledende nasjonen i Regional Command North. Ettersom det er relativt lang avstand for disse helikoptrene som er stasjonert i Termez, Usbekistan, i forhold til hendelser i Faryab - provinsen (flytid 1 - 1 1/2 time), har Norge dessuten besluttet å stille tre helikoptre for medisinsk evakuering. Disse skal sikre hurtigst mulig evakuering av skadde enten tilbake til leiren i Meymaneh, eller til det tyske feltsykehuset i Masar-e Sharif. Disse helikoptrene vil bli stasjonert i Meymaneh så snart det er teknisk mulig å understøtte dem i den nye leiren der.

For å imøtekomme utfordringene med rekruttering av spesialister til internasjonal tjeneste har departementet og Forsvaret satt i verk tiltak som var ment å gi effekt både på kort og lengre sikt. De viktigste langsiktige tiltakene er:

  • En avtale som Forsvaret har inngått med Ullevål universitetssykehus tidligere i år om tilsetting av spesialister ved sykehuset som kan og skal tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Dette vil sikre Forsvaret en forutsigbar tilgang på kvalifisert personell til internasjonal tjeneste. Tilsettingsprosessen er i gang. Avtaleverket rundt en tilsvarende ordning med Universitetssykehuset i Nord-Norge er under utarbeidelse. Helse- og omsorgsministeren og jeg er også enige om, og vil gjøre en felles innsats for, at denne typen avtaler på sikt skal utvides til flere større sykehus i landet. Dette vil ytterligere styrke Forsvarets tilgjengelige sanitetskapasiteter.

  • Beslutning om å deployere tre helikoptre i Meymaneh fra våren 2008. Disse skal primært fylle oppgaver knyttet til medisinsk evakuering av personell.

  • Det er en pågående dialog med Den norske legeforening og andre foreninger som organiserer akademikere i Forsvaret, om ordningen med vernepliktige akademisk befal (VAB). I et møte i Forsvarsdepartementet 23. august i år ble det enighet om å inngå et samarbeid for å gjøre denne tjenesten mer attraktiv, særlig for leger, for derved å rekruttere flere leger til videre tjeneste i Forsvaret og til internasjonale operasjoner. I førs­te omgang vil Forsvarsstaben og Den norske legeforening samarbeide for å vurdere hvordan selve VAB - tjenesten kan bli meritterende for leger. Dette vil være et godt grunnlag for senere arbeid med sikte på tiltak for å også å gjøre annen sanitetstjeneste meritterende for leger.

  • Vi er kjent med at de andre skandinaviske landene har tilsvarende utfordringer med rekruttering av medisinsk personell og har søkt å løse disse gjennom avtaler med andre nasjoner. Forsvarsdepartementet har arbeidet med å finne samarbeidsaktiviteter mellom Norge og Serbia på forsvarssektoren. I denne forbindelse er det sertifisert et antall kirurger og anestesileger for tjeneste sammen med norske styrker. Dette samarbeidet virker meget lovende, men så langt mang­ler politisk godkjennelse i Beograd. Departementet har også innledet en tilsvarende dialog med Latvia.

Fordi det kan ta noe tid å oppnå full effekt av de langsiktige tiltakene, er det iverksatt en rekke strakstiltak for å bedre situasjonen innen kort tid. Disse tiltakene omfatter:

  • Forsvarssjefen viser til at det i løpet av høsten 2007 er truffet tiltak for bedre arbeidsvilkår, og ikke minst mer gunstige rotasjonsordninger for leger.

  • Forsvarssjefen viser også til at FSAN gjennomførte en annonsekampanje i sommer i de store avisene som var direkte rettet mot leger til internasjonale operasjoner. De har videre jevnlig annonsert i "Tidsskrift for norsk legeforening" og "Dagens Medisin". FSAN har også en egen database med ca. 5000 leger som får de samme annonsene. Imidlertid har disse kampanjene gitt liten respons og effekt. FSAN skal nå sette ned en arbeidsgruppe for å vurdere hvordan de kan nå legene bedre.

