Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal, fra Senterpartiet, Erling Sande og fra Venstre, lederen Gunnar Kvassheim, viser til at Norge i likhet med EU har som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. En forutsetning for at vi skal nå dette målet er at alle sektorer og offentlige myndighetsnivåer bidrar aktivt innenfor egne ansvarsområder.

Flertallet mener vern er et viktig virkemiddel for bevaring av biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier. For å stanse tapet av biologisk mangfold vil derfor ytterligere vern etter flertallets mening fortsatt være et sentralt virkemiddel.

Flertallet mener at vern så langt som mulig skal baseres på ordningen med frivillig vern, men det er også slik at myndighetsstyrte verneprosesser må kunne benyttes dersom det er nødvendig for å sikre viktige verneverdier.

Flertallet viser til brev fra statsråden datert 23. november 2007, som er vedlagt, der det vises til at det i forslaget til ny plandel i plan- og bygningsloven, som i nær framtid vil bli lagt fram for Stortinget, vil være bestemmelser som skal sikre en ytterligere bedre samordning av lokale og nasjonale interesser i denne sammenheng.

Flertallet viser også til at Regjeringen allerede på flere områder arbeider for å kombinere vern og lokal verdiskaping.

Komiteen mener at selv om det fortsatt vil være behov for mer vern, så er det viktig å kombinere vern med hensynet til lokal næringsutvikling og levekår. Vi må sikre lokal forankring og støtte til vernearbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen, Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, og fra Høyre, Børge Brende og Ivar Kristiansen, viser til at det er nødvendig å gi lokale myndigheter i kommuner med mye vern større mulighet til å påvirke egen utvikling. Disse medlemmer viser til at mer lokal forvaltning av verneområder ble gjennomført i mange av de nye nasjonalparkene regjeringen Bondevik II opprettet.

Disse medlemmer viser til at prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett over store arealer og verdier fra lokale myndigheter til statlige myndigheter. Vi opplever at denne prosessen samtidig medfører en form for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter. Etter årtier hvor naturområder er blitt forvaltet gjennom stort sett varsom lokal bruk, oppleves vern/arealutnyttelse som et konfliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale myndigheter. Dette gjelder i særlig grad kommuner med store vernede områder, som samtidig preges av fraflytting og ønsker om aktiv lokal næringsutvikling for å etablere nye arbeidsplasser og å være attraktive for tilflytting.

Disse medlemmer har merket seg at det er varslet flere saker fra Regjeringen den nærmeste fremtid som ytterligere vil forsere vern og båndleggingsprosesser. Disse medlemmer viser her blant annet til statsrådens brev til energi- og miljøkomiteen, datert 23. november 2007, som er vedlagt innstillingen.

Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å gjenreise et tillitsforhold mellom lokalbefolkningen i berørte kommuner og storsamfunnet, og bekjempe følelsen av at enkelte områder betaler en uforholdsmessig stor regning for storsamfunnets prioriteringer. Disse medlemmer mener at det må etableres en ny nasjonal strategi, som skaper rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele det norske samfunnet.

Disse medlemmer fremmer derfor forslaget fremsatt i Dokument nr. 8:10 (2007-2008).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietstøtter ambisjonen om å stoppe tapet av artsmangfold innen 2010, men stiller seg sterkt tvilende til om passivt arealvern er den riktige veien å gå for fremtiden.

Disse medlemmer peker på at de store verneområdene i høyfjellet i henhold til nasjonalparkplanen nå er ferdigstilt, og at nytt vern i stor grad vil måtte gjennomføres i mer produktive områder, særlig skogsområder. Disse medlemmer peker på at av de mange arter som har sine biotoper tilknyttet skogen, er en stor del tilknyttet randsoneområder, plantefelt og ungskog. Skog som blir skjøttet medfører også mindre risiko for større og mer ødeleggende skogbranner.

Disse medlemmer vil peke på at en vernekvalitet ofte har oppstått på grunn av aktiv forvaltning fra grunneiers side. Det er da ingen logikk i at de grunneierne som ut fra et økologisk perspektiv har tatt best vare på sin eiendom, skal straffes ved å bli fratatt råderetten over denne. Det er grunn til å peke på at det har vært drevet hogst til lokal industri og eksport i Norge i århundrer, og at artsmangfoldet tilknyttet norsk skog nærmest ikke er påvirket av dette. Likeens er det grunn til å peke på at norsk skogbruk har innført "Levende skog"-standard, og at endringene i skogbruket for øvrig har medført at mengden nedfallsskog og dødskog ikke har vært så stor som i dag på århundrer. Samtidig vil Regjeringens uttalte målsetting om vern av skogsområder i enkelte deler av landet i de neste 20 til 30 årene kunne bidra til svekket virkestilgang både for trelast-, prosess- og bioenergiindustrien.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til statsrådens brev av 23. november 2007, der statsråden uttaler at Regjeringen vil legge frem en handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel av nasjonalparker og andre verneområder i tråd med Soria Moria-erklæringen. Disse medlemmer mener denne handlingsplanen bør fremmes som en egen sak for Stortinget våren 2008, da den vil være viktig for å bedre forvaltningen av disse områdene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen våren 2008 fremme en sak for Stortinget med en strategi for næringsutvikling og arbeidsplasser i kommuner med høy andel vern."