Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til barn og unge med psykiske problemer. Målet med undersøkelsen har vært å belyse i hvilken grad barn og unge under 18 år med psykiske problemer får et tilfredsstillende tilbud fra kommunene og poliklinikkene, om samarbeidet mellom tjenesteyterne fungerer godt, og om kvaliteten i resultatrapporteringen er tilfredsstillende.

Komiteen vil vise til at i perioden 1999 til 2008 pågår en satsing for å forbedre tilbudet til barn og unge med psykiske problemer, som en del av opptrappingsplanen for psykisk helse.

Komiteen viser til at revisjonen avdekker flere kritikkverdige forhold ved barne- og ungdomspsykiatrien, som det er grunn til å ta på alvor.

Det er undersøkt om det er sammenheng mellom kapasitet og ventetid, og komiteen registrerer at region nord som har den høyeste kapasiteten har en ventetid på 86 dager, mens region sør som har den laveste kapasiteten har den korteste ventetiden på 56 dager. Komiteen ser at ved 3 poliklinikker strekkes ventetiden til 180 dager, og ser derfor tydelig at slike ulike vurderinger fører til ulik behandling og kvalitet på tilbudet.

Komiteen vil også trekke frem at undersøkelsen viser at det ikke foreligger data for barn og unges totale behov for polikliniske tjenester i det ventelistedata bare registrerer dem som får et tilbud - ikke pasienter som avvises.

Komiteen leser at bare et fåtall av de kommunale tjenesteyterne (skolehelsetjenesten, PP-tjenesten og barnevernet) selv har oversikt over hvor stor del av de bevilgede ressursene til Opptrappingsplanen for psykiatrien som brukes til barn og unge under 18 år, og hvor målrettet disse midlene er brukt. Også innenfor disse tjenestene ser komiteen at kapasiteten varierer sterkt fra kommune til kommune idet høyeste kapasitet er 5 til 9 ganger høyere enn laveste kapasitet hos de tre deltjenestene.

Komiteen mener at det er mangler ved tjenestenes kvalitet på både system- og individnivå. Svært få virksomheter har utarbeidet kriterier for internkontroll, og blant de kommunale tjenestene er nettopp dette arbeidet svært dårlig. Komiteen mener at undersøkelsen viser at det gjenstår store utfordringer for kommunene for å få til helhetlige systemer.

Komiteen viser til at det kan også ta svært lang tid før pasienten får en diagnose, og at mange ikke får stilt noen diagnose i det hele tatt. Konklusjonen slik komiteen leser undersøkelsen, er at det må være vanskelig å gi målrettet behandling så lenge det verken foreligger diagnose eller individuell behandlingsplan.Komiteen registrerer at det er en klar oppfatning i fagmiljøet av at mange pasienter venter lenger enn forsvarlig.

Komiteen merker seg at oppgavefordelingen mellom tjenestene er uklar, og at samarbeidsavtaler og samarbeidsverktøy benyttes ikke som forutsatt. Med fraværet av individuelle planer ser komiteen at samarbeidet mellom behandler og tilbud på forskjellige nivåer ikke fungerer tilfredsstillende.

Komiteen har merket seg at arbeidet med kvalitetssikring ikke er godt nok, og at planverktøy i for liten grad blir brukt.

Komiteen merker seg videre at Riksrevisjonen dokumenterer at det ikke finnes data for barn og unges totale behov for polikliniske tjenester, og at ventelistedata bare gjelder de pasientene som får et tilbud, og ikke pasienter som avvises.

Komiteen har merket seg at undersøkelsen viser at kvaliteten på offentlig helsestatistikk innen psykisk helsevern for barn og unge er for dårlig. Det kan synes som at datagrunnlaget viser at psykiatrien er lite målbar og derfor vanskeligere å måle enn det deler av somatikken er, noe som gjør det vanskelig å finne kvalitetsindikatorer.

Komiteen har merket seg at det i 1995 ble utført 1,1 tiltak per behandler per dag og at undersøkelser viser at bare omtrent 40 prosent av behandlernes tid brukes til behandling, journalføring og pasientrelatert arbeid. Opptrappingsplanen hadde som mål å øke dette tallet med 50 prosent. Komiteen vil understreke betydningen av å sikre tilstrekkelig merkantil kapasitet. Slik bistand er nødvendig for å sikre at behandlere i størst mulig grad kan konsentrere seg om å yte medisinsk bistand.

