Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Norsk film har hatt en svært positiv utvikling de siste årene. Det produseres flere norske filmer årlig. Besøkstallene for norske filmer på kino har hatt en markant økning, og publikums holdning til norsk film er langt mer positiv, særlig blant ungdommen. Regjeringen ønsker å støtte opp om og videreføre denne norske filmsuksessen. Gjennom Kulturløftet og Soria Moria-erklæringen har regjeringspartiene lagt opp til en offensiv filmpolitikk.

Regjeringen ønsker både en opptrapping av de statlige tilskuddene til filmproduksjon og en gjennomgang av de statlige virkemidlene for å sikre at disse brukes effektivt og målrettet.

Den siste større omleggingen av filmpolitikken ble lagt frem av regjeringen Stoltenberg I i 2000, jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001). Stortinget sluttet seg til omleggingen som ble gjennomført i 2001-2002, jf. Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001). Hovedmålet med omleggingen var å få økt publikumsoppslutning om norske filmer. Omleggingen omfattet både tilskuddsordningene og den statlige filmforvaltningen.

I St.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det fastslått at det skulle foretas en ny evaluering av ordningene innen fem år etter at de hadde trådt i kraft.

På oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet gjorde konsulentselskapet Rambøll Management AS i 2005 en evaluering av tilskuddsordningene på filmsektoren, "Kartlegging og vurdering av utviklingen av den ­norske filmbransjen". Norske film- og tv-produsenters forening, med støtte fra FILM&KINO, fikk samtidig utarbeidet en egen rapport "Rammevilkårene for film- og tv-produksjoner og kino", utarbeidet av ECON Analyse. Rapporten forelå våren 2006. Disse rapportene omhandler i hovedsak de statlige tilskuddsordningene og andre økonomiske virkemidler.

Kultur- og kirkedepartementet ønsket i tillegg en gjennomgang av organiseringen av virkemiddelapparatet på filmsektoren. Høsten 2006 ble det derfor satt ned et utvalg under ledelse av Kristenn Einarsson som skulle foreslå organisering av de statlige virkemidlene på filmområdet.

I meldingens kapittel 2 redegjør departementet kort for de internasjonale forhold på mediesektoren i WTO-sammenheng, i UNESCO og innenfor EØS-samarbeidet. En viktig konklusjon er at kombinasjonen av teknologiske endringer, digitalisering av innhold og distribusjon sammen med tendensene til globalisering, gjør en aktiv deltakelse i internasjonale fora viktigere enn noensinne.

Kapittel 3 gir en oversikt over status og utviklingstrekk i norsk audiovisuell sektor. Publikumsoppslutningen om norske audiovisuelle produksjoner i alle kategorier har økt betydelig de siste årene. Kapitlet gjennomgår de ulike sektorer og viser at innenfor distribusjon er det blitt færre og større selskaper, mens produksjon fortsatt består av mange og små selskaper. Markedene for norsk film er også i endring. Mens kinovisning tidligere var den dominerende inntektskilden for norske filmer, blir andre visningsformer, særlig DVD, fjernsyn mv. stadig viktigere. Til slutt beskrives finansieringen av norsk film.

I kapittel 4 gjør departementet nærmere rede for de politiske målene på filmsektoren. Departementet legger til grunn at målene bør være visjonære og fremtidsrettede, samtidig som de lar seg tilpasse til den løpende utvikling på området. Hovedmålet for sektoren er et mangfold av film- og tv-produksjoner basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold, som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskaping, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt. Videre foreslås en rekke konkrete resultatmål som skal nås innen 2014. Kapitlet tar videre for seg ansvarsfordelingen mellom stat og bransje.

Meldingens kapittel 5 omhandler det institusjonelle virkemiddelapparatet på filmfeltet. Kapitlet gir en bred oversikt over organisering, oppgaver mv. i de statlige virksomhetene Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling. Departementet foreslår at det etab­leres en ny virksomhet på grunnlag av disse tre institusjonene, i meldingen kalt "det nye filminstituttet". Dette vil gi grunnlag for å drive en helhetlig filmpolitikk der alle virkemidler kan ses i sammenheng. Samtidig er det viktig at organiseringen av det nye filminstituttet ivaretar de ulike oppgavenes særpreg. Oppgavene som i dag ivaretas av den nasjonale filmkommisjonen, legges til den nye virksomheten. Departementet legger også til grunn at det bør foretas en oppgavefordeling, slik at andre institusjoner kan overta oppgaver som i dag ligger i de tre institusjonene. Arbeidet for barn og unge bør styrkes og koordineres bedre, og hovedansvaret bør legges til FILM&KINO. Etter hvert som det settes av tilstrekkelige midler til digitalisering av kinoene, bør deler av avgiftsmidlene til Norsk kino- og filmfond brukes til andre oppgaver på filmfeltet. Departementet foreslår at det gjennom­føres drøftinger med FILM&KINO om dette. I kapitlet foreslås det også at ansvaret for arkivering og restaurering av film bør samles i Nasjonalbiblioteket, og at det nye filminstituttet har ansvaret for formidling og forsk­ning, og at dette arbeidet styrkes. Avslutningsvis i kapitlet gis det en status for virksomheten i Filmparken AS og Norsk filmstudio AS. Departementet legger til grunn at det statlige eierskapet skal opprettholdes, men at det ikke skal gis statlige tilskudd til selskapene.

Kapittel 6 gir en bred gjennomgang av de statlige tilskuddsordningene på området. Departementet foreslår at ordningene i det alt vesentlige videreføres som i dag, men foreslår enkelte endringer. Det foreslås en ny ordning med pakke-finansiering til produksjon for å bidra til et sterkere produksjonsmiljø. I kapitlet foreslår departementet også at tilskudd til talentutvikling samles i en ordning. Videre foreslår departementet at etterhåndsstøtten (billettstøtten) videreføres, men at det vurderes endringer i satser, beregningsgrunnlag og tilbakebetalingsordninger. Dette krever bedre tallgrunnlag. Det vil derfor bli foretatt nærmere studier og konsekvensanalyser. På grunnlag av disse vil departementet ha en dialog med bransjen før eventuelle endringer i regelverket gjennomføres. Til nå har styret i Norsk filmfond hatt ansvaret for å fordele midler mellom de ulike tilskuddsordningene. Departementet foreslår at ansvaret for denne hovedfordelingen legges til departementet. Kapittel 6 drøfter også eksporten av norsk film til utlandet. Det er et klart mål å øke eksporten av norsk film. Dette er i utgangspunktet den enkelte produsents ansvar, men staten bør bistå produsentene i dette arbeidet, blant annet gjennom særskilte tilskudd til lansering i utlandet. Som et ledd i Regjeringens satsing på kultur og næring, tar departementet sikte på å innføre en prøveordning med tilskudd til utenlandske filmproduksjoner i Norge. Tilskuddet bør beregnes ut fra dokumenterte kostnader påløpt i Norge og utgjøre maksimalt 15 pst. av dette. Det forutsettes at dette skal gjelde produksjoner som bidrar til å fremme de overordnede mål på filmsektoren. Ordningen vil få en beløpsmessig øvre grense, og forutsettes evaluert etter tre år. I kapitlet foreslår departementet at det innføres en innkjøpsordning for norske filmer til bibliotekene etter mønster fra ordningene med innkjøp av litteratur og musikk.

I kapittel 7 kommer departementet nærmere inn på de regionale filmsatsingene i Norge. Departementet mener at det fortsatt bør gis statlig støtte til de regionale filmsentrene, men at selve driften av disse dekkes av regionen. De statlige midlene skal kunne benyttes til utvikling og produksjon av kortfilm, dokumentarfilm, kompetansehevende tiltak mv. Tilsvarende foreslår departementet at det opprettes en prøveordning med statlige tilskudd til regionale filmfond. Departementet legger til grunn at de statlige tilskudd gis under forutsetning av at regionen bidrar med minimum samme beløp som staten. Kapittel 7 inneholder også en drøfting av samisk film. Departementet forutsetter at det nye filminstituttet også bidrar til å styrke, bevare og videreutvikle den samiske kulturen. I kapitlet foreslår departementet videre at ansvaret for å gi tilskudd til de ulike filmfestivalene i Norge legges til et uavhengig, bredt sammensatt festivalstøtteutvalg under FILM&KINO. Kapittel 7 vurderer også de alternative visningsarenaene; filmklubber og Bygdekinoen.

Kapittel 8 omhandler barn og unge. Barn og unge er særskilt nevnt i de filmpolitiske mål, jf. omtalen av kapittel 4. Departementet legger til grunn at innsatsen overfor barn og unge skal gis prioritet og være en ­integrert del av den samlede politikken på det audio­visuelle området. I kapitlet foreslår departementet at ansvaret for tiltak rettet mot barn og unge i større grad samles. FILM&KINO anses som den virksomhet som er best rustet til å ta hovedansvaret for disse oppgavene, og departementet vil sette i gang en prosess for å avklare ansvarsfordelingen på dette området.

Kapittel 9 omhandler et av Regjeringens viktige satsingsområder - likestilling. Kvinner er underrepresentert i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Regjeringens klare mål er at minst 40 pst. av disse posisjonene skal innehas av hvert kjønn innen 2010. Dette skal gjelde kort-, dokumentar- og langfilm. Departementet vil etablere mekanismer som innebærer at prosjekter som prioriterer kvinner gis prioritet ved tildeling av tilskudd. Dersom tiltakene ikke gir tilfredsstillende effekt innen 2010, vil departementet innføre ytterligere kvoteringstiltak.

Kapittel 10 omhandler digitalisering av kinoene i Norge. Departementet mener det er viktig at kinoene i Norge blir digitalisert i løpet av de nærmeste år. Norge er langt fremme når det gjelder kompetanse på dette arbeidet. Departementet legger til grunn at arbeidet med å digitalisere kinoene i Norge må gjennomføres på en slik måte at kinotilbudet i distriktene ikke svekkes. Det er derfor nødvendig med offentlig bistand til gjennomføringen. Departementet mener at avgiftsmidlene som går til FILM&KINO bør dekke den statlige innsatsen på området.

I kapittel 11 kommer departementet nærmere inn på bevaring og formidling av filmarven. Kapitlet redegjør for arbeidet som skjer i regi av Norsk filminstitutt og av Nasjonalbiblioteket. Departementet konkluderer i kapitlet med at ansvar for innsamlings- og bevaringsfunksjoner skal legges til Nasjonalbiblioteket. Departementet legger videre opp til at den nye institusjonen som etableres, bør få et styrket ansvar for formidling av filmarven og filmforskning.

I meldingens kapittel 12 gjør departementet nærmere rede for fjernsynsselskapenes rolle i finansiering av filmproduksjon i Norge. Kapitlet inneholder også en beskrivelse av hvordan dette er organisert i enkelte andre land i Europa. De norske fjernsynsselskapene bidrar mindre til nasjonal filmproduksjon enn tilsvarende selskaper gjør i andre land. Departementet vil komme nærmere tilbake til denne saken i en stortingsmelding om allmennkringkasting som blir lagt frem våren 2007.

Kapittel 13 gjelder de ulike internasjonale programmer Norge deltar i på det audiovisuelle området; særlig innenfor EØS-avtalens virkeområde, Europarådet og Nordisk ministerråd. Norsk deltakelse i de ulike programmene er totalt sett positive, og videre deltakelse anbefales. Departementet mener videre at Norge bør tiltre Europarådets konvensjon om samproduksjon av film.

Kapittel 14 gir en omtale av de administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene i meldingen.

Kombinasjonen av internasjonalisering og teknologisk utvikling er sentral for utviklingen på medie- og filmområdet. Digitaliseringen av innhold, distribusjonsplattformer mv. har ført til en raskere globalisering på mediefeltet enn knapt noe annet område. For norske medieaktører og norsk mediepolitikk gir dette både store utfordringer og muligheter.

Norsk mediepolitikk blir stadig mer integrert i det regionale og globale samarbeidet som skjer gjennom EØS-avtalen, Europarådet, FNs opphavsrettsorganisasjon WIPO og UNESCO. Rammebetingelsene for norsk mediepolitikk er også knyttet til WTO-avtalen, blant annet i forhandlingene om generalavtalen om handel med tjenester (GATS). Norge deltar også i tiltak i regi av blant annet Nordisk Ministerråd.

