Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til Riksrevisjonens undersøkelse av skatteoppkrevernes innkreving og stedlige arbeidsgiverkontroll - Dokument nr. 3:10 (2006-2007), datert 1. juni 2007 og understreker viktigheten av Regjeringens videre oppfølging av saken.

Komiteen minner om at det overordnede mål for skatteetaten er å sikre en korrekt fastsettelse og innbetaling av skatter og avgifter med de to sentrale oppgaver som innkreving av skatter og kontroll av arbeidsgivernes innberetning og innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift.

Systemet er basert på at de kommunale skatteoppkreverkontorene står for både innkreving og kontroll, og slik komiteen forstår situasjonen, har innkrevingsresultater og bruk av virkemidler i mange år variert sterkt mellom kommunene. Imidlertid vil komiteen minne om at den generelle skatteinnkreving fungerer godt, idet hele 99,7 prosent av utlignet skatt blir innbetalt. Riksrevisjonens undersøkelse kan kanskje oppfattes som marginal, da den slik komiteen oppfatter det, primært fokuserer på de utestående 0,3 prosent skatterestanser.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen i to tidligere undersøkelser, Dokument nr. 3:12 (1999-2000) og Dokument nr. 3:5 (2001-2002), fokuserte på om innfordringsarbeidet for restskatt ble praktisert som forutsatt og foretok en vurdering av omfang og kvalitet av den statlige arbeidsgiverkontrollen. Komiteen minner om at Finansdepartementet fulgte opp disse dokumentene og orienterte Stortinget i Riksrevisjonens Dokument nr. 3:1 (2005-2006).

Komiteen ser at Riksrevisjonen har funnet det formålstjenlig å gjennomføre en samlet undersøkelse av det stedlige innfordringsarbeid og arbeidsgiverkontroll, hvor målet har vært å kartlegge og vurdere resultatene av skatteoppkrevernes innfordringsarbeid med restskatt for personlige skattytere og den lokale etats kontroll av arbeidsgivere. I denne forbindelse har komiteen merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse fokuserer på det kommunale kontrollmiljø, mens resultatene fra de statlige skatteoppkrevingskontorene ikke er omhandlet.

Komiteen registrerer at undersøkelsen bygger på data fra skatteoppkreverne til Skattedirektoratet for restskattekrav for personlige skatteytere for inntektsårene 2001, 2002 og 2003 med status for innfordringsarbeidet per 30. juni 2003, 2004 og 2005, mens for arbeidsgiverkontrollen er basis kommunenes innrapportering til Skattedirektoratet for årene 2003, 2004 og 2005. Videre ser komiteen at Riksrevisjonen også har bygget opp statistikk for skatteåret 2006 på basis av en spørreundersøkelse hvor 320 skatteoppkreverkontorer som tilsvarer 81,7 prosent av samtlige, besvarte. Målet med denne spørsmålsrunden var slik komiteen forstår, å belyse årsakene til variasjonene i resultater og bruk av virkemidler i innfordringsarbeidet og i arbeidsgiverkontrollen.

Komiteen merker seg at undersøkelsen viser at gjennomsnittstiden fra restskattekravene forfaller til første innkrevingstiltak er iverksatt, utgjorde 25 dager for inntektsåret 2003, men dog med betydelige forskjeller mellom kommunene. Mens det i de små kommunene i gjennomsnitt gikk fra 9 dager til over et halvt år etter forfall før første tiltak blir registeret, leser komiteen at samtlige av de store kommuner i gjennomsnitt bare brukte 6 uker eller mindre før innkrevingstiltaket ble registrert. Komiteen stiller på samme måte som Riksrevisjonen spørsmål om variasjonen i innkrevingsarbeidet er i overensstemmelse med Stortingets forutsetninger og at det ikke skal forekomme utilsiktet variasjon i virkemiddelbruken mellom landets kommuner.

Saksordfører samt noen av komiteens medlemmer har hatt møte med representanter for Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring (NKK) samt Kommunesektorens Interesse- og Arbeidsgiverorganisasjon (KS), som gjorde rede for sine synspunkter. Informasjonen er gitt videre til samtlige komitémedlemmer.

Komiteen registrerer at de skatteoppkrevere som raskt iverksetter innkreving, også tvangsinnfordrer en større andel av kravene - noe som understreker betydningen av en raskest mulig innkrevningsprosess. Imidlertid mener komiteen at denne prosessen ikke må gå på bekostning av skattyters rettigheter, men at det må praktiseres og utøves skjønn i gjennomføringen. Fra NKK og KS fremkom det klare signaler om at både Finansdepartementet og Skattedirektoratet ønsker minimal bruk av konkursbegjæringer mot personlige skattytere som representerer de 0,3 prosent av utestående og ikke innbetalt skatt - noe komiteen har merket seg. Komiteen innser at bruk av tvang mot personer som mangler evne til å gjøre opp for seg, er et dårlig virkemiddel da hele 70 prosent av denne gruppe personer, består av saker med ikke innsendt selvangivelse og dermed skjønnslikning, ukjent bopel, konkurser, alvorlig sykdom og andre spesielle årsaker. Komiteen innser at virkemidler må tilpasses der skyldner har betalingsvilje, men mangler betalingsevne, og at dagens innkrevningssystem har mange positive elementer som bør videreføres.

