Dokument nr. 8:77 (2006-2007) om eiendomsskatt

Jeg viser til brev av 29. mai 2007 hvor det bes om en uttalelse til Dok. nr. 8:77 (2006-2007).

Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt.

Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr. 29 (eigedomsskattelova) ble endret ved lov 26. juni 2006 nr. 25, jf. Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) og Innst. O. nr. 65 (2005-2006). Med virkning fra skatteåret 2007 er kommunene nå gitt anledning til å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen. Samtidig videreføres reglene om at utskrivingen kan avgrenses til "områder som heilt eller delvis er utbygd på byvis eller der slik utbygging er i gang" og/eller til "verk og bruk", jf. eigedomsskattelova § 3.

Avgrensingen av eiendomsskatten til "bymessige" områder kan til dels være uklar og vanskelig å praktisere. Videre kan den gi opphav til skjevheter i beskatningen ved at like eiendommer innenfor samme kommune enten skattlegges eller ikke avhengig av beliggenhet. Dette har vært oppfattet som både uheldig og urimelig. Lovendringen i 2006 har til formål å gi grunnlag for færre avgrensningsproblemer ved utskriving av eiendomsskatt og mulighet for større likhet i beskatningen innenfor den enkelte kommune. Velges alternativet om utskriving i hele kommunen vil det ikke lenger være nødvendig å trekke noen grense innenfor kommunen mellom områder som enten er "bymessige" eller ikke. Dermed kan kommunene unngå de tvister og den misnøye som har vært knyttet til utskriving av eiendomsskatt i enkelte kommuner.

Ved utskriving i hele kommunen vil også hytter eller fritidseiendom bli pålagt eiendomskatt uavhengig av om disse ligger innenfor eller utenfor "bymessig område". Loven åpner ikke for at det kun kan skrives ut eiendomsskatt på fritidseiendom. Det blir derfor helt feilslått å omtale lovendringen eller eiendomsskatten som "hytteskatt". Fritidseiendom vil ofte ligge utenfor "bymessige områder". Slik sett er eiendomsskatt på fritidseiendom en konsekvens av utvidelsen til virkeområdet for eigedomsskattelova.

Dersom lovendringen fra 2006 reverseres vil de gamle avgrensningsproblemene oppstå på nytt, eller skape nye slike problemer dersom en skulle unnta fritidseiendom fra eiendomsskatt. Ut fra formålet med lovendringen om økt likhet i utskrivingen av eiendomsskatt innenfor kommunen virker det rimelig at også fritidseiendom kan pålegges slik skatt. For kommunene er oppføring og bruk av fritidseiendom i likhet med annen eiendom forbundet med kostnader. Til dette kommer også at fritidseiendom som annen eiendom innebærer skatteevne. Det er da ikke urimelig at eiere av fritidseiendom må svare eiendomsskatt til kommunen på lik linje med andre eiere av fast eiendom i kommunen.

Med lovendringen har kommunene fått en valgadgang som ikke eksisterte tidligere. På denne måten er det gitt ytterligere mulighet for kommunene til å utforme en løsning med hensyn til eiendomsskatt som passer den enkelte kommune.

Det er den enkelte kommune som har ansvaret for takseringen. Takstnivået varierer fra kommune til kommune. Enkelte legger takstnivå lavt og andre høyt, men gjennomgående er inntrykket at de fleste kommuner er langt fra en taksering opp mot markedsverdi. Det lave takstnivået kan ha sammenheng med at mange kommuner bevisst takserer eiendommene lavt. En rekke kommuner gjør også bruk av såkalt reduksjonsfaktor. Dette innebærer typisk at eiendommene takseres til full omsetningsverdi, men at kommunen beslutter at skattegrunnlaget skal utgjøre for eksempel 40, 50 eller 60 prosent av denne. Eigedomsskattelova gir også kommunestyret mulighet til å fastsette bruk av bunnfradrag i takstene for bolig- og fritidseiendom. Videre gir loven mulighet til å fastsette skattesatsen innenfor et intervall på minimum 2 promille og maksimum 7 promille av skattegrunnlaget. Endelig åpner loven også for at kommunene kan differensiere skattesatsen mellom bolig-/fritidseiendom og annen eiendom. Ved bruk av disse mulighetene vil kommunene kunne utforme eiendomsskatten på en slik måte at en bør kunne unngå urimelige utslag, også uten et lovregulert tak på skattegrunnlaget.

Jeg viser også til at det ved lovendringen ble vedtatt et obligatorisk fritak for landbrukseiendom. Dette fritaket, og presisering av hvordan våningshus skal behandles, fremgår blant annet av Innst. O. nr. 65 (2005-2006):

"Høvet for kommunestyret til å gjere fritak for driftsdelen av jord- og skogbrukseigedom vert foreslått gjort om til eit obligatorisk fritak. (…)

Våningshus er ikkje omfatta av fritaket og må difor takserast både når det vert skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen, og etter alternativet med utbygd på byvis når dei ligg innanfor slikt område. Finansdepartementet har i brev 10. mars 2006 til Norges Bondelag mellom anna uttalt:

"Departementet antar at det ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for våningshus med en naturlig arrondert tomt på gårdsbruk skal tas hensyn til delingsforbud og konsesjonsplikt. Delingsforbud og konsesjonsplikt utgjør tyngende offentligrettslige plikter som markert påvirker markedsverdien i forhold til alminnelige boligeiendommer. Ved eiendomsskatttakseringen vil en tenkt pris for omsetning av våningshuset måtte ta hensyn til de restriksjoner som gjelder ved omsetning av denne typen eiendom. (…)"

Jeg viser også til at avviklingen av begrensningen om å bare kunne skrive ut eiendomsskatt i byvise strøk, ble vurdert i skattemeldingen framlagt av Bondevik II-regjeringen, St. meld. nr. 29 (2003-2004):

"Departementet er enig med Eiendomsskatteutvalget og Skaugeutvalget i at eiendomsskattelovens avgrensning er svakt begrunnet. Avgrensningen av eiendomsskatten bør i utgangspunktet ikke skje etter et skjønnsmessig beliggenhetskriterium, slik dagens regelverk delvis legger opp til. Verdi knyttet til beliggenhet reflekteres normalt i verdien til eiendommen og vil kunne avspeiles i nivået på eiendomsskattetaksten. Den skjønnsmessige avgrensningen av eiendommer som ligger innenfor et "klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis" og eiendommer definert som «verk og bruk» gjør det vanskelig for mange kommuner å praktisere regelverket for eiendomsskatt. Det vises også til at en rekke saker er ført inn for domstolene. Departementet ser derfor at det kan være behov for å vurdere endringer av eiendomsskattelovens virkeområde med sikte på klare og forutsigelige vilkår for utskriving av eiendomsskatt.[…]"

Finanskomiteens medlemmer fra Høyre; Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, uttalte følgende om disse forslagene i Innst. S. nr. 232 (2003-2004) om St. meld. 29 (2003-2004):

"Disse medlemmer støtter også Regjeringens hensikt om å vurdere en fjerning av gjeldende avgrensning av eiendomsskatten til bymessige strøk og til verk og bruk, da dagens skjønnsmessige avgrensning gjør regelverket vanskelig praktikabelt for mange kommuner og det føres mange avgrensningssaker for domstolene."

Jeg slutter meg til disse vurderingene, og på bakgrunn av det ovenstående finner jeg ikke å ville anbefale forslaget i Dok. nr. 8:77 (2006-2007).