Europarådet spiller en sentral rolle i det europeiske mellomstatlige samarbeidet på medieområdet. Samarbeidet baseres på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens § 10 om ytringsfrihet. På filmområdet er det først og fremst Eurimages, fondet for finansiering av samproduksjoner i Europa, som har betydning.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) regulerer handel mellom stater. I likhet med de aller fleste land har Norge vært tilbakeholden med å liberalisere sin kultur- og audiovisuelle politikk i handelsforhandlingene i WTO. Hovedargumentet for europeiske land har vært at det nasjonale markedet for audiovisuelle tjenester de facto er åpent og at det samtidig er enorm skjevhet i handelen med slike tjenester, særlig i forhold til amerikanske kulturprodukter og tjenester.

De europeiske landene har ikke ønsket å binde seg til forpliktelser som reduserer mulighetene for å drive en egen aktiv kultur- og mediepolitikk. I en situasjon der nye medier utvikler seg raskt og uforutsigbart er det behov for å ha handlingsrom for å utforme nasjonale støttetiltak og reguleringer. I forhandlingene har Norge derfor aldri foreslått å liberalisere den audiovisuelle sektoren.

UNESCOs konvensjon om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk (heretter kalt konvensjonen om kulturelt mangfold) ble vedtatt på UNESCOs generalkonferanse 20. oktober 2005.

Formålet med konvensjonen er å gi medlemsstatene reelle muligheter til å gjennomføre en kulturpolitikk som kan fremme et mangfold av kulturuttrykk.

Konvensjonen legitimerer og bekrefter statenes suverene rett til å treffe kultur- og mediepolitiske tiltak som de anser hensiktsmessige for å verne og fremme kulturelt mangfold.

EØS-avtalen har stor betydning for mediesektoren og mediepolitikken i Norge. Avtalen skal blant annet sikre like konkurransevilkår og fri bevegelse av tjenester innen EØS-området. Dermed legger EØS-avtalen føringer for norsk lovgivning og myndighetsutøvelse på feltet og setter flere skranker for utformingen av blant annet nasjonale tilskuddsordninger.

EØS-samarbeidet innebærer at grunnleggende prinsipper om ytringsfrihet er en hjørnestein i både vår nasjonale og felles audiovisuelle politikk, samtidig som det gir hvert land stor grad av frihet til å bevare og utvikle politikken i samsvar med egne kulturelle tradisjoner og verdier.

I meldingen gjør departementet rede for hovedtrekkene i utviklingen innen norsk audiovisuell sektor, med hovedvekt på utviklingen etter filmreformen av 2001. Meldingen tar for seg tendenser innen publikumsoppslutning, bransjestruktur, marked og finansiering av norske filmer. Noe av bakgrunnen for beskrivelsene er bygget på evalueringene foretatt av Rambøll og ECON, men departementet har også innhentet annet og nytt materiale. I denne sammenheng kan det bemerkes at tilgangen på pålitelig bransjestatistikk er begrenset, særlig når det gjelder DVD og klikkefilm.

Overgangen til digital teknologi preger hele den audiovisuelle sektoren og vil få vidtrekkende konsekvenser. Bransjen står foran omfattende endringer i alle ledd i verdikjeden. Dette innebærer utfordringer, men gir også nye inntektsmuligheter.

Meldingen drøfter utviklingen av publikums bruk av audiovisuelle produksjoner, med hovedvekten på langfilm, og mulige fremtidige endringer i publikums bruksmønstre.

Meldingen gjør rede for strukturelle forhold i norsk audiovisuell sektor. Bransjen er i sterk grad preget av små enheter og liten grad av integrasjon, dvs. virksomheter som er aktive i flere ledd i verdikjeden. Norsk filmpolitikk og norsk filmbransje har tradisjonelt fokusert sterkt på kinoen som endestasjon og mål. Fremveksten av digital distribusjon av film innebærer at det vokser frem flere plattformer for visning av audiovisuelle produksjoner og at visningsvinduene mot publikum blir flere.

Meldingen tar for seg markedet for norske audiovisuelle produksjoner og drøfter overordnede utviklingstrender innen finansieringen av norsk filmproduksjon.

Digitaliseringsprosesser vil prege sektoren sterkt i årene som kommer. Digitalisering av fjernsynsmediet vil mest sannsynlig utvide markedet for audiovisuelle produksjoner. Digital distribusjon av film byr på nye muligheter for spredning over Internett, men også utfordringer i forhold til ulovlig nedlasting. Departementet omtaler de problemstillinger nedlasting av film medfører i forhold til åndsverkloven, og viser til at åndsverkloven skal revideres frem mot 2009.

Gjennom Kulturløftet og Soria Moria-erklæringen har Regjeringen satt klare mål for filmpolitikken. I Kulturløftet fastslås det blant annet at Regjeringen vil støtte opp om den norske filmsuksessen, og at målet er at det skal produseres minst 20 langfilmer hvert år og at 25 pst. av kinobesøket skal være på norske filmer.

Målene for filmområdet er også omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007), hvor også likestilling i filmmiljøet er tatt opp.

Målet om økt likestilling er i St.prp. nr. 1 (2006-2007) konkretisert til at innen 2010 skal 40 pst. av nøkkelfunksjonene i norsk filmproduksjon innehas av kvinner.

Målene for den norske filmpolitikken skal være visjonære og fremtidsrettede. Målene må gi rom for å tilpasse tiltak i tråd med den løpende utviklingen og behovene i sektoren. I tillegg til de mer overordnede målene for norsk filmpolitikk, setter Kulturløftet mer konkrete resultatmål for filmpolitikken frem mot 2014. Målene må være oversiktlige og konkrete. Departementet foreslår derfor følgende struktur på målene for den norske filmpolitikken:

"Hovedmålet er et mangfold av film- og tv-produksjoner basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold, som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt."

Dette skal nås gjennom:

  • – gjennomsnittlig minst 25 langfilmer i året, av dette fem dokumentarer og fem barne- og ungdomsfilmer

  • – et sterkt produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen.

  • – en økonomisk solid bransje gjennom effektive og målrettede tilskuddsordninger, økte private investeringer og økte markedsinntekter

  • – minst 3 mill. besøkende på norske filmer, tilsvarende 25 pst. av kinomarkedet

  • – 15 pst. norsk andel av DVD-markedet og klikkefilmmarkedet

  • – eksport av norsk film og tv-drama doblet innen 2010

  • – et mangfold i uttrykksform, produksjonskostnad og målgrupper basert på sterke filmmiljøer i alle landsdeler

  • – 40 pst. kvinner/menn i nøkkelposisjoner innen 2010

  • – norske kort- og langfilmer, dokumentarer og tv-drama skal konkurrere om viktige internasjonale priser

  • – sikre den norske filmarven og gjøre den tilgjengelig på alle plattformer

  • – et bredt filmtilbud i fjernsyn, biblioteker og digitale kinoer i hele landet

  • – en sterk posisjon blant barn og unge som filmpublikum og filmskaper, både i skole og fritid

Statlig støtte er nødvendig for å sikre at det norske publikum får et godt tilbud basert på eget språk og forankret i egen kultur. Produksjon av film og andre audiovisuelle produksjoner er kostbart, og den statlige støtte er derfor betydelig, både totalt og i den enkelte produksjon. Dette gjør det nødvendig med en klar ansvarsdeling mellom staten og bransjen.

Ved omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble det lagt til grunn som hovedprinsipp at staten ikke bør ta på seg oppgaver som bransjen kan løse selv. I St.prp. nr. 1 (2000-2001) heter det:

"Et av hovedmålene med omleggingen er å gi filmbransjen større ansvar og frihet. Den kunstneriske utvikling forblir et privat ansvar. Kulturdepartementet legger opp til en styrking av sektoren gjennom dialog med og økt ansvarliggjøring av brukerne."

Departementet mener at dette hovedprinsippet fortsatt bør gjelde for det statlige engasjementet på filmsektoren. Dette prinsippet innebærer også at det er filmbransjen - og da i særlig grad produsentene - som selv må ta ansvaret for de enkelte elementene i en films "livsløp". Eksempelvis gjelder dette prosjektutvikling, produksjon, lansering, markedsføring mv. De statlige tilskuddsordningene bør utformes slik at de i størst mulig grad gir produsentene et incitament til selv å ivareta disse funksjonene, også når det gjelder å skaffe inntekter fra andre markeder enn kinoene.

Einarssonutvalget peker på at staten har en forpliktelse til å styre begrensede økonomiske midler mot de til enhver tid best kvalifiserte prosjektene. Departementet slutter seg til dette, men viser samtidig til at det også er viktig å opprettholde ordninger hvor staten ikke tildeler midler på bakgrunn av kunstnerisk skjønn. For flere av ordningene på området må det imidlertid også foretas kunstnerisk vurdering ved tildeling. Dette gjelder blant annet forhåndsstøtte etter konsulentvurdering. Det er en utfordring å trekke klare grenser for hvor langt statens engasjement skal gå. Dette må gjøres med stor varsomhet, slik at det ikke kan oppfattes som om staten aktivt går inn i den enkelte produksjon. Det må også tilpasses den enkelte produsent og vedkommendes egne ønsker. Departementet viser i den sammenheng til evalueringen av filmkonsulentenes engasjement i Rambøll-rapporten.

Tilsvarende gjelder også ved statlig bistand til lansering av norske filmer i utlandet. Det kan ikke være et statlig ansvar å stå for selve den kommersielle markedsføringen av en norsk film i utlandet. Dette må være produsentens eget ansvar. Derimot bør det gjennom statlige tilskuddsordninger og veiledning gis bistand slik at en film, gjennom produsentens egen innsats, får et størst mulig inntjeningspotensial i alle markeder.

Statens viktigste oppgave må derfor være å sikre så stabile rammevilkår som mulig, slik at filmskaperne gis mulighet til å lage et mangfold av gode norske filmer til et bredt publikum i alle markeder. Norge er et lite land med et begrenset språkområde. Norske filmer vil derfor ha et betydelig behov for offentlig støtte. Det er derfor foretatt en kraftig opptrapping av filmbudsjettet, og styrkingen bør fortsette. På lengre sikt er det likevel et viktig mål å styrke norsk films samlede markedsinntekter, slik at støtteprosenten per film kan reduseres. Slik vil filmmidler kunne bli frigjort til flere og større produksjoner.

Departementet drøfter organiseringen av det statlige virkemiddelapparatet på filmområdet i lys av de evalueringer som er foretatt og de forslag som er lagt frem. Først foretas det en gjennomgang av de statlige forvaltningsorganene underlagt departementet og organiseringen av disse. Deretter gjennomgås relasjonen mellom det statlige virkemiddelapparatet og henholdsvis FILM&KINO, Norsk kino- og filmfond, Norsk filmkommisjon og Den norske filmskolen. Til sist omtales Filmparken AS.

I tillegg til ulike tilskuddsordninger omfatter virkemiddelapparatet på filmområdet en rekke ulike virksomheter. Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling er statlige forvaltningsorganer direkte underlagt Kultur- og kirkedepartementet. Kultur- og kirkedepartementet eier videre 77,6 pst. av aksjene i Filmparken AS. Den norske filmskolen er en del av Høgskolen i Lillehammer og underlagt Kunnskapsdepartementet.

Til virkemiddelapparatet på filmområdet i bred forstand hører også FILM&KINO og Norsk filmkommisjon. FILM&KINO er en kommunal interesseorganisasjon, men forvalter den statlige avgiften på omsetning og visning av film og videogram, og er tillagt nasjonale oppgaver i forskrift om film og videogram. Norsk filmkommisjon er en stiftelse opprettet av Bergen Media By. Norsk filmkommisjon finansieres av statlige midler via Norsk filmfond.

Ved omleggingen av de statlige virkemidlene på filmområdet i 2001 ble det lagt til grunn at Norsk filmfond skulle forvalte alle de statlige tilskuddene til filmproduksjon og billettstøtten, og ha private produsenter som målgruppe. Norsk filmutvikling skulle ivareta oppgaver knyttet til utvikling og kompetanseheving rettet mot profesjonelle filmarbeidere. Norsk filminstitutt ble tillagt de tradisjonelle forvaltningsoppgavene knyttet til bevaring, formidling og profilering av film, og hadde i første rekke allmennheten som målgruppe.

Filmreformen av 2001 er grunnlaget for dagens organisering av virksomhetene på filmområdet under Kultur- og kirkedepartementet. Hovedelementet i denne reformen var å rendyrke virksomhetene i forhold til funksjon og målgrupper. Departementet vurderer denne reformen som i hovedsak vellykket, og som en del av årsaken til suksessen norsk filmbransje har opplevd de senere årene. Det viktigste ved reformen, samling av alle tilskuddsordningene i Norsk filmfond, har vært vesentlig for å utvikle en helhetlig norsk filmpolitikk.

