1.1 Samandrag

Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksoppgjøret i 2007, med forslag om endrede bevilgninger på statsbudsjettet for 2007 og andre vedtak i forbindelse med oppgjøret.

Jordbruksforhandlingene i 2007 omfatter bevilgninger over statsbudsjettet for kalenderåret 2008 og omdisponeringer innenfor rammen for 2007. Videre er det forhandlet om målpriser for perioden 1. juli 2007-30. juni 2008.

Sluttprotokoll fra forhandlingene, med beregnet utslag av avtalen på referansebruk og referat fra forhandlingsmøte 16. mai, følger proposisjonen som trykt vedlegg. Videre følger bl.a. utredningene fra Budsjettnemnda for jordbruket, krav og tilbud, og enkelte utredninger/arbeidsgrupperapporter proposisjonen som utrykt vedlegg.

Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag la 26. april fram et felles krav om økte inntektsmuligheter på 2 100 mill. kroner. Kravet var fordelt med 1 588 mill. kroner i økte bevilgninger på kap. 1150, 500 mill. kroner i målprisøkninger og 12 mill. kroner i reduserte avgiftsinntekter på kap. 4150.

I tillegg til rammen var det lagt til grunn en disponering av ledige midler tilsvarende 31,178 mill. kroner fra 2006 og 133,482 mill. kroner fra 2007. Det ble videre foreslått en målprisøkning på melk fra 1. januar 2008, med beregnet inntektsvirkning på 150 mill. kroner på årsbasis, som også var holdt utenfor rammen.

Til grunn for kravet lå:

• – Kompensasjon for kostnadsvekst fra 2007 til 2008.

• – Lik kronemessig utvikling som andre grupper fra 2007 til 2008, som var anslått til 18 200 kroner pr. årsverk.

• – Ekstra lavinntektstillegg (nivåheving) på 7 000 kroner pr. årsverk.

• – At 80 pst. av gevinsten ved økt arbeidsproduktivitet skal beholdes i jordbruket.

Målprisøkningene på 500 mill. kroner var fordelt i alle sektorer, med unntak av gris, hvor det var foreslått en reduksjon på 0,50 kroner pr. kg.

Statens tilbud ble lagt fram 6. mai. Tilbudet hadde en samlet ramme på 720 mill. kroner. Rammen var finansiert med 390 mill. kroner i økte målpriser, 300 mill. kroner i økte bevilgninger på kap. 1150 og 30 mill. kroner i ledige midler fra 2006. I tillegg ble det utenfor rammen disponert 173 mill. kroner i innsparte midler i 2007.

Statens forhandlingsutvalg la følgende forhold til grunn for oppbygging av rammen:

• – Økning i markedsinntektene som følge av produksjonsøkning på om lag 100 mill. kroner i 2008.

• – Kompensasjon for kostnadsvekst i 2008.

• – Reduksjon i arbeidsforbruket på 3,5 pst.

• – Inntektsvekst for jordbruket tilsvarende 4 1/2 pst. som for andre grupper fra 2007 til 2008.

• – En nivåheving av inntektene på 220 mill. kroner, utover lik prosentvis vekst.

Dette ga grunnlag for en økning i jordbruksinntektene på vel 7 pst., eller 12 400 kroner pr. årsverk, inkl. økt utnytting av eksisterende jordbruksfradrag. Tilbudet hadde en klar distriktsprofil, der det var tatt spesielt hensyn til vanskeligstilte regioner. Tilbudet innebar videre en satsing på miljøtiltak og økologisk landbruk.

Den 16. mai ble Statens forhandlingsutvalg enige med representantene fra Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag om en jordbruksavtale for 2007-2008.