  • Nå senest har helse- og omsorgsministeren og jeg har i betydelig grad lagt til rette for en mer effektiv rekruttering av spesialister fra helsevesenet. Samtidig har Forsvaret lagt bedre til rette for hurtig å kunne sette legene i funksjon - både spesialister og allmennpraktikere. Dette har gitt umiddelbar effekt. Forsvaret sendte 13. november 2007 en anestesilege til Meymaneh, og en kirurg vil reise i løpet av tirsdag 20. november. Dette vil dekke behovet for spesialistmedisinsk kapasitet i området.

  • I dialog med Den norske legeforening, har vi kommet frem til strakstiltak for rekruttering av kirurger til Meymaneh i perioden fram til 1. april 2008. Det innebærer en felles oppfatning av bruk av fleksible vilkår som ivaretar både Forsvarets og den enkelte leges behov. Forsvarsdepartementet og legeforeningen har en intensjon om å følge opp denne avtalen med en mer langsiktig ordning.

  • Et annet tiltak er at Forsvarsdepartementet har akseptert de særvilkår som Den norske legeforening har fremforhandlet med Vital Skade. Dette medfører at legers forsikringsbetingelser ved deltakelse i internasjonale operasjoner tilsvarer de vilkår som gjelder for deres yrkesutøvelse i Norge. Avtalen gjelder frem til 1. april 2008, og må ses i sammenheng med øvrige forsikringsvilkår for militært personell i internasjonale operasjoner.

Jeg konstaterer at arbeidet med å fylle kirurgstillingene i Meymaneh, til tross for den prioriteten dette er gitt, inntil nylig ikke har gitt tilfredsstillende resultater. Dette finner jeg uheldig, og jeg er derfor svært glad for at avtalen med Den norske legeforeningen nå er kommet på plass. Dette er en avtale om en kollektiv leveranse av høyt kvalifiserte helsetjenester, noe som i stor grad er basert på et initiativ fra legeforeningen og Ullevål sykehus. Denne formen for kollektive avtaler utenfor tariffområdet har vi ikke vurdert som alternativ løsning i det tidligere arbeidet. De øyeblikkelige tiltakene løser det midlertidige behovet for spesialistkompetanse, men vi må arbeide videre med de langsiktige tiltakene for å løse utfordringen med behov for allmennleger og en mer langsiktig løsning på behovet for spesialistkompetanse. Det konstruktive samarbeidet vi nå har hatt med helsesektoren er et godt utgangspunkt for å kunne arbeide videre med løsninger på de mer langsiktige utfordringene.

Jeg har stor forståelse for at det kan virke spesielt at disse utfordringene ikke har blitt løst på et tidligere tidspunkt, på tross av den vekt vi har lagt på dette både fra Forsvarsdepartementets og Forsvarets side. Jeg vil derfor knytte noen kommentarer til de generelle utfordringene på dette feltet.

Rekruttering av medisinsk personell til Forsvaret er utfordrende. For det første har Forsvaret ikke spesialister, slik som kirurger og anestesileger, i daglig operativ tjeneste som kan muliggjøre disponering utenlands i henhold til Forsvarets disponeringssystem. Videre er den generelle tilgangen på spesialister i seg selv begrenset, siden spesialister også er svært ettertraktet i helsesektoren generelt. Det er også en begrensende faktor for rekruttering at tjeneste som militærlege i internasjonale operasjoner ikke har blitt ansett som meritterende. Mens man i en stilling som spesialist ved et helseforetak i Norge vil praktisere sin spesialkompetanse fortløpende, vil det normalt gå lang tid mellom hver gang dette er påkrevet i en utenlandsoperasjon, grunnet det tross alt relativt begrensede antall skader. Særlig gjelder dette spesialister som kirurger og anestesileger, som vanskelig kan få ivaretatt behovet for faglig oppdatering og kontinuerlige faglige utfordringer i utenlandstjeneste. Enkelte spesialistgrupper, og kirurger spesielt, er en faggruppe som helseforetakene selv har et særlig stort behov for. Dette kan vanskeliggjøre rekrutteringen av spesialister til Forsvaret.