Departementet deler likevel vurderingene til Einarssonutvalget, der det pekes på at det eksisterer overlapping mellom institusjonenes oppgaver og uklarheter i ansvarsforholdene. Dette gjelder spesielt innen områdene utvikling og lansering. Å legge til rette for en helhetlig filmpolitikk vil medføre at det ryddes opp i disse uklarhetene. En slik opprydding vil være ressursbesparende og klargjørende for brukerne.

I tråd med forslaget fra utvalgets flertall foreslår departementet å slå sammen Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling til et nytt norsk filminstitutt. Dette er også i tråd med synet til de fleste av høringsinstansene. Departementet er av den oppfatning at forslaget fra utvalgets mindretall som innebærer to statlige virksomheter på filmområdet, vil medføre fortsatte problemer knyttet til avgrensing av arbeidsoppgaver og samordning av ressursene. Samtidig er det viktig at organiseringen av det nye filminstituttet ivaretar de ulike ansvarsområdenes særpreg og fagmiljøer.

En sammenslått virksomhet vil, beregnet ut fra dagens nivå i de tre virksomhetene, omfatte om lag 100 ansatte og et samlet driftsbudsjett på om lag 100 mill. kroner. Virksomheten vil ha ansvaret for å forvalte over 300 mill. kroner i tilskuddsmidler. Departementet legger til grunn at en sammenslåing vil ha synergieffekter som frigjør ressurser fra administrasjon til filmformål. Det vil i sammenslåingsprosessen bli tatt hensyn til de ansattes rettigheter i tråd med gjeldende avtaleverk.

Samlingen av tilskuddsordningene i Norsk filmfond i 2001 var vellykket. Det er avgjørende for den norske audiovisuelle bransjen at de oppgaver Norsk filmfond i dag utfører, videreføres uten at det oppstår et "vakuum" i tildelingen av tilskudd som følge av omorganiseringsprosessen. Departementet legger derfor vekt på at prosessen med å etablere den nye virksomheten legges opp slik at tildelingene ikke stopper opp eller forsinkes.

Departementet foreslår at arbeidet med innsamling og bevaring av den norske filmarven samles i Nasjonalbiblioteket, samtidig som arbeidet med formidling og forskning under det nye filminstituttet styrkes.

En stor institusjon på filmområdet vil kunne medføre en konsentrasjon av makt, noe som også er påpekt av flere av høringsinstansene. Departementet vil her påpeke at det vil være flere mekanismer som skal motvirke en eventuell maktkonsentrasjon.

For det første vises det til den prinsipielle grensedragningen mellom statens og bransjens ansvar som er trukket opp. Disse prinsippene skal nedfelles i den nye virksomhetens styringsdokumenter. Departementet forutsetter at prinsippene også vil være førende for virksomhetens arbeid.

For det andre skal det etableres et organisatorisk skille mellom forvalterne av konsulentordninger og forvalterne av de øvrige tilskuddsordningene til utvikling, produksjon og lansering.

For det tredje vil innføring av en ny pakkefinansiering av produksjon sammen med en styrking av markedsvurderingsordningen, gi produsentene større repertoaransvar.

Departementet forutsetter også at virksomheten etab­lerer et nært samarbeid med brukerne, og oppretter de organer som er nødvendige for å sikre god dialog med blant annet filmbransjen. Departementet viser i denne forbindelse til Einarssonutvalgets forslag om å opprette brukerråd.

Etter departementets oppfatning bør fordelingen av midler mellom de ulike tilskuddsordningene den nye virksomheten disponerer, underlegges noe sterkere politisk styring. Departementet mener derfor at den årlige hovedfordelingen av midler skal fastsettes av Kultur- og kirkedepartementet etter forslag fra virksomhetens styre. For å sikre styret den nødvendige fleksibiliteten i tildelingen av midlene, må styret gis fullmakter til å omdisponere midler mellom ordningene innenfor visse rammer.

Under forutsetning av at Stortinget slutter seg til forslaget, skal sammenslåingen og omorganiseringen av de tre statlige virksomhetene gjennomføres i løpet av 2008. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med fremdriftsplan i St.prp. nr. 1 for 2008.

FILM&KINO (tidligere Kommunale Kinematografers Landsforbund) ble stiftet i 1917 som medlemsorganisasjon for kommuner med kinodrift. Medlemskap er åpent for alle kommuner etter vedtak i kommunestyre eller formannskap. Ved utgangen av 2005 var 150 kommuner tilsluttet organisasjonen.

FILM&KINO fungerer også som en bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen. FILM&KINO administrerer Bygdekinoen. FILM&KINO administrerer også S-Kino som er et tilbud til kinoer med lite besøkstall.

FILM&KINO forvalter Norsk kino- og filmfond (NKFF) i henhold til lov om film og videogram.

FILM&KINO driver videre en utstrakt rådgivningsvirksomhet, blant annet innen kinoteknikk, og koordinerer og medfinansierer flere større bransjesatsinger innen film- og videobransjen, slik som forsøksordninger for digitalisering av kinoene.

Det særegne norske kinosystemet er basert på at kinopolitikken hovedsakelig er et kommunalt ansvar. Det kommunale ansvaret for kinoene har gitt et godt og velfungerende kinosystem i Norge, der et mangfold av filmer spres til publikum i hele landet. Her har kinoenes organisasjon FILM&KINO en viktig oppgave i å videreutvikle den norske kinobransjen. Organisasjonen har også viktige oppgaver i forhold til videobransjen, slik at et bredt utvalg av filmer er tilgjengelige også på dette formatet. I tillegg til oppgavene rettet mot bransjen, er FILM&KINO tillagt nasjonale oppgaver i henhold til forskrift om film og videogram.

Departementet er i hovedsak enig med Einarssonutvalget og høringsinstansene i at FILM&KINO i dag utfører sentrale oppgaver som det er avgjørende blir ivaretatt på en god måte også i fremtiden. Det er etter departementets vurdering nødvendig at det foretas en opprydding i grenseflaten mellom statlige virksomheter og FILM&KINO, samt bruk av midlene i Norsk kino- og filmfond. I sin høringsuttalelse gir FILM&KINO uttrykk for at det sentrale ansvaret for barn og unge bør legges til organisasjonen, og viser til sin forankring over hele landet og sitt utstrakte samarbeid med lokale aktører. Departementet slutter seg til at FILM&KINO får et økt ansvar for barn og unge. Departementet vil ta initiativ til drøftinger med FILM&KINO om oppgavefordelingen mellom virksomhetene. Denne må ses i sammenheng med den fremtidige bruk av avgiftsmidlene til Norsk kino- og filmfond. Oppgavefordelingen bør være avklart innen etableringen av den nye statlige virksomheten.

FILM&KINO forvalter midlene i Norsk kino- og filmfond (NKFF), som ble opprettet i 1970. Ifølge lov om film og videogram av 15. mai 1987 skal den som driver fremvisning av film og videogram i næring betale en avgift til NKFF på 2,5 pst. av bruttoomsetningen. I tillegg skal den som vil ha et videogram registrert for omsetning i næring betale en avgift til NKFF per videogram.

Inntektene fra avgiften utgjorde i 2006 85,5 mill. kroner, hvorav 19,8 mill. kroner er fra kinoene og 65,7 mill. kroner fra video/DVD-omsetning.

Den store økningen i inntektene fra avgiften aktualiserer spørsmålet om noen av midlene bør disponeres til andre formål. Departementet mener det er viktig å sikre digitaliseringen av norske kinoer, men legger til grunn at det i løpet av kort tid bør være tilstrekkelige midler i NKFF til å dekke utgiftene forbundet med digitaliseringen av norske kinoer. Departementet legger til grunn at etter hvert som det settes av tilstrekkelige midler til digitalisering av kinoene, bør deler av avgiftsmidlene til Norsk kino- og filmfond brukes til andre oppgaver på filmområdet. Departementet vil gå inn i drøftinger med FILM&KINO om den fremtidige bruken av midlene.

Det er stor usikkerhet knyttet til fremtidig avgiftsnivå. Nye ikke-lineære tjenester som klikkefilm vil kunne komme til å påvirke DVD-salget i årene fremover, og det antas at inntektene fra avgiften på sikt vil synke. Avgiften på nedlasting av film gir i dag lite inntekter, da det kun betales avgift per tittel per server og ikke per nedlastet eksemplar. Departementet vil tilpasse regelverket for avgiften slik at den omfatter elektronisk nedlasting av film på samme måte som annet salg. Forslaget vil kreve endringer i lov om film og videogram. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med dette.

Den norske filmskolen (Filmskolen) ble opprettet som en egen avdeling ved Høgskolen i Lillehammer i 1997, og virksomheten hører således inn under lov om universiteter og høyskoler. Filmskolen tilbyr en kunstfaglig utdanning på bachelor-nivå og gir en treårig film- og fjernsynsutdanning basert på teoretisk og praktisk undervisning. Utdannelsen er den eneste i sitt slag i Norge, og forvalter derfor et nasjonalt utdanningsansvar.

Etableringen av Den norske filmskolen har vært positiv for utvikling og vitalisering av den norske filmbransjen. En ny generasjon filmskapere har satt sitt preg på norske filmer, og samarbeidsrelasjoner som er utviklet ved skolen har blitt videreført i form av konkrete spillefilmprosjekter.

Departementet merker seg at høringsinstansene er delt i synet på forslagene fra Einarssonutvalget. Enkelte av høringsinstansene vil opprette en ny enhet, mens andre vil videreføre en enhet bygget på Norsk film­utvikling.

Departementet legger til grunn at målet for Einarssonutvalgets forslag var klargjøring, forenkling og helhetstenkning. Departementet deler dette synet. Opprettelse av nye institusjoner eller en konstruksjon av stiftelser eller liknende innen etter- og videreutdanning vil bryte med dette målet. Departementet vil derfor ikke gå inn for å opprette en ny institusjon eller videreføre en særskilt virksomhet for å ivareta disse oppgavene.

Departementet legger også til grunn at etter- og videreutdanning er et ansvar lagt til Høgskolen i Lillehammer, og at dette ansvaret følger av lov om universiteter og høyskoler. Etter- og videreutdanningsarbeidet ved Den norske filmskolen vil være avhengig av de prioriteringer som foretas av høyskolen. Den nye statlige virksomheten på filmområdet vil ha ansvar for kurs- og kompetanseoppbygging for hele den norske filmbransjen. Slike kurs kan utvikles internt eller kjøpes eksternt. Departementet forutsetter et tett samarbeid med Filmskolen på dette området, for å bygge felles og ikke overlappende kompetanse og gi supplerende tilbud på området.

Det vises i flere høringssvar til at filmbransjen er lokalisert i Oslo, og at hovedvekten av kursene må holdes der. Departementet viser i denne forbindelse til målet om å bygge filmfaglig kompetanse i hele landet, og slutter seg til Einarssonutvalgets anbefalinger om å samarbeide med lokale filmsentre om blant annet kurstilbud.

Stiftelsen Norsk filmkommisjon har som hovedmål å stimulere til næringsutvikling ved å tilrettelegge for å trekke utenlandske filmproduksjoner til Norge. Stiftelsen ble opprettet av Bergen Media By i 2002, og har sete i Bergen.

Stiftelsen mottar årlige driftstilskudd fra staten. Tilskuddet var i 2006 på 3,5 mill. kroner.

Kultur og næring er et fremtidig vekstområde, og Regjeringen legger våren 2007 frem en handlingsplan for kultur og næring. Departementet mener at oppgavene til en nasjonal filmkommisjon er viktige for å nå målene på området. Disse målene er så vel kulturpolitiske som næringspolitiske, og omfatter blant annet kompetanseoppbygging og overføring mellom norske og utenlandske filmprodusenter og leverandører, samt sysselsetting i distriktene og profilering av Norge som turistmål.

Departementet har vurdert organiseringen av Norsk filmkommisjon i forhold til det øvrige virkemiddelapparatet. Departementet konstaterer at det finnes en rekke potensielt overlappende oppgaver. Den nye virksomheten på filmområdet vil ha ansvar for utenlandsarbeidet, noe som medfører utstrakt kontakt med utenlandske produsenter. På disse områdene samarbeider filmkommisjonen også i dag med Norsk filminstitutt. Videre vil den nye virksomheten ha ansvar for å forvalte den nye incentivordningen for utenlandske filmproduksjoner.

Disse forholdene tilsier at ansvaret for de oppgavene en nasjonal filmkommisjon skal ivareta, bør legges til den nye virksomheten. Et samlet ansvar hos det statlige virkemiddelapparatet vil kunne utløse synergieffekter mellom de nevnte oppgavene, og motvirke overlapping mellom Norsk filmkommisjon og den nye virksomheten.

