Regjeringen foreslår i proposisjonen at det gis samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 146/2007 av 26. oktober 2007 om en innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klima­gassutslipp (kvotedirektivet), samt tilhørende rettsakter.

Utenriksdepartementet viser til at EØS-komiteens beslutning om å slutte seg til EUs kvotehandelssystem antas å være av særlig viktighet. I tillegg har kvotedirektivet med tilhørende rettsakter nødvendiggjort lovendringer (jf. Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) Om lov om endringer i klimakvoteloven mm., som inneholder en nærmere beskrivelse av det norske kvotehandelssystemet og EUs kvotehandelssystem). Endringene i klimakvoteloven ble vedtatt 22. juni 2007. EØS-beslutningen ble derfor tatt med forbehold om Stortingets samtykke til etterfølgende godkjennelse i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd.

Formålet med rettsaktene er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i klimagassutslipp ved å opprette et kvotesystem for handel med klimagasser i Europa. Det er i proposisjonen gjort nærmere rede for innholdet i rettsaktene:

• – Hovedinnholdet i EUs kvotedirektiv.

• – Hovedinnholdet i mekanismedirektivet - bruk av utslippsenheter fra de prosjektbaserte kyotomekanismene.

• – Hovedinnholdet i registerforordningen.

• – Hovedinnholdet i retningslinjer for overvåking og rapportering av klimagassutslipp.

• – Hovedinnholdet i beslutningen om å unngå dobbel bokføring av utslippsreduksjoner under EUs kvotehandelssystem.

Videre er det i proposisjonen gjort rede for Beslutningen i EØS-komiteen:

• – Innholdet i EØS-komitébeslutningen.

• – Tilpasninger for EØS/EFTA-landene.

Når det gjelder gjennomføring av rettsaktene i norsk rett, viser departementet til at på bakgrunn av de endringene som ble gjort i klimakvoteloven, måtte det også foretas en rekke endringer i klimakvoteforskriften. Første runde med forskriftsendringer gjaldt tekniske justeringer av reglene for overvåking og rapportering av klimagassutslipp, og som allerede er vedtatt.

Det gjenstår en rekke forskriftsendringer før kvotedirektivet med tilhørende rettsakter kan anses fullt ut gjennomført i norsk rett. Det vil i forskrift bli etablert regler for hvordan taket på de prosjektbaserte mekanismene skal fordeles på de kvotepliktige bedriftene. Videre vil det bli fastsatt regler for tildeling av kvoter fra en kvotereserve satt av til gasskraftverk, som skal basere seg på rensing og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon. Reviderte regler om klimakvoteregisteret og nye gebyrsatser vil også kreve endringer i klimakvoteforskriften. Regjeringen legger også opp til å inkludere utslipp fra produksjon av kunstgjødsel i kvotesystemet, og har åpnet for inkludering av andre virksomheter, noe som også må forskriftsfestes.

Regjeringen vil utarbeide en plan for tildeling av kvoter med en detaljert beskrivelse av det norske kvotesystemet. Planen vil reflektere den norske kvoteloven og kvoteforskriften, inkludert de beslutninger og forskriftsendringer som er beskrevet i proposisjonen. Planen skal legges frem for ESA til godkjenning, og det vises til at ESAs godkjennelse er en forutsetning for at det norske kvotesystemet skal kunne kobles sammen med EUs kvotesystem.

Manglende tilknytning til EUs kvotesystem har gjort at Norge til nå ikke har hatt et operativt elektronisk kvoteregister. Statens forurensningstilsyn har etablert et elektronisk kvoteregister, som kan settes i drift når beslutningen om koblingen til det europeiske kvotesystemet trer i kraft.

Departementet viser til at de økonomiske konsekvensene av inkluderingen av kvotedirektivet i EØS-avtalen kommer først og fremst som følge av at de norske kvotepliktige bedriftene og staten får tilgang til et kvotemarked som er om lag 100 ganger større enn det nors­ke. Dette vil gi mulighet for kostnadseffektiv gjennomføring av klimatiltak på tvers av alle bedriftene i hele EUs kvotehandelssystem, og større likviditet for handel med kvoter.

Det vises til Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 66 (2006-2007), som beskriver økonomiske og administrative konsekvenser av gjennomføringen av et kvotesystem som er i samsvar med direktivets bestemmelser. Den norske klimakvoteloven er en gjennomføring av EUs kvotedirektiv. Landene har imidlertid stor handlefrihet mht. kvotetildelingen. Forslagene til endringer i CO2-avgiften følger for øvrig ikke av direk­tivet.

Det vises for øvrig til at siden endringene i klimakvoteloven ble vedtatt i juni 2007, har Regjeringen tatt beslutninger vedrørende samlet kvotemengde og tak på bruk av de prosjektbaserte mekanismene, samt fulgt opp varslede endringer av CO2-avgiften i budsjettet for 2008.

Når det gjelder statens inntekter, viser departementet til at staten vil få redusert inntekt fra CO2-avgiften når avgiften avvikles for kvotepliktig landbasert industri og reduseres for petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel. En avvikling av CO2 -avgiften for landbasert industri er anslått å gi et inntektstap på 90 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2008.

Den samlede kvotemengden som tilføres EUs kvotemarked, skal ikke overstige et årlig gjennomsnittsnivå på 15 millioner tonn. Den samlede kvotemengden avgjør hvor mange kvoter staten kan selge og tildele vederlagsfritt. Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt, kan selges. Dersom den observerte prisforskjellen mellom EU-kvoter og kvoter fra Den grønne utviklingsmekanismen vedvarer, vil salg av kvoter i EUs kvotemarked kunne bidra til en netto økning i statens inntekter fordi et tilsvarende antall kvoter vil kunne skaffes til en lavere pris gjennom kyotomekanismene.

Utenriksdepartementet viser til at Miljøverndepartementet anser at en innlemmelse av kvotedirektivet i EØS-avtalen vil bidra til kostnadseffektive utslippsreduksjoner av klimagasser i Norge.

EØS-komitébeslutning i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykt vedlegg til denne proposisjonen.