Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Synnøve Brenden Klemetrud og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, mener forslaget fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Gunnar Kvassheim og Gunvald Ludvigsen om tiltak for å gjøre adopsjonsprosessen enklere, tar opp en svært viktig problemstilling, som det bør settes fokus på.

Komiteen deler forslagsstillernes syn i at adopsjon av barn ikke kan ansees å være en menneskerett, men så lenge det finnes mange barn i verden som ikke har omsorgspersoner, er det grunn til at vi som lever i et vestlig land med høy levestandard gjør det vi kan for å legge til rette for adopsjoner.

Komiteen merker seg at det er en trend som viser at adopsjon av barn til utlandet reduseres i takt med nasjonalstatens bedrede forhold innad. Dette betyr at dersom man ønsker å legge til rette for adopsjon til Norge, må det stadig inngås nye avtaler med land der det er behov.

Komiteen merker seg at det kan oppfattes slik at regelverk for potensielle adoptivforeldre blir stadig mer rigid. Man opplever i dag at reglene blir stadig strengere og at muligheter for adopsjon kobles sammen med ulike faktorer som utdanning, inntekt, alder, helserisiko etc.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at når retningslinjene for godkjenning av adoptivforeldre legger vekt på god fysisk og psykisk helse, er dette av hensyn til barnets beste. Dette vil spesielt være viktig med tanke på at foreldrene skal kunne gi god omsorg til et barn som eventuelt har spesielle behov, og som dermed vil kreve ekstra oppfølging i mange år framover. Flertallet peker imidlertid på at retningslinjene understreker at foreldre skal utgjøre en omsorgsenhet, og at man i vurderingen av søkernes egnethet som adoptivforeldre skal ta hensyn til dette. Flertallet er tilfreds med at regelverket for godkjenning av adoptivforeldre åpner for stor grad av skjønn og individuell vurdering av de aktuelle søkerne, i henhold til ulike parametre som utdanning, alder, inntekt osv. Flertallet vil peke på at en relativt stor del av adopsjonssøknadene blir innvilget. I 2006 ble i alt 1 071 saker, ifølge Bufdir, behandlet i regionene, med en avslagsprosent på kun ca. 9 pst.

Flertallet merker seg at engangsstønad for 2007 ved adopsjon utgjør kr 38 320, og legger til grunn at Regjeringen vurderer adopsjonsstøtten i forbindelse med de årlige budsjettprosesser.

Flertallet viser for øvrig til statsrådens brev om saken (vedlegg).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det kan synes urimelig for noen å legge opp til et regelverk som automatisk utelukker store deler av befolkningen. Disse medlemmer mener videre det er viktig å se paret som helhet og ikke utelukke paret fordi en av dem ikke fullt ut oppfyller dagens forutsetninger om utdanning, inntekt, alder og helse.

Disse medlemmer mener også det er grunn til å sette fokus på de økonomiske vilkår for adoptivforeldre. Disse medlemmer konstaterer at adopsjonsstøtten har variert fra år til år - de siste 10-15 år. Dette gir en viss grad av usikkerhet for de parene som går inn i en adopsjonsprosess.

Komiteen viser til høringsuttalelse fra adopsjonsforeningene InorAdopt, Adopsjonsforum og Verdens Barn av 13. november 2007 (Vedlegg). De nevnte foreningene er de tre norske adopsjonsforeninger som har godkjenning for å drive adopsjonsformidling. Komiteen viser også til at komiteen har avholdt åpen høring i denne saken der de nevnte foreninger møtte.

Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråd Karita Bekkemellem av 26. september 2007. (Vedlegg).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at disse medlemmer tidligere har tatt til orde for at homofile ikke skal kunne få adoptere. Disse medlemmer merker seg at ingen land godkjenner adopsjon i slike tilfeller, og at det er en betydelig kø av heterofile par som står i kø for å få adoptere.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har programfestet at man er imot at homofile skal få adoptere, først og fremst av hensyn til hva som er det beste for barna. Fremskrittspartiet mener det er å foretrekke at barn vokser opp med omsorgspersoner av forskjellig kjønn.