I St.prp. nr. 7 (2005-2006) Om endring i bevilgninger under Kultur- og kirkedepartementets budsjett for 2005, foreslo Regjeringen å stanse salget av Filmparken AS og Norsk Filmstudio AS, og vurdere hvordan den videre driften av selskapet kan sikres best mulig. Stortinget sluttet seg til forslaget.

Norsk Film AS ble grunnlagt i 1932 av Norges kommunale kinoer. Staten gikk inn som delaksjonær i 1948. Ved omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble selskapet delt i to: Et selskap for produksjon av film (Norsk Film AS) og et for infrastruktur (Norsk filmstudio AS). Staten solgte seg ut av Norsk Film AS, men beholdt aksjene i Norsk filmstudio AS. De største aksjonærene i Norsk filmstudio er staten ved Kultur- og kirkedepartementet og Oslo kommune, som eier henholdsvis 77,6 pst. og 11, 6 pst. av selskapet.

I 2005 ble Norsk filmstudio AS delt i et eiendomsselskap (Filmparken AS) og et driftsselskap (Norsk Filmstudio AS). Selskapet er organisert som et konsern der Norsk Filmstudio AS er et datterselskap av Filmparken AS. Filmparken AS eier samtlige A-aksjer i Norsk Filmstudio AS, som totalt utgjør 99,96 pst. av aksjekapitalen. Staten ved Kultur- og kirkedepartementet eier én B-aksje.

Kultur- og kirkedepartementet har, på bakgrunn av selskapenes økonomiske situasjon, fremtidsutsikter og konkurransesituasjon, vurdert statens rolle for videre eierskap og økonomisk engasjement i Norsk Filmstudio AS og Filmparken AS.

Departementet ønsker å opprettholde det statlige eierskapet i selskapet for å sikre de delene av virksomheten som ikke markedet alene vil kunne ta seg av. Dette gjelder særlig studiovirksomheten. Norsk Filmstudio AS opererer i en rekke ulike markeder: studiodrift & dekor, kamerautleie, lys & grip, etterarbeid, kostymeutleie og filmkatalogen. De fleste av områdene er økonomisk lønnsomme, men studiodriften viser et negativt resultat som bidrar til å redusere selskapets samlede overskudd. Norsk Filmstudio AS tilbyr i dag landets eneste fullverdige filmstudio for produksjon av spillefilm. Departementet mener det er kulturpolitisk viktig å opprettholde et fullverdig studio for filmproduksjon. Ved å opprettholde det statlige eierskapet i hele selskapet, vil fortsatt studiodrift sikres.

Departementet legger til grunn at selskapene skal drives på forretningsmessige vilkår, og at det ikke skal gis statlig tilskudd til selskapet.

Departementet ser at det er behov for et klarere grensesnitt mellom Filmparken AS og Norsk Filmstudio AS. I dag forvaltes Filmparken AS av sin største og viktigste leietaker Norsk Filmstudio AS. Det er nylig nedsatt et nytt styre for Filmparken AS. Styret vil bli bedt om å vurdere hvordan avgrensingen mellom de to selskapene bør være.

For å kunne opprettholde en stabil filmproduksjon i Norge, er det nødvendig med offentlige tilskudd til filmproduksjon. Uten statlige tilskudd ville det ikke vært mulig å produsere norske filmer eller å opprettholde et levende produksjonsmiljø. Offentlig støtte til filmproduksjon er en forutsetning for å kunne produsere film i de fleste europeiske land. Statlig støtte til filmproduksjon er derfor et viktig virkemiddel for å sikre at publikum får et godt tilbud av filmer på eget språk, forankret i egen kultur.

Kultur- og kirkedepartementet legger til grunn at det fortsatt vil være en statlig oppgave å sikre at det kan lages gode, norske audiovisuelle produksjoner.

Norsk filmfond forvalter de statlige tilskuddsordningene til audiovisuelle produksjoner. Tilskuddsordningene har som formål å fremme audiovisuelle produksjoner som kulturuttrykk og skal bidra til å oppfylle målene på det audiovisuelle området. Målgruppen for tilskuddsordningene er norske uavhengige produksjonsselskaper.

Tilskuddsordningene forvaltes etter forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner, og forskrift om tilskudd til produksjonsselskap fastsatt av Kultur- og kirkedepartementet henholdsvis 19. august 2002 og 28. januar 2005.

Styret i Norsk filmfond avgjør fordelingen av midler mellom de ulike ordningene som Norsk filmfond forvalter. I henhold til forskriftene forvalter Norsk filmfond følgende tilskuddsordninger:

  • – tilskudd til langfilm, herunder tilskudd til prosjektutvikling (konsulentordning)

  • – tilskudd til samproduksjon med utlandet

  • – tilskudd etter markedsvurdering

  • – billettstøtte

  • – tilskudd til produksjonsselskaper

  • – tilskudd til kortfilm og fjernsynsdokumentar, herunder tilskudd til prosjektutvikling

  • – tilskudd til fjernsynsserier (drama og dokumentar), herunder tilskudd til prosjektutvikling

  • – tilskudd til interaktive produksjoner

I tillegg til de tilskuddsordningene som forvaltes av Norsk filmfond, finnes en egen manuskriptstøtteordning og tilskudd til kurs og videreutdanning. Disse ordningene forvaltes av Norsk filmutvikling etter forskrift om tilskudd til manuskriptutvikling og utdanningsrettede tiltak.

FILM&KINO forvalter en prøveordning for tilskudd til teksting av norske filmer på kino, regulert i forskrift om tilskudd til teksting av statsstøttede norske filmer som vises på kino.

Det har vært en positiv utvikling for norsk film de siste årene. En av årsakene til dette har vært omleggingen av tilskuddsordningene i 2001. Regjeringen ønsker å videreføre dagens ordninger med enkelte justeringer.

De statlige tilskuddsordningene skal bidra til å nå de overordnede målene for det audiovisuelle området og må utformes i tråd med disse. Det vises til Regjeringens overordnede mål for film, og de konkrete målene for de statlige bevilgningene til film. Videre er det viktig at ordningene samsvarer med prinsippene som er trukket opp for ansvarsdelingen mellom staten og bransjen. Dagens tilskuddsordninger gjør det mulig å produsere film med bredde i ulike sjangere og formater. Etter departementets syn er det viktig at det kan produseres både smale filmer og mer kommersielle produksjoner. Det er derfor viktig å legge til rette for at det kan lages filmer med varierende budsjetter, og det skal også være rom for de store filmene. Konsulentordningen og markedsstøtten er viktige virkemidler for å frembringe en slik bredde i langfilmproduksjonen.

Det er også viktig å opprettholde en stabil produksjon av kortfilm. Kortfilmen er viktig både som et selvstendig kunstnerisk uttrykk og i forhold til talentutvikling.

Tilskuddsordningene må videre legge til rette for at det kan produseres både kort- og langfilm innen ulike formater som dokumentarfilm, naturfilm og animasjonsfilm. Den norske dokumentarfilmen har en sterk posisjon, og det er et mål å produsere dokumentarfilm både for kino og visning på fjernsyn.

Tilskuddsordningene må sees i sammenheng. Ved å samle ansvaret for tilskudd til utvikling, produksjon og lansering i inn- og utland i én virksomhet, mener departementet at helheten i forvaltningen av tilskuddsordningene vil bli bedre ivaretatt.

De siste årene har talentutviklingsordningene resultert i nyskapende filmer som ikke ville blitt laget innenfor de ordinære ordningene. Tilskudd til prosjektutvikling hos Norsk filmfond skjer i dag gjennom den ordinære tilskuddsordningen til produksjon. Tilskudd til kortfilm blir også benyttet som en talentutviklingsordning i ordningen "Nye veier for korte filmer". Ut­viklingsarbeidet skjer ellers gjennom Norsk filmutvikling i form av manuskriptstøtteordningen og kursvirksomhet. I tillegg er ordningen med pakkefinansiering til produksjonsselskapene for utvikling et virkemiddel for å satse på utvikling i selskapene. Departementet mener talentutviklingsordningene må videreføres, men ser at det er behov for en samordning. Departementet vil vurdere om det bør opprettes en egen ordning for talentutvikling.

Departementet mener videre at markedsførings- og lanseringsarbeidet må målrettes bedre, og at strategier for dette må komme inn på et tidligere stadium. Dette bør være en del av vurderingen av filmer allerede ved tildeling av tilskudd. Tilskuddsordningene for lansering av norske filmer i inn- og utland bør samles i én virksomhet, og lanseringskompetansen i virkemiddelapparatet bør økes. Det bør opprettes en egen tilskuddsordning for lansering i utlandet.

Regjeringen tar sikte på en opptrapping av bevilgningene på filmområdet, og har ambisiøse mål for den nasjonale filmpolitikken. På lengre sikt er det likevel et viktig mål å styrke norsk films samlede markedsinntekter, slik at støtteprosenten per film kan reduseres. Slik vil filmmidler kunne bli frigjort til flere og bedre produksjoner.

Som en del av den økte satsingen på film, ønsker departementet en politisk styring av hovedfordelingen av de samlede tilskuddsmidlene til ulike formål innen filmproduksjon. Hovedfordelingen av midler mellom de ulike ordningene fastsettes av departementet, etter forslag fra styret i Norsk filmfond. For å sikre den nødvendige fleksibiliteten i tildelingen av midler, må styret gis fullmakter til å omdisponere midler mellom ordningene i løpet av året innenfor visse rammer.

Departementet mener at filmindustrien har utviklet seg positivt de senere årene, og at norske filmprodusenter er blitt mer profesjonelle og bedre innen prosjektstyring. De norske produksjonsselskapene er imidlertid fremdeles små. Det er derfor fortsatt en utfordring for bransjen å bygge sterke nok enheter til å kunne satse langsiktig og bygge opp kompetanse i produsentleddet. Særlig innen forretningsdrift og markedsføring er det fortsatt et betydlig utviklingspotensial.

Tilskuddsordningene må derfor legges til rette for at det kan etableres sterkere produksjonsmiljøer med mulighet for langsiktige satsinger. Ett virkemiddel er å utvide ordningene med pakkefinansiering til enkelte produksjonsselskaper. Dette blir nærmere omtalt i det følgende.

Målet må være at produsentleddet i størst mulig grad skal ha kompetanse innen de forretningsmessige sidene av arbeidet, inklusiv markedsføring og lansering, og at produksjonsmiljøene skal ha en stor grad av kunstnerisk frihet.

For å oppnå målet om bredde og variasjon i filmproduksjonen, bør det kunne settes ulike krav til egenfinansiering avhengig av hvilke filmer som skal lages. Det må være rom for å tilpasse forhåndsstøtten ut fra den enkelte films behov for offentlig støtte. Det er naturlig at kravene til egenkapital settes lavere for de konsulentstøttede filmene enn for markedsfilmene, som i hovedsak vil ha større mulighet for inntjening.

Einarssonutvalgets utredning foreslår at det bør "… utvikles 4-årige filmpolitiske avtaler som fastlegger overordnede mål og nivået på de statlige tilskuddene. En slik avtale vil bidra til å skape kontinuitet og langsiktighet."

Departementet er ikke uenig i at en ordning med slike langsiktige avtaler vil kunne bidra til å skape kontinuitet og langsiktighet.

Departementet kan imidlertid ikke se at det er forenlig med Stortingets bevilgningsreglement å legge opp til et avtaleverk som omfatter nivået på statlige tilskudd over en periode som overstiger ett år. Departementet kan derfor ikke se at det er grunnlag for å følge opp utvalgets forslag om fireårige filmpolitiske avtaler.

Departementet anser konsulentordningen som et viktig virkemiddel for å sikre mangfold og kvalitet i norsk filmproduksjon. Ordningen med flere konsulenter som sikrer ulike innganger til produksjonsmidlene, bør derfor videreføres. Departementet legger til grunn at disse stillingene, som i dag, skal være åremålsstillinger. Departementet viser videre til at Norsk filmfond har utarbeidet stillingsinstruks for konsulentenes arbeid, og understreker at det er viktig med åpenhet og tydelighet i konsulentenes roller. En konsulentordning innebærer at det i noen grad må foretas kunstneriske vurderinger fra Norsk filmfonds side. Departementet understreker at slike vurderinger må gjøres med varsomhet, slik at ikke staten direkte eller indirekte får en rolle som filmprodusent.

Markedsstøtten har vist seg å fungere etter hensikten, og har resultert i filmer med gjennomgående høyere publikumstall enn øvrige filmer. Ordningen bidrar også til å gi produsentene et større ansvar for repertoaret. Departementet anser ordningen som et viktig virkemiddel for å nå målet om høy publikumsoppslutning om norske filmer. For ytterligere å stimulere til produksjon av store, publikumsvennlige filmer, vil departementet vurdere å heve taket for tilskudd per film.