Komiteen har merket seg at undersøkelsen bekrefter at tvangssalg og konkurs brukes i svært liten grad av skatteoppkreverkontorene, da instruksen sier at etaten skal være tilbakeholden med å begjære vanlige lønnstakere konkurs.

Videre ser komiteen det positive i at flere skatteoppkreverkontorer samarbeider, noe som resulterer i større effektivitet i tilfeller hvor enkeltkontorer har liten bemanning og mye sykdomsfravær. På samme måte som Riksrevisjonen, ser komiteen et klart potensial til forbedring da bare 21 prosent av skatteoppkrevingskontorene har fulgt oppfordringen fra Finansdepartementet og Skattedirektoratet om økt samarbeid.

Med hensyn til variasjoner i bruk av innfordringstiltak, ser komiteen at Riksrevisjonen påpeker at praksis inkludert beløpsgrense, varierer betydelig mellom kommunene i forbindelse med innfordring gjennom utleggsforretning, dekningsaksjon og begjæring av konkurs, dersom krav ikke kan forventes oppgjort innen rimelig tid. Komiteen ser at det kan stilles spørsmål om dette også er i samsvar med Stortingets forutsetning om at forskjellig innfordring skal være knyttet til egenskaper i kravet, og ikke være avhengig av kommunetilhørighet eller andre forhold.

Undersøkelsen bekrefter at skatterestansene i beløp fortsatt er betydelige, og det er særlig store krav som forblir uoppgjort. Komiteen stiller derfor spørsmål på lik linje med Riksrevisjonen, om den lave andelen av konkursbegjæringer for ikke personlige skyldnere med store skatte- og avgiftskrav er i tråd med Stortingets forutsetning om at skatteinnfordringssystemet skal sørge for at skattene betales med de fastsatte beløp.

Komiteen ser av undersøkelsen at bruken av betalingsoppfordring og varsel om påleggstrekk som første innfordringstiltak har økt, mens bruk av tvangsfullbyrdelsesloven har gått ned.

Skatteoppkrevernes undersøkelser rundt skyldnerens økonomiske situasjon, er slik som også komiteen oppfatter, særdeles viktig for å kunne begrense at påleggstrekk ikke går ut over skyldnerens økonomiske behov for rimelig underhold. Komiteen har merket seg at flere skattefogdkontorer rapporterer at påleggstrekk nedlegges uten at det gjøres tilstrekkelige forundersøkelser til tross for at dette tidligere er blitt omtalt i Dokument nr. 3:12 (1999-2000).

Riksrevisjonens undersøkelse understreker viktigheten av at sikring av kravet med utlegg mens påleggstrekket løper, benyttes i begrenset grad, men komiteen påpeker viktigheten av bruk av riktig sikring slik at inntektstapet for det offentlige blir minimalisert. Komiteen mener også i dette tilfelle at denne sikring kan få en for kraftig effekt og at skatteyter kan bli sterkt skadelidende. Komiteen forutsetter at liknings- og kemnerkontorene forsøker å utøve lik praksis over hele landet.

Komiteen merker seg også at Finansdepartementet i sine kommentarer til undersøkelsen viser til at skatteoppkreverfunksjonene har svak kapasitet, liten kompetanse og lav prioritet i de små kommunene. Virkningene blir her slik at dette kan føre til mindre riktig skatteinngang og ulik behandling av skattyterne.

Kontrollomfang og planlegging av stedlig arbeidsgiverkontroll med sikring av beregning, innbetaling og innberetning av skattetrekk og arbeidsgiveravgifter er hjemlet i lovverket, og komiteen har registrert den gradvise reduksjonen i hyppigheten for stikkprøvekontrollene. En hyppighet for kontroll med 23 års intervaller i gjennomsnitt, synes komiteen er lavt og stiller spørsmål om kontrollomfanget er tilstrekkelig for å kunne oppfylle Stortingets forutsetninger. Det er imidlertid viktig, slik komiteen ser det, at skatteoppkreverne etter at Riksrevisjonens datainnsamling til undersøkelsen var avsluttet, har gjennomført en forholdsvis omfattende omlegging av kontrollvirksomheten. Det vises videre til at Skattedirektoratet har endret innholdet i arbeidsgiverkontrollbegrepet til å omfatte flere kontrollhandlinger enn tidligere utført. Fra skatteoppkreverne har komiteen fått opplyst at antall nullrapporter fra 2007/2008 vil gå dramatisk ned. Videre bør det i denne forbindelse nevnes at kontrolldekningen på 5 prosent kan virke lavt, men komiteen registrerer at det er 3 kontrollmiljøer (skatteoppkreverne, fylkesskattekontorene og likningskontorene) som alle i hovedsak kontrollerer de samme næringsdrivende.

