Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til det foreliggende forslag og sier seg enig med forslagsstiller i at forutsigbare rammevilkår er av vesentlig betydning for norsk næringsliv og for å legge til rette for langsiktige investeringer i Norge. Komiteen anser videre at politisk stabilitet og klarhet er av stor betydning for den enkelte borger og for tilliten til det demokratiske styringssystemet.

Komiteen noterer at forslagsstiller selv peker på at i hvilken grad slike behov blir ivaretatt, i første rekke kommer an på den politiske vilje og evne til å fastholde politiske beslutninger uten hyppige skifter. Komiteen deler denne oppfatning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstiller samtidig reiser spørsmålet om det er behov for å innføre nye konstitusjonelle redskaper for å sikre langsiktighet og låse politiske vedtak for lengre tid enn det som i dag er mulig gjennom vanlige flertallsvedtak i Stortinget.

Flertallet merker seg at forslagsstilleren avviser grunnlovsendringer med sikte på å oppnå en slik låsing av politiske vedtak - med den begrunnelse at eksterne forhold vil kunne endre seg såpass raskt at grunnlovsprosedyren vil kunne hindre nødvendige justeringer.

Flertallet noterer seg at forslagsstilleren anser at gjeldende parlamentariske og konstitusjonelle virkemidler ikke er tilstrekkelige, og innføringen av en ny "semikonstitusjonell" vedtaksform vil kunne sikre behovet for langsiktighet og stabilitet, samtidig som man ivaretar den nødvendige fleksibilitet i vedtaksprosedyrene. Flertallet deler ikke denne oppfatning.

Flertallet sier seg enig i at bestemmelser om materielt vern for økonomiske posisjoner må veies mot statens behov for kontroll med statsfinansene under hensyn til skiftende konjunkturer og syn på det politisk ønskelige. Det finnes derfor tungtveiende argumenter mot en så vidtgående løsning som et ev. grunnlovsvern av for eksempel budsjettvedtak vil innebære. Flertallet anser heller ikke at en innføring av "semikonstitusjonelle" vedtak vil være en god løsning for å balansere disse potensielt motstridende hensyn. Flertallet er av den klare oppfatning at det er Stortingets og de enkelte partiers politiske vilje og evne til å prioritere som kan sikre stabilitet og forutsigbarhet i de politiske beslutningsprosesser.

Flertallet viser også til at Stortinget har avvist bindende langtidsbudsjettering ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 6 (2003-2004), med utgangspunkt i NOU 2003:6, så sent som i desember 2003. Flertallet anser at de gjeldende regler for Stortingets budsjettbehandling er utformet med sikte på helhetlig og forsvarlig saldering, selv om disse ikke er bindende utover budsjettåret.

Flertallet vil videre vise til at langsiktighet i seg selv er et politisk mål som vil være avhengig av politisk ståsted og skjønn. En grad av parlamentarisk fleksibilitet er derfor viktig i dette spørsmålet. Behovet for forsvarlig og oppdatert dokumentasjon som grunnlag for politiske vedtak taler også mot en for stor grad av langsiktig binding.

På denne bakgrunn kan flertallet ikke se at en innføring av semikonstitusjonelle vedtaksformer i tråd med det foreliggende forslag kan sikre de behov forslagsstiller selv understreker betydningen av, samtidig som den sikrer tilstrekkelig fleksibilitet som blant annet nødvendiggjøres av behovet for oppdatert dokumentasjon og endringer i ytre rammevilkår.

Flertallet viser til forslagsstillerens hovedforslag B, "Bestemmelse om Stortingets adgang til å vedta "anmodninger", "henstillinger" eller "resolusjoner”, og gir sin tilslutning til at Stortingets rett til å vedta henstillinger eller lignende til regjeringen følger av at Stortinget rettslig sett kan vedta alt som ikke står i strid med regler av overordnet karakter, samt langvarig praksis.

Flertallet kan ikke se behovet for den avklaring som forslagsstiller anser som nødvendig. Forståelsen av at Stortingets anmodninger mv. til regjeringen ikke har bindende rettsvirkninger, er, etter flertallets mening, heller ikke omstridt i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fokuserer sterkt på behovet for endringer med det mål å legge mer til rette for en større grad av stabilitet og klarhet i politikken og i rammebetingelsene for norsk næringsliv. Disse medlemmer peker spesielt på nødvendigheten av forutsigbarhet særlig for de langsiktige investeringer - en nødvendig politisk stabilitet som angår den enkelte borger og tilliten til det demokratiske styringssystemet i Norge.