Samproduksjoner med utenlandske produsenter bidrar til økt profesjonalisering og internasjonalisering av norske filmprosjekter. Internasjonalt samarbeid er nyttig både for å åpne for nye markeder, for nettverksbygging og for muligheten til å lage nyskapende filmer. I meldingens kapittel 13 er det gjort nærmere rede for betydningen av å delta i internasjonale programmer. Etter departementets mening er det viktig å sikre at de norske tilskuddsordningene legger til rette for internasjonale samproduksjoner.

Departementet mener derfor at midlene til samproduksjoner bør økes.

Med utgangspunkt i målet om høy publikumsoppslutning, mener departementet det er viktig med ordninger som stimulerer til markedstenkning og som belønner høy publikumsoppslutning. Departementet mener derfor at billettstøtten bør videreføres, men ser behov for enkelte justeringer i ordningen.

Departementet mener at billettstøtten har en svakhet ved at den ikke beregnes på grunnlag av filmens faktiske inntekter fra visning i alle medier; dvs. kinovisning, inntekter fra DVD-salg, fjernsynsinntekter, salg til utlandet mv. Under dagens ordning beregnes billettstøtten på grunnlag av filmens brutto inntekter fra visning på kino. Inntektsstrømmene er i endring, og tendensen går i retning av at en stadig større del av produsentenes inntekter kommer fra andre markeder enn kinovisning. De samlede utbetalingene til billettstøtte har økt kraftig de siste årene. Dette har ført til en tilsvarende reduksjon i tilgjengelige midler til forhåndsstøtte. Dersom målet om 25 pst. markedsandel og gjennomsnittlig 25 langfilmer i året nås, vil billettstøtteutbetalingene etter dagens regler øke enda mer. Norsk filmfond har gjort et estimat som viser at samlede billettstøtteutbetalinger vil kunne bli i størrelsesorden 85-90 mill. kroner dersom dagens billettstøtteordning videreføres uendret.

Den offentlige støtteandelen for norske filmer er fortsatt høy. Staten finansierer om lag 70 pst. av produksjonskostnadene for norske langfilmer. Kombinasjonen av markedsstøtte og billettstøtte gjør at de mest kommersielle filmene har fått en vesentlig andel av de samlede billettstøtteutbetalingene. Enkelte av de markedsstøttede filmene har fått en statlig støtteandel som ligger langt over det de konsulentstøttede filmene har fått. Enkelte av de store, kommersielle suksessene mottar opp til 90 pst. i statlig støtte, i tillegg til at disse filmene har store inntekter både fra kinovisning og andre markeder.

Departementet mener det er et dilemma at de filmene som tjener mest penger, skal ha så mye høyere støtteandel enn de filmene som ikke har samme inntektspotensial. Departementet mener derfor at det er nødvendig å gjennomføre justeringer i billettstøtteordningen. Samtidig er det viktig at billettstøtten gjør det attraktivt å nå et stort publikum, og at det gir grunnlag for god økonomi i produksjonsselskapene.

Det er et mål å øke publikumsoppslutningen i alle markeder og øke eksporten av norske filmer. Ordningen bør legges om, slik at produsentene vil bli stimulert til økt salg i både innland og utland også etter at filmen er vist på kino.

Taket for billettstøtte er i dag knyttet til produsentens egenfinansiering. Dette medfører en rekke forvaltningsmessige problemstillinger knyttet til hva som skal godkjennes som egenfinansiering. Departementet vil vurdere om dette er en hensiktsmessig måte å avgrense billettstøtten på, eller om dette bør gjøres på en annen måte. Målet med en eventuell endring er å forenkle støttesystemet.

Departementet vil foreta en konsekvensanalyse av endringer i billettstøtteordningen. En slik gjennomgang krever et bedre tallgrunnlag enn det som foreligger i dag. Det vil bli ført en nær dialog med bransjeorganisasjonene om endringene. Departementet vil komme tilbake til dette høsten 2008.

Frem til 1992 ble billettstøtten bevilget som en overslagsbevilgning på en egen post i statsbudsjettet. I de siste årene var bevilgningen 30 mill. kroner. Etter omleggingen i 1992 har billettstøtten og forhåndsstøtten vært bevilget med et fast beløp over samme post. Konsekvensen av omleggingen er at i de år utbetalingene av billettstøtte er høye, blir det disponible beløp til forhåndsstøtte tilsvarende lavere, og vice versa.

Både ECON og Einarssonutvalget foreslår at budsjettsystemet legges om, slik at billettstøtten igjen bevilges som en overslagsbevilgning. Utvalget begrunner ikke dette særskilt, men viser til at det på Kultur- og kirkedepartementets budsjett finnes en overslagsbevilgning for "… støtte for religiøse organisasjoner, som får sin støtte etter antall medlemmer".

Departementet ser behovet for en større stabilitet i størrelsen på produksjonsmidlene. Departementet mener imidlertid at dette kan ivaretas gjennom de ordinære budsjettene.

Departementet mener prinsippet om at filmer som oppnår netto inntekter skal tilbakebetale deler av overskuddet, bør vurderes. Det fremgår av meldingen at det er filmer med høy publikumsoppslutning og høy offentlig støtteandel som står for den vesentlige delen av tilbakebetalingene.

Tilbakebetalingskravene kan imidlertid ha som effekt at produsenten får mindre gevinst ved å satse ekstra på å ta ut filmens inntektspotensial på alle områder. Departementet vil derfor vurdere tilbakebetalingskravene i forbindelse med gjennomgangen av billettstøtteordningen.

Departementet mener at ordningen har vært positiv for å bidra til å styrke produksjonsmiljøer og økt satsing på utvikling. Departementet anser omleggingen i 2005 til ren pakkefinansiering for utvikling av langfilm som et skritt i riktig retning. Dagens ordning bidrar i første rekke til at produksjonsselskapene kan satse mer langsiktig på utvikling. Målet er å styrke dynamikken i utviklingsarbeidet og la enkelte produksjonsmiljøer selv få velge hvilke prosjekter tilskuddsmidlene skal gå til. For å styrke produksjonsselskapene mener departementet at ordningen bør videreføres og styrkes.

For å nå målet om sterkere produksjonsmiljøer mener departementet at ordningen i tillegg bør utvides til å gjelde produksjon. Departementet mener at det innføres en prøveordning med pakkefinansiering til et begrenset antall produksjonsselskaper, der disse gis mulighet til å produsere tre langfilmer i løpet av en periode.

Pakkefinansiering bør gis til et langsiktig samarbeid mellom produsent og filmskaper. Målet er at ordningen skal bidra til en ytterligere profesjonalisering og styrking av produsentleddet, og gi produsentene større repertoaransvar. Det er også et mål å stimulere til langsiktig samarbeid mellom produsenter og regissører, gjennom at disse lager flere filmer sammen. I tillegg bør ordningen bidra til en konsolidering innen produksjonsområdet.

Tilskudd til produksjon av en pakke på tre filmer bør ligge i størrelsesorden 25-30 mill. kroner. Det bør gis en ny pakke hvert år i en prøveperiode på tre-fire år. Departementet kommer tilbake til dette i budsjettsammenheng.

Målt i publikumsoppslutning er fjernsyn den viktigste visningsarenaen for norske audiovisuelle produksjoner. Det er et mål å legge til rette for visning av både norske spillefilmer, dokumentarfilmer, kortfilmer og dramaserier på fjernsyn. Departementet anser innføringen av en egen tilskuddsordning for fjernsynsproduksjoner som vellykket. Særlig satsingen på fjernsynsdramatikk har resultert i gode produksjoner som har generert høye publikumstall. Den økte satsingen på norsk fjernsynsdramatikk har også vært med på å styrke samspillet i bransjen mellom fjernsynsproduksjon og filmproduksjon.

Internasjonale trender viser økt etterspørsel etter gode dramaserier for fjernsyn. Også i den norske bransjen har det vært en klar satsing på fjernsynsdramatikk de siste årene. Et resultat av dette er at to norske fjernsynsserier ble nominert til Emmy i 2006.

Departementet mener at ordningen har vært positiv for å øke produksjonen av fjernsynsdrama av høy kvalitet, og anbefaler at ordningen videreføres og styrkes. Ordningen bør også ses i sammenheng med målet om styrket allmennkringkasting for fjernsynskanalene. Departementet vil komme tilbake til dette i en stortingsmelding om allmennkringkasting våren 2007.

Dataspill er et medium som har gjennomgått en rivende teknologisk og kunstnerisk utvikling og har blitt et sentralt kulturuttrykk. Dataspill spilles i dag hovedsakelig av barn og unge, og er en viktig del av deres kultur- og mediehverdag. Men også flere voksne spiller, og det stilles stadig høyere krav til spillenes innhold og tekniske kvalitet. Spill er i dag en del av den moderne teknologi- og kunnskapsbaserte kulturindustrien, der det finnes et ledende norsk miljø innen online-spill. Det finnes også flere mindre norske selskaper som leverer spill av høy kvalitet. Det store tilbudet av utenlandske spill, sammen med et begrenset norsk marked, gjør imidlertid at mindre selskaper har liten mulighet for å hente inn investeringene i spillutvikling på et norsk eller nordisk marked. Dette gjelder spesielt for originalt utviklede norske spill, som ikke kun er en videreføring av konsepter etablert i andre medier.

Behovet for å sikre barn og unge tilgang til alternative produksjoner med norsk språk og innhold er sterkt. I 2007 vil man for alvor begynne å se resultatene av den statlige tilskuddsordningen til utvikling av interaktive produksjoner. Det er forventet at elleve norske dataspill vil bli utgitt i Norge i 2007, hvorav åtte er støttet av Norsk filmfond. Noen av disse spillene vil også bli utgitt i Norden. Departementet mener at tilskuddsordningen har vært med på å bygge opp og profesjonalisere den norske bransjen. Det har vært en økning i antall selskaper, og det er etablert en egen produsent­forening og ulike nettverk.

Spillbransjen er i kraftig vekst, og det er behov for en økt satsing på utvikling av norske dataspill. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette.

Kortfilmen har en egenverdi som et selvstendig kunstuttrykk, og representerer ofte den største kunstneriske dristigheten i utforskingen av filmmediet. Norske kortfilmer har bemerket seg internasjonalt, og har det siste året vunnet noen av de mest prestisjefylte priser filmer kan oppnå: Gullpalme for beste kortfilm i Cannes til Sniffer og Oscar for beste animerte kortfilm til Den danske dikteren.

Nye distribusjonsformer gjør at etterspørselen etter korte filmer vil øke, og at disse filmene vil nå ut til et langt bredere publikum. Kortfilmen har likevel et begrenset kommersielt potensial og trenger derfor en forholdsvis høy offentlig støtteandel.

Kortfilmen er også viktig i forhold til rekruttering av nye talenter. For mange filmskapere er kortfilmen et første steg mot lengre format, der de har mulighet til å utvikle sin kunstneriske stemme.

For å legge til rette for en fortsatt utvikling av den norske kortfilmen, bør dagens ordning videreføres. En økt satsing på regionale filmsentre og regionale filmfond vil også bidra til en styrking av kortfilmproduksjonen.

Manuskriptstøtteordningen har vært kraftig styrket siden 2001. Denne satsingen har vært viktig for å få frem et mangfold av gode og nyskapende historier. Ordningen skal bidra til utvikling av både langfilm, kortfilm og fjernsynsproduksjoner.

Det at ordningen er rettet mot manuskriptforfatterne, gjør at disse har mulighet for å utvikle et manuskript uten at en produsent er involvert i prosjektet. Det er behov for å utvikle langt flere manuskript enn antall filmer som blir produsert, og for manuskriptforfattere og regissører har ordningen vært viktig for å gi rom for denne type utvikling, uten å være avhengig av en produsent på et tidlig stadium.

Departementet foreslår at ordningen fortsetter som en selvstendig ordning rettet mot manuskriptforfatterne.

Regjeringen ønsker å sikre tilgang til norske filmer for alle grupper. Etter departementets syn er det ønskelig at alle norske kinofilmer er tilgjengelige i tekstede versjoner. For å sikre de hørselshemmede tilgang til norske kinofilmer, mener departementet at dagens ordning med tilskudd til teksting bør videreføres.

Ordningen bør forvaltes av samme virksomhet som forvalter de øvrige tilskuddsordningene til produksjon og lansering av norske filmer. Det vil styrke produsentenes kjennskap til ordningen at den overføres til den nye statlige virksomheten på filmområdet. Tilskudd til teksting av norske filmer bør gis som ekstra tilskudd til produsenten sammen med lanseringstilskudd.

