Vedlegg 2: Brev fra Fiskeri- og kystdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 27. november 2007
I forbindelse med behandling av denne saken hadde komiteens medlemmer fra Høyre følgende spørsmål:
1. I forbindelse med inngåelsen av "Smutthullavtalen" i 1999 uttalte Utenrikskomiteen i Innst.S.nr.241 (1998-1999) at avtalen skulle opp til ny vurdering med tanke på å jevne ut i hvilke soner kvotene tas opp. Hvilke helhetsvurderinger lå til grunn for å ikke be om revidering med tanke på en forbedret balanse i 2006?
2. Hva vil konsekvensene være av at Norge som et ledd for å øke sine relative andeler av makrellfordelingen velger å stå uten en makrellavtale?
3. På hvilken måte kan Stortinget best mulig bidra til å styrke Norges forhandlingsposisjoner i internasjonale fiskeriforhandlinger?
1.
Norge har som overordnet strategi å oppnå ansvarlig forvaltning av alle de marine levende ressursene i Nord-Atlanteren. En slik ansvarlig ressursforvaltning er Norge folkerettslig forpliktet til gjennom FNs havrettstraktat og FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Retten til å utnytte de levende marine ressurser forutsetter at Norge ivaretar sin plikt til ansvarlig ressursforvaltning, også når det gjelder de bestander vi deler med andre land.
Avtalen mellom Norges regjering, Islands regjering og Den russiske føderasjons regjering om "visse samarbeidsforhold på fiskeriområdet" (Smutthullavtalen) ble inngått i 1999. Avtalen kom i stand på bakgrunn av det betydelige islandske fisket i det internasjonale farvannet "Smutthullet" i Barentshavet fra 1993 av, og prinsipiell uenighet om forvaltning av fisket utenfor 200 nautiske mil. Avtalen innebar viktige prinsipielle islandske innrømmelser - en anerkjennelse av det norsk-russiske forvaltningsregimet for norsk-arktisk torsk og avståelse fra å fiske i Vernesonen og Smutthullet. Avtalen gir også fiskerettigheter for norske og islandske fiskere i hverandres økonomiske soner. Bytteforholdet og de islandske innrømmelser utgjør samlet sett grunnlaget for avtalen. Etter en samlet vurdering har Norge – i likhet med konklusjonen som ble trukket under forrige regjering i 2002 – ikke bedt om revisjon av avtalen eller dens bilaterale protokoll mellom Norge og Island. De øvrige parter har heller ikke bedt om revisjon, slik at denne vil løpe for fire nye år.
2.
Norge, EU og Færøyene vedtok forvaltningsplanen for makrell i Nordøst-Atlanteren første gang 19. november 1999. Denne har siden blitt videreført hvert år. Forvaltningsplanen har frem til nå gitt et stabilt og bærekraftig ubytte i makrellfisket, og har således også bidratt til å gi makrellforvaltningen en stor grad av legitimitet i forhold til omverdenen. Etter hvert som konsumentene blir mer og mer opptatt av bærekraftig forvaltning, er ansvarlig ressursforvaltning også i ferd med å bli et markedsfortrinn ved salg av fisken.
Etter at Norge i løpet av de siste år har kommet til enighet om et forvaltningsregime for norsk vårgytende sild og kolmule, er alle de store pelagiske bestandene forvaltet innenfor avtaler med de aktuelle kyststatene.
Dersom etablerte avtaler brytes, innebærer dette at statene som i dag samarbeider om forsvarlig forvaltning av felles ressurser ikke blir bundet av noen avtale om totalkvote på den felles bestanden. Dette innebærer en fare for at enkelte parter vil øke sitt nasjonale fisketrykk for å få andre parter til å gjøre forhandlingsmessige innrømmelser i frykt for overbeskatning og bestandskollaps. Også på norsk side har det blant enkelte næringsaktører vært argumentert for en slik linje.
Det er videre verdt å understreke at forholdet til EU, Russland og Island er av avgjørende betydning i kampen mot IUU-fiske. Uten et etablert samarbeid med fastlagte avtaler på ressursforvaltningssiden ville det neppe vært mulig å oppnå det tette og fortrolige samarbeid med EUs kontrollverk som har ført til at EU (gjennom Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon - NEAFC) har påtatt seg å kontrollere alle landinger av norsk fryst torsk i EUs havner. Det kan ikke utelukkes at forhandlingsbrudd på forvaltningsområdet kan ha negative konsekvenser for videreutviklingen av kontrollsamarbeidet. Det å si opp etablerte avtaler kan således ha en rekke ringvirkninger og det må vurderes konkret fra sak til sak hvor vidt sannsynligheten for et bedret forhandlingsresultat oppveier risikoen for uheldige bieffekter.
Vedrørende avtalens rammebetingelser vises det spesielt til vanntrekksprosenten på sild og makrell. Felles vanntrekksprosent ble innført fra 1. februar 2004. Norske myndigheter har de siste årene lagt ned mye arbeid gjennom en felles arbeidsgruppe for kontroll med pelagiske fangster når det gjelder å få på plass veiesystemer som er godkjent, kalibrert og plombert. Samarbeidet har utviklet seg meget positivt. I 2007 har partene spesielt arbeidet med å overvåke implementering av vedtatte tiltak og havnestatskontrollen.
Norge og EU vil videreføre arbeidet med å effektivisere kontrollen av landinger av makrell, og prioritere spørsmålet om hvordan bedre kontroll på havet, herunder tiltak mot utkast og slipping.
3.
I relasjon til det tredje spørsmålet vil jeg begrense meg til å understreke viktigheten av at Norges posisjoner bestemmes med utgangspunkt i en helhetlig og bærekraftig forvaltningsstrategi, der spørsmålet om forhandlingsposisjoner ses i sammenheng med de gevinster det er å hente gjennom internasjonalt omforent ansvarlig ressursforvaltning, både i et nærings-, bestands- og markedsperspektiv.