1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og Arne L. Haugen, frå Framstegspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, frå Høgre, Torbjørn Hansen og Rolf Jarle Brøske, frå Sosialistisk Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, frå Kristeleg Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, frå Senterpartiet, leiaren Lars Peder Brekk, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til den inngåtte jordbruksavtala som er lagt fram for Stortinget i St.prp. nr. 77 (2006-2007), og til Stortinget si handsaming av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, jf. Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Komiteen viser til at landbruket skal produsera rein og trygg mat, og matforsyninga til heile landet skal sikrast. Samstundes spelar landbruket i dag ei viktig rolle for busetting og sysselsetting over heile landet. Eit aktivt distriktslandbruk er eit viktig virkemiddel for å oppretthalde hovudtrekka i det busetnadsmønster vi har i dag. Landbruket har òg stor innverknad for reiselivet, slik Noreg ynskjer å framstå. Det blir òg streka under av NHO og andre paraplyorganisasjonar.

Komiteen vil streke under at grunnmuren i framtidslandbruket er å utvikle landbruket som matprodusent. Det må leggjast vekt på å ha ein matproduksjon som tek omsyn til mattryggleik, lokale tradisjonar og naturgrunnlaget.

Komiteen vil leggje til rette for ein variert bruksstruktur som både tek omsyn til tradisjonelle familiebruk og gir høve for ulike former for samarbeid. Saman med eit aktivt jordbruk vil komiteen leggje til rette for ein livskraftig næringsmiddelindustri.

Komiteen vil sikre bøndene stabile og forutsigbare rammevilkår, og høve til same utvikling i inntekt som andre.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er derfor glad for at den framforhandla avtala legg til rette for ei klar nivåheving i inntektene, og er tilfreds med at utviklinga vi har sett over fleira år no er snudd. Fleirtalet er av den oppfatning at dette òg er nødvendig for å sikre ny rekruttering til landbruket. Fleirtalet konstaterer at årets avtale betyr ei nivåheving i inntektene, og viser til at Regjeringa med dette følgjer opp lovnadene frå Soria Moria-erklæringa, der det går fram at "Regjeringen vil sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper". Vidare heiter det at "Regjeringa vil sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet", og at "strukturprofilen må styrkes".

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at Regjeringen etter at den tiltrådte har kommet med en rekke nye innrømmelser i de pågående WTO-forhandlingene som vil få konsekvenser for norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk i årene som kommer. Dette er innrømmelser som er nødvendige for å komme fram til en avtale, og som disse medlemmer støtter. Det er imidlertid på sin plass å minne om at Senterpartiets leder Åslaug Haga omtalte den forrige regjerings WTO-innrømmelser, som var langt mindre vidtgående enn det dagens regjering er villig til å gi, som "en dramatisk siste hilsen fra Venstre og Kristelig Folkeparti til Bygde-Norge".

Det kompliserte regelverket og mange av landbrukets lover er et hinder for utvikling av et mer fleksibelt landbruk der de som har lyst til å satse på næringen, får mulighet til å gjøre det.

Disse medlemmer ønsker derfor en full gjennomgang av lov- og regelverk med sikte på en kraftig modernisering.

Disse medlemmer ønsker en gradvis oppmyking av regelverket innenfor melkeproduksjonen. Enkeltbruk i melkeproduksjonen må få muligheten til å utvikle produksjonen ved å kjøpe eller leie kvote, og maksimalkvoten for enkeltbruk bør økes. Disse medlemmer ønsker også en fri omsetning av melkekvotene innenfor dagens geografiske rammer. Disse medlemmer vil oppheve de geografiske begrensningene for deltakelse i samdrifter og oppheve begrensningene i antall deltakere. Det bør dessuten innføres en mulighet for å leie melkekvoter, for å kunne gi brukerne mulighet til å foreta sine egne valg, uten at det fratar framtidige eiere muligheten til å starte eller drive melkeproduksjon.