Digitalisering av kinoene vil medføre at den fysiske tekstingen av digitale filmer blir langt rimeligere, og behovet for tilskudd til teksting blir lavere. Digitaliseringen vil også medføre at distribusjon av tekstede filmer vil bli enklere. I den digitale fremtid bør det stilles krav om at alle kopier av norske filmer som får produksjonstilskudd, skal inkludere mulighet for visning med tekst.

Regjeringen har satt som mål at eksporten av norsk film skal økes.

Eksport av norsk film til utlandet gir verdifulle inntekter for norske filmprodusenter og øker mulighetene for internasjonal finansiering av norsk film. At norske filmer vises på kino, fjernsyn og ved filmfestivaler i andre land gir også verdifull profilering av norsk kultur. Å oppnå anerkjennelse i utlandet vil dessuten være viktig for den kunstneriske og faglige selvtilliten til norske filmkunstnere og filmarbeidere.

I de fleste europeiske land spiller staten en aktiv rolle i eksporten av nasjonal film som et ledd i profilering av nasjonal kultur overfor utlandet. I tillegg har man sett at produksjonsselskapene ikke har økonomiske ressurser til å nå frem på det internasjonale filmmarkedet uten statlig medvirkning.

Per i dag er det helhetlige ansvaret for lansering av film i utlandet lagt til Norsk filminstitutt.

Utenlandsvirksomheten til Norsk filminstitutt omfatter i dag tiltak på følgende områder:

  • – festivalpresentasjon og salgstilretteleggelse for spillefilm

  • – presentasjon, markedsføring og salg av kortfilm og dokumentarfilm på festivaler og markeder

  • – arrangement av filmuker og andre filmpresentasjoner ved kulturinstitusjoner

  • – generell informasjon om norsk film og nettverksbygging i utlandet

Økt eksport av norsk film er et viktig filmpolitisk mål. Departementet mener derfor at innsatsen på dette feltet bør styrkes slik at det oppnås en dobling av eksporten innen 2010.

Salg av norske filmer til utlandet er produsentenes hovedansvar. Det er et langsiktig mål å styrke norske filmprodusenter, slik at bransjen selv kan ivareta disse oppgavene. Å drive salgsarbeid mot utlandet er ressurskrevende. Dette betyr at mange filmprodusenter vil ha behov for økonomisk og praktisk bistand. Dette gjelder spesielt innen salg av kortfilm og dokumentarfilm, som er av stor kulturell betydning, men hvor inntektspotensialet er begrenset.

Departementet mener derfor at staten fremdeles bør ha et ansvar for både den kulturelt og den kommersielt motiverte eksporten. Departementet vil legge vekt på at arbeidet med eksport av norsk film utformes i samarbeid med filmprodusentene, slik at disse i størst mulig grad kan ta ansvaret for det praktiske salgsarbeidet. Her bør staten i høyest mulig grad ha rollen som tilrettelegger i form av tilskudd til salgsaktiviteter osv.

En økning av eksporten av norsk film er avhengig av at det produseres filmer som er attraktive for uten­landske kjøpere. Departementet legger vekt på at eksportmuligheter skal inngå i vurderingen av filmen allerede ved tildeling av tilskudd.

Departementet viser til konklusjonene om organiseringen av virksomhetene på filmområdet, og legger til grunn at ansvaret for utenlandsarbeidet bør samles i den nye virksomheten på filmområdet. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å opprette en egen institusjon for dette formålet, ettersom det er et mål å samordne virkemidlene og redusere utgiftene til administrasjon. Departementet mener videre at den kulturelle og kommersielt begrunnede profileringen av norsk film i utlandet bør være samlet for å utnytte synergieffektene mellom disse områdene. Imidlertid bør det kommersielt begrunnede arbeidet målstyres i sterkere grad enn i dag, slik at effektene av de ulike tiltakene dokumenteres. Samarbeidet med produsentene må også styrkes. Utenlandsarbeidet bør videre koordineres med oppgavene knyttet til å trekke utenlandske filmproduksjoner til Norge, jf. filmkommisjonsarbeidet og tilskudd til utenlandske produksjoner.

Departementet mener videre at dagens ordning med tildeling av tilskudd til utenlandslansering bør formaliseres og inngå i forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner. I forbindelse med opprettelsen av en slik tilskuddsordning vil departementet vurdere om det også bør kunne gis tilskudd til utenlandske distributører som ønsker å importere og lansere norske filmer.

Mange land har innført økonomiske incentivordninger for å tiltrekke seg utenlandske filmproduksjoner. Slike ordninger har gjerne både en kulturpolitisk og næringspolitisk begrunnelse.

I 2005 ble 56 utenlandske filmproduksjoner realisert i Norge, hvorav 28 av produksjonene ble formidlet gjennom Norsk filmkommisjon. Til sammenlikning ble det produsert 30 utenlandske filmer i Norge i 2004 og 18 i 2003. Produksjonene omfatter alle typer produksjoner; langfilm, fjernsynsproduksjoner, reklamefilmer m.m.

Beregninger foretatt av Norsk filmkommisjon viser at de 56 utenlandske produksjonene i 2005 la igjen en samlet direkte omsetning på ca. 25,5 mill. kroner. I tillegg kommer næringsmessige ringvirkninger. Kommisjonen anslår at produksjonene medvirket til om lag 75-100 årsverk for norske profesjonelle filmarbeidere.

Mange land har innført økonomiske incentiver for å tiltrekke seg utenlandske filmproduksjoner. Dette gjelder eksempelvis Irland, Island, Ungarn, Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada. Fellestrekk ved ordningene er at de har som mål å øke sysselsettingen i filmproduksjonssektoren, og å heve kompetansenivået i det lokale filmmiljøet. I tillegg skal ordningene bidra til økt omsetning av varer og tjenester på innspillingsstedene og markedsføre landet som turistmål. Andre land, som Frankrike, har utviklet incentiver for å beholde nasjonale produksjoner i landet. I Storbritannia skal ordninger med skatteincentiver både bidra til å sikre nasjonale produksjoner i landet og tiltrekke seg internasjonale filmproduksjoner.

Den islandske ordningen er spesielt interessant i norsk sammenheng. Island innførte i 2001 en ordning hvor utlendinger som produserer film og fjernsynsproduksjoner i Island får 12 pst. refusjon av kostnader som er lagt igjen på Island.

Utenlandske filmproduksjoner kan bidra til å styrke den norske audiovisuelle bransjen gjennom å sikre kontinuitet i produksjonsmiljøene, samt bidra til profesjonalisering og internasjonalisering av filmbransjen. Produksjonene kan også bidra til verdiskaping i samfunnet og fremme Norge som turistmål.

Som et ledd i Regjeringens satsing på kultur og næring, tar departementet sikte på å innføre en prøveordning med tilskudd til utenlandske filmproduksjoner i Norge. Tilskuddet bør beregnes ut fra dokumenterte kostnader påløpt i Norge og utgjøre maksimalt 15 pst. av dette. Tilskuddsberettigede filmer bør være langfilm- og fjernsynsproduksjoner. Prosjektene vil bli vurdert ut fra kunstneriske/kulturelle kriterier. Produksjonene må bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur. Det vil være en forutsetning for tilskudd at det opprettes et eget selskap i Norge for den enkelte produksjon. Støtten kan kun gå til uavhengige produksjoner. Det må søkes om forhåndsgodkjenning.

Midler til prøveordningen bør bevilges over Kultur- og kirkedepartementets budsjett og begrenses oppad til ca. 10 mill. kroner per år. Departementet tar sikte på å innfase ordningen i 2008. Ordningen skal evalueres etter prøveperioden. Ordningen forutsetter, som de øvrige tilskuddsordningene til film, godkjenning av ESA. ESA har bl.a. lagt vekt på at maksimal støtteintensitet ikke kan overstige 50 pst.

Det følger av EØS-regelverkets krav at ordningen også vil være åpen for norske produksjoner. Siden støtteintensiteten for norske filmer jevnt over overstiger 50 pst., vil ordningen rent faktisk i hovedsak rette seg mot utenlandske filmproduksjoner.

Et viktig mål i Regjeringens kulturløft er å arbeide for at alle innbyggerne skal ha tilgang til gode og fremtidsrettede bibliotektjenester. Tilbudet kan styrkes ved å innføre en egen innkjøpsordning for norske kort- og langfilmer til folkebibliotekene. Gjennom en slik ordning vil publikum også få tilgang til kortfilmer og dokumentarfilmer som normalt ikke settes opp på kino, og tilgjengeligheten til norske filmer bedres for publikum i hele landet. Ordningen vil kunne innføres etter modell fra de ordningene som allerede finnes for litteratur og musikk.

Muligheten til å kunne få låne norske kort- og langfilmer på biblioteket på lik linje som man i dag låner bøker, vil øke tilgjengeligheten til norsk film for alle.

Departementet tar sikte på å innføre en slik innkjøpsordning. Ved etableringen bør en innkjøpsordning primært være basert på DVD-formatet, men etter hvert bør den også kunne inkludere digital formidling i nettverk, der filmene ikke er avhengige av fysiske kopier.

Departementet vil vurdere nærmere om en slik innkjøpsordning skal gjelde alle norske filmer som utgis på DVD, eller om et uavhengig råd bør vurdere hvilke filmer som skal kjøpes inn.

Innkjøpsordningen for litteratur og musikk blir administrert av Norsk kulturråd. Departementet vil vurdere nærmere hvorvidt innkjøpsordningen for film bør administreres av den nye virksomheten på filmområdet, eller av Norsk kulturråd.

Kultur- og kirkedepartementet har en egen avtale om filmvederlag med Norsk Filmforbund og Norske Filmregissører. Vederlaget omfatter bruk av norske audiovisuelle produksjoner som bibliotekene disponerer til utlån. En innkjøpsordning til bibliotekene vil øke dette vederlaget, som for 2007 er om lag 3,7 mill. kroner.

Det videre omfang av en slik innkjøpsordning og konsekvensene for filmvederlaget vil det bli nærmere redegjort for i statsbudsjettet for 2008.

Meldingen drøfter den regionale filmsatsingen i vid forstand, fra regionale filmfond/filmsentre til samisk film, filmfestivaler, filmklubber og Bygdekinoen.

Den regionale filmsatsingen er en del av den samlede, nasjonale filmpolitikken. Departementet mener det er viktig at de regionale og nasjonale ordningene utfyller og støtter opp under hverandre for å bidra til å nå de overordnede målene på filmområdet.

Departementet støtter Einarssonutvalgets anbefalinger om at det ikke bør gis statlige midler til drift av regionale tiltak, og mener at alle de regionale filmtiltakene bør likestilles på dette punktet. Dette vil føre til at driftstilskuddet til Nordnorsk filmsenter AS vil falle bort. Departementet vil ta dette opp med eierne.

De regionale filmtiltakene består av en rekke ulike satsinger. Departementet mener at de statlige tilskuddene bør innrettes i forhold til formålet med den enkelte regionale filmsatsingen og skiller mellom regionale filmsentre, regionale filmfond og regional infrastruktur.

De regionale filmsentrene er filmfaglig og filmkulturelt forankret, og har som formål å utvikle en regional filmkultur. De regionale filmsentrene er viktige for å bygge opp talenter regionalt, utvikle en regional bransje, samt øke interessen for filmkultur lokalt. De regionale filmsentrene bør også ha en viktig funksjon i forhold til barn og unge. Etter departementets mening bør de regionale filmsentrene fortsatt få statlig støtte. Ut fra en totalvurdering av det enkelte senter, foreslås at det bevilges statlige midler til utvikling og produksjon av kortfilm og dokumentarfilm, kompetansehevende tiltak og tiltak for barn og unge. Det må være en forutsetning for å få støtte at det både finnes lokal filmkompetanse og filmmiljø og en lokal/regional politisk oppslutning om senteret. Tilskudd til de enkelte regionale filmsentra bør fastsettes årlig i statsbudsjettet.

Departementet slutter seg til Einarssonutvalgets anbefalinger om at regionene selv må være pådrivere for å etablere og drive filmsentrene, og at det ikke skal gis statlig støtte til drift.

Regionale filmfond har som hovedformål å investere i audiovisuelle produksjoner, primært innen kommersielle formater som langfilm og fjernsynsproduksjoner. Den regionale begrunnelsen for å finansiere de regionale fondene, er å tiltrekke seg filminnspillinger til regionen. Dette vil igjen bidra til kompetanseheving av det lokale filmmiljøet, positivt omdømme for kultur- og næringsliv, samt ringvirkninger for tilstøtende næringer. Fra et nasjonalt perspektiv gir de regionale filmfondene tilgang til ny, frisk kapital i norsk filmproduksjon.