Det har vært en vedvarende utfordring for de fleste nasjoner å rekruttere et tilstrekkelig antall leger til internasjonale operasjoner. Det har også skjedd en utvikling i internasjonale operasjoner som har nødvendiggjort et større innslag av medisinsk personell i gjennomføringen av oppdrag ute. Dette skyldes både at operasjoner er skarpere enn før og at operasjonene i Afghanistan foregår i områder med store geografiske avstander og dårlig utbygd infrastruktur. I tillegg stilles det generelt sett større krav til tilgjengelighet på medisinsk personell nå enn tidligere.

Utfordringene relatert til rekruttering av kirurger til operasjoner i utlandet er således ikke primært en ressursmessig utfordring. Kostnadene knyttet til rekruttering av kirurger til internasjonal tjeneste utgjør en svært liten del av de samlede utgifter knyttet til FSANs virksomhet. I tillegg dekkes utgifter for å ha kirurger i operasjoner i utlandet på statsbudsjettets kapittel 1792, norske styrker i utlandet, og ikke av FSANs tildeling.

Forsvaret har de siste årene vært gjennom en stor omstilling som budsjettmessig har hatt innvirkning på samtlige avdelinger. FSAN har, på lik linje med andre enheter i forsvarssektoren, vært gjenstand for en fortløpende vurdering knyttet til organisering og ressursbehov. Forsvarssjefen opplyser at sjefen for FSAN ved flere anledninger har påpekt behovet for økte ressurser for å løse sine oppgaver. Dette førte blant annet til at forsvarssjefen høsten 2006 gjennomførte en evaluering av ressursbehovet i FSAN. Det resulterte i at han i november 2006 besluttet å øke ressursene til FSAN, og rette disse inn mot operative leveranser.

På overordnet nivå er det Forsvarsdepartementet som tildeler midler under kapittel 1725 Fellesinstitusjoner og - utgifter under Forsvarsstaben, mens forsvarssjefen fordeler disse midlene ned på de ulike avdelingene, herunder FSAN. Den interne prioriteringen og fordelingen blir imidlertid diskutert i den formelle budsjettdialogen mellom departementet og forsvarssjefen, som leder frem mot departementets budsjettforslag, iverksettingsbrev for budsjettet og forsvarssjefens virksomhetsplan.

I 2006 ble garnisonshelsetjenesten overført fra forsvarsgrenene til FSAN. Budsjettet til FSAN ble i denne sammenheng tilført de midlene som tidligere var budsjettert på forsvarsgrenene. Forsvarssjefens tildeling til FSAN i 2006 ble fastsatt til ca. 306 mill. kroner. Forsvarssjefen har opplyst at han, i sjefsmøtet 20. januar 2006, presiserte at FSAN snarest skulle etablere kirurgisk kapasitet i Meymaneh i Afghanistan. Med basis i flere innspill fra FSAN, presiserte forsvarssjefen i skriv av 5. april 2006, til sjefen for FSAN, at han hadde fullmakt til å iverksette anbefalte løsninger for oppbemanning av kirurger så raskt som praktisk mulig, og gjennom å prioritere ressurser innenfor rammen.

Forsvarssjefen opplyser at det, på bakgrunn av innmeldte behov og dialog mellom ham og FSAN høsten 2006, ble gjennomført en evaluering i Forsvarsstaben av bl.a. FSANs bevilgningsbehov for 2007. Evalueringen konkluderte med at FSAN for 2007 hadde et merbehov i forhold til budsjettnivået i 2006. Forsvarssjefen opplyser også at han, basert på denne vurderingen, fastslo at usikkerhet rundt ressurssituasjonen til FSAN ikke kunne aksepteres, og besluttet å øke FSANs tildeling med 50 mill. kroner i forhold til budsjettet for 2006. Denne økningen skulle, etter forsvarssjefens føringer, dekke økte operative leveranser. Økningen og prioriteringen ble formalisert i den avsluttende styringsdialogen mellom forsvarssjefen og Forsvarsstaben/Fellesstaben 28. november 2006 og gjennom forsvarssjefens virksomhetsplan for 2007. Endelig tildeling for 2007, inkludert lønns- og priskompensasjon, ble således 356,4 mill. kroner.