Disse medlemmerfremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statens tilbud i jordbruksforhandlingene 2008-2009 fremme forslag om oppmyking av regelverket innenfor melkeproduksjonen. Sentrale elementer i en slik oppmyking må være økt maksimalkvote for enkeltbruk, mulighet til å leie kvoter, en friere omsetning av melkekvoter og oppheving av de geografiske begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at årets forslag til jordbruksavtale for 2007-2008 inneholder en rekke sentrale elementer fra regjeringen Bondevik IIs landbrukspolitikk. Årets fremforhandlede avtale innebærer verken i ramme, innretning eller struktur en kursendring. For eksempel reverseres ikke de tiltak den forrige regjeringen iverksatte for å få til en mer rasjonell melkeproduksjon, på tross av signaler fra landbruks- og matministerens partilandsmøte om at dette skulle skje.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritiske til den jordbruks­politikken som har vært ført i etterkrigstiden og som fortsatt ønskes videreført av den sittende regjeringen. Disse medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den frenforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen ny innretning i landbrukspolitikken, dette til tross for at både landbruket og andre aktører som er knyttet opp mot landbruket har bedt om en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har dette ikke skjedd. Den kraftige nedgangen i antall bønder og bruk vil derfor fortsette i de kommende årene og antakeligvis med økt kraft. Aktørene i landbruket har mistet optimismen, og tilliten til Regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et "nett" og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Jordbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere jordbruksnæringen helt ned til den minste detalj, og offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i jordbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass er blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen, slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig at både jordbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene i næringen. Disse medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet er blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og mat­departementet har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det viser også debatten i år om budsjettnemndas beregningsgrunnlag, hvor flere kunnskapsrike personer i landbruket har gått ut og sagt at tallgrunnlaget er feil og at det er påvirket fra sentralt hold i landbruksdepartementet. Det er heller ikke noen andre land innen OECD- og matområdet som har funnet det formålstjenlig å praktisere et system med jordbruksavtale.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Forslaget til jordbruksavtale bifalles ikke."

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til overføringer til jordbruket i statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger."

Disse medlemmer er skuffet over at Regjeringen ikke tar et oppgjør med det jordbrukspolitiske styringssystemet og det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken, som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale. Nye tall viser at bosettingsutviklingen i distriktene er sterkt synkende. Dette må være et stort nederlag for Regjeringen som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har jordbrukspolitikken medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for primærprodusentene. Disse medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for å unngå at vi senere kan risikere å få en næring i full oppløsning. Disse medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet en rapport på vegne av landbruks- og matdepartementet som konkluderer med at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves, da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen og virker negative i forhold til verdiskapingen i landbruket. Disse medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer i Econ-rapporten snarest må gjennomføres, slik at ny vekst og optimisme i landbruket kan sikres.

Disse medlemmer mener et ledd i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger innlemmes i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket. Disse medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen. I den kampen må den, i tillegg til egne kostnader, bære en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse medlemmer registrerer at den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud. Disse medlemmer mener det derfor er et behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer betingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken.

Disse medlemmer har stor tro på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet har vært hærførere for en slik politikk som har ført til pessimisme og lavere produktivitet i landbruket. Disse medlemmer er av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold, genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn som kan utnyttes til vår fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne matvarer som også har kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener at vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter her i landet, men at det forutsetter en målrettet satsing og dyrking av gründerkultur, slik som man har erfaring fra i andre næringer. Norsk industri og mange andre næringer har blitt internasjonalt ledende innenfor sine segmenter. Dette har gjort at Norge på mange områder har høykompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt. Disse medlemmer mener at Regjeringen burde legge en strategi for hvordan landbruket kan trekke veksler på den kompetansen som allerede finnes i landet og i mange bransjer. Ved å kople slik kompetanse med de fordeler som norsk landbruk allerede har, vil man kunne skape en vinnernæring som kan lykkes internasjonalt. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at en større del av de offentlige midler som blir avsatt til landbruksformål, bør benyttes til å utvikle nisjeproduksjon som kan ta økte markedsandeler både i Norge og internasjonalt. Flere mindre nisjeprodusenter har allerede lyktes med dette, men har behov for å være knyttet til et apparat som kan bidra med denne formen for kompetanse. Problemfokuseringen i landbruket må derfor være over og positiviteten må komme frem.

Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at det til tross for meget stor avstand i tilbud og krav ble enighet mellom partene i jordbruksoppgjøret for 2007, og at også Bonde- og Småbrukarlaget støtter årets forslag til avtale. Avstanden på over 1 mrd. kroner mellom avtalen og kravet er et uttrykk for de betydelige forventninger om økning i overføringene til bøndene som regjeringspartiene med landbruks- og matminister Terje Riis Johansen i spissen har skapt. Disse medlemmer har også registrert at daværende leder i Bonde- og Småbrukarlaget Anne Osland trakk seg i protest mot den nye beregningsmåten av bondens inntekt Regjeringen ville legge seg på. Den nye beregningsmetoden økte bondens inntekt, ifølge Osland i Nationen den 4. juni 2007, teoretisk med 10 000 kroner. Disse medlemmer mener en slik endring i beregningsmetode kan gi et meget feilaktig bilde av den reelle økningen i bondens beregnede inntekt.

Disse medlemmer mener i lys av utviklingen i næringen at det er behov for en alternativ jordbrukspolitikk og viser til Dokument nr. 8:79 (2006-2007) om en fremtidsrettet jordbrukspolitikk fra Høyre der Stortinget skal ta stilling til om det er behov for en stortingsmelding om en fremtidsrettet jordbrukspolitikk.

Disse medlemmer mener at Norge skal ha et sterkt jordbruk som kan bidra til å sikre en betydelig norsk matvareproduksjon, en tilfredsstillende matvaresikkerhet, en differensiert bosetting og et bærekraftig kulturlandskap. Disse medlemmer viser til at disse målsettingene kan nås til en langt lavere kostnad for samfunnet enn det som fremkommer av jordbruksavtalen. Disse medlemmer viser til at dagens jordbrukspolitikk ikke tar høyde for de utfordringer en ny WTO-avtale vil ha for jordbruksnæringen, ei heller de omstillinger som er nødvendige for å nå kravet til løsdrift i 2024. Viktige virkemidler for å nå målsettingene for jordbrukspolitikken er gradvis deregulering, forenkling av støttesystemer, utflating av tilskuddsordningene og styrking av eiendomsretten til grunneierne.

Disse medlemmer vil vise til forslag som har blitt behandlet så langt denne perioden rundt disse tema, og vil vise til Dokument nr. 8:27 (2005-2006), jf. Innst. O. nr. 43 (2005-2006) om å oppheve det generelle forbudet mot å dele landbrukseiendom, Dokument 8:40 (2006-2007) om å fjerne boplikten og prisreguleringen på landbrukseiendom, jf. Innst. S. nr. 182 (2006-2007), Dokument nr. 8:49 (2006-2007) om å fjerne SLFs mulighet til å fremme innsigelser i saker som er avgjort i fylkeslandbruksstyrene. Disse medlemmer mener disse forslagene er bidrag for å styrke og gjøre norsk jordbruk mer fremtidsrettet.

Disse medlemmer mener det er uheldig at enkeltnæringer får bestemt sine rammevilkår gjennom egne avtaler utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Landbruksnæringen er en spesiell næring som av storsamfunnet har blitt tildelt ulike viktige oppgaver. Dette taler for at næringen også kompenseres fra statens side for ulempene det medfører.

Disse medlemmer mener at jordbruksforhandlingene bør erstattes med en konsultasjonsordning som tas i forbindelse med ordinær budsjettbehandling. Det er viktig at aktørene er med i prosessen ved utforming av virkemidlene som skal gjelde for næringen.

Disse medlemmer viser til at deres prinsipielle motstand mot jordbruksavtalen ikke betyr motstand mot virkemidlene som ligger i avtalen, eller omfanget av den. Utviklingen de siste årene tilsier at avtalens omfang bør reduseres noe siden en stor del av avtalen ikke lenger er spesifikk for jordbruket, men er mer av generell distriktspolitisk art som flere grupper bør ha uttalerett om.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Forslaget til ny jordbruksavtale bifalles ikke. Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om overføringer til jordbruksnæringen i statsbudsjettet etter forutgående konsultasjoner mellom de berørte organisasjoner i næringen og Regjeringen."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den landbrukspolitikken som ble ført i perioden 2001-2005, skapte ny optimisme i næringen og grunnlag for satsing for dem som vil skape seg et leverbrød innenfor den ut­videde landbrukspolitikken. Det er viktig at denne politikken fortsetter, og disse medlemmer registrerer med tilfredshet at dette langt på vei er tilfellet, på tross av retorikk om det motsatte fra statsråden og regjeringspartienes landbrukspolitiske talspersoner i Stortinget.

Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti er nøgd med at det er inngått ein avtale om jordbruksoppgjeret mellom staten og organisasjonane i landbruket, og at sitjande regjering på denne måten fylgjer opp tradisjonen frå både sentrumsregjeringa og samarbeidsregjeringa om at tingingane har enda i avtale med minst ein av organisasjonane i landbruket.

Denne medlemen vil imidlertid peika på at sjølv om ramma i oppgjeret dette året sikrar utøvarane i yrket ei inntektsutvikling som prosentvis er på høgde med arbeidstakarar i samfunnet elles, har regjeringspartia sjølv skapt så høge forventningar til kva årets oppgjer ville enda i, at mange i landbruket er skuffa over resultatet. Denne medlemen registrerer at regjeringspartia sjølv meiner at lovnadene frå Soria Moria-erklæringa no er fylgt opp. Det er i tilfelle ei meining som ikkje delast av yrkesutøvarane sjølve, jf. kva Norges Bondelag seier i sitt brev til næringskomiteen datert 31. mai 2007:

"Norges Bondelag konstaterer at årets jordbruksavtale er en videre oppfølging av fjorårets jordbruksavtale og stortingsflertallets påpekning. Forhandlingsresultatet er imidlertid ikke i tråd med de ambisjoner som er uttrykt og de forventninger som er skapt fra Regjeringshold gjennom vinteren. Det er derfor helt nødvendig at Regjeringen viderefører og forsterker satsingen på jordbruket, dersom Regjeringen skal nå sine egne ambisjoner og løfter i Soria Moria plattformen fram til valget i 2009."

Vidare seier Norges Bondelag fylgjande:

"Norges Bondelag vil understreke at det er langt igjen før intensjonene i Soria Moria erklæringen er oppfylt."

Denne medlemen vil òg syna til at sjølv om ramma for oppgjeret i år er høgare enn kva ramma har vore dei næraste åra tilbake i tid, er det likevel neppe grunn for å kalla oppgjeret historisk. Ein skal ikkje lenger tilbake i tid til oppgjera i 1998 og 1999, då sentrumsregjeringa og landbruksminister Kåre Gjønnes (Kristelig Folkeparti) fekk avtale med landbruket sine organisasjonar for å finna avtalar med klårt høgare samla ramme enn kva som er tilfellet i år.

Denne medlemen vil òg peika på det auka presset som norsk næringsmiddelindustri opplever ved at større deler av samla ramme vert teken ut i form av auka målprisar. Skal vi kunne halda på ein livskraftig næringsmiddelindustri i konkurranse med utanlandsk industri, meiner denne medlemen at ein større del av samla ramme ved komande jordbruksoppgjer må takast ut som direkte budsjettstøtte.

Komiteens medlem fra Venstre understreker innledningsvis at Venstre har tradisjon for å stemme for avtaler som er framforhandlet mellom staten og ulike organisasjoner knyttet til lønnsoppgjør, trygdeoppgjør og jordbruksoppgjør. Venstre vil således stemme for den framforhandlede jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukarlag for perioden 2007-2008.

Dette betyr imidlertid ikke at dette medlem mener at avtalen er godt tilpasset de utfordringene norsk landbruk står overfor. Innretningen i den inngåtte avtalen bærer ikke preg av nytenkning eller en politikk som kan modernisere norsk landbruk og sette det i stand til å møte de internasjonale utfordringene vi alle vet vi står overfor, ikke minst gjelder dette den kraftige økningen i målpriser som er stikk i strid med Regjeringens innrømmelser i de pågående WTO-forhandlingene.