Departementet mener det er viktig å legge til rette for en ordning som kan bidra til å øke de samlede midlene til norsk filmproduksjon. Statlige tilskudd til regionale filmfond vil være et viktig incentiv for å tiltrekke mer regional kapital til norsk filmproduksjon og gjennom dette bidra til å styrke norsk film generelt.

Departementet anbefaler at det innføres en prøveordning med statlige tilskudd til regionale filmfond. Staten kan gå inn med midler i de regionale filmfondene under forutsetning av at regionen matcher de statlige midlene med minst like mye lokale/regionale midler. Departementet legger til grunn at de statlige midlene og de matchende lokale/regionale midlene ikke skal benyttes til støtte til langfilmer som får produksjonstilskudd fra Norsk filmfond.

Midlene skal gå til utvikling og produksjon av audiovisuelle produksjoner, som kan være norske produksjoner og/eller norske samproduksjoner med utlandet, der den norske delen av samproduksjonen utgjør en vesentlig del.

Lokale/regionale midler utover dette står de regionale filmfondene fritt til å bruke i de prosjekter de ønsker.

Departementet legger til grunn at ordningen skal evalueres etter en prøveperiode på fire år. Tilskuddet til det enkelte regionale filmfond bør fastsettes årlig i statsbudsjettet. Departementet vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 2008.

For å kunne bygge opp levedyktige regionale infrastrukturtiltak, forutsettes det en sterk regional satsing. Departementet støtter imidlertid ikke Einarssonutvalgets anbefaling om at staten ikke bør finansiere lokale infrastrukturtiltak. Departementet anbefaler at det kan gis tidsavgrensede statlige bidrag til oppbygging av konkrete satsinger.

Meldingen inneholder en generell beskrivelse av samiske filmtiltak i Norge. Det vises bl.a. til at Finnmark fylkeskommune og Innovasjon Norge ønsker å satse på et samisk filmsenter, og har pekt ut Kautokeino som lokaliseringssted. Kautokeino kommune har satt i gang et utredningsarbeid. Også Sametinget ser det som ønskelig å etablere et internasjonalt samisk filmsenter i Kautokeino. Et mulig samisk filmsenter skal ivareta og utvikle samisk film og kultur, med ansvar for både nord-, sør- og lulesamiske filmer og filmskapere.

Statlig støtte til filmproduksjoner, herunder også samisk filmproduksjon, reguleres i dag gjennom forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner.

Videre kan det søkes om støtte til samiske filmproduksjoner gjennom Samisk kulturfond, som administreres av Sametinget.

Begrunnelsen for det statlige engasjementet i norsk filmproduksjon er først og fremst av kulturell karakter, og statlig støtte til filmproduksjon er et viktig virkemiddel for å sikre at publikum får et godt tilbud av filmer på eget språk, forankret i egen kultur. Det gjelder i like stor grad for samisk film som for norsk.

Utvikling og bevaring av kultur og identitet forutsetter produksjon av filmer på eget språk. Dette er ikke minst viktig for barn og unge. Samtidig er film i seg selv et "språk" og en historieforteller som har egenverdi både som underholdning, kunstform og kulturformidling. Film har en unik mulighet til å nå ut til et bredt publikum, og samisk film bør derfor som norsk film også ta sikte på å nå et internasjonalt publikum.

Departementet ser det derfor som viktig at den ­norske filmpolitikken bidrar til å bevare og videreut­vikle den samiske kulturen. Både de generelle og ­spesifikke tiltakene knyttet til utvikling og produksjon av samisk film skal bidra til dette. Departementet viser her til at Nordnorsk filmsenter har et særlig ansvar for støtte til samisk film. Dette må også tas med i betraktning i sammenheng med statsstøtten til Nordnorsk filmsenter.

Departementet ser derfor positivt på opprettelsen av et internasjonalt samisk filmsenter. Dette vil være i tråd med Regjeringens nordområdestrategi.

Departementet legger til grunn at det nye filminstituttet skal ivareta formidling og utvikling innenfor samisk film. For en videre drøfting av samisk kultur viser departementet til den kommende stortingsmeldingen om samepolitikk.

Det finnes en rekke filmfestivaler i Norge i dag. Festivalene er dels eid av kinoene, dels er de selvstendige stiftelser. Festivalene mottar offentlig støtte fra en rekke kilder: sponsorer, lokale myndigheter, FILM&KINO og staten gjennom Norsk filminstitutt.

Filmfestivalene er viktige for at film skal nå ut til publikum i hele landet, og er også en viktig møteplass for filmbransjen. Departementet mener den offentlige støtten til filmfestivalene bør videreføres og samordnes. Departementet mener det er behov for en klargjøring av ansvarsdelingen på dette området. Det er også behov for klare og nøytrale retningslinjer som sikrer tildeling etter faste kriterier.

Departementet mener at tilskudd til festivalene, inklusiv importstøtte, bør tildeles av en uavhengig instans, og anbefaler at det opprettes et bredt festivalstøtteutvalg under FILM&KINO. Det bør utarbeides klare kriterier for tildeling av støtte. Departementet vil innlede drøftinger med FILM&KINO om rammene for støtte til filmfestivaler og sammensetningen av festivalstøtteutvalget. Ordningen vil finansieres av avgiften til Norsk kino- og filmfond.

Filmklubbene driver frivillig virksomhet over hele landet, viser historisk film og kvalitetsfilm, og formidler kunnskap om film. Bygdekinoen er et viktig distriktspolitisk tiltak som sørger for et kinotilbud på små steder uten fast kinovirksomhet og er i dag en del av FILM&KINOs virksomhet. Bygdekinoen mottok i 2006 7,3 mill. kroner fra Norsk kino- og filmfond til driften.

Departementet ser Bygdekinoen og filmklubbene som alternative visningsarenaer, og et viktig supplement til den ordinære kinodriften. Uten Bygdekinoen ville ikke kinovisning av aktuelle filmer vært mulig på mindre steder i distriktene. Filmklubbene er en viktig og tradisjonsrik kilde til filmkunnskap og filmentusiasme. Departementet viser også til Regjeringens satsing på frivillighet. Filmklubbene, som drives av 400 frivillige styremedlemmer over hele landet, er et viktig bidrag til frivilligheten på filmområdet.

Departementet viser til at Einarssonutvalget er enstemmig i sin anbefaling av at Bygdekinoen fortsatt bør sikres drift gjennom sin tilknytning til FILM&KINO. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

Departementet støtter ikke anbefalingen fra Einarssonutvalget og Norsk filmklubbforbund om å overføre ansvaret for filmklubbene til staten. Filmklubbene er etter departementets oppfatning nært tilknyttet distribusjons- og visningsleddet, og har således arbeidsoppgaver som ligger nær virksomheten til FILM&KINO. Departementet mener derfor at ansvaret for tilskudd til Norsk filmklubbforbund fortsatt skal ligge hos FILM&KINO. FILM&KINO bør også ha ansvaret for tilskudd til barnefilmklubbene. Det vises for øvrig til vurderingene av FILM&KINOs oppgaver foran.

Innsatsen overfor barn og unge skal være en prioritert og integrert del av den samlede filmpolitikken. Barn og unge er innovatører på mediefeltet, og deres medievaner er i stadig endring og utvikling. Kunnskap om og tilgang til audiovisuelle produksjoner, bør integreres i både skolen og fritiden og inngå i en helhetlig filmpolitikk.

Hovedmålet for barn og unge på filmområdet er å sikre barn og unge tilgang til audiovisuelle produksjoner av høy kvalitet basert på norsk innhold og språk. Departementet viser til at følgende mål er satt for statens innsats overfor barn og unge på filmområdet:

  • – det skal produseres gjennomsnittlig minst fem langfilmer for barn og unge årlig

  • – film skal ha en sterk posisjon blant barn og unge som publikum og utøver i skole og fritid

Departementet mener at ansvaret for statlige, filmkulturelle tiltak rettet mot barn og unge bør styrkes og koordineres bedre. FILM&KINOs nærhet til kommunene og kinoene, samt erfaring med skolekino og tilrettelegging av undervisningsopplegg om film, gjør etter departementets mening FILM&KINO særlig rustet til å få et større ansvar. Det er imidlertid mange instanser som må handle sammen om målene for satsingen på barn og unge skal nås. Det bør derfor utarbeides en handlingsplan for denne satsingen i samarbeid mellom FILM&KINO, det nye filminstituttet og Kultur- og kirkedepartementet. Andre aktører som er sentrale på dette området, vil bli invitert med i dette arbeidet. I den forbindelse må også ansvarsfordelingen på området gjennomgås og avklares.

Ulike kulturuttrykk har generelt innflytelse på vår forståelse av kjønn og oppfatninger av kjønnsroller. I forlengelse av dette er likestilling både foran og bak kamera et sentralt kulturpolitisk mål. Dette er blant annet nedfelt i St.prp. nr. 1 (2006-2007).

Regjeringens mål er å øke kvinneandelen i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Regjeringen har satt et kvantitativt mål om at det innen 2010 skal være minst 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner (manus, regi og produsent). Dette gjelder for både kort-, dokumentar- og langfilmproduksjon.

Bak denne målsettingen ligger et rettferdighetsprinsipp om like muligheter for kvinner og menn. Departementet er også av den oppfatning at en bedre kjønnsbalanse i norsk filmproduksjon vil øke mangfoldet og således bidra til at norsk film blir ytterligere forbedret.

Det er viktig at publikum møter norske filmer som har kvinner i hovedrollen. Departementet mener det må være et mål at det er en jevnere kjønnsbalanse i hovedrollene. At 40 pst. av nøkkelposisjonene manus, regi og produsent besettes av hvert kjønn, mener departementet på sikt vil resultere i en representativ kjønnsbalanse også i filmenes hovedroller.

En endring av billettstøtten til 100 pst. i de tilfeller der to av fire nøkkelposisjoner er besatt av kvinner, vil bli vurdert nærmere i forbindelse med gjennomgangen av billettstøtteordningen.

Departementet mener at en balansert kjønnssammensetning ved utdanningsinstitusjoner og offentlig filmadministrasjon kan ha betydning for en jevnere kjønnsbalanse i norske filmer.

Universitets- og høyskoleloven § 6-2 fastslår at "Universiteter og høyskoler skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene for samtlige kategorier av stillinger ved institusjonen". Regjeringen understreker at likestillingshensyn ved universiteter og høyskoler er et prioritert område.

Departementet mener det er nødvendig å ta i bruk særskilte virkemidler for å oppnå målene. Disse bør knyttes til allerede eksisterende ordninger, og der det er nødvendig vil departementet endre forskriftene i henhold til tiltakene som foreslås:

  • 1. Ved tilskudd til pakkefinansiering av utviklingsprosjekter kreves det at produsentene i sine søknader redegjør for hvilke skapende krefter de vil samarbeide med, og at minst 40 pst. av disse er av hvert kjønn.

  • 2. Der det søkes om tilskudd etter markedsvurdering, vil et prosjekt bli vurdert til flere poeng dersom flere kvinnelige nøkkelposisjoner er knyttet til prosjektet. Dersom det må velges mellom prosjekter innen denne støtteordningen, bør prosjekter der to av tre nøkkelfunksjoner innehas av kvinner bli prioritert på ellers like vilkår.

  • 3. Ved tilskudd til talentutvikling, i mentorordninger og ved tildeling av stipend på filmområdet, skal minst 40 pst. av tildelingene være til hvert kjønn.

Departementet er enig i Einarssonutvalgets forslag om at den delen av virkemiddelapparatet som bevilger støttemidler, bør gjennomgå et program der rutinene for saksbehandling analyseres, sett i et kjønnsperspektiv.

Departementet anbefaler at det innføres ytterligere kvotering hvis ikke målet om minst 40 pst. kvinner/menn i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon er nådd innen utgangen av 2010.

Et hovedmål i Regjeringens kulturpolitikk er å gi befolkningen et bredt kulturtilbud uansett hvor de bor i landet. Norge har i dag en kinostruktur som sikrer de fleste et godt kinotilbud. Digitalisering av norske kinoer åpner for en rekke nye muligheter, både for de mindre kinoene i form av tilgang på nyere filmer, og mulighet for alternative bruksområder og kulturarrangementer på kinoene.

I Norge står de største kinoene (50 steder, ca. 10 pst. av kinosalene) for om lag 90 pst. av distributørenes omsetning. Den dagen disse går over til digital visning, vil distributørene spare mye penger på ikke lenger å lage og tekste 35 m.m. kopier. Dermed vil kinoene som står uten digitalt visningsutstyr risikere å stå uten film å vise sitt publikum. Av den grunn kan digitalisering skape en kløft mellom kinoer på små og mellomstore steder og de store byene. Det er derfor en utfordring å gjennomføre en digitaliseringsprosess der alle norske kinoer kan være med.