Forsvarssjefen opplyser videre at merbehovet, som det ble konkludert med i evalueringen, lå 25 mill. kroner høyere enn den budsjettøkningen forsvarssjefen ga FSAN. En av årsakene til dette var, ifølge forsvarssjefen, usikkerhet knyttet til realismen i den foreslåtte oppbemanning av organisasjonen.

Forsvarssjefen har for 2008 lagt til grunn en videreføring av det høye 2007-nivået, og FSANs tildeling for 2008 er planlagt til 360 mill. kroner.

Straks etter at jeg tiltrådte som forsvarsminister tok jeg initiativ til utviklingen av "Handlingsplan for forsvarssektoren - Holdninger, etikk og ledelse". Planen ble ferdigstilt høsten 2006. Den omhandler en rekke tiltak, blant annet et pålegg til underlagte etater om å etablere et system for varsling av kritikkverdige forhold. I tillegg trådte arbeidsmiljølovens bestemmelser om plikt til å legge forholdene til rette for varsling om kritikkverdige forhold i kraft 1. januar 2007. På bakgrunn av dette satte Forsvaret i gang et arbeid med å utarbeide et direktiv for varslingsrutiner.

Siktemålet er at direktivet for varslingsrutiner skal være ferdig drøftet med arbeidstagerorganisasjonene før jul og vedtatt av forsvarssjefen innen 1. januar 2008. Fra samme dato skal det opprettes en sentral varslingskanal for alle forhold med eget telefonnummer og e-postadresse.

Forsvarsdepartementet etablerte i mars 2007 en egen varslingskanal for å gjøre det enklere og sikrere å varsle om økonomiske misligheter i forsvarssektoren.

Bevissthet rundt holdninger og etisk refleksjon blant sektorens ledere er av avgjørende betydning for å lykkes med de tiltakene som handlingsplanen omhandler. Som en del av denne bevisstgjøringsprosessen ble det i september i år avholdt et seminar i regi av Forsvarsdepartementet om etikk, internkontroll og økonomiske misligheter. Deltakere på seminaret var toppledere i departementet og Forsvaret.

I brevet fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er det reist spørsmål om generalmajor Leif Sverre Rosén "varslet offentlig om prekær legemangel".

Forsvarssjefen mener at generalmajor Roséns uttalelser til media i mai 2007 om legesituasjonen i Afghanistan var en ytring som ikke var i strid med hans lojalitetsplikt i forhold til Forsvaret. Utfordringene med rekruttering av leger til internasjonal tjeneste har vært gjenstand for diskusjon i mange år, og er en velkjent problemstilling i forholdet mellom FSAN og forsvarssjefen (jf pkt 2.4). Generalmajor Rosén hadde også tatt opp problemstillingen med forsvarssjefen i flere sammenhenger - herunder i de ordinære budsjettprosesser. Han hadde også gjort oppmerksom på konsekvensene han mente legemangelen ville ha for hans ansvarsområde. Forholdene er blant annet omtalt i brev 29. mars 2006 fra FSAN til forsvarssjefen og Forsvarsstaben, med gjenpart til Forsvarsdepartementet. Denne kommunikasjonen må ansees som en normal dialog om ansvar og myndighet mellom Forsvarsstaben og en underlagt avdeling. Generalmajor Roséns uttalelse var en viktig påminnelse om de store utfordringene som både politisk og militær ledelse kontinuerlig har fokus på.

Ytringsfriheten er en fundamental rettighet og et viktig prinsipp i vårt samfunn. Jeg har tillit til at forsvarssjefen driver Forsvarets virksomhet i tråd med dette og innenfor arbeidsmiljølovens regler.