Dette medlem stiller seg imidlertid undrende til at det er mulig for en regjering å stille seg slik at et økonomisk godt oppgjør for næringsutøverne blir møtt med generell misnøye. Eksemplene er mange, for eksempel følgende uttalelse fra Hedmark Bondelag fra 5. juni i år:

"Forventningene i Hedmark var meget høye til årets forhandlinger. Vi hadde selv bidratt til å skape disse forventningene, men mange politikere - både i eget fylke og sentralt - var i stor grad med på å skape disse forventningene. Norges Bondelag var i utgangspunkt også opptatt å ha et trykk i organisasjonen foran årets forhandlinger bl.a. ved å arrangere møter med politikerne som eks "Bonde for en dag" - 18/4-07. Senere oppfattet vi nærmest ledelsen i Norges Bondelag som mest opptatt av å dempe forventningene.

- Debatten rundt Budsjettnemndas tall var merkelig. I tillegg styrker det ikke akkurat nemndas autoritet når det så tydelig kan sås tvil om motivene. Vi fikk bestemt inntrykk av en endret beregningsmåte skulle medføre at det ble 400 mill kroner enklere å forhandle. Merket vi noe til det, og hvem fikk gevinsten av endret beregningsmåte? · Vi konstaterer at det ikke ble oppnådd noen ting når det gjelder Statens regnemåte vedr økte markedsinntekter pga. volumvekst og beregning av kapitalkostnader. Det er en forskjell i regnemåte mellom jordbruket og Staten på 262 mill kr, men ingenting ble oppnådd!

- Vi har registrert at Norges Bondelags strategi i hele vinter var å øve maksimalt påtrykk på økte budsjett­overføringer. Vi fikk inntrykk av at budsjettmidler var den eneste måte å øke bondens inntekter på. Det vi oppnådde i forhandlingene var å øke budsjettposten fra 300 til 400 mill kr., mens kravet var på 1600 mill.

Hedmark Bondelags konklusjon var og er at det hadde vært bedre å bryte enn å inngå en dårlig avtale. Vi betrakter avtalen til å ligge langt under det vi vurderte som en "smertegrense".

Dette medlem vil peke på at grunnen til Hedmark Bondelags og andres tilsvarende reaksjoner er åpenbar: Regjeringen har på område etter område skapt forventninger som den ikke har mulighet til å leve opp til. Det medfører dessverre bare at tilliten til politikerne svekkes, noe dette medlem beklager.

Dette medlem stiller seg i likhet med Hedmark Bondelag svært undrende til den prosess som førte fram til at Budsjettnemnda for jordbruket endret beregningsmåten for realkapital, og dermed inntektsutvikling for bøndene, i forbindelse med årets jordbruksoppgjør, slik at det ble framstilt som at man i 2006 fikk et antatt dårligere jordbruksoppgjør, mens man i 2007 skulle få et bedre oppgjør. I et svar til representanten Leif Helge Kongshaug om dette i forbindelse med Stortingets muntlige spørretime 18. april i år svarte statsråd Terje Riis-Johansen følgende:

"Jeg oppfatter at det som på faglig grunnlag er gjort i budsjettnemnda i realrentespørsmålet - det er antageligvis det representanten Kongshaug her viser til - nettopp er en opprydding. Det er en opprydding som burde vært gjort for lenge siden, ut fra det en ser av faglige vurderinger knyttet til realrentas innvirkning på raske endringer, i en teknisk beregning av inntektsutviklinga i landbruket. Ved å legge inn en gjennomsnittsberegning, som budsjettnemnda nå har gjort, mener fagfolkene i nemnda at en vil få en mer ryddig inngang til å glatte ut svingninger, som er svært store fra år til år. Det er en tilnærmingsmåte som er lik det som blir gjort på relativt mange andre sektorer i samfunnet. Så jeg forholder meg til de vurderingene som er gjort i budsjettnemnda, på samme måte som jeg tror tidligere statsråder har forholdt seg til tilsvarende vurderinger fra budsjettnemnda som et faglig organ."

