Dokument nr. 8:112 (2006-2007)

Det vises til brev av 23. oktober 2007 med oversendelse av nevnte forslag for utredning.

Forslaget gjelder begrensning av innsigelsesretten i plan- og arealsaker etter plan- og bygningsloven, og konkret er det foreslått følgende:

• – å fjerne fylkeskommunens og fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak

• – en egen forvaltningsdomstol eller et eget forvaltningstilsyn for å behandle klager etter kommunale planvedtak

• – å vurdere klageadgangen på politiske vedtak i kommunene.

Liknende forslag er fremmet 2 ganger tidligere, men ble ikke fulgt opp ved Stortingets behandling. Det vises til Dokument nr. 8:58 (2006-2007), jfr. Innst. S. nr. 151 (2005-2006) og Dokument nr. 8:90 (2003-2004), jfr. Innst. S. nr. 106 (2004-2005).

Innsigelsesretten til kommunale arealplaner

Miljøverndepartementet er ikke enig i at fylkesmannens og fylkeskommunens adgang til å fremme innsigelse til kommunale planforslag bør fjernes.

Departementet er ikke enig i at innsigelsesretten er til hinder for det kommunale selvstyret. Det kommunale handlingsrommet er begrenset i forhold til nasjonale og viktige regionale interesser. Kommunene har ansvaret for å ta hensyn til slike interesser i den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven, og innsigelsesretten for fylkeskommunen og statlige fagmyndigheter skal sikre at disse interessene blir godt nok ivaretatt i de konkrete sakene.

Miljøverndepartementet viser til at fylkesmannen og fylkeskommunen har en spesiell fagkompetanse på miljø og planlegging som er svært viktig i arealplanleggingen. De har samarbeidsplikt etter plan- og bygningsloven og skal medvirke i planarbeidet, og de skal dermed bidra til de kommunale arealplanene blir så gode som mulig. Samtidig har de et spesielt ansvar for å påse at det ikke tillates utbygging i strid med nasjonale og viktige regionale interesser. Ved å fremme innsigelse kan de ikke stoppe en plan, men de kan sørge for at planen bringes til Miljøverndepartementet til avgjørelse dersom kommunen ikke tar hensyn til en innsigelse. Innsigelsene begrunnes som regel i overordnede føringer gitt gjennom stortingsmeldinger, nasjonale retningslinjer, rundskriv eller brev fra departementet.

Der kommunen tar tilstrekkelig hensyn til de nasjonale og regionale interessene i planarbeidet, vil kommunen selv kunne egengodkjenne planene. De fleste sakene løses lokalt, ved at kommunen og innsigelsesmyndigheten blir enige. Det er bare ca 30-40 plansaker som avgjøres av departementet årlig. Dette er en svært liten andel av de totalt ca 200 kommuneplaner eller kommunedelplaner og 2000-3000 reguleringsplaner som vedtas av kommunene hvert år. Tallene viser at plansystemet fungerer godt ved at de aller fleste planer vedtas lokalt.

I praksis har det vist seg at det er nødvendig å ha bestemmelser om innsigelse for å sikre at nasjonale og viktige regionale hensyn blir godt nok ivaretatt i planarbeidet. Det er et sterkt byggepress mange steder, blant annet langs kysten og i fjellområdene. Kommunen skal avveie ulike interesser, og de har ansvaret for at utbygging skjer i samsvar med de føringer som er gitt fra overordnet nivå, blant annet av Stortinget gjennom behandlingen av stortingsmeldinger.

I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand er det gitt viktige arealpolitiske føringer for kommunenes planlegging. Blant annet omtales en tydeligere og mer langsiktig strandsonepolitikk, en nasjonal hyttepolitikk som sikrer miljøet, og sikring av villreinens leveområder.

Miljøverndepartementet tar sikte på i nær framtid fremme en odelstingsproposisjon med forslag til ny plandel av plan- og bygningsloven, basert på Planlovutvalgets forslag. Innsigelsesadgangen vil bli opprettholdt i dette forslaget.

Miljøverndepartementet viser også til Dokument nr. 3:11 (2006-2007) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Her vurderer Riksrevisjonen om målet om en bærekraftig arealforvaltning blir godt nok ivaretatt. Riksrevisjonen stiller blant annet spørsmål ved om det fremmes innsigelse i stor nok grad. Rapporten viser derfor hvor viktig det er å opprettholde fylkesmannen og fylkeskommunens adgang til å fremme innsigelse til kommunens arealplaner.

Klagebehandling av planer

Miljøverndepartementet mener det ikke er grunnlag for å innskrenke klageadgangen på reguleringsvedtak, eller etablere spesielle klageordninger.

Kommunens egengodkjenning av reguleringsvedtak der det ikke er fremmet innsigelse, kan påklages. Slike klagesaker avgjøres av fylkesmannen. I tillegg har fylkesmannen ansvar for lovlighetskontroll etter kommuneloven.

Miljøverndepartement mener dagens ordning der fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre klager på kommunens vedtak fungerer tilfredsstillende. Systemet er i samsvar med norsk forvaltningstradisjon. Ved behandlingen av klagesaker skal fylkesmannen etter forvaltningslovens § 34 prøve alle sider av saken, både lovligheten og skjønnsutøvelsen. Fylkesmannen skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Planlegging innebærer en skjønnmessig vurdering av arealbruken, men vurderingen skal ta hensyn til overordnede mål og rammer, slik det er pekt på foran.

I det forslag til ny plandel av plan- og bygningsloven som Miljøverndepartementet arbeider med, vil det ikke bli foreslått endringer i gjeldende klageordning. Ordningen fungerer greit, og Miljøverndepartementet kan ikke se at det er grunn til å etablere mer uavhengige og domstolslignende klageinstanser.

Departementet er heller ikke enig i at det ved klagebehandlingen av kommunale planvedtak bare skal være mulig å prøve lovligheten av vedtakene, og ikke overprøve planvedtakene fullt ut. Klageadgangen skal ivareta både nasjonale og viktige regionale hensyn, foruten hensynet til rettsikkerhet for grunneiere og andre berørte. Det vil derfor virke uheldig å begrense muligheten til å overprøve planvedtak. En overprøving av et planvedtak ut fra nasjonale hensyn innebærer at kommunens skjønnsmessige vurdering settes til side, fordi vurderingen ikke er i samsvar med overordnede føringer, som for eksempel er føringer nedfelt i en stortingsmelding.