Disse medlemmer ser et sterkt behov for instrumenter og utforming av disse som muliggjør å kunne låse politiske valg for noe lengre tid enn dagens modell gjennom flertallsvedtak i Stortinget. Det at Forretningsordenen ser ut til stort sett å fungere greit under normale forhold, er ifølge disse medlemmer ikke nok til å skjule at et flertall i Stortinget når som helst kan endre eller fravike de bestemmelsene vi finner der. Dermed er heller ikke Forretningsordenen noe pålitelig redskap for å sikre større langsiktighet i politikken.

Disse medlemmer ser at det er behov for nye former for politiske vedtak som kan bidra til å sikre større langsiktighet enn vedtak som er utmyntet i ordinær lov eller plenarvedtak, men som ikke har de ulemper når det gjelder muligheten for rask endring som kan følge av grunnlovsfesting.

Slik disse medlemmer bedømmer det, er det eneste redskap som norsk rett i dagens situasjon tilbyr - dersom staten gjennom sine egne vedtak ønsker å binde seg sterkere - vedtak i form av grunnlovsendringer. Grunnlovsvedtak, med særlig frist for å fremme forslag, ventetid og kvalifisert flertall er, slik disse medlemmer oppfatter det, vanskeligere å treffe enn vanlige lov- og plenarvedtak. Derfor er nettopp Grunnloven med sin "stivhet" et særlig egnet politisk redskap, slik disse medlemmer vurderer det.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det bør vurderes om Grunnloven selv kan brukes til å sikre større langsiktighet i f.eks rammevilkårene for norsk næringsliv.

Disse medlemmer mener videre at en annen mulighet er å vedta grunnlovsbestemmelser om tidsgrenser, dvs. regler om at visse typer vedtak ikke kan treffes med virkning for mindre eller mer enn et nærmere angitt tidsrom.

Disse medlemmer viser til at det viktigste likevel er at adgang til å treffe vedtak som etter sitt innhold skal gjelde for mer enn ett år, ikke avskjærer Stortinget fra senere å ombestemme seg, og at et vedtak gjelder inntil det blir endret eller opphevet gjennom nytt vedtak i samme form.

En semikonstitusjonell vedtaksform er den mekanisme som ligger i å ha ulike former for vedtak, og kan, slik disse medlemmer mener, brukes til å sikre større langsiktighet og som videre uttrykker et mellomnivå mellom grunnlov og lov.

Disse medlemmer presiserer at grunnlovs­bestemmelser som åpner for semikonstitusjonell karakter, kan brukes til ulike formål - en bruksform som ønsker å gi et vedtak muligheten for et lengre liv enn det som sikres gjennom vedtak etter hovedregelen som at et simpelt flertall er nok.

Disse medlemmer ønsker å bifalle forslaget om grunnlovsendringer som åpner veien for å bruke en semikonstitusjonell vedtaksform der endringer bare er mulig etter mer krevende prosedyre enn den som gjelder for vanlige lov- og plenarvedtak. Forslaget bør, slik disse medlemmer vurderer det, kunne innpasses i Grunnloven § 75. Siden forholdet til lovgivningsprosedyren reiser særlige problemer, er de slik disse medlemmer oppfatter saken, begrenset til visse spørsmål som blir avgjort av Stortinget i plenum, nemlig skattevedtak, bevilgninger mv. Imidlertid ser disse medlemmer at dette instrument i lovgivningen også vil ha stor betydning for det formål å kunne sikre en større langsiktighet i rammene for næringsvirksomhet.

Videre ønsker også disse medlemmer å bifalle forslaget om å ta en bestemmelse om Stortingets adgang til å vedta "anmodninger", "henstillinger" eller "resolusjoner" inn i Grunnloven § 75. Disse medlemmer peker i denne sammenheng på at Stortingets rett til å vedta henstillinger eller lignende til regjeringen, allerede eksisterer av langvarig praksis og i kraft av det klare utgangspunkt at Stortinget rettslig kan vedta alt som ikke står i strid med regler av overordnet karakter - dvs. konstitusjonelle regler eller - for vanlige plenarvedtak - regler i lovgivningen. Slik disse med­lemmer vurderer det, er det ikke tvilsomt at slike vedtak etter omstendighetene kan ha stor politisk betydning og det har lenge vært noe uklart i hvilken grad de såkalte "instrukser" er rettslig bindende for regjeringen.

Disse medlemmer anbefaler på denne bakgrunn at alternativ A.1 og alternativ B.4 bifalles.