Dette medlem kan ikke lese svaret fra statsråden annerledes enn at han hevder å ha forholdt seg passivt til de vurderingene budsjettnemnda har gjort, og at dette ikke var politisk initiert. I avisen Nationen 4. juni i år får vi servert en helt annen historie. Anne Osland, som gikk av som småbrukarlagsleder i protest mot de nye beregningsmåtene til Budsjettnemnda for jordbruket, forteller at både statsråden og departementsråden i landbruks- og matdepartementet personlig forsøkte å overtale henne til å godta den nye beregningsmetoden. "Jeg oppfattet det som en ganske spesiell prosess. Men det er kanskje slik dette gamet er", sier Osland til Nationen.

Dette medlem mener på denne bakgrunn at statsråden har feilinformert Stortinget om sin egen rolle i de endringene Budsjettnemnda for jordbruket gjorde, knyttet til beregninger for realkapital, og ber om at den korrekte informasjon gis i forbindelse med Stortingets behandling av St.prp. nr. 77 (2006-2007).

Dette medlem mener at landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens Norge. Det er et mål å opprettholde et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur, både av beredskapshensyn og for å sikre trygg mat.

Skal dette lykkes, krever det at moderniseringen av det norske landbruket fortsetter. Dette medlem ser på bonden som en selvstendig næringsdrivende med et spesielt forvalteransvar. Derfor er det viktig at gründermentaliteten får en viktig plass innenfor landbruket. Ressursgrunnlaget på bygdene må i større grad utnyttes til næringsutvikling og til bosetting også for folk uten direkte tilknytning til primærnæringene. Det må bli mer mangfold i landbruket. Lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Landbruket må få mindre øremerking, færre skjemaer, færre og enklere retningslinjer.

I tillegg til å produsere mat og trevirke må landbruket få en mer sentral rolle i å oppfylle samfunnsmål om livskraftige lokalsamfunn, levende kulturlandskap og natur- og miljøgoder. Dette medlem ønsker overføringer til landbruket på om lag dagens nivå, men med mer produksjonsnøytrale og miljøvennlige tilskuddsordninger.

Dette medlem vil ha en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo. Det bør bli enklere å få kjøpt småbruk, for å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene. Dette medlem viser i så måte til forslaget fra Lars Sponheim og André N. Skjelstad om oppheving av det generelle forbudet mot å dele landbrukseiendom (Innst. O. nr. 43 (2005-2006), og beklager de gammelmodige politiske standpunkt regjeringspartiene inntok i behandlingen av denne saken.

Dette medlem vil sikre Norge et fortsatt handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammen av WTO og andre internasjonale avtaleverk. Alle land må sikres retten til en viss nasjonal jordbruksproduksjon bl.a. gjennom tollvern. Det er allikevel åpenbart at WTO-avtalen vil kreve en omstilling av den norske landbrukspolitikken, ikke minst gjelder dette en felles forståelse av at avvikling av eksportsubsidier er nødvendig for å slippe den fattige delen av verden til. Dette medlem mener derfor at ordningen med norske eksportsubsidier til osteproduksjon gjennom omsetningsavgiften må avvikles.

Dette medlem viser til at dette også har bred støtte i Regjeringen all den tid finansministerens parti Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett i 2005 foreslo at alle norske eksportsubsidier ble avviklet.

Dette medlem ønsker å videreføre jordbruksforhandlingene, men som en rendyrket inntektsavtale mellom bøndene og staten. Alle andre tilskudd og ordninger bør overføres til ordinære poster på statsbudsjettet og avgjøres og besluttes i åpne diskusjoner i vårt folkevalgte demokrati, og ikke i lukkede forhandlinger innenfor det korporative system.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen både i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 og i forbindelse med jordbruksforhandlingene i 2008-2009 styrke tilskuddsordningene som bidrar til et mer miljøvennlig landbruk og til kulturlandskapspleie."

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statens tilbud i jordbruksforhandlingene 2008-2009 fremme forslag om å avvikle de norske eksportsubsidiene til osteproduksjon gjennom omsetningsavgiften."