Komiteen understreker at undersøkelsen viser at målene som er satt innenfor barne- og ungdomspsykiatrien delvis er nådd, men at ventetiden er lang og økende. Årsakene er ifølge revisjonen flere. Selv om kapasiteten har økt, har ikke dette utjevnet de geografiske forskjellene, og økningen i produktivitet har ikke vært så stor som forutsatt. Dessuten er det en skjev fordeling av fagårsverkene, og samarbeidet mellom de kommunale tjenestene, og mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, fungerer dårlig.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen påpeker at spørsmål om måten produktiviteten kan måles på, kan ha tatt bort oppmerksomheten fra hva som kan gjøres for å øke andelen tid som brukes til direkte pasientrelatert arbeid, og at undersøkelsen derfor gir grunn til å stille spørsmål ved om de målene som brukes til å måle produktivitet er gyldige. Komiteen vil her vise til at undersøkelsen viser at produktivitetsindikatorene for å registrere behandlingsaktivitetene kan påvirkes uten at dette skyldes endringer i tjenesteproduksjonen, for eksempel ved å endre konsultasjonsmønster. Uten gyldige og pålitelige indikatorer er det etter komiteens mening uheldig å knytte finansieringen av poliklinikkene direkte til registreringen av behandlingsaktiviteten, slik det er gjort i dagens refusjonssystem. Dette kan blant annet gi utilsiktede konsekvenser for organiseringen av tilbudet, f.eks. virker systemet hemmende på bruken av ambulante team, som sentrale myndigheter har ønsket å stimulere til. Komiteen forventer at Regjeringen forløpende vurderer tiltak for å sikre mest mulig treffsikre indikatorer.

Et velfungerende samarbeid er en nødvendig forutsetning for god kvalitet i tjenestene. Komiteen har også merket seg at det er mangler og svakheter ved verktøy som henvisningsskjemaer og epikriser (samlede opplysninger om pasientens sykehistorie). Riksrevisjonen påpeker for eksempel at epikrisene kan utebli eller at de sendes ut for sent, noe komiteen er enig med Riksrevisjonen i at er uheldig, fordi tilbudet blir dårligere og mindre koordinert. Komiteen forutsetter at Regjeringen tar tak i forholdet.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen mener måloppnåelsen framstår som bedre enn den i realiteten er, at det var en liten økning i antall nyhenviste pasienter fra 2004 til 2005, samtidig som ventetiden øker. Komiteen har også merket seg at Helse- og omsorgsdepartementet omtaler en rekke utviklingsprosjekter som er igangsatt eller er under igangsetting, og som forventes å gi positiv effekt for tilbudet til barn og unge med psykiske problemer.

Komiteen vil likevel vise til hovedfunnet i undersøkelsen som viser at behovene for tjenester til barn og unge med psykiske problemer ikke dekkes godt nok, og at dette fører til lange ventetider. Videre viser funnene at bosted og kompetanse er avgjørende for når pasientene får et tilbud, og hvor godt tilbudet er, i tillegg til at samarbeidet mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten fungerer dårlig i praksis, noe som påvirker situasjonen for pasientene på en negativ måte.

Komiteen mener det er kritikkverdig at så få barn og unge med psykiske problemer har fått utarbeidet individuell plan, og at det for mange ikke er klart hvor ansvaret for dette ligger. Komiteen mener det dårlige samarbeidet mellom de ulike nivåene i tiltakskjeden fører til et dårligere tilbud for pasientene og forutsetter at dette vies særlig oppmerksomhet i det videre arbeidet. Komiteen finner det ikke tilfredsstillende at det på tross av føringer fra Stortinget og økonomiske prioriteringer, ikke er sikret et godt hjelpetilbud til barn og unge med psykiske problemer, og forutsetter at Regjeringen gir arbeidet med å skaffe et slikt tilbud høy prioritet.

Komiteen har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2007-2008) har varslet at man i statsbudsjettet for 2009 vil komme tilbake til midler for å videreføre stimuleringstiltak for å styrke kompetanse og kvalitetsutvikling innen psykisk helse. Det er her presisert at særskilte tiltak rettet mot barn og unge og særlig ressurskrevende voksne med stort hjelpebehov vil bli vurdert. Videre har komiteen merket seg at det i St.prp. nr. 67 (2006-2007) Kommuneproposisjonen er varslet at det i tråd med forutsetningene for Opptrappingsplanen foreslås at det øremerkede tilskuddet til kommunene innlemmes i rammetilskuddet fra og med 2009. Komiteen har merket seg at det er behov for videreutvikling når det gjelder kvalitet, kompetanse, innhold og organisasjon, og at det psykiske helsearbeidet ikke er tilstrekkelig bygget opp i alle kommuner når det gjelder forebygging, tilbud om tidlig intervensjon, og effektiv behandling og oppfølging av psykiske plager og lidelser. Komiteen vil understreke betydningen av å raskt få på plass et bedre kvalitetsindikatorsystem for å kunne følge med utviklingen i sektoren. Spesielt er dette viktig for å kunne følge opp Stortingets målsetting om å prioritere barn og unge med psykiske problemer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ser det som meget alvorlig når Riksrevisjonen i dokumentet konkluderer med følgende:

"Helse- og omsorgsdepartementet har ikke tilstrekkelig oversikt over utviklingen innenfor barne- og ungdomspsykiatrien."