Videre viser komiteen til at undersøkelsen påpeker en stor variasjon i kontrollomfang mellom kommunene der skattytere i de små kommuner statistisk er utsatt for en liten og begrenset kontrollrisiko. I denne forbindelse merker komiteen seg at hele 54 prosent av kommunene står for bare 14 prosent av antall arbeidsgivere og nesten alle disse er små bedrifter og foretak.

Komiteen merker seg at undersøkelsen fokuserer på en rekke svakheter i forbindelse med arbeidsgiverkontrollen. Til tross for fastlagte retningslinjer for god planlegging og gjennomføring av kontrollen samt utvelgelse av kontrollobjekter, ser komiteen at kontrollintensjonene ikke blir fulgt opp. Når 25 prosent av skatteoppkreverkontorene ikke utarbeider noen årlig kontrollplan og rundt 50 prosent overhodet ikke har utarbeidet kriterier for stedlig kontroll, mener komiteen at disse svakheter må følges bedre opp og gis prioritet av Finansdepartementet og hos de enkelte skatteoppkrevere.

Videre registrerer komiteen at undersøkelsen også påpeker variasjon i avdekkede beløp mellom kommunene i den stedlige arbeidsgiverkontrollen og hvor nærmere 43 prosent av skatteoppkreverne i kommunene ikke avdekker feil eller mangler gjennom kontrollen. Komiteen synes at Finansdepartementets kommentarer om at dette skyldes liten kompetanse, mindre profesjonalitet og lav prioritering i kommunene, kan fremstå som en bortforklaring - spesielt når denne situasjon har vedvart i titall av år uten at det er grepet tak i det fra departementets side. Komiteen ser dog ikke bort i fra at skatteoppkreverne har større lokale kunnskaper i de små kommunene, og ofte er de største foretakene offentlige, kommunale eller interkommunale bedrifter.

Imidlertid er komiteen helt på linje med Finansdepartementet som nå vil legge vekt på en resultatforbedring, men da basert på interkommunale kontrollorganer med en helhetlig kontrollplanlegging som er fundamentert på sterkere fagmiljøer. En bedre dialog med utveksling av erfaringer mellom de enkelte skatteoppkreverkontorer ser også komiteen som ett av mange elementer som i årene fremover må til for å forbedre og effektivisere skatteoppkrevingen ytterligere.

Komiteen viser til det pågående arbeid i regi av Finansdepartementet og Skatteetaten for å forbedre de forhold som Riksrevisjonen påpeker i Dokument nr. 3:10 (2006-2007). Gjennom sitt ROS-prosjekt søker departementet og Skatteetaten blant annet å reorganisere og effektivisere innkrevingsoppgavene. Det vises også til NOU 2007:12 Offentlig innkreving, som ble avgitt av Solberg-utvalget 6. november 2007. Utvalget, som ble oppnevnt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet 21. september 2005 for å gjennomgå det offentlige innkrevingsapparat med sikte på forbedringer, konkluderer med at all statlig innkreving av regninger som ikke er blitt betalt, bør samles i én etat. Komiteen tar dette standpunktet til orientering, men finner det ikke riktig å ta stilling til spørsmålet, da det ikke tilligger kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Komiteen forutsetter at Riksrevisjonens merknader i Dokument nr. 3:10 (2006-2007) tas til orientering i alt videre arbeid på dette feltet.

Komiteen mener videre at Finansdepartementet bør vurdere å skjerpe skatteoppkreverinstruksen overfor de lokale skatteoppkrevere, med det siktemål å følge opp og redusere de lokale variasjonene i innkreving og stedlig arbeidsgiverkontroll, i tråd med Riksrevisjonens merknader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at de kommunale skatteoppkreverne i hovedsak gjør en god jobb med innkreving av skatt. Den høye prosenten som innkreves viser dette. Ved en videreføring av den lokale innkreving, vil det være lettere å bruke lokal kunnskap i innfordringsarbeidet. Slik kan en på en bedre måte ivareta også andre hensyn Stortinget tidligere har vært opptatt av i forhold til enkeltpersoner som har betalingsproblemer. Det vises i denne sammenheng til Innst. S. nr. 122 (2005-2006) der kontroll- og konstitusjonskomiteen bl.a. peker på viktigheten av at offentlige kreditorer konstruktivt bidrar til gjeldsordning når dette er hensiktsmessig.