6. Importvernet og internasjonale tilhøve
Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organisation - WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om bl.a. landbruk (Landbruksavtalen). Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på tre områder: markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Inntil en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet, vil Norge være bundet av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.
WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte - gul, blå og grønn støtte. Det er knyttet reduksjonsforpliktelser til bruken av gul støtte. Blå og grønn støtte er unntatt reduksjonsforpliktelser i eksisterende avtale, men man er enige om at i en eventuelt ny avtale, skal også blå støtte reduseres.
Gul støtte er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser, i tillegg til prisstøtte over budsjett fratrukket særavgifter. Norges maksimale gule støtte har siden 2000 vært 11,4 mrd. kroner. Ved siste notifikasjon i 2001 var det notifiserte nivået i gul boks 10,7 mrd. Kroner. Blå støtte er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. I 2001 var notifisert blå støtte på 7,3 mrd. kroner. Grønn støtte er støtte som har liten eller ingen innvirkning på produksjon og handel. Grønn støtte er unntatt fra reduksjonsforpliktelsene. I 2001 var notifisert grønn støtte på 4,3 mrd. kroner.
De pågående landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001.
1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene for bl.a. landbruksvarer. For markedsadgang for landbruksvarer forutsetter rammeverket at de høyeste bundne tollsatsene skal reduseres mest gjennom en lagdelt formel. For definerte sensitive produkter kan det gis lavere tollreduksjoner, men samtidig skal det etableres importkvoter for slike produkter. Rammeverket sier at det skal vurderes hvilken rolle et toll-tak skal spille. Prinsippet om vesentlig forbedring av markedsadgangen skal gjelde for alle produkter, inkludert de sensitive. Det skal forhandles videre om opprettholdelse av den spesielle sikkerhetsmekanismen for jordbruksprodukter. For internstøtte legger rammeverket opp til en reduksjon i summen av all handelsvridende støtte. Rammeverket innebærer også enighet om å avskaffe alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer.
Rammeverket fra 2004 forutsetter også at spesiell og differensiert behandling av u-land skal være en integrert del av et nytt regelverk. Videre skal ikke-handelsmessige hensyn tas hensyn til.
Det foregår nå bilaterale drøftinger mellom enkeltland og grupper av land i WTO. Intensjonen er at drøftingene mellom medlemslandene i ulike fora skal gi et grunnlag for at en kan avslutte forhandlingene i løpet av 2007.
Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste ble iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland. En interdepartemental arbeidsgruppe har nå gjennomgått GSP-systemet med tanke på endringer i tollpreferansene for GSP-landene. Rapporten vil bli sendt på bred høring. Regjeringen vil ta stilling til forslaget om endringer når høringsuttalelsene foreligger.
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien. Utformingen av EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i multilaterale forhandlinger som i WTO. Den foreløpig siste reformen av EUs landbrukspolitikk ble innført fra 2005-2006. Det ble da introdusert en ny produksjonsuavhengig støtte pr. bruk. Reformen innebærer at en større del av overføringene til landbruket i EU faller innenfor kategorien grønn støtte i WTO.
Medlemslandene i EU er blitt enige om nye mål for energi- og klimapolitikken. Dette innebærer bl.a. at EU skal ha 20 pst. av sin energiforsyning fra fornybare energikilder innen 2020, og at andelen biodrivstoff skal utgjøre 10 pst. i løpet av samme tidsrom. Landbruket spiller en sentral rolle som produsent og leverandør av biomasse til energiformål i EU. Allerede i dag påvirker etterspørselen etter biomasse til energi prisen på landbruksvarer innen EU. De mer ambisiøse målene som nå er vedtatt, vil ha konsekvenser for markeds- og prisutvikling for viktige landbruksprodukter og for inntektsmulighetene i landbruket i EU i årene framover.
I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer. I desember 2002 kom Norge og Europakommisjonen til enighet om en avtale om utvidet handel, som bl.a. innebærer økte gjensidige tollfrie importkvoter for ost. Stortinget ga sitt samtykke til avtalen gjennom St.prp. nr. 71 (2002-2003). Avtalen ble implementert fra 1. juli 2003. I henhold til avtalens paragraf 11 skal partene møtes til nye forhandlinger to år etter at den trådte i kraft. Første møte ble holdt i mai 2006, og nye møter vil bli avholdt i 2007. Fra norsk side er det lagt til grunn at man må få en avklaring i WTO-forhandlingene før man kan avslutte nye forhandlinger med EU.
Komiteen viser til at landbrukspolitikken vert påverka av forhandlingane om ei ny landbruksavtale i WTO som no held på. Dette legg rammene for utforminga av mål og verkemiddel for jordbruksavtala, og nasjonale støtteordninger må leggjast om.
Komiteen legg vekt på at det vert utforma verkemiddel som ivaretek både landbrukspolitiske målsetjingar og internasjonale forpliktelser.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Venstre, har merka seg at partane har lagt til grunn at ramma, og fordelinga av ho, er innafor Norge sine plikter i gjeldande WTO-avtale.
Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, strekar under at alle land må sikrast moglegheit til å føra ein nasjonal jordbrukspolitikk, bl.a. gjennom tollvern. Regjeringa sitt arbeid for å sikre Noreg eit fortsatt handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk innafor ramma av WTO må førast vidare, samstundes som eksisterande nasjonale handlingsrom vert utnytta.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre syner til at eit breitt fleirtal i Stortinget nyleg har gjeve si støtte til at fleire låginntektsland må få tollfri adgang for sine landbruksvarer til den norske marknaden, jf. Innst. S. nr. 209 (2006-2007).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre understreker at det er åpenbart at en kommende WTO-avtale vil kreve en omstilling av den norske landbrukspolitikken. Allikevel ønsker disse medlemmer en WTO-avtale velkommen, og mener at fordelene for Norge vil være betydelig større enn ulempene dersom forhandlingene om en ny WTO-avtale skulle føre fram. Dessuten har Norge etter disse medlemmers syn en moralsk forpliktelse til å bidra til utjevning mellom fattige og rike land. Skal vi få til det, må vi etter disse medlemmers syn ta globaliseringens utfordringer og muligheter på alvor og forsvare frihandelens fortrinn som virkemiddel for å utrydde fattigdom og ikke minst føre mennesker nærmere hverandre. Nettopp derfor er det etter disse medlemmers mening så viktig å få på plass en ny WTO-avtale som et et politisk rammeverk for en global handel mellom flest mulig og på best mulig vilkår for de fattige og ufrie. For disse medlemmer blir det et paradoks at deler av Regjeringen jubler hver gang man går fra et forhandlingsmøte i WTO med uforrettet sak.
Disse medlemmer viser videre til at Norge gir fri markedsadgang til de 50 minst utviklede landene (MUL), men hele 4/5 av verdens fattige bor utenfor disse landene. En rekke afrikanske land oppnår ikke fri markedsadgang til Norge fordi de ikke tilfredsstiller de rigide MUL-kravene. Hvis tollpreferanser virkelig skal monne i kampen mot fattigdom, må også andre fattige land inkluderes i ordningen. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine forslag i Innst. S. nr. 230 (2006-2007) Revidert nasjonalbudsjett hvor Venstre bl.a. foreslår å fjerne all toll for samtlige lavinntektsland definert gjennom Verdensbankens såkalte "DAC-liste", noe som har som konsekvens at det innvilges full tollfrihet og kvotefri markedsadgang for varer fra Elfenbenskysten, Ghana, Kenya, Kamerun, Republikken Kongo, Zimbabwe, Nicaragua, Moldova, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan, Mongolia, Nord-Korea, Papua-Ny-Guinea, India, Pakistan, Vietnam og Nigeria.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av at Norge sikrer et best mulig utgangspunkt for videre jordbruksdrift i Norge ved inngåelse av internasjonale handelsavtaler som for eksempel WTO. Disse medlemmer konstaterer at Norges forpliktelser som WTO-medlem om å redusere driftsstøtten (GUL og BLÅ) gjør at overføringene og virkemidlene i jordbruksavtalen i sterkere og sterkere grad blir rene distrikts- og bygdepolitiske tiltak. Videre viser disse medlemmer til at EUs jordbruksstøttesystemer i økende grad blir produksjonsuavhengig, og går over til å bli en støtte per bruk. Disse medlemmer ønsker velkommen en WTO-avtale og mener at fordelene ved en slik handelsavtale er større enn ulempene ved å ikke få til en avtale. Disse medlemmer viser til at utfordringene for jordbruket gjennom økt handel bør møtes med tiltak som øker konkurranseevnen og lønnsomheten i jordbruket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en "blåmandag" når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener utviklingen av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon, men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i industrien. Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at Regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og ikke som i dag forholde seg helt passivt til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget - NOU 2005:4 uttalte følgende om næringsmiddelindustriens rammevilkår:
"Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. Utfallet av WTO forhandlingene er usikkert. Det er ikke å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet. Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser. Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge."
Disse medlemmer er av den oppfatning at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde i oppdrag å utrede tiltak til å beholde norsk industris konkurransedyktighet, må følges opp i konkret politikk, og at Regjeringen her har mulighet til å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.
Disse medlemmer mener at den internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere tollvern tilsier at norsk landbruk må legges om og at vi må begynne med tiltak før det er for sent. Vi vil i enkelte produksjoner får et volumproduserende landbruk, mens mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter som kan ta ut en høyere pris på markedet. Mange nisjeprodusenter har kommet langt og produserer svært gode varer av en høy kvalitet, men fortsatt kan mye gjøres, bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid og produktutvikling. Dette blir avgjørende for at deler av norsk landbruk skal kunne overleve, for eksempel i Sogn og Fjordane. Det er viktig at offentlige verdiskapingsprogrammer og en økt del av midlene over jordbruksoppgjøret går til å utvikle dette.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å intensivere arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret for at den norske landbrukspolitikken bidrar til en økt grensehandel ved at handel som kunne ha bidratt til verdiskaping og sysselsetting i Norge, havner i våre naboland. Tall viser at grensehandelen nå er på om lag 10 mrd. kroner pr. år. Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og bør gjøre endringer i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn finner det formålstjenlig å handle i Norge. Det er beklagelig at Regjeringen ikke har noen aktiv politikk på dette området. Det vises i denne sammenheng til svar fra finansministeren til stortingsrepresentant Hans Frode Kielland Asmyhr på skriftlig spørsmål nr. 939 (2005-2006).