Avtalen som er omtalt i VG 13. november 2007, er inngått mellom generalmajor Leif Sverre Rosén og forsvarssjef Sverre Diesen, og ble godkjent av Forsvarsdepartementet 6. juli 2007. Avtalen gjelder studiepermisjon, avskjed i nåde og partenes fremtidige uttalelser til offentligheten.

Forsvarsdepartementet har godkjent avtalen i tråd med fullmakt gitt i kronprinsregentens resolusjon 11. november 1983, der det fremgår at fagdepartementet har fullmakt til å innvilge embetsmenn avskjed i nåde. Det er derfor vanlig prosedyre at alle spørsmål som gjelder avskjed i nåde skal forelegges departementet.

Forsvarssjefen har opplyst at avtalen var foranlediget av at generalmajor Rosén i oktober 2006 søkte studiepermisjon fra stillingen som sjef for FSAN. Bakgrunnen var en pågående diskusjon med forsvarssjefen, der generalmajor Rosén hadde gitt uttrykk for ønske om faglig oppdatering og mulighetene for å fratre stillingen før oppnådd pensjonsalder. Forsvarssjefen var innstilt på å innvilge søknaden. Generalmajor Rosén trakk imidlertid søknaden senere på høsten 2006. Med utgangspunkt i den dialogen som fortsatte med generalmajor Rosén om hans tjenesteforhold besluttet Forsvarssjefen i juni i år å ta opp igjen med generalmajor Rosén spørsmålet om studiepermisjon. Generalmajor Rosén ble derfor tilbudt et års studiepermisjon. Han skulle så ved utløpet av permisjonen fratre sitt embete som sjef for FSAN, etter søknad og i tråd med oppnådd pensjonsalder. Han skulle likevel i permisjonstiden ivareta noen av sine tidligere oppgaver som sjef FSAN, blant annet ved å representere Norge i NATOs komité av sanitetssjefer. Dette ble nedfelt i en avtale utformet i samarbeid med generalmajor Rosén, og senere signert av partene.

Foranlediget av oppslagene i media, har forsvarssjefen understreket at avtalen kom i stand etter dialog med generalmajor Rosén om hans tjenesteforhold, og ikke har noen sammenheng med de spesifikke uttalelsene generalmajor Rosén ga til media i mai 2007 om legemangelen ved de norske styrkene i Afghanistan.

Forsvarssjefen har opplyst at avtalens punkt 6 har to elementer. Det første elementet regulerer partenes adgang til å uttale seg til offentligheten om enkelthetene i kontrakten. Ved avslutning av tilsettingsforhold er det ikke uvanlig at partene blir enige om ikke å uttale seg offentlig om innholdet i avtalen. Det andre elementet om forhold knyttet til Forsvaret eller ledelsen av Forsvaret, innebærer ikke noen begrensninger i generalmajor Roséns ytringsfrihet ut over det som allerede følger av hans lovbestemte taushetsplikt og lojalitetsplikt i arbeidsforholdet. Forsvarssjefen mener at dette var viktig å understreke i en situasjon der sjefen for FSAN skulle ha permisjon, slik at fungerende sjef kunne oppfylle sin funksjon i organisasjonen. Samtidig er det på det rene at det tema saken gjelder, nemlig norsk militært personells medisinske sikkerhet i Afghanistan er av en slik karakter at ytringsfriheten veier tungt, og forsvarssjefen mener at Rosén ikke brøt noe lovlig pålegg om taushetsplikt ved sine uttalelser i mai i den situasjon som forelå.

Jeg er svært opptatt av den helsemessige beredskapen vi har for våre soldater utenlands, og det er en prioritert oppgave for meg å gi norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner et tilstrekkelig medisinsk støtteapparat. Departementet og Forsvaret har iverksatt en rekke tiltak, som på kort og lengre sikt skal bidra til å bedre rekrutteringen av spesialister til internasjonal tjeneste. Jeg er likevel klar over at vi må ha vedvarende trykk på arbeidet med løsninger i denne viktige saken, og jeg kan forsikre om at jeg vil følge utviklingen i arbeidet meget nøye.