Disse medlemmer viser i sakens anledning også til Ot.prp. nr. 53 (2006-2007) som ligger til behandling i helse- og omsorgskomiteen. Proposisjonen har direkte relevans for de forhold som Riksrevisjonen tar opp i Dokument nr. 3:7 (2006-2007). Disse medlemmer mener Regjeringens fremlagte forslag ikke medfører de endringer det var skapt forventninger om, og som Riksrevisjonen nå har dokumentert behovet for. Forslaget medfører ingen økte ressurser til barne- og ungdomspsykiatrien, og disse medlemmer stiller seg tvilende til om tilbudet til barn og ungdom vil bli bedre. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Riksrevisjonens rapport Dokument nr. 3:7 (2006-2007):

"Når det gjelder poliklinikkenes egen vurdering av forsvarlig ventetid, viser undersøkelsen at ved 27 poliklinikker er oppfatningen at ved alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer/kriser bør forsvarlig ventetid være maksimalt 7 dager, mens en ved 12 klinikker mener at det er forsvarlig å vente 90 dager. Ved 3 poliklinikker strekker en det til 180 dager. Det viser at vurderingen av forvarlig ventetid er svært ulik. Som en følge av dette prioriteres pasienter ulikt, det bidrar også til at tilbudet ikke blir likeverdig."

Disse medlemmer mener det er urovekkende at de faglige vurderinger er så vidt forskjellige fra landsdel til landsdel, og frykter at tilbudet til barn og ungdom fortsatt ikke vil være godt nok.

Disse medlemmer har merket seg Legeforeningens høring i helse- og omsorgskomiteen i forbindelse med statsbudsjettet for 2008:

"Det mangelfulle tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser eller rusproblemer er ikke en følge av at de systematisk blir nedprioritert som følge av dagens prioriteringsforskrift. Tilbudet er mangelfullt som følge av for lav kapasitet og for lav kvalitet i det samlede tilbudet (…). En egen garanti med kortere frist for behandling skaper ingen nye behandlingstilbud i seg selv."

Disse medlemmer mener at Regjeringen gjennom Ot.prp. nr. 53 (2006-2007) ikke tar opp betydningen av riktig og tilstrekkelig kompetanse, nødvendigheten av forbyggende arbeid for å redusere antallet som trenger spesialisert behandling, hvordan samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten kan bli bedre og hvor viktig det er at behandlingen gjennomføres på lavest mulig nivå av kompetent personell. Disse medlemmer mener at disse forhold har stor innvirkning på antallet henvisninger til psykiatrien, ventetiden til behandling og tid brukt på behandling, og ville kunne har bedret noen av de forhold som Riksrevisjonen påpeker i Dokument nr. 3:7 (2006-2007).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg Ressurssenterets bekymring om at helseforetakenes monopolstilling hindrer reell konkurranse for private aktører også innenfor dette feltet. Disse medlemmer frykter at dette vil føre til færre og kvalitativt sett dårligere tilbud totalt sett for pasientene - i dette tilfellet barn og unge med psykiske problemer, og dårligere ressursutnyttelse for samfunnet som helhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at konklusjonene i undersøkelsen må karakteriseres som nedslående. Riksrevisjonens rapport beskriver slik disse medlemmer ser det, et område hvor nesten ingen målsettinger er nådd. Stortingets forutsetninger om at barne- og ungdomspsykiatrien skulle prioriteres, ventetiden skulle ned, alle skulle ha rett til individuell plan og tilbudet skulle utvides, men dette ser ikke ut til å være fulgt opp. Heller ikke kvaliteten på tilbudet ser ut til å være i tråd med de mål som ble satt. Disse medlemmer mener at det med dagens finansieringssystem vil være helt nødvendig å videreføre øremerkede tilskudd også etter at Opptrappingsplanen er avsluttet, men ønsker primært en total omlegging av finansieringen.

Disse medlemmer er av den oppfatning angående finansieringsmåten at så lenge det er snakk om rammebevilgninger, vil ikke barne- og ungdomspsykiatrien bli prioritert tilstrekkelig. En mulig løsning slik disse medlemmer vurderer, kan være at også helsetjenestene til psykiatrien blir finansiert med innsatsstyrt finansiering (ISF) på samme måte som somatikken med betaling direkte til tjenesteyter.

Disse medlemmer ser videre at en del av pasientene vil ha behov for behandling av psykiater, lege eller psykolog, og andelen av slike spesialister varierer fra 10 til 78 prosent i poliklinikkene. Disse medlemmer leser at det derfor reises spørsmål om flertallet av poliklinikkene har mange nok spesialister til å møte behovet hos de pasientene som har de mest alvorlige problemene. Disse medlemmer fokuserer på at undersøkelsen konkluderer med at departementets og de regionale helseforetakenes oppfølging og styring ikke har klart å sikre et likeverdig tilbud med tilstrekkelig kapasitet alle steder.

Når disse medlemmer ser på Riksrevisjonens konklusjoner er det ikke mange av målsettingene i Opptrappingsplanen for psykisk helse eller Strategiplanen for barn og unge som er oppfylt. Planperioden avsluttes i 2008 og disse medlemmer ser at det vil være en stor utfordring å nå målene på den korte tiden som står igjen. Disse medlemmer mener derfor at planene må følges opp videre for å sikre måloppnåelsen.

Disse medlemmer mener det er viktig at psykiatritilbudet videreutvikles, og disse medlemmer mener derfor det fortsatt vil være behov for å opprettholde øremerkingen av opptrappingsmidlene også etter 2008.