Disse medlemmer foreslår:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn for sitt arbeid at homofile ikke skal kunne godkjennes som adoptivforeldre."

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at spørsmålet om homofile og lesbiske skal få muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre ikke dreier seg om hvorvidt disse gruppene har like god omsorgsevne som andre, noe de selvsagt har. Dette medlem mener spørsmålet handler om stabiliteten i samlivet og hvilken vekt man tillegger det å ha både mor og far som rollemodeller for barns identitetsutvikling i sitt daglige oppvekstmiljø. Dette medlem vil understreke at mange barn har en god oppvekst uten å ha både en far og en mor hos seg. Likevel er det noe annet å anse alternative familiekonstellasjoner som likestilte ordninger og som like ønskelige på barnas vegne.

Dette medlem viser til at SSB-forsker Turid Noack har foretatt en studie av forekomsten av skilsmisser i registrerte partnerskap og ekteskap (Samfunnsspeilet nr. 6/2005). Hun konkluderer på følgende måte:

"Analysen av det svenske materialet viste en betydelig overrisiko for skilsmisse i registrerte partnerskap i forhold til ekteskap. (….) En rekke skilsmissestudier finner at ektepar med barn er mer beskyttet mot skilsmisse enn barnløse par, og at barn betyr mer i så måte jo yngre de er. Siden det er langt mindre vanlig med barn blant partnere enn blant gifte, var det tenkelig at mye av forskjellen i skilsmisserisiko lå nettopp her. (....) Også de barnløse lesbiske og homofile partnerskapene hadde imidlertid betydelig overrisiko for skilsmisse sammenliknet med barnløse ektepar. Enten vi så på alle par eller bare barnløse par og kontrollerte for de samme bakenforliggende faktorene, var overrisikoen for skilsmisse sammenliknet med ektepar den samme, det vil si om lag tre ganger så stor for de lesbiske parene og om lag halvannen gang så stor for menn i registrerte partnerskap."

Dette medlem mener adopsjonsreglene må ha fokus på det optimale for barnet, og da må stabilitet i samlivet veie tungt. Dette medlem vil samtidig påpeke at ved å gi homofile og lesbiske en generell rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, kommer norsk lovgivning i strid med den europeiske konvensjonen om adopsjon.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at barn som adopteres, skal ha rett til en mor og en far."

Forenkling av prosessen

Komiteen viser til at slik saksgangen i dag er lagt opp, får adoptivsøkere et forhåndssamtykke til adopsjon i Norge før saken sendes til utlandet. Før slikt samtykke kan gis, må søkerne utredes av barnevernet i kommunen de tilhører.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at behandling av den enkelte adopsjonssøknad i stor grad baseres på individuell vurdering og skjønn, selv om retningslinjene i adopsjonsloven skal legges til grunn for behandlingen. For å ivareta barnets beste må de aktuelle faginstanser ta mange ulike avveininger gjennom en grundig gjennomgang og vurdering av de aktuelle søkerne. Flertallet understreker at en slik saksbehandling er viktig for at det enkelte adoptivbarn kan gis de beste muligheter i sin nye familie.

Flertallet er imidlertid enig med forslagsstillerne i at man i saksbehandlingen både i barnevernsarbeid generelt og i adopsjonssaker kan oppnå gode synergier gjennom bedre samhandling og koordinering. Flertallet vil peke på at f.eks. interkommunalt samarbeid innen barnevernet har vist seg å forbedre saksbehandlingen både kvalitativt og i forhold til tidsbruk. Flertallet legger til grunn at Regjeringen i sin gjennomgang av saksfeltet vil se på mulige tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden for adopsjonssøkere, og understreker at kommunene også i disse sakene må følge alminnelige regler for saksbehandling i forvaltningsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at foreningene har opplyst at mange kommuner er så små, eller har så høy utskifting av sosialarbeidere, at det ikke finnes tilstrekkelig kompetanse til hva en slik rapport bør inneholde. Bufetat region øst, som er den desidert største regionen, har tidligere informert om at de sender nær 30 prosent av utredningene i retur til barnevernet fordi sosialrapporten er mangelfull. Disse medlemmer mener dette viser at kompetansen bør heves - og at det kan være gevinster ved utstrakt interkommunalt samarbeid på dette felt.

Disse medlemmer merker seg også at det er svært stor forskjell i behandlingstiden, ettersom belastningen hos barnevernet varierer fra kommune til kommune. Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at det i noen kommuner er eksempler på ventetid på over 1 år før man har kunnet starte utredningen av om familien kan godkjennes. I tillegg kommer selve utredningstiden (ofte 3-6 måneder) og behandlingen hos Bufetat (3-6 måneder). Ofte har søkerne brukt mange år på å forsøke å få et etterlengtet barn. For slike er en lang saksbehandling en ekstra påkjenning og dermed ikke akseptabelt.

Disse medlemmer mener det bør legges til grunn en maksimal behandlingstid for utredning av adoptivsøkere. Erfaringsmessig har barnevernet mange steder stor belastning, og utredning av adoptivsøkere er ett av de få områdene der det ikke er noe krav til maksimal behandlingstid. Disse medlemmer har stor forståelse for at andre saker innen barnevernet prioriteres. Disse medlemmer mener likevel at de nevnte behandlingstidene er for lange. Det bør legges til grunn at den normale saksbehandlingstiden bør være 9 måneder og at den ikke skal kunne overstige 12 måneder fra saken er sendt inn til man har et klart svar.

Disse medlemmer foreslår at det legges til grunn en maksimal utredning av adoptivsøkere og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en maksimal behandlingstid på 9 måneder for adopsjonssøkere."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det blir mulig å søke om adopsjon uavhengig av land som er godkjent."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for prøveadopsjon før formidlingstillatelse gis."

"Stortinget ber Regjeringen øke driftsstøtten for adopsjonsforeningen eller subsidiært ta et større ansvar for utvikling av nye land i forhold til adopsjon."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at døve adopsjonsforeldre gis rett til gratis tolk ved adopsjonsreise."

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at prosessen rundt adopsjon skal bli mindre byråkratisk og mer forutsigbar, og ber samtidig Regjeringen legge til rette for at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler med flere land og at staten skal ha en mer aktiv rolle i forberedelse av nye avtaler."

"Stortinget ber Regjeringen øke adopsjonsstøtten til 1 G."

Komiteens medlem fra Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det er barnets beste som er avgjørende når adoptivforeldre vurdere og ikke adopsjonssøkers legning eller potensiell sykdomsrisiko."

Godkjenningsprosessen i forhold til land

Komiteen viser til at foreningene påpeker at det er et problem at norske myndigheter krever at søkere kun kan godkjennes for adopsjon fra ett bestemt land. Dette må søkerne ta stilling til i starten av prosessen. Ettersom det ofte tar svært lang tid før søkerne får sin forhåndsgodkjenning, kan mye ha endret seg i utlandet i mellomtiden. Dersom søkerne da må bytte land, må de tilbake til Bufetat for å få ny godkjenning for et nytt land, og de må også få skrevet ut ny informasjon i sosialrapporten.

Komiteen finner adopsjonsforeningenes forslag om at det må være mulig å søke om adopsjon uavhengig av land interessant. Etter godkjenningen i Norge må søkerne uansett ta stilling til hvilket land søknaden skal sendes til.

Komiteen ser også at en annen grunn til at søkerne bør godkjennes uavhengig av land, er at det stilles mange krav til søkerne fra utlandet, og ikke alle opplysninger fremgår før sosialrapporten foreligger. Det vil derfor være langt enklere å ta stilling til hvilket land som passer best for den enkelte familie når sosialrapporten foreligger.

Komiteen mener derfor at foreningenes forslag bør utredes i den gjennomgangen som departementet skal foreta av adopsjonsfeltet.

Nye samarbeidsland for adopsjon

Komiteen merker seg at pr. i dag kommer det flest adopterte barn fra Kina, Colombia og Sør-Korea.

Komiteen er enig med adopsjonsforeningen i at når det gjelder våre samarbeidsland for adopsjon, er det viktig at norske myndigheter opprettholder en grundig kontroll med prosessen i barnas opprinnelsesland. Komiteen understreker at det samtidig er viktig å anerkjenne opprinnelseslandenes rett til selv å stille krav til norske familier som skal adoptere barn fra deres land.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at det er de godkjente organisasjonene for adopsjonsformidling som på bakgrunn av sin kunnskap om feltet har rett til å inngå samarbeid om adopsjon med ulike land. Det er deretter myndighetene, gjennom Bufdir, som skal gi en eventuell formidlingstillatelse. Flertallet merker seg at avslag på søknad om slik tillatelse har vært begrunnet ut fra usikkerhet knyttet til ivaretakelse av barnets interesser i det aktuelle land, og også i enkelte tilfeller tvil om adopsjonssøkernes sikkerhet. Flertallet er enig i at det bør føres en forsvarlig praksis med hensyn til formidlingsgodkjenning i forhold til land der rettssikkerheten ikke er tilstrekkelig dokumentert. Flertallet vil imidlertid peke på at utenlandsadopsjon er regulert gjennom Haag-konvensjonen, og at Regjeringen tar opp ulike temaer knyttet til barns rettigheter og vern av barn i internasjonale drøftinger. Flertallet er tilfreds med dette og støtter at slike spørsmål reguleres gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som viktig at norske myndigheter legger til rette for at adopsjonsforeningene skal kunne starte et samarbeid med nye land. Disse medlemmer har her merket seg adopsjonsforeningenes ønsker om at det blir enklere for foreningene å gjennomføre prøvesaker før formidlingstillatelse gis.

Kostnadene ved adopsjon

Komiteen merker seg at adopsjonsforeningene opplyser at gjennomsnittlig kostnad for internasjonal adopsjon ligger på 100 000 til 150 000 kroner (inkludert hentereise). Denne kostnaden er, ifølge foreningene, økende. Adoptivforeldrene dekker i dag en stor del av kostnaden på egen hånd.

Komiteen har merket seg at adopsjonsforeningene ønsker at adopsjonsstøtten økes til 1 G (folketrygdens grunnbeløp).

Oppsummering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er tilfreds med at Regjeringen har bebudet en generell og helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet, med tanke på å forbedre adopsjonsprosessene og sikre både adopsjonssøkere og adoptivbarns rettigheter. Norges ratifikasjon av Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, er et av mange viktige tiltak som allerede er iverksatt. Tilbud om adopsjonsforberedende kurs for førstegangssøkere og nye regler for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap er gode tiltak som er satt inn for å styrke adoptivfamiliene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er grunn til å legge til rette for at prosessen rundt adopsjon skal bli mer forutsigbar, og ber i den forbindelse Regjeringen legge til rette for klare frister for saksbehandlingen.

Disse medlemmer mener at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler med flere land, og Regjeringen bes vurdere om staten kan ha en mer aktiv rolle i forberedelse av nye avtaler.

Disse medlemmer mener også at de økonomiske rammene for adopsjon bør bli mer forutsigbare, og ber Regjeringen i den forbindelse vurdere om adopsjonsstøtten kan knyttes til folketrygdens grunnbeløp.

Disse medlemmer er bekymret for at regelverk for potensielle adoptivforeldre ser ut til å bli stadig mer rigid. Disse medlemmer mener at et par for eksempel kan bli utmerkede adoptivforeldre selv om den ene av foreldrene ikke er i en ideell alder, eller har en sykdom. Disse medlemmer ber om at regelverket på dette felt gjennomgås med sikte på å se paret som helhet, og ikke utelukke paret fordi en av dem ikke fullt ut oppfyller dagens forutsetninger.

Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråd Karita Bekkemellem av 26. september 2007 (vedlegg). Statsråden konkluderer blant annet med at det er flere forhold som tilsier at det er grunnlag for å foreta en helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet - og foreta en nærmere drøfting av de ulike sidene av saken. Komiteen deler dette syn og ser frem til at en slik sak blir lagt frem for Stortinget på egnet måte.