Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Åge Austheim, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, fung. leder Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til Stortingets vedtak av 5. april 2005 hvor Riksrevisjonen ble anmodet om å foreta en vurdering av Forsvarets forvaltningspraksis og sporbarheten i de faglige tilrådinger som gis.

Komiteen viser til at Forsvarsdepartementet i sine kommentarer til rapporten legger vekt på at avklaringer og faglige tilrådinger i dialogen mellom departementet og Forsvarets militære organisasjon i vesentlige saker skal være sporbare, og at dette er særlig viktig dersom det foreligger ulike syn mellom departementet og Forsvarets militære organisasjon. Det er også enighet om at behandlingen av vesentlige saker bør dokumenteres utover sluttproduktet, slik at det er tydelig hvordan faglige råd tolkes og håndteres.

Riksrevisjonens undersøkelse har imidlertid, etter komiteens mening, avdekket at dette prinsippet ikke i tilstrekkelig grad er fulgt i alle saker.

Riksrevisjonens undersøkelse gjelder perioden 2002-2006. Dette er en periode hvor Forsvaret har vært igjennom store strukturelle endringer og hvor man må påregne et visst etterslep når det gjelder etab­lering av gode rutiner.

Den nye organiseringen med innlemming av forsvarssjefen og de strategiske funksjonene i Forsvarets overkommando i Forsvarsdepartementet, har ført til økt grad av uformelle, integrerte arbeidsprosesser hvor etatene deltar direkte i utarbeidelse av styringsdokumentene. Komiteen vil understreke at denne organiseringen krever stor aktsomhet for å unngå at beslutninger blir vanskelige å etterprøve for kontrollorganene. At dette unngås, er både i statsrådens og i den militære ledelses interesse.

Komiteen viser til at Forsvarsdepartementet mener at prinsippet om dokumentasjon og sporbarhet er fulgt i alle saker av vesentlig karakter. Komiteen ser dette som et uttrykk for at departementet ser viktigheten av at dette prinsippet legges til grunn for saksbehandlingen.

Komiteen viser til at Stortinget nylig vedtok å grunnlovsfeste regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget. Denne opplysningsplikten gjelder opplysninger ved oversendelse til Stortinget, så vel som opplysninger som kommer regjeringen i hende etter at en sak er oversendt Stortinget. Komiteen vil understreke at rett til innsyn og sporbarhet av beslutningsprosesser er avgjørende for at Stortinget gjennom sitt kontrollorgan, Riksrevisjonen, skal kunne foreta en reell kontroll med forvaltningen.

Komiteen viser videre til Stortingets behandling av Dokument nr. 14 (2002-2003) Frøiland-utvalgets rapport hvor det ble understreket at de opplysninger regjeringen legger fram for Stortinget må være korrekte, i den forstand at det skal være samsvar mellom opplysningene og den underliggende realitet. Dette innebærer at også opplysninger om usikkerhet og sterke faglige innvendinger omfattes av opplysningsplikten og følgelig av kravet om å kunne etterspore grunnlaget for avgjørelser som er truffet.

Komiteen har merket seg at det har vært for­bed­ringer i økonomirapporteringen etter 2004, både når det gjelder sporbarhet og kvalitet, og ser dette som positivt. Økonomirapporteringen er imidlertid fortsatt ikke standardisert, og komiteen forutsetter at dette er blant de forhold som det tas tak i.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen i forbindelse med budsjettprosessen peker på at sporbarheten på ett punkt er blitt svakere. Det gjelder utkast til St.prp. nr. 1 som tidligere formelt ble kommentert av Forsvarsstaben. Dialogen om utkast til St.prp. nr. 1 er etter 2003-2004-utkastet bare skjedd uformelt. Komiteen er enig med departementet i at det ikke foreligger noe formelt krav om å sende budsjettdokumentet til Forsvarsstaben på formell høring, og er enig i at det er svært uheldig med lekkasjer fra budsjettet før det legges fram for Stortinget, men støtter Riksrevisjonens vurdering av at dette har konsekvenser for sporbarheten.

Komiteen ser positivt på at økonomistyringen i Forsvaret samlet sett er blitt bedre fra 2006, men har merket seg at det også i 2006 var vesentlige avvik fra budsjettet ved et mindreforbruk på 2,4 mrd. kroner, hvorav en vesentlig del investeringsmidler. Komiteen vil understreke regjeringens plikt til å gjennomføre Stortingets vedtak. Forklaringen om at mind­reforbruket snarere var et resultat av feilprioriteringer og/eller ressursmangel på merkantil og teknisk side i FLO, mener komiteen er lite tilfredsstillende.

Komiteen har merket seg rapportens gjennomgang av sporbarheten i forbindelse med nedbemanningsmålet for Forsvarets militære organisasjon og registrerer at det på tross av opprinnelig uenighet mellom departementet og Forsvarets militære ledelse, i ettertid ikke har latt seg gjøre å fremskaffe dokumentasjon om prosessen fram mot enighet. Etter komiteens syn er dette en sak av vesentlig karakter, hvor beslutningsprosessen burde vært sporbar, slik at den kunne ettergås.

Komiteen registrerer også at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om konsekvensene av en reduksjon til en samlet årsverksramme på 15 000 i Forsvarets Militære organisasjon i tilstrekkelig grad er videreformidlet Stortinget.

Komiteen er kjent med forsvarssjefens vide fullmakter til å disponere personell i egen organisasjon. Dette fritar imidlertid ikke departementet fra plikten til å holde Stortinget orientert om konsekvensene av nedbemanningene. Basert på de opplysninger departementet i dag gir om bemanningssituasjonen i Forsvarets logistikkorganisasjon m.v. er det grunnlag for å stille spørsmål ved om de fulle konsekvenser av nedbemanningene har vært tilstrekkelig belyst overfor Stortinget. Tilsvarende vurdering kan også blant annet foretas i forhold til konsekvensene av en forsinkelse i innføringen av Program Golf.

Riksrevisjonen går bare i begrenset grad inn i spørsmål rundt informasjon til Stortinget. Komiteen finner derfor grunn til å understreke viktigheten av at Stortinget til enhver tid blir kjent med alvorlige faglige innvendinger, usikkerhetsfaktorer og eventuelle alvorlige sideeffekter av de vedtak man innbys til å treffe.