Det er viktig at den kommende digitaliseringen ikke svekker kinotilbudet. En rekke små og mellomstore kinoer vil slite økonomisk med overgang til digital kino. Departementet mener det er viktig å unngå nedleggelse av norske småkinoer, og at det må legges til rette for en digitaliseringsprosess der både kinoene, kommunene og distributørene bidrar økonomisk.

FILM&KINO har anslått et behov for offentlige midler på ca. 170 mill. kroner for en full digitalisering av norske kinosaler. Ved utgangen av 2006 hadde kinofondet en egenkapital på 120 mill. kroner. En slik offentlig medfinansiering vil sikre at alle kinoene blir med og at de beholder råderetten over repertoarvalg. Departementet mener derfor at digitalisering av norske kinoer bør finansieres gjennom avgiften til Norsk kino- og filmfond (NKFF), under forutsetning av at også de øvrige partene bidrar med midler som står minst i forhold til de besparelser de får på omleggingen. Ifølge lov om film og videogram av 15. mai 1987 skal den som driver fremvisning av film og videogram i næring, betale NKFF 2,5 pst. av bruttoomsetningen. For 2006 utgjorde dette 85,5 mill. kroner.

På grunn av usikkerhet både knyttet til de økonomiske anslagene og tidspunktet for gjennomføring av en digitaliseringsprosess, mener departementet at det er for tidlig å si noe om den endelige størrelsen på den offentlige medfinansieringen. Etter at de to prøveprosjektene er evaluert vil man få et bedre erfaringsgrunnlag for å tilrettelegge for en digitaliseringsprosess. Departementet mener det er naturlig at FILM&KINO fortsetter arbeidet med å koordinere digitaliseringen av kinoene.

Departementet antar at kostnadene forbundet med digitalisering gradvis vil avta, og vil følge utviklingen nøye. Departementet støtter Einarssonutvalgets vurdering om at det er viktig å sikre at de private aktørene og kinoeierne bidrar med sin andel. Finansiering av digitaliseringen gjennom avgiften til NKFF må ses i sammenheng med forslag om fremtidig bruk av avgiftsmidlene.

Ansvaret for bevaring og formidling av den norske filmarven er i dag delt mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket. Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket samarbeider på en rekke felt.

Norsk filminstitutt har siden 1955 arbeidet med innsamling, bevaring og tilgjengeliggjøring av den norske filmarven.

Nasjonalbiblioteket arbeider med innsamling, regi­strering, restaurering, arkivering og formidling av film.

Bevaring og formidling av den norske audiovisuelle arven er en sentral kulturoppgave. Teknologisk er dette et felt med store utfordringer, der både lagrings- og fremvisermediene er i endring. Når digitaliseringen av spillefilmen er gjennomført, vil størsteparten av det avleveringspliktige materialet finnes på digitale informasjonsbærere. Feltets kompleksitet krever betydelig kompetansebygging innen bevaring og formidling av audiovisuelt materiale.

Departementet viser til Einarssonutvalgets anbefaling om en klargjøring av ansvarsfordelingen mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket. Departementet deler denne vurderingen, og viser til viktigheten av entydige definisjoner av arbeidsoppgaver som et grunnlag for effektiv ressursbruk, bygging av sterke fagmiljøer, og tydelighet overfor brukerne.

Einarssonutvalget anbefaler at ansvaret legges entydig til det statlige virkemiddelapparatet for film. Departementet deler ikke denne vurderingen.

Den teknologiske utviklingen, spesielt digitaliseringen, leder til økende konvergens mellom mediene. Dette er etter departementets vurdering et forhold som taler for at den nasjonale filmarven i sin helhet opp­bevares i et felles multimedialt arkiv i Nasjonalbiblioteket. Det vil i fremtiden ikke være naturlig å dele arkivansvaret ut fra informasjonsbærer, ettersom informasjonsbæreren i de fleste tilfeller vil være digital. Å bygge opp parallell kompetanse på digital restaurering og bevaring vil ikke være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Nasjonalbibliotekets kompetanse innen digitalisering, restaurering og bevaring tilsier at institusjonen får det totale ansvaret for all innsamling og bevaring av allment tilgjengelige dokumenter, også film og videogram.

Departementet går inn for at innsamlings- og bevaringsfunksjonene for den norske filmarven legges til Nasjonalbiblioteket. I praksis medfører dette at arkivene og samlingene som i dag befinner seg i Oslo, flyttes til Mo i Rana. Også de arkiv- og bevaringsfaglige funksjonene ved Norsk filminstitutt legges til Nasjonalbiblioteket. Beslutningen om rekkefølgen av hvilke filmer som skal restaureres, må fattes i et nært samarbeid med det nye filminstituttet.

Samtidig må det nye filminstituttets rolle som formidler styrkes. Filmforskningen må også styrkes. Departementet vil sørge for at den norske filmarven kan formidles til forskere, studenter og allmennheten på en faglig god måte, i de medier det er hensiktsmessig å benytte. Departementet understreker at også Nasjonalbiblioteket vil ha ansvar for å legge til rette for formidling og at materialet i størst mulig grad stilles til disposisjon for brukerne.

Departementet vil med bakgrunn i ovenstående vurderinger foreslå en endring av § 5 i forskriften til plikt­avleveringsloven, slik at Nasjonalbiblioteket blir mottaksinstitusjon også for film og videogram.

En overføring av ansvaret for bevaring av filmarven til Nasjonalbiblioteket vil medføre budsjett- og personalmessige konsekvenser. De ansattes rettigheter vil bli ivaretatt i henhold til gjeldende regelverk. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2008.

I en rekke land i Europa er fjernsynskanalene blant de viktigste bidragsyterne til den nasjonale filmproduksjonen. I noen land er kringkasterne pålagt å bidra til filmfinansiering gjennom lovverket, i andre land er ordningen basert på bransjeavtaler eller frivillige ordninger. TV 2 betaler f.eks. et årlig beløp som følge av konsesjonsvilkårene til staten øremerket Norsk filmfond. For 2007 utgjør dette ca. 27,7 mill. kroner. Disse midlene faller bort fra og med 2010.

Fjernsynet spiller en viktig rolle i spredningen av norske filmer til publikum. En film kan ha et begrenset tilskuertall på kino, men oppnå flere hundre tusen seere på fjernsyn. For dokumentarfilm er fjernsynet den helt sentrale visningsarenaen. Ser man det norske audiovisuelle landskapet samlet, er det liten tvil om at fjernsynet er den største formidler av norske historier til et norsk publikum. Det er derfor viktig at norske filmer i størst mulig grad formidles til publikum gjennom fjernsynet. Like viktig er det at fjernsynskanalene har et bredt og kvalitativt godt tilbud av norske film- og dramaproduksjoner i ulike sjangere og formater.

De norske fjernsynskanalenes engasjement i forhold til norsk spillefilm er svak, både i et europeisk og nordisk perspektiv. Sterkest involvert er den kommersielle allmennkringkasteren TV 2, som bidrar både direkte og indirekte. NRKs involvering i spillefilmproduksjon for kino er liten. Når det gjelder de mer tradisjonelle tv-formatene, særlig dramaserier, men også dokumentarfilm, er engasjementet sterkere fra de fleste kanalene, særlig fra NRK.

Departementet vil komme tilbake til disse spørsmålene i en stortingsmelding om allmennkringkasting som legges frem våren 2007.

Meldingen gir en presentasjon og vurdering av Norges deltakelse i internasjonale programmer på det audiovisuelle området.

Norge deltar i dag i ulike typer internasjonalt samarbeid, fortrinnsvis på europeisk og nordisk nivå. Samarbeidet dreier seg særlig om deltakelse i ulike typer fond for audiovisuelle produksjoner. Den norske deltakelsen i disse fondene bidrar blant annet til økte finansieringsmuligheter for norske audiovisuelle produksjoner, utvidet marked, kompetanseheving, profesjonalisering og internasjonalisering av bransjen.

Norge deltar i EØS-avtalens MEDIA-program, Europarådets samproduksjonsfond Eurimages og Nordisk Film- og TV-fond. Norge deltar også i det nordiske dataspillprogrammet Spel-it. Norge har inngått to bilaterale samproduksjonsavtaler om film, med henholdsvis Storbritanniaog Canada. Norge har imidlertid så langt ikke tiltrådt Europarådets konvensjon om samproduksjon av film. Norge yter bidrag til Det europeiske audiovisuelle observatoriet tilknyttet Europarådet, som har til oppgave å følge utviklingen i den audiovisuelle sektor.

Erfaringene fra Norges deltakelse i internasjonale programmer er samlet sett positive. I perioden 2001-2006 beløp Norges utgifter til deltakelse i Nordisk Film- og TV-Fond, MEDIA Plus og Eurimages seg til totalt 165 mill. kroner. I samme periode mottok norske prosjekter 179 mill. kroner i støtte fra programmene. Samlet sett innebar Norges deltakelse i disse tre programmene følgelig et positivt resultat for Norge på 14 mill. kroner. I tillegg kommer ikke-målbare resultater som nettverksbygging og kompetanseutvikling.

Norge oppnår positive resultater i Nordisk Film- og TV-Fond og jevnt over også i MEDIA-programmene, mens Norges netto utbytte av å delta i Eurimages synes beskjeden. Norske resultater i Eurimages må ses i sammenheng med at norske produsenter i liten grad samproduserer med produsenter i land utenfor Norden. Eurimages krever at prosjektene organiseres som samproduksjoner mellom medlemslandene, mens dette ikke kreves i Nordisk Film- og TV-Fond.

Utviklingen på filmområdet går i retning av stadig større internasjonalisering. Det er etter departementets mening viktig at norske produsenter tar del i denne utviklingen. Departementet legger derfor til grunn at det er viktig med fortsatt norsk deltakelse i internasjonale programmer.

Departementet vil legge til rette for at bransjen i størst mulig grad kan benytte de muligheter som ligger i Norges deltakelse i internasjonale programmer. Særlig er det viktig at bransjen i større grad kan nyttiggjøre seg det uutnyttede potensialet som ligger i Norges deltakelse i Eurimages. Et viktig virkemiddel her kan være å tiltre Europarådets konvensjon for samproduksjon av film.

Et annet virkemiddel vil være å øke andelen midler som går til samproduksjoner med utlandet. Departementet mener at midlene til samproduksjoner bør økes.

Samproduksjoner åpner for supplerende finansiering av filmproduksjoner, noe som kan være særlig viktig for kunstnerisk og økonomisk ambisiøse prosjekter. Norge er et lite språkområde med et begrenset marked. Samproduksjoner bidrar til å utvide markedet gjennom å sikre distribusjon i de samproduserende land. Dermed utvides også det økonomiske grunnlaget for bransjen. Samproduksjonene kan også bidra til internasjonalisering og profesjonalisering av filmbransjen, gjennom kultursamarbeid, nettverksbygging og kompetanseutvikling. Etter departementets mening er det viktig å sikre at de norske tilskuddsordningene legger til rette for internasjonale samproduksjoner.

Det er viktig at departementet legger til rette for at produsentene skal kunne ta ut det potensial som ligger i samproduksjoner med utlandet, blant annet gjennom deltakelse i Eurimages.

Norsk tiltredelse til Europarådets konvensjon om samproduksjon av film vil lette norske filmprodusenters mulighet til å inngå samarbeid om samproduksjoner med produsenter i de europeiske landene som har tiltrådt konvensjonen. Norsk tiltredelse vil således kunne bidra til å utvide det tradisjonelle nordiske samarbeidet og åpne for impulser fra en videre europeisk kulturkrets. Tiltredelse vil også kunne bidra til å vitalisere og videreutvikle kreative og forretningsmessige allianser som allerede er etablert gjennom blant annet MEDIA-programmene og Eurimages. Videre vil tiltredelsen kunne bidra til flere norske prosjekter i Eurimages.

På denne bakgrunn mener departementet at Norge bør ta sikte på å tiltre Europarådets konvensjon om samproduksjon av film. Norsk tiltredelse til konvensjonen vil erstatte behovet for bilaterale avtaler mellom medlemslandene til konvensjonen og vil bidra til å sikre like regler for samproduksjoner mellom disse landene.

Det er nødvendig med enkelte justeringer i reglene om billettstøtte for minoritetssamproduksjoner. Norsk tiltredelse vil således først skje etter at det er foretatt nødvendige endringer i forskrift for tilskudd til audiovisuelle produksjoner